Makspris gir flere barnehageplasser

Av kunnskapsministerØysteinDjupedal

De siste ukene har bestemmelsen om makspris i barnehagene på nytt blitt kritisert og flere har hevdet at innføring av makspris har ført oss lengre fra målet om full barnehagedekning. Det er riktig at lavere pris har bidratt til at flere søker om barnehageplass, men også til den raskeste utbyggingstakten noensinne og at prisen ikke lengre stenger mange barn ute fra barnehagene. Det er lett å få full barnehagedekning hvis man setter opp prisen, slik Høyre og Venstre foreslo i revidert nasjonal budsjett. Regjeringens mål er det motsatte, nemlig at prisen skal være så lav at alle som ønsker det skal kunne ha råd til å betale en barnehageplass til god kvalitet I fjor fikk 10 900 nye barn plass i en barnehage. Det er de beste tallene på mange år.

Maksprisen ble innført gjennom den historiske barnehageavtalen som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet i 2003. Fra da av har prisen på en barnehageplass sunket betraktelig. Fra 1 januar 2006 gikk prisen på nytt ned med 500 kroner pr måned. til 2250 kroner. Dette betyr en reduksjon på hele 5500 kroner pr år pr barn for barnehageforeldrene.

Før maksprisen ble innført var prisene på barnehager mange steder skyhøye. 4.000 kroner for en plass var ikke uvanlig. I tillegg var det ikke vanlig med reduksjon for søsken i private barnehager. Nå må alle ha minimum 30 % søsken reduksjon. Det viktigste målet med maksprisen var derfor å få redusert de urimelig høye prisene for å lette den økonomiske belastningen for småbarnsfamiliene, og sikre at ikke prisen hindret muligheten for barn til å gå i barnehage. Et annet viktig argument var å få prisene ned slik at en fikk avdekket de reelle behovet for barnehageplasser. Når prisen hindret mange fra å søke om barnehageplass, fikk ikke kommunene et godt bilde av det reelle behovet for barnehager. Makspris har dermed vært et viktig virkemiddel for å bringe oss nærmere målet om full dekning, og ikke et hinder slik enkelte hevder. Makspris er en ordning som verken er død eller moden for avvikling.

Fortsatt er prisen for en barnehageplass høy, og vi har som mål å få prisen videre ned. Men prisen er nå på en nivå hvor det er sannsynlig at de fleste av de som ønsker en plass ser seg økonomisk i stand til å søke. Vi får dermed kunnskap om det reelle behovet for barnehager og kan planlegge for en skikklig innspurt mot full dekning. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen lovet at prisen skal videre ned til 1.750 kroner ”når full barnehagedekning er nådd senest ved utgangen av 2007.” Det er ikke urimelig. I Sverige er deres makspris på 1260 kroner mens Danmark har et betalingssystem der foreldrebetaling maksimum skal ligge på mellom 30-35 % av barnehagens i driftskostnader

Jeg undrer meg litt over hva kritikerne av maksprisbestemmelsen egentlig mener. Særlig når de beklager seg over at lavere pris gir økt etterspørsel. Er det noen som for alvor mener at vi skal skaffe oss full barnehagedekning ved å skru prisene i været? Om vi satte prisene kraftig opp ville ventelistene trolig forsvinne som dugg for sola. Men bak pene ventelistetall ville det være mange fortvilte foreldre, og mange barn som gikk glipp av det flotte tilbudet en god barnehageplass er.

Barnehagesektoren skiller seg fra andre velferdstjenester ved at det er et så stort innslag av private barnehager. Uten det sterke innslaget av private barnehager ville vi vært svært mye lengre fra full dekning. Men det er krevende å finne fram til finansieringsordninger for barnehagene som er enkle å administrere, som gir forutsigbarhet for barnehagene og som sikrer tilstrekkelig økonomi til å utvikle god kvalitet og gode arbeidsbetingelser for de ansatte. Jeg er åpen for at det kan være nødvendig å gjøre endringer.

Ventelistene i mange kommuner er fortsatt lange, og mange småbarnsforeldre fortviler over at de ikke får barnehageplass. Samtidig har vi aldri vært nærmere målet om full barnehagedekning enn nå. Det jobbes på spreng i kommunene for å få bygd barnehager, og Kunnskapsdepartementet er i tett dialog med kommunene for at vi skal lykkes.

Regjeringen setter mye inn på at vår målsetting i Soria Moria-erklæringen skal nås, ikke minst har vi trappet opp bevilgningene til barnehager kraftig. Målet om full dekning innen utgangen av 2007 er innen rekkevidde, men jobben som gjøres ute i kommunene er det avgjørende. Dersom flere kommuner tar etter blant annet Tromsø, Trondheim og Oslo og etablerer faste plasser i midlertidige lokaler parallelt med at det bygges permanente barnehager, tror jeg vi har en mulighet for å lykkes.

Vi kan ikke unne oss å være tålmodige på dette området lenger. Kommunene har plikt til å bygge ut. De konkrete løsningene finnes der viljen er tilstede.

Publisert i Dagbladet 21. juli 2006.