Kunnskapsminister Øystein Djupedals tale ved konferanse om norsk utdanningsforskning mot år 2010. Arrangør er Norges forskningsråd, 29. mai 2006.

Kjære konferansedeltakere og utenlandske gjester!

Jeg vil først gi honnør til Forskningsrådet. Det er aktuelt og viktig at norsk utdanningsforskning blir diskutert! Og ikke bare ut fra et norsk ståsted.

Det er gledelig at to størrelser i internasjonale utdanningsforskning er med oss i dag.

”We are fortunate to have two international capacities here today, professor Pollard and professor Lundgren. I am confident that they will contribute to an international perspective and bring good ideas and experiences that will stimulate the discussion here today about the future of Norwegian education research. Unfortunately, Mr Pollard, I will now continue in Norwegian.”

Formålet med denne konferansen er å rette et helhetlig blikk på de utfordringer Norge står overfor når det gjelder å fremskaffe solid kunnskap om utdanningssektoren.

Det skal også diskuteres hvordan Forskningsrådet, nasjonale utdanningsmyndigheter og høyere utdanningsinstitusjoner kan samhandle for å utvikle kvaliteten på forskningen på utdanningsfeltet og at viktige forskningsbehov blir ivaretatt.

Dette er viktige diskusjoner som departementet vil følge nøye.

For egen del er jeg bedt om å komme med synspunkter når det gjelder hva vi trenger av utdanningsforskning i tiden som kommer.

Jeg vil gjerne nærme meg denne utfordringen ved først å knytte noen kommentarer til hva utdanningsforskningen handler om og om forventninger til utdanningsforskningen.

Utdanningsforskningen omfatter – slik jeg ser det forskning om utdanningssektoren og om problemstillinger som grenser opp mot tilstøtende politikkområder.

Forskning om sektoren er sammen med tilstandsvurderinger, et helt sentralt grunnlag for utviklingen av utdanningspolitikken. Utdanningssektoren omfatter til sammen over en million elever og studenter og mer enn hundretusen lærere. Det sier seg da selv at de virkemidlene departementet velger å bruke for å oppnå forbedringer bør være treffsikre i forhold til målsettingene. Det er elevene som vil tape på mye prøving og feiling. Derfor trenger departementet forskning og analyser om sektoren av ypperste kvalitet for å få et best mulig beslutningsgrunnlag for politikken.

Men forskning om utdanningssektoren er ikke bare til hjelp i politikkutforming. Det vil også kunne være viktig som grunnlag for styring, ledelse og tilsyn – enten det gjelder skoleeiere, fylkesmenn, direktorat eller departementet.

Men utdanningsforskningen dreier seg også om forskning for sektoren – som grunnlag for utvikling av praksisfeltet. Eksempelvis klasseromsforskning som kan hjelpe skolene i å forbedre undervisningen. Eller forskning som kan føre til bedre metoder i for eksempel lærerutdanningen. Det er viktig at lærerutdanningen er forskningsbasert.

En av de store utfordringene er å få resultatene av praksisrelevant utdanningsforskning gjort kjent der de tilslutt faktisk kan ha en virkning. Det hjelper jo lite om det bare er forskerne, departementet og Utdanningsdirektoratet som kjenner til forskning om hva som fungerer og hva som ikke virker - hvis dette ikke kommer ut til skolen og kan brukes i praksis. Her mener jeg vi har en felles utfordring.

Utdanningsforskningen må både ha et langsiktig og et mer kortsiktig perspektiv. For det første trenger vi langsiktig oppbygging av kunnskap. Vi må ha tidsserier, kunne følge utviklingen over tid og ha forskning som tar opp grunnleggende problemstillinger. Den langsiktige kunnskapsoppbyggingen må skje uten nevneverdige forstyrrelser fra de dagsaktuelle problemstillinger. Langsiktig og grunnleggende forskning er viktig for oppbygging av fagmiljøer, og for også å bli bedre i stand til å svare på mer kortsiktige kompetansebehov. Langsiktig og mer kortsiktig utdanningsforskning utfyller hverandre – begge er nødvendige.

Og når det gjelder det mer kortsiktige er det nå engang slik at vi politikere gjerne vil ha gode svar fra forskerne med én gang når noe ikke fungerer tilfredsstillende i en sektor. I de fleste tilfeller er det ikke mulig å gi raske og konkrete svar fordi problemstillingene krever mer forskning. Når det er sagt, vil jeg gjerne peke på at det likevel knytter seg forventninger til forskning som kan være nyttig her og nå.

La meg bruke et eksempel på hva slags utdanningsforskning vi trenger ut fra de utfordringer jeg står overfor:

Norge deltar i OECD-prosjektet ”Equity in Education”, om likhet og ulikhet i utdanningen. Vi deltar sammen med 8 andre europeiske land.

OECD-rapporten om ”equity” i det norske utdanningssystemet var tema på en større konferanse på Hamar i forrige uke i regi av Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet.

Bakgrunnen er denne:

En ekspertgruppe fra OECD gjennomførte i 2004 og 2005 en bred analyse av det norske utdanningssystemet – som del av det store prosjektet i OECD. Ekspertgruppen ønsket å undersøke i hvilken grad det norske utdanningssystemet gir alle grupper i samfunnet like muligheter til utdanning og opplæring og til gjennomføringen.

Jeg skal ikke her omtale rapporten i sin fulle bredde, men kort fremheve noen sentrale punkter.

Hva er det ekspertgruppen finner?

De er - kort sagt - imponert over det norske utdanningssystemet. Få land har oppnådd samme grad av likeverd i utdanningssystemet som Norge. De fremhever som positivt den store ressurs-innsatsen gjennom mange år på alle nivå. De roser en skolestruktur uten ”blindveier” og at de norske elevene følger samme løp i 10 år uten siling.

Den økende satsingen på barnhager berømmes, men siden barnehagene – etter deres oppfatning - har så stor betydning for senere skolegang, er de bekymret for at barnehageplass fortsatt ikke er tilgjengelig for alle. - Barnehagedekningen har, som alle vet, regjeringen grepet tak i.

Oppsummert kan vi si at:

Norge kommer svært godt ut . Reformer og tiltak som er gjennomført det siste tiåret, har hatt effekt. Det betyr at vi har et glimrende utgangspunktet når det gjelder å ta tak i de svakhetene som finnes. For de er der.

Hva finner ekspertgruppen av svakheter?

De finner

at Norge har en overraskende stor andel elever med svake ferdigheter.

at norske elever skårer lavere enn man kunne forvente i internasjonale undersøkelser

en skolekultur med lave forventninger til elevene, som går utover de svakeste.

at tilbakemeldinger kommer for sent, noe som særlig rammer de svakeste.

at det er mye uro og bråk i den norske skolen.

Kort sagt:

Norsk skole ser ut til å svikte på noe så avgjørende som elevenes læring; og den lave læringen ser ut til å slå negativt ut for de svakeste. Det er mao sider ved de reformene og tiltakene vi har gjennomført som ikke har hatt tilfredsstillende effekt.

Rapporten, men også andre studier de senere årene gir en klar indikasjon på at det er trekk ved skolen vi ikke kan slå oss til ro med!

Her dreier det seg om skolens kjerneaktiviteter – elevenes læring og utvikling! Lykkes vi ikke her vil det ha negative konsekvenser både for den enkelte så vel som for samfunnet.

Hvorfor er det blitt slik? Hva ligger bak av årsaker? Hvordan kan vi stimulere suksess og hindre tilbakegang? Her trenger vi hjelp fra utdanningsforskningen!

Hva slags utdanningsforskning er det vi trenger?

På bakgrunn av det jeg nettopp har sagt er det i tiden fremover åpenbart behov for en utdanningsforskning som kan hjelpe oss til å forstå bedre hva som faktisk foregår inne i den norske grunnopplæringen. Hva er det som ikke virker som tenkt? Og hvilke ytre faktorer spiller inn?

Jeg vet at det her dreier seg om problemer som fordeler seg langs en skala fra mer enkle spørsmål til sammensatte og komplekse problemstillinger.

Skal forskningen være til hjelp særlig når det gjelder de mer omfattende og krevende problemstillingene, vil samarbeid på tvers av fagdisiplinene være nødvendig. Om samarbeidet på tvers av fagområdene i dag er tilstrekkelig eller om det bør stimuleres ytterligere er kanskje et spørsmål å stille.

Jeg er imidlertid overbevist om at sammenstilling av kunnskap fra ulike fagfelt vil være til stor nytte når det gjelder å forstå bedre de utfordringene vi står overfor. At for eksempel pedagoger og økonomer sammen vil kunne bidra til økt innsikt i mange spørsmål er jeg ganske sikker på.

Faglig samarbeid på tvers vil i høy grad også kunne bidra til bedre forståelse og innsikt når det gjelder utdanningsspørsmål i grenseflaten mot andre politikkområder. Eksempelvis vil bedre innsikt i utdanning som virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken eller i integrerings- politikken kreve innsats fra flere fagdisipliner.

Samtidig vil slikt samarbeid kunne gjøre forskningen mer interessant sett med utenlandske øyne.

Norsk utdanningsforskning

må ha god kontakt med forskningen internasjonalt. Internasjonalt samarbeid bidrar til kvalitet, nye perspektiver og interessante sammenligninger.

Utdanningsforskning må dessuten være godt oppdatert når det gjelder internasjonal forskning på feltet, noe mange norske forskere blant annet oppnår gjennom deltakelse i internasjonale nettverk.

OECDs Equity-prosjekt – som jeg nevnte for litt siden – er et eksempel som også illustrerer behovet for en internasjonal dimensjon i norsk utdanningsforskning. Våren 2007 vil Norge være vertskap for den internasjonale komparative konferansen om Equity in Education. Det vil da være en glede for meg å ønske velkommen til Trondheim. Jeg skulle gjerne også se en norsk forsker holde et av hovedinnleggene på konferansen.

Skal konferanser og møteplasser av denne typen fungere opplysende inn mot utdanningssektoren og utdanningspolitikk, er det behov for kompetente ”fortolkere”, dvs forskere som er oppdaterte på utviklingen i andre lands utdanningssystemer og som samtidig kan fungere som ”formidlere” av norske ideer og løsninger i internasjonale fora.

Norske utdanningsforskere bør i tiden som kommer i større grad ta et ansvar på dette området.

Innenfor norsk utdanningsforskning

finner vi relativt få longitudinelle studier. Vi trenger å vite mer om utviklingen over tid, og på alle nivåer.

Det er blant annet denne typen studier som har påvist positive effekter av et godt barnehagetilbud for senere i skoleløpet.

Jeg vil nevne at datagrunnlaget for å kunne initiere longitudinelle studier på utdanningsfeltet i dag er radikalt forbedret etter Statistisk sentralbyrå har fått opp sin ”Nasjonal utdanningsdatabase” (kjent som NUDB) med støtte fra departementet. Også på andre områder har vi i Norge datasett av høy kvalitet som gir grunnlag for interessante studier om utdanningsfeltet og i skjæringspunkter mellom utdanning og andre politikkområder.

Jeg vil tro at våre omfattende registerdata kan bidra til å gjøre norske forskere interessante som samarbeidspartnere for utenlandske forskningsmiljøer.

Det er bred enighet om

at førskolelærerne og lærerne er barnehagens og skolens viktigste ressurser. Deres kunnskaper og praksis utgjør basis i kunnskapssamfunnet. Kvaliteten på arbeidet i barnehager, skoler og lærebedrifter sier også noe om kvaliteten på utdanningssystemet.

De svakhetene ved norsk skole som kommer fram i Equity-rapporten har i høy grad adresse til praksisfeltet og hvor effektivt dette er i forhold til elevenes læring.

Det foreligger relativt lite empirisk forskning på om for eksempel sammenhenger mellom arbeidsmåter, metoder og elevenes læringsutbytte. Vi trenger å vite mer om effektene i forhold til barn og unges ulike forutsetninger.

Skal vi forstå bedre hvorfor vi ikke greier å ”løfte” de aller svakeste elevene, må det undersøkes hva skolen gjør og hvorfor ting ikke virker som tenkt. Dette er en påtrengende utfordring for utdannings-forskningen i tiden som kommer.

Vi trenger også å få dokumentert bedre om bestemte arbeidsmåter favoriserer enkelte elevgrupper systematisk slik at skolen utilsiktet bidrar til å reprodusere ulikhet.

Når det ser ut til å ”butte” på et så viktig felt, er det all grunn for utdanningsmyndighetene å etterspørre kunnskap om hva som skjer og hvorfor det skjer.

Det er helt klart behov for utdanningsforskning som setter oss bedre i stand til å forstå praksisfeltet i skolen og hva det er som fører til at ikke flere lykkes og blir vinnere i skolen.

Førskolelærerne og lærerne er nøkkelfaktorer når det gjelder kvaliteten på arbeidet skolen. Det er behov for å se nærmere på hvordan forskningen i større grad kan trekkes inn i utviklingen av profesjonsutdanningen og når det gjelder yrkesutøvelsen. Dette gjelder for så vidt på alle nivå i utdanningssystemet.

Atferd og motivasjon i forhold til læring på skolen henger imidlertid også tett sammen med forhold utenfor skolen. Når elever faller fra eller velger bort utdanning, kan årsakene være ganske sammensatte og ligge på områder utenfor forskningsfeltet til utdanningsforskningen, men innenfor ungdomsforskningen.

Det er gode grunn til å tro at det å koble sammen perspektiver fra utdanningsforskningen og ungdomsforskningen vil kunne bidra til økt innsikt når det gjelder frafall og tilkortkomming i opplæringen.

Jeg har så langt bare så vidt nevnt høyere utdanning som et område for utdanningsforskningen. For høyere utdanning nærmer nå den forskningsbaserte evalueringen av Kvalitetsreformen seg fullføring. Jeg ser fram til å få de endelige resultatene. Slik jeg ser det, med bakgrunn i den betydning universitets- og høyskolesektoren har for utviklingen av kunnskapssamfunnet, er det avgjørende at denne sektoren fungerer godt. Vi må derfor fremover også sikre tilstrekkelig med forskning som dekker høyere utdanning. Dette understøttes også av den økte politiske oppmerksomhet om høyere utdanning vi ser internasjonalt, blant annet i EU.

Barnehagene

Jeg vil gjerne rette spesiell oppmerksomhet mot barnehagene og barnehageforskningen.

Barnehagene er – som kjent - nå blitt en del av Kunnskapsdepartementet og inngår som en frivillig del av utdanningsløpet: Det vil derfor ikke være unaturlig å se barnehageforskningen mer i sammenheng med utdanningsforskningen. Studier viser at forskjeller mellom barn og elever oppstår tidlig, men at mye kan forebygges gjennom et kvalitativt godt barnehagetilbud.

Det er forskjell på barnehager. Siden kvaliteten på barnehagetilbudet er så avgjørende for effekten ved det å gå i barnehage, er det viktig i tiden framover å innhente kunnskap som kan hjelpe oss til å forstå bedre hva som bidrar til god kvalitet i barnehagene. Departementet har avsatt 13 millioner til praksisrettet barnehageforskning i 2006.

Andre utfordringer

Jeg har – på bakgrunn av de mer dagsaktuelle utfordringene utdanningssystemet i dag står overfor - pekt på en del ønsker i forhold til utdannings-forskningen. Det finnes også andre utfordringer:

Bruker vi nok ressurser?

Bruker vi ressursene på den rette måten?

For vi nok ut av innsatsen?

Er det god nok arbeidsdeling og samhandling mellom aktørene?

Kommer resultatene til nytte dere de trengs?

Her tror jeg vi har felles utfordringer. Jeg er spesielt opptatt av om resultatene fra forskningen kommer til nytte dere de trengs. Hvis for eksempel ikke forskning rettet mot praksisfeltet kommer til nytte ute i praksisfeltet, hva har vi da oppnådd selv om forskningen i seg selv kan være fremragende?

Departementet har på bakgrunn av de utfordringer vi ser besluttet å sette i gang et prosjekt under overskriften Ny offensiv for utdanningsforskningen. Hensikten med prosjektet er å styrke norsk utdanningsforskning. Departementet vil starte med en kartlegging av utdanningsforskningsfeltet, deretter i dialog med berørte aktører gjennomføre en systemutredning med gjennomgang av blant annet roller og ansvarsdeling. Prosjektets sluttprodukt skal være en nasjonal strategi for utdanningsforskningen.

Prosjektet er i oppstartsfasen, og ventes avsluttet i løpet av 2007.

La meg så avslutningsvis peke på følgende:

Det er blitt stadig klarere at utdanning og opplæring er nøkkelen for den enkeltes fremgang både når det gjelder arbeid; for å forbedre livskvaliteten og for økt deltakelse i demokratiske institusjoner og i det sivile samfunn.

Derfor er det grunn til uro når elevens familiebakgrunn betyr så mye for suksess i det norske utdanningssamfunnet. Vi er tydeligvis ikke flinke nok til å utjevne de forskjellene elevene tar med seg inn i skolen. Dette kan vi ikke slå oss til ro med.

I løpet av høsten legger regjeringen fram en stortingsmelding om utdanning og sosial utjevning. Målet er å videreutvikle utdanningssystemet slik at alle gis samme sjanse til å lykkes. Vi vil ha flere vinnere.

Denne stortingsmeldingen får en omfattende analysedel, som blant annet er basert på norsk utdanningsforskning. Jeg setter pris på at dere forskere stiller opp og bidrar aktivt til dette arbeidet.

Som jeg har sagt tidligere – vi har et svært godt utgangspunkt både når det gjelder utdannings-systemet.

En viktig forutsetning for å komme videre i ønsket retning er solide kunnskaper og god innsikt i om de tiltakene vi setter i verk virkelig virker som tenkt – at vi stimulerer suksess og ikke fiasko.

Derfor er bidragene fra utdanningsforskningen så viktige også for politikkutformingen.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen!