Statssekretær Lisbet Rugtvedts tale ved ledersamling for videregående skoler i regi av Akershus fylkeskommune, 19.04.06, Hvam videregående skole, Hvam.

Takk for invitasjonen!

Jeg legger ikke skjul på at det er med en viss frykt og beven jeg begir meg inn i det kompliserte landskapet som videregående opplæring er. En av de tingene jeg har lært gjennom et halvår i Kunnskapsdepartementet, er at den som skal handtere sammenheng og variasjoner i videregående opplæring, både må stå opp tidlig og ha tunga rett i munnen. For min del trener jeg hver dag, og jeg har dyp respekt for den kompetansen jeg vet finnes i denne forsamlingen.

Jeg vil ta utgangspunkt i noen nøkkeltall som viser omfanget av videregående opplæring i landet og i Akershus.

• sterk vekst i antallet elever
• flere elever per lærer
• økte kostnader per elev og at det koster betydelig mer å ha elever i yrkesfag enn i allmennfag

I tillegg vil jeg nevne at tallene viser at vi i landet som helhet har ca. 74.500 elever på grunnkurs ut fra et årskull på i underkant av 60.000 16-åringer i 2005. Selv om elevtallet inkluderer voksne, ser vi at mange gjør omvalg på grunnkurs, ca. 10 % i landsgjennomsnitt. Jeg går ikke nærmere inn på dette, bare slår fast at det betyr en betydelig merkostnad og tap av tid, dersom mange elever av ulike grunner velger flere grunnkurs. Samtidig er det slik at dersom en elev på denne måten kommer på rett kurs, og greier å fullføre, ligger det mye gevinst i et omvalg. Både for den enkelte og for samfunnet.

Tallene her viser at Akershus har flest elever i landet i videregående opplæring. Jeg har fått opplyst at det til sammen er 33 videregående skoler i fylkeskommunen, der den største har ca. 1 100 elever, mens den minste har ca. 85 elever. Å arbeide i videregående opplæring i Akershus må være både utfordrende og spennende.

Kunnskap er grunnlaget

Oppvekst, utdanning og kunnskap er blant Regjeringens aller viktigste satsingsområder. Noen ganger møter jeg påstander om at vi ikke er opptatt av kunnskap i skolen. At vi har en uklar filosofi om skolen som en slags varmestue som vi er villige til å bruke milliarder av kroner på.

La meg derfor slå fast: Skolens primære oppgave er læring og kunnskapsutvikling. Gjennom faglig arbeid er det mulig å få både kunnskaper og lære samarbeid og regler for akseptabel framferd. Disse tingene har aldri stått i motsetning til hverandre.

Kunnskapen er globalisert og grenseløs

Økonomien blir i større og større grad kunnskapsbasert og globalisert. Den er åpen, det er konkurranse på mange områder. Alle jakter på de ”lure løsningene”, som er innovasjons- og kunnskapsbaserte og forutsetter høy kompetanse og effektiv organisering. I denne situasjonen er kunnskap blitt den viktigste ressursen.

Hva kjennetegner så dagens globaliserte kunnskap?

• Den er mobil og blir delt av mange
• Den kan ikke skjules, og den lever i individene. Individene flytter til nye steder, nye utdanningsinstitusjoner, nye arbeidsplasser, nye land.

Utdanning er blitt en viktig internasjonal handelsvare. Kommunikasjonsteknologien har opphevet gamle grenser og stengsler. Utdanning og kompetanseheving er blitt de viktigste virkemidler når det gjelder utvikling av økonomien. I Norge regner vi med at humankapitalen utgjør 80 % av nasjonalformuen.

Dette har konsekvenser for kompetansen som blir etterspurt. Den omfatter:

• Evne til å gjennomføre både ”avlæring” og ”nylæring” – dvs. livslang læring
• Evne til å ta i bruk det en lærer og utvikle nye organisasjons- og arbeidsformer.
• Evne til å orientere seg i kunnskapssamfunnet.

Vi har ikke råd til å mislykkes her. En av de fremste innen analyse i

OECD-systemet, tyskeren Andreas Schleicher sa det nylig slik: ” The challenge for Europe is clear.But so is the solution: evidence shows – consistenly, and over time – that countries and continents that invest heavily in education and skills benefit economically and socially from that choice.”

Sentralbanksjefen sa det også klart i sin siste årstale: " Norge tar en økonomisk risiko når vi lar kompetansenivået forvitre" (han siktet til sviktende matematikkunnskaper i skolen).

Utdanning og sosial utjevning

Hva har vi gjort etter at vi kom til makten?

Vi har lagt til rette for et mer utdanningssystem gjennom å legge ansvaret for barnehager inn i under Kunnskapsdepartementet, og vi har intensivert arbeide med å skaffe full barnehagedekning. Vi har styrket kommuneøkonomien med 5,7 milliarder frie midler i 2006. Økte midler til kommunene muliggjør flere lærere og førskolelærere og mer kvalitet i den offentlige skolen og i barnehagen. I tillegg er låneordningen for utbedring av skolebygg økt med 3 milliarder i 2006.

Kunnskapsløftet

Vår regjering tiltråde midt i gjennomføringen av en stor utdanningsreform: Vi viderefører og forsterker Kunnskapsløftet. Vi vil videreføre tidsplan og hovedlinjer i Kunnskapsløftet, men med noen viktige endringer.

• Annet fremmedspråk skal ikke være obligatorisk i grunnskolen.
• Vi bygger ut læreplanverket med en del II og legger til grunn et bredere kunnskapssyn
• Vi vil vurdere ordningene for generell studiekompetanse.

Jeg er klar over at mange innenfor videregående er opptatt av dette spørsmålet, og vil kommentere det nærmere. La meg med en gang fastslå at vår hensikt ikke er å fjerne alle kvalitetskrav for å bli tatt opp til høyere utdanning. Det vi ønsker, er å legge til rette for at personer som er motivert og faktisk kvalifisert, skal kunne bli tatt opp til høyere utdanning, uten å ha generell studiekompetanse.

En slik ordning har vi allerede i dag ved at personer som er over 25 år, kan bli tatt opp gjennom realkompetansevurdering. Det vi ønsker å få nærmere vurdert og belyst, er muligheten for å gå fra fullført yrkesutdanning til høyere utdanning innenfor et beslektet fagområde, den såkalte Y-veien ( Yrkesfaglig Videregående til ElektroIngeniør). Jeg tenker her på forsøkene ved Høgskolen i Telemark, der søkere med fagbrev i elektrofaget kan tas opp til et treårig studium innenfor elektro, og tilsvarende forsøk ved Høgskolen i Østfold innenfor kjemifaget. Høgskolen i Telemark har avgitt to evalueringsrapporter til departementet, som viser at disse studentene klarer seg jevnt over bedre enn ordinære studenter i sammenlignende fag. For tiden gjennomføres det et utredningsarbeid i departementet. Hele saken skal ut på høring før det blir fattet vedtak i saken. Men la meg gjenta: Målsettingen er at motiverte og talentfulle ungdommer ikke skal møte unødige formelle hindringer for videre utdanning. Målsettingen er ikke å svekke kvaliteten på studentene.

Andre tiltak for å styrke opplæringen er:

• Vi vil tilføre ressurser i skolen til økt lærertetthet og økt timetall i grunnskolen.
• Vi vil gi gratis læremidler, også i videregående opplæring. Hvordan er ikke avklart ennå.

Hele spørsmålet om framtiden til de nasjonale prøvene er nå vurdert.

• Når det gjelder prøveresultatene i 2005, er det bestemt at
• • resultatene fra de nasjonale prøvene 2005 i lesing på norsk og engelsk og i matematikk på 4.; 7. og 10. trinn offentliggjøres på kommune- og nasjonalt nivå
  • Data på skolenivå gjøres bare tilgjengelig for skolene selv og for skoleeier
  • skoleporten.no vil bli tilpasset den nye situasjonenen

Satsing på realfag

Vi ser svært alvorlig på at utdanningen i realfag har hatt en svekkelse de siste 20 årene med svak rekruttering til høyere utdanning og arbeidsliv. Derfor vil vi styrke satsingen på realfagene. Den langsiktige negative utviklingen skal møtes med tiltak som gjelder hele kunnskapskjeden; fra barnehage og grunnskole til forskning og næringsliv. Elevene må få en utdanning i realfag som både skaper interesse og har høy kvalitet. Vi har fått nye læreplaner, timetallet i matematikk er blitt økt i videregående opplæring og på barnetrinnet.

Det hjelper ikke å bare øke kvantiteten. Skal dette gi bedre opplæring som engasjerer og motiverer, må også kvaliteten bli bedre. Vi trenger kompetente og inspirerte lærere som både kan sitt fag og som kan formidle det med entusiasme til elevene. I statsbudsjettet har vi for 2006 satt av 600 millioner kroner til etter- og videreutdanning av lærere. Matematikk, fysikk og kjemi er blant de prioriterte fagene.

Nærings- og arbeidslivet har store interesser i satsing på realfag. Bedre samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv vil føre til økt motivasjon for elevene, gjøre fagene mer virkelighetsnære og på den måten bedre rekrutteringen.

Digitale ferdigheter i en kompetanse for fram­tiden

Denne Regjeringen har som målsetting at alle skal være i stand til å gjøre seg nytte av den digitale teknologien. La meg trekke fram tre grunner til hvorfor dette er så viktig.

• Som nasjon er vi helt avhengig av at vi har en oppegående befolkning når det gjelder IKT. Internasjonale studier f eks fra OECD viser at IKT de siste 15 årene har inntatt en stadig større plass i OECD-landenes BNP. Ikke bare det, vår evne til innovasjon og nyskaping er avhengig av at vi er i stand til ta i bruk IKT både i utdanning og arbeidsliv.
• IKT har blitt en del av vår hverdag. Det finnes knapt det yrke der du ikke finner et eller annet innslag av teknologi, og i vårt sosiale liv har teknologien for alvor gjort sitt inntog. Særlig gjelder det barn og unge.
• IKT brukt fornuftig gjør noe med måten vi lærer på og med kvaliteten på læringsarbeidet. Jeg er klar over at det ikke er mulig å dokumentere en entydig sammenheng mellom IKT-bruk og kvalitetsforbedring målt ut fra naturvitenskapens strenge metodekrav. Men en rekke studier og praktiske eksempler dokumenterer at IKT har en positiv effekt på læringsarbeidet.

Regjeringen ønsker å forsterke satsingen på IKT og lære­midler for øvrig i skolen. Skolene må få nok IKT-ut­styr, og lærernes kompetanse må heves. Videre har vi pekt på behovet for at alle elever og lærere må få tilgang til PC og Internett. Disse ambisjonene kan vi selvsagt ikke innfri over natten, men vi er i gang. Vi – sko­len, foreldrene, politikerne og myndighetene – må ta ung­dommens teknologibruk og digitale kultur på alvor.

Funnene i det såkalte SAFT-prosjektet, en undersøkelse som tar for seg foreldres holdninger til barnas bruk av og innstilling til nettet, gir grunn til etter­tanke. Undersøkelsen viser at skolen har en særlig utfordring knyttet til utvikling av barn og unges kildekritiske kompetanse, fordi mye av det som presenteres på Internett, ikke er kvalitetssikret. Kildekritikk har alltid har vært en viktig del av skolens oppgave. Slik sett representerer innmarsjen av den digitale teknologien både et flott hjelpemiddel, men også en utfordring for skolen. Jeg vil gjerne at dere griper begge.

System og ledelse

Siden dette er en rektorsamling, vil jeg benytte anledningen til å understreke at vi vet at deres innsats kan være helt avgjørende for kvaliteten på arbeidet ved en skole. Jeg vet også at det å være rektor ikke er noen enkel oppgave. Forskning viser at rektorene ofte opplever et krysspress mellom lojalitet overfor overordnede rammer og krav som stilles fra ansatte. Samtidig viser Skolelederundersøkelsen 2005 (ILS, 2006) at en økende andel rektorer mener at det å vise lojalitet oppover i systemet ikke er til hinder for å delta i den offentlige debatten. 70 % av rektorene sier at de har god kontakt med kommunen eller fylkeskommunen om de oppgaver som er delegert.

Det er blitt sagt at det norske skolesystemet er et løst koblet system. Politikken formuleres på ett nivå, og skal iversettes på et annet forvaltningsnivå der de nasjonale styringsvirkemidlene er begrenset. Men det er viktig å understreke at det handler om ett helhetlig system. Vi trenger økt bevissthet om sammenhengen mellom de ulike nivåene i skolesystemet. Vi må være klar over at vi alle har ansvar for elevenes læring, ut fra de mål som er fastsatt i læreplanverket. I et slikt system trenger vi informasjon og kunnskap om situasjonen i skolen for å sikre at vi kan ha en god og saklig dialog.

I de siste årene er det gjort endringer i lovverket som gir større frihet for den enkelte skole til å organisere virksomheten i tråd med lokale forutsetninger og behov. I forskriften til opplæringsloven stilles det krav om systematisk kvalitetsvurdering, men skoler og skoleeiere har i varierende grad maktet å etablere en god dialog om resultater.

Samtidig vet vi at målinger av kvalitet har liten verdi dersom de ikke leder til målrettet uviklingsarbeid. God vurderingskompetanse og tydelig ledelse ved skolene er avgjørende for å få gjennomført tiltak med bred forankring hos medarbeiderne. Det ser også ut til å være behov for en dialog mellom skoler og skoleeiere som er basert på systematisk informasjon om elevenes læringsutbytte og kvaliteten på opplæringen.

Et eksempel hva som kan være grunnlaget for en slik dialog er analyserapporten av Elevundersøkelsen 2005 Som elevene ser det. Den gir svært interessante opplysninger om hvordan elevene selv vurderer situasjonen i skolen.

Her vil jeg trekke fram følgende:

• Mange elever opplever at undervisningen i liten grad er tilpasset deres nivå. Det gjelder særlig dem som har størst problemer på skolen. Mangel på tilpasning og differensiering innebærer at noen elever ikke får utfordringer, mens andre sliter med arbeidsstoff og oppgaver som de ikke har ferdigheter til å klare. Dette kan føre til avsporinger fra det faglige arbeidet, til uro og mangel på konsentrasjon.
• Omkring hver tredje elev i både ungdomstrinnet og videregående skole føler at de ikke får den hjelp og støtte fra lærerne som de trenger.
• Elevenes kjennskap til målene i de ulike fagene er mangelfull.
• Kriteriene for å få ulike karakterer er lite klargjort.
• Det er en klar forskjell på faglig og sosial trivsel. Ca. 50 % aksepterer det faglige arbeidet uten større entusiasme. 20 % av elevene nevner eksplisitt at de mistrives faglig.
• 95 % av elevene føler seg sosialt inkludert og trives, mens 5 % av elevene opplyser at de ikke trives og at de ikke føler seg sosialt inkludert.

Hva er mine kommentarer til dette?

Rapporten forteller også at vi må gjennomføre en innsats på både kort og lang sikt for å utvikle norsk skole slik at sosial trivsel og faglige ferdigheter går hand i hand. Det er helt tydelig at vi har et potensial her som ikke er utnyttet. Vi kan ikke slå oss til ro med at elever trives sosialt. Skolens primæroppgave er utvikling av kunnskap gjennom å legge til rette for læring hos hver enkelt. Når vi ser at mål og virkelighet ikke stemmer, må vi inn med både refleksjon og handling, og tiltakene må ta utgangspunkt i de problemene som identifiseres.

Jeg har inntrykk av at skolene opplever Elevundersøkelsen som et nyttig redskap i skoleutviklingsarbeidet. Dette blir bekreftet av S kolelederundersøkelsen 2005, der 83 % av rektorene i videregående skole sier at resultatet av Elevundersøkelsen har bidratt til å forbedre elevenes læringsmiljø. På ett punkt viser disse to undersøkelsene ulike oppfatninger. Elevene mener de har liten nytte av samtalene med lærerne. Rektorene, derimot, har størst tro på forberedte elevsamtaler og konferansesamtaler som bidrag til å forbedre læringsresultatene til elevene. Dette kan virke som et paradoks, og understreker hvor viktig det er å ha en bred og kunnskapsbasert tilnærming til de tiltakene vi bruker i skolen for å skape god læring.

Samtidig viser undersøkelsen at det er et stort potensial for å utvikle samarbeid mellom skoler, ikke minst ved tanke på å skape en god overgang mellom skoletrinnene. Jeg tror at vi her står overfor en av det sentrale framtidige utfordringene. Vi vet nå at en allerede på et tidlig stadium i et barns utvikling får signaler om hvordan det vil gå i skolen. Derfor er det viktig at en setter inn tiltak på et tidlig stadium, istedenfor å vente og se om ikke ting retter på seg av seg selv.

Barn med svak språkmestring i barnehagen, manglende konsentrasjon om skolearbeidet, dårlige skoleprestasjoner og økende fravær i grunnskolen starter ofte i videregående skole med faglige etterslep som er så store at de risikerer å ikke greie å gjennomføre videregående opplæring. Det trenger ikke å være slik.

Jeg vil i denne sammenhengen peke på noen trekk ved norsk skole

• norske matematikklærere i 8. årstrinn kontrollerer i mindre grad om elevene har gjort heimearbeidet
• når norske elever i 4. årstrinn sakker etter i leseutviklingen, venter lærerne på elevenes modning, mens svenske lærere setter inn tiltak
• i Finland settes spesialundervisning inn på et tidlig tidspunkt, mens en i Norge setter det inn sent i opplæringen
• I Differensieringsprosjektet, som jeg regner med de fleste her kjenner til, ble det gjennom evalueringen pekt på at skoler som ikke greidde å holde oppe et faglig trykk, utviklet en kultur for ettergivenhet

Jeg skal ikke trekke dette for langt, men jeg tror vi her er inne på noen sider ved norsk skole som det er nødvendig å vurdere nærmere og følge opp. Og her har dere som er rektorer en nøkkelrolle.

Veien videre

Vi har nå ferdigstilt et omfattende rundskriv om de konkrete endringer som skal skje både i grunnskolen og videregående opplæring.

For første gang i historien er rammene for opplæring i grunnskolen og videregående opplæring samlet i et felles rundskriv! Alle varianter, både i grunnskolen og videregående opplæring blir presentert her. Dette gir begge skoleslag mulighet til å bli kjent med hverandres systemer. Rundskrivet bør bli et godt bidrag i arbeidet med å legge til rette for elevenes overgangen mellom skoleslagene. Min henstilling er: Bruk denne muligheten.

De sentrale stikkorene for videregående opplæring i rundskrivet er

• tilbudsstrukturen
• inntak til Vg2 i de studieforberedende utdanningsprogrammene
• fag- og timefordeling og bestemmelser for alle grupper, koordinert med kommende revisjon av forskrift til opplæringsloven

• godkjenning av opplæring i utlandet tilsvarende Vg1 og/eller Vg2 i utlandet
• krav til fag over tre år i alle utdanningsprogram
• omfang og navn på programfag
• spesielle bestemmelser om fag

Her vil det være mye å fordype seg i.

En invitasjon til samarbeid

Utviklingen av norsk skole er lagarbeid i ordets beste betydning, selv jeg ikke skal underslå det ansvaret vi i departementets politiske ledelse selvsagt har.

Om en bare skulle ta pulsen på skolen gjennom mediene, ville en kunne få inntrykk av at det står veldig ille til med norsk skole. Det vet vi at det ikke gjør, men så skal vi ha store ambisjoner på skolens og elevenes vegne og samfunnet stiller som nevnt stadig større krav til kunnskap. Vi vet at det blir arbeidet seriøst og energisk, på tross av tabloide oppslag. Fra vår side nyter dere stor tillit – og dere fortjener den!

Vi i Kunnskapsdepartementet ønsker et tett samarbeid og godt lagspill med alle som har sitt arbeid i videregående opplæring, og med foreldre og foresatte. Jeg kan forsikre dere om at vi er åpne for innspill. Vi tåler kritikk, men vi blir særlig glad for konstruktive forslag. Ikke minst når de kommer fra en så velkvalifisert gruppe som den dere tilhører. Vi vil lytte til dere, og vi håper på et godt samarbeid med dere i mange år.