Historisk arkiv

Kunnskapsløftet under ny regjering - ny kurs eller kursjustering?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på Skolelederdagen 2006, Oslo.

Kunnskapsløftet under ny regjering – ny kurs eller kursjustering?

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på Skolelederdagen 2006 i regi av Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling, UiO, 26.06.06,Oslo.

Takk for invitasjonen til Skolelederdagen 2006. Jeg vet at dette er et årvisst arrangement som samler bred deltakelse. I Norsk ordbok er ordet lede knyttet til å styre, å stå i spissen for, ha autoritet. Det vil si at jeg er i en forsamling, der kunnskap og erfaring er kombinert med den trygghet og vilje som trengs for å omskape ideer til handling. Derfor setter jeg pris på å bli invitert og få sjansen til å snakke til – og med - dere.

”Kunnskapsløftet under en ny regjering – ny kurs eller kursjustering?” er tittelen jeg har fått. Jeg er fristet til å referere til Ole Brumm og si: ”Ja, takk, begge deler.”. For det er faktisk situasjonen.

Vi viderefører de hovedtrekkene det var bred enighet om i Stortinget da Kultur for læring ble behandlet. Vi har holdt oppe et høyt tempo i arbeidet med reformen slik at den skulle kunne gjennomføres på en forsvarlig måte nå til høsten.

En samlet – og samlende – utdanningspolitikk
Jeg går ikke inn på detaljene i endringene av Kunnskapsløftet. Jeg regner med at de er velkjente i denne forsamlingen. Her vil jeg konsentrere meg om det som nå avtegner seg som Regjeringens samlede utdanningspolitikk, og som jeg registrerer økende tilslutning til.

"Norges fremtid ligger under vann" er overskriften på en stillingsannonse for en av verdens største aktører innen petrokjemi og olje/gass som stod på trykk i Aftenposten forleden. De tar feil! Norges fremtid ligger ikke på havbunnen. Norges fremtid er mellom ørene. Den sitter ved skolepultene, er ute i lærebedriftene og på lesesalene.

I Norge regner vi med at humankapitalen utgjør 80 % av nasjonalformuen. Til sammenlikning utgjør olje- og gassreservene 12% av nasjonalformuen. Selvsagt gir våre naturressurser oss unike muligheter. Men uten avansert kunnskap og iherdig forskning ville vi heller ikke ha lyktes i å utnytte naturressursene våre.

Denne formuen må tas godt vare på og den må vedlikeholdes og utvikles. Forskning viser også at det er i land med høy innsats innenfor utdanning og forskning man finner høyest vekst. En vekst som er nødvendig for å ha et høyt nivå på den offentlige velferden.

Det er ikke lave lønninger, svake faglige rettigheter eller lave skatter som skal gi oss konkurransefortrinn. Vi skal hevde oss med en godt utdannet befolkning og dyktige fagfolk. Vi skal bygge på og gi vekstmuligheter til sterke fagmiljøer som besitter spisskompetanse av internasjonal betydning innen områder som energi og havbruk. Vi skal styrke våre evner til nyskaping!

Det er dette regjeringen gjør gjennom vår sterke satsing på Barnehageløftet for barnehagesektoren, gjennom Kunnskapsløftet for grunnutdanningen og gjennom Kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning.

Skolens hovedoppgave
La meg slå fast: Skolens primære oppgave er læring og kunnskapsutvikling. Gjennom faglig arbeid er det mulig å få både kunnskaper og lære samarbeid og regler for akseptabel framferd. Disse tingene har aldri stått i motsetning til hverandre.

Regjeringen legger et bredt kunnskapssyn til grunn for vårt arbeid. Kunnskap tilegnes på mange måter og er et resultat av erfaring og læring både i og utenfor det formelle utdanningssystemet. Kunnskap innebærer ferdigheter, fakta, forskning – men kunnskap omfatter også dannelse, kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon, kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål og det å stadig kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom hele livet.

Kunnskap er nøkkelen til en god samfunnsutvikling, og læring og kunnskapsutvikling skjer ikke i et tomrom. For eksempel blir økonomien i større og større grad kunnskapsbasert og globalisert. Den er åpen, det er konkurranse på mange områder. Alle jakter på de ”lure løsningene”, som bygger på innovasjon og kunnskap og forutsetter høy kompetanse og effektiv organisering.

Utdanning er blitt en stor internasjonal handelsvare. IKT har opphevet gamle grenser og stengsler. Utdanning og kompetanseheving er blitt de viktigste virkemidler når det gjelder utvikling av økonomien, jf det jeg nettopp sa om humankapitalen.

Hva kjennetegner så dagens globaliserte kunnskap?

  • Den er mobil og blir delt av mange
  • Den lever i individene, de flytter til nye steder, til nye utdanningsinstitusjoner, til nye arbeidsplasser, til nye land.
  • Voldsom vekst i volum, mennesker som lever av kunnskap utgjør et større økonomisk bidrag
  • Flere land og aktører
  • Mer konkurranse

Dette har konsekvenser for kompetansen som blir etterspurt. En slik kompetanse omfatter:

  • Evne til å gjennomføre både ”avlæring” og ”nylæring” – dvs. livslang læring
  • Evne til å ta i bruk det en lærer, og utvikle nye organisasjons- og arbeidsformer
  • Evne til å orientere seg i kunnskapssamfunnet

Hva betyr dette for skolen? Jeg er helt sikker på at vi er helt enige om at elevene skal:

  • huske sine fag med gode minner, med respekt og positive holdninger, med nysgjerrighet og interesse intakt
  • ha lyst til å trenge dypere og til å forstå mer

Jeg tror at det er mulig å oppnå dette, fordi det mest naturlige for et menneske er å lære. Jeg ønsker at elevene, med sine erfaringer, interesser, verdier, følte behov og framtidsplaner, får møte skoler med klare faglige utfordringer og kompetente lærere. Dersom dette skjer, er jeg sikker på at det er mulig å forløse og forsterke den læringskapasiteten som fins i hvert menneske.

Kunnskapsløftet er i denne sammenhengen et svar på utfordringer norsk skole og det norske samfunnet står overfor. Derfor ønsker Regjeringen blant annet å gi elevene en bredere basiskompetanse og stille tydeligere krav til grunnleggende ferdigheter.

Vi har ikke råd til å mislykkes her.

Fra plan til praksis
Kunnskapsløftet går nå fra plan til praksis. For å si det på idrettsspråket – stafettpinnen leveres nå til dem som skal gjennomføre neste fase i Kunnskapsløftet: elever, lærere, skoleledere, skoleeiere. Et sterkt og mangfoldig lag, etter min mening.

Det er blitt sagt at det norske skolesystemet er et løst koblet system. Politikken formuleres på ett nivå, og skal iversettes på et annet forvaltningsnivå der de nasjonale styringsvirkemidlene er begrenset. Med tanke på Kunnskapsløftet mener jeg dette ikke er tilfelle.

Vi har bak oss en lang og intens prosess, som inkluderer analyser, evalueringer, utredninger, drøftinger, faglige og politiske overveielser, brede høringer og beslutninger. Mange har vært involvert i prosessen, fra de store organisasjonene til enkeltpersoner. Mange stemmer har kommet til orde, og det har vært et mål å lytte og inkludere.

Det har vært en blanding av enighet og uenighet – som seg hør og bør i et demokratisk samfunn. I det hele kan vi vel si at Kunnskapsløftet slik det foreligger nå, i større grad avspeiler enighet enn uenighet og konflikt.

Et helhetlig utdanningssystem
Jeg ønsker å understreke betydningen av å holde oppe ideen om et helhetlig utdanningssystem. Vi trenger økt bevissthet om sammenhengen mellom de ulike nivåene i skolesystemet. Vi må være klar over at vi alle har ansvar for elevenes læring, ut fra de mål som er fastsatt i læreplanverket. Jeg er særlig opptatt av at ikke utdanningssystemet splittes opp i delsystemer.

Erfaringene viser at når det er tilfelle, blir viktige sammenhenger borte og de som egentlig skulle være samarbeidspartnere, blir ofte opplevd som motparter. Dette betyr at vi må ha kunnskaper om våre ulike oppgaver og respekt for hverandres roller. Vi trenger stabile fellesskap på skolene for å kunne gjennomføre de forpliktelser vi har som nasjon og samfunn. Bare slik kan vi skape en sterk skole og en god opplæring.

Som et bidrag i dette arbeidet har vi nå fra departementets side ferdigstilt en omfattende framstilling av de konkrete endringer som skal skje både i grunnskolen og videregående opplæring. For første gang er rammene for opplæring i grunnskolen og videregående opplæring samlet i et felles rundskriv, F 12/2006.

Alle varianter, både i grunnskolen og videregående opplæring blir presentert her. Dette gir begge skoleslag mulighet til å bli kjent med hverandres systemer. Her blir det gitt et godt bidrag til arbeidet med å legge til rette for elevenes overganger mellom skoleslagene. Min henstilling er: Bruk denne muligheten!

Kunnskap – et gode for alle
Regjeringen mener at det mest lønnsomme vi kan gjøre, er å investere i kunnskap - "fra vugge til grav", fra barnehage til universitet, i lærebedriften og på arbeidsplassen. Vi vil derfor satse kraftig på utvikling av et kunnskapssamfunn for alle.

Utdanning bidrar til inkludering i arbeidsmarkedet, trygg inntekt, bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet. Vi ser med bekymring på at utdanning og kunnskap er goder som i dag er skjevt fordelt i samfunnet. Det framgår av flere internasjonale undersøkelser at Norge er et av landene med størst forskjeller i ferdigheter mellom elevene, og at Norge har en overraskende stor andel elever med svake grunnleggende ferdigheter.

De aller fleste starter i videregående opplæring, og det er bra! Men det at hver femte ungdom forlater videregående opplæring uten å ha kvalifisert seg for et yrke eller for videre studier, er svært problematisk! Det er store forskjeller i gjennomføring på de ulike studieretningene, og det er store forskjeller mellom yrkesfaglige og studieforberedende studieretninger.

Det som er alarmerende, er at elevenes familiebakgrunn betyr mer i det norske utdanningssystemet enn i andre land. Elever som har foreldre med høy utdanning, har langt større sannsynlighet for å oppnå gode resultater enn andre elever. De har dermed større sjanser for å kvalifisere seg videre for studier og arbeid. Vi er med andre ord ikke flinke nok til å utjevne de forskjellene elevene tar med seg inn i skolen.

Til tross for den utdanningseksplosjonen som vi har hatt i Norge de siste 20 årene, er foreldrenes utdanningsnivå i dag like avgjørende for om elevene velger høyere utdanning eller ikke, som for 20 år siden. Ikke misforstå: Målet er ikke at alle skal ha høyere utdanning, men at alle barn og unge skal få like muligheter til arbeid og utdanning.

Men det er ikke bare barn og unge som trenger opplæring. I Norge i dag er det over 400 000 voksne som har for svake leseferdigheter eller for dårlig tallforståelse til å fungere i dagens arbeids- og samfunnsliv. Dette er 400 000 voksne som enten er utenfor eller står i fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet. Gjennom Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA-programmet) er det satt i gang et arbeid for å motvirke dette.

Et løft for utdanning og sosial utjevning
Før jul legger regjeringen fram en stortingsmelding om utdanning og sosial utjevning. "Vårt mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfulle liv", heter det i Soria Moria-erklæringen.

Jeg har lyst til å komme med enda et sitat fra erklæringen: "Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine individuelle livsprosjekter på”. Det er dette regjeringen nå følger opp i praktisk politikk – og det har startet med kunnskapspolitikken.

Hvis vi lykkes med å skape et utdanningssystem som virker utjevnende, dvs. et system der den enkeltes mulighet ikke bestemmes av familiebakgrunn, vil det gi de kommende generasjoner mulighet til å lykkes i sine liv og bidra til samfunnets velferd.

Skolen og barnehagen skal ikke reprodusere ulikhet – den skal redusere ulikheten! For å få til dette må vi imidlertid løse noen grunnleggende problemer i det norske utdanningssystemet.

Regjeringen er opptatt av å ta helhetlige grep, og vi mener det er viktig å se foreldrenes situasjon i sammenheng med det som skjer i skolen. Vi vet for eksempel at foreldrenes tilknytning til arbeidsmarkedet har innvirkning på hvor godt minoritetsspråklige elever gjør det i skolen.

Da er det viktig at vi ikke bare gjør noe med innsatsen i skolen, men at vi også bidrar til at foreldrene kommer inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor legge frem enda en stortingsmelding til høsten. Denne omhandler arbeid, velferd og inkludering. I tillegg utarbeider Helse- og sosialdepartementet en strategiplan mot ulikhet i helse. Regjeringen vil på denne måten presentere helhetlige tiltak for sosial utjevning og inkludering.

Det starter i barnehagen
Som dere vet, har Kunnskapsdepartementet fra nyttår fått ansvaret for hele det livslange læringsløpet - fra barnehage til universitet og senere læring i arbeidslivet. Som dere kanskje også vet, er det gjennomført en bred analyse av likhet og likeverd i det norske utdanningssystemet i regi av OECD. På det tidspunkt ekspertgruppen fra OECD skrev den norske rapporten om dette, den norske ”equity-rapporten” som den gjerne blir kalt, var barnehagene ikke en del av Kunnskapsdepartementet.

Ekspertgruppen i OECD pekte på dette som en svakhet ved det norske utdanningssystemet. Det er med glede jeg kan si at OECD nå kan slutte å bekymre seg for akkurat dette! Inkluderingen av barnehagene i Kunnskapsdepartementet representerer et veiskille i den norske utdanningspolitikken, og gir en unik mulighet til å sikre en helt annerledes sammenheng i utdannings- og kompetansepolitikken for barn og unge: fra barnehage til og med høyere utdanning.

Et ubrukt potensial
Ved å se på andre land vet vi at vi har et stort potensial for å gjøre norsk skole langt bedre når det gjelder sosial utjevning. Det er ingen motsetning mellom å få gode resultater og bidra til sosial utjevning. Vi må nå i større grad enn før se de lange linjene i utdanningssystemet.

Vi vet fra forskningen at forskjeller oppstår tidlig. Jeg viser her til oppslag i Aftenposten i mars i år, der forsker Øyvind Kvello ved NTNU peker på at nesten alle unge med alvorlige adferdsvansker kunne vært fanget opp som to- til fireåringer. Siden er det ofte for sent. Det ser ut som at barnehager, helsestasjoner, barnevern vegrer seg for å gripe inn tidlig, selv om de registrerer problemer. Når barna senere opptrer som såkalte ”problemelever” i grunnskolen og den videregående opplæringen, er det som regel for sent å gripe inn.

Finland er et av de landene som gjør det best i internasjonale undersøkelser som måler grunnleggende ferdigheter. PISA-undersøkelsene fra 2000 og 2003 viser at finske femtenåringer er i verdenstoppen både i matematikk, naturfag og leseferdigheter. Samtidig er forskjellen mellom de sterkeste og de svakeste elevene liten i den finske skolen.

For litt over en uke siden besøkte jeg Finland, og hadde bl.a. møte med min finske kollega. Det var et nyttig besøk – og det bekreftet alt det vi hadde lest og hørt om Finland tidligere. Vi fikk bekreftet at betydningen av hjemmebakgrunn er betydelig mindre i Finland enn i de fleste andre land, og mye mindre enn i Norge. Men det var likevel den gode lærerutdanningen og tidlig intervenering som virkelig gjorde inntrykk på meg. Finland er et land der man setter inn tiltak tidlig. Dessverre har i for stor grad vært, og er, en "vente og se"-holdning i Norge.

Dette er det fullt mulig å gjøre noe med. Og det vi skal gjøre noe med. Vi skal ikke vente og se! Vi skal sette inn ressurser når problemene oppstår og ikke flere år senere. Elevene skal oppleve at de blir tatt på alvor, at de blir stilt krav til - og at de mester!

Ledelse i lærende skoler
En forutsetning for at vi skal realisere regjeringens kunnskaps- og utdanningspolitikk i tråd med intensjonene – inkludert Kunnskapsløftet – er at vi har skoler som er i stand til å forstå og ta imot reformer. Selv om det er selvsagt, trenger vi å minne hverandre på det hele tiden. Det er jo et gammelt ord som sier at repetisjon er all lærings mor.

I denne sammenhengen kommer vi ikke utenom ledelse i lærende organisasjoner. Vi trenger skoler som er lærende organisasjoner, det vil si skoler som er i stand til bruke og utvikle sin kunnskap om resultatet av egen virksomhet til beste for elevenes læring. Fra forskningen vet vi nå mye om hva som kjennetegner skoler som lykkes. Slike skoler kjennetegnes ved at de som arbeider der:

  • identifiserer og forstår utfordringene
  • har høye forventninger til hverandre
  • etablerer fellesskap og lærer av hverandre
  • er motiverte for å søke ulike løsninger
  • er handlingsorienterte

Slike skoler har en ledelse som er i stand til å uttrykke klare mål for skolens arbeid og som bidrar til å skape en kultur som fremmer læring.

Mitt poeng her er at dersom en skole skal bli en lærende organisasjon – som hele tiden leter etter de gode løsningene – trenger de en ledelse som har autoritet, legitimitet og beslutningsdyktighet. En ledelse som uttrykker klare forventninger om høy kvalitet, som er i stand til å gi både ris og ros – særlig det siste – og som er i stand til å stimulere og bruke lærernes ulike talenter.

Jeg vil illustrere dette med en fersk rapport fra den svenske skolen som ser nærmere på hva som kjennetegner skoler som lykkes. Skoler som oppnår gode resultater, kjennetegnes spesielt ved at lærerne har få og tette relasjoner til elevene, de tillater ingen elever å gli unna, og har høye ambisjoner på vegne av elevene. Konklusjonen er at handlekraftige skoler får resultater. Og handlekraftige skoler har handlekraftig ledelse.

Selv har jeg i løpet av min tid som kunnskapsminister hatt gleden av å besøke mange skoler. Små og store, i utkant eller sentrum, på ulike årstrinn osv. Det er helt klart at jeg opplever forskjeller – skoler skal være forskjellige. Men skoler skal være like på den måten at de har elevenes læring som høyeste ambisjon for sitt arbeid. Det har vært en stor glede for meg når jeg opplever at dette er tilfelle. Og når jeg ser den glede og stolthet som kommer av godt arbeid, ønsker jeg at det skal være tilfelle med alle skoler.

Jeg har lyst til å trekke fram besøket ved Vahl skole i Oslo, som for øvrig er demonstrasjonsskole. 95 % av skolens elever har minoritetsspråklig bakgrunn. Denne skolen har lykkes med sine målsettinger. Hvordan har så det skjedd? Ifølge rektor har skolen tatt på alvor at gode leseferdigheter er grunnleggende for læring i mange fag. På Vahl skole har de tatt konsekvensen av denne erkjennelsen, og de er nøye med hvordan de setter sammen basisgrupper og tilhørende kontaktlærere. De prioriterer satsingen på de yngste elevene for å redusere gapet mellom minoritetsspråklige og norskspråklige så raskt som mulig. På første til tredje trinn er derfor basisgruppene mindre; hver lærer har 12 til 14 elever.

Rektor fremhever at nøkkelen ligger i hvordan de strukturerer og organiserer opplæringen. Og jeg vil tilføye, nøkkelen ligger i ledelsen og de ansattes kompetanse, bevissthet og vilje til handling. Dette er en lærende skole i praksis.

Bidrag til utvikling
Min rolle som kunnskapsminister er å noen ganger sette mål og stille krav, men også gi frihet og handlingsrom. Jeg er fullt klar over at skoler er komplekse kunnskapsorganisasjoner. Skoler kan ikke ledes etter enkle kommandoprinsipper. Ledelse i kunnskapsorganisasjoner dreier seg om å handle gjennom andre og løse ut vitalitet og utviklingskraft hos de menneskene som arbeider der.

I dette perspektivet ser jeg ingen motsetning mellom ideen om et felles nasjonalt utdanningssystem og muligheter til å finne ulike lokale løsninger.

Et romslig lovverk
I tråd med denne tenkningen er det de siste årene gjort endringer i lovverket som gir større frihet for den enkelte skole til å organisere virksomheten i tråd med lokale forutsetninger og behov.

Men i forskriften til opplæringsloven stilles det krav om systematisk kvalitetsvurdering. Samtidig vet vi at målinger av kvalitet har liten verdi dersom de ikke leder til målrettet uviklingsarbeid. God vurderingskompetanse og tydelig ledelse ved skolene er avgjørende for å få gjennomført tiltak med bred forankring hos medarbeiderne. I denne sammenhengen er det behov for en dialog mellom skoler og skoleeiere som er basert på systematisk informasjon om elevenes læringsutbytte og kvaliteten på opplæringen.

Program for skoleutvikling
Program for skoleutvikling er et eksempel på en felles innsats fra stat og skoleeiere for å utvikle skolen som lærende organisasjon. I alt er det nå fordelt nærmere 39 mill kroner i statlig støtte til samarbeidsprosjekter mellom skoler, skoleeiere og kompetansemiljøer. Om vi regner med egeninnsatsen fra skoler og skoleeiere, er satsingen på nærmere 80 mill kroner. Det er grunn til å ha store forventninger til en så betydelig satsing.

Et av målene er naturligvis at deltakerne skal kunne vise til positiv utvikling både for elever og ansatte ved skolen. Like viktig er det at prosjektene er med på å fremskaffe konkrete fremgangsmåter og viktige erfaringer om utviklingsarbeid som andre skoler kan bruke og dra nytte av.

Felles for alle som har fått innvilget sine søknader, er at de er opptatt av ledelsens rolle og at medarbeiderne må jobbe bedre sammen for å lykkes med opplæringen og forbedringsarbeidet på skolen.

Samarbeidsavtale om kvalitetsutvikling
KS og Kunnskapsdepartementet har inngått en samarbeidsavtale om kvalitetsutvikling i grunnopplæringen. Avtalen skal gå fram til 1. januar 2009. Jeg kan ikke gå inn på alle detaljer, men trekke fram arbeidet med å legge til rette for at kommuner/fylkeskommuner og skoler skal ha best mulig tilgang til forskningsbasert kunnskap om skolen. Denne skal de bruke i eget utviklingsarbeid for å utvikle elevenes og lærlingenes kompetanse.

Partene vil dessuten i fellesskap arbeide for å styrke kontakten mellom skoleeiere og UH-sektoren, bl.a. for å legge til rette for en tilpasset, systematisk lederutvikling i skolen

Forventninger til skolelederutdanningen
Det er vel ikke overraskende at jeg avrunder med å utrykke mine forventninger til utdanningen av skoleledere. Vi trenger en skolelederutdanning som er faglig relevant og oppdatert og som er systematisk og målrettet. Utdanningen skal være handlingsrettet på den måten at den støtter aktiv skoleledelse gjennom teori og praksis og slik bidrar til å være en drivkraft i utviklingen av gode og lærende skoler.

Ikke minst vil jeg understreke at de som har ansvar for organisering og innhold i lederutdanningen, bygger på organisasjonsforståelse i vid forstand. Det vil si at de greier å inkludere både det som er allment og spesielt ved skolen som organisasjon og kultur. Jeg er særlig opptatt av at både nasjonale og internasjonale perspektiver ivaretas her. Jeg har tillit til at dette blir gjort.

Konklusjon
Dersom vi lykkes med å sikre samhandling mellom de forskjellige nivåene i utdanningssystemet og skape gode relasjoner, er jeg sikker på at vi skal greie å høyne kvaliteten på læringsarbeidet i skolene. Da vil utdanningspolitikken bidra til å utjevne sosiale forskjeller i hele utdanningssystemet, og sikre at alle, uansett sosial bakgrunn, skal gis muligheter til, og stimuleres til mest mulig og best mulig læring.

Da gir vi muligheter for den enkelte og bidrar til fellesskapet!