Statssekretær Åge Rosnes' innlegg på konferanse om profesjonsutdanningene ved høyskolene i regi av Kunnskapsdepartementet, Gardermoen, 15. mars 2006.

Velkommen til Kunnskapsdepartementets konferanse om profesjonsutdanningene! Vi har lenge ønsket å møte dere for å diskutere disse utdanningene og vi er glade for at det har vært så stor interesse for å delta på konferansen her i dag.

Profesjonsutdanningene er, som alle her vet, yrkesutdanninger på universitets­- og høgskolenivå. Det innebærer krav til akademisk standard, oppdatert kunnskap og forskning.

Utdanningene skal være yrkesrettet: studentene skal lære hvordan og hvorfor, de skal ikke bare ha viten om fag og yrkesliv. De skal utvikle yrkesetiske holdninger og profesjons- og teoretisk kunnskap som er relevant i og for et moderne arbeidsliv. Helhet og sammenheng skal sikres gjennom integrering av forskjellig fag og kunnskapsområder og gjennom en best mulig balanse mellom fag og praksis. Utdanningene skal altså gi både solid fagkunnskap og opplæring til å fungere i et yrke.

Noen kan være forbauset over hvem vi har rettet invitasjonen til: hvorfor ikke bare invitere dem som har daglig og faglige ansvar for sentrale profesjonsutdanninger?

Vi har valgt å invitere høyskolenes ledelse. Det er for å utfordre institusjonene på den helt sentrale oppgave det er å tilby en kvalitativt god, yrkesmessig relevant og oppdatert utdanning. Det er opplagt et styreansvar og et lederansvar å sikre kvalitet i alle utdanninger. Kvalitetssystemet og kvalitets­sikring må ha forankring i absolutt hele organisasjonen. Det er der kvalitetssvikt i enkeltutdanninger fanges opp og der tiltak settes inn, slik at det kan sikres et godt læringsmiljø. Til dette trenger institusjonene gode ledere.

Noen ser på evalueringer som et tidsavgrenset fenomen, som heldigvis er avsluttet når besøk er over og rapport foreligger. Det er da det er viktig for institusjonsledelsen å ta tak: å sikre at det settes inn tiltak som kan rette opp eventuelle mangler – og å gi ros når det skal gis, og anerkjennelse for godt faglig arbeid. Hovedpoenget må være: Dette er ikke en sak for den enkelte faglige enhet alene. Det er et felles ansvar. Ofte trenges det drahjelp eller puff fra andre, og gjerne utenfra.

Profesjonsutdanningenes plass i utdanningsinstitusjonene
Fagporteføljen ved høyskolene er forskjellige. Mye er bestemt av historiske årsaker gjennom hvilke høyskoler som i 1994 ble slått sammen til nye enheter. Større høyskoler har gitt fagmiljøer som gjensidig kan styrke, berike og utfordre hverandre. Det er et godt utgangspunkt for faglig utvikling. Vi finner utpregede profesjonshøyskoler, særlig i de store byene, og vi finner mer faglig bredspektrede og sammensatte høyskoler. Profesjonsutdanninger og andre yrkesutdanninger innenfor rammen av bachelor-graden utgjør den tallmessig største og også den viktigste oppgaven til de statlige høyskolene. Etter- og videreutdanning for arbeidstakere med slik utdanning er også en viktig oppgave. De siste årene er det blitt sterkt fokus på mastergrader og doktorgrader ved mange av høyskolene. For en del av disse aktørene inngår dette som ledd i arbeidet for å oppnå universitetsstatus.

Vi vet at en slik status er det strategiske målet for flere av høyskolene, og i mange tilfeller støttes dette av regionale myndigh­eter. Men målsettingen i Soria Moria-erklæringen om å styrke det regionale universitets- og høgskolesystemet behøver ikke innebære etablering av flere universiteter. Det vil klart være et paradoks dersom jakten på universitetsstatus innebærer at fokus dreies vekk fra grunnutdanningene og over til utdanninger av høyere grad - og til forskerutdanning. Det kan gjøre fagtilbudet mer sårbart for svingninger i søkning, slik at vi både frå problemer knyttet til finansiering og til rekruttering. Dette vil igjen kunne true en av de viktigste satsinger for denne regjering: å skaffe mange nok kvalifiserte arbeidstakere til å løse de store oppgaver det offentlige står overfor dersom vi skal bevare og videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Vi har sagt i Soria Moria at vi vil løse de store utfordringene som velferdsstaten står overfor. Anslaget om behovet for 10 000 nye arbeidstakere i en fire-årsperiode er et forsiktig anslag. Dette gjelder pleie- og omsorgssektoren alene . I tillegg kommer behov for kvalifisert personale både i barnehage og skole.

Nå skal det sies at det å opprette nye universitet ikke nødvendigvis vil ha som konsekvens at profesjons­utdanningene blir rammet negativt. Det ligger mange verdier i universitetsstrategier, som innebærer å løfte seg etter håret når det gjelder kompetanse­heving og fagutvikling. Mange av de tradisjonelle profesjonsutdanningene er nå innlemmet i et universitet, gjennom opprettelsen av Universitetet i Stavanger. Det blir spennende å se om dette får noen betydning – og i tilfelle hvilken betydning det får - for profesjonsutdanningene.

Det vil være til stor skade for norsk høyere utdanning dersom universitetsambisjonene ses som et mål i seg selv, og ikke primært er begrunnet i samfunnsmessige skoleringsbehov, noe som politisk ledelse opplagt har et ansvar for å ivareta.

Vi ser en tendens til at mange av de studieopplegg det arbeides med, blir faglig smale. Det ligger en risiko for mange små miljøer, en fragmentering av norsk forskerutdanning og sterkt spesialiserte smale studieopplegg på masternivå, kanskje også bestemt ut fra kompetanse og faglige interesser hos dem som arbeider der.

Det gis ikke nye ressurser fra statens side til utvikling av disse studiene. Noen høyskoler har skaffet midler eksternt, men det er vel ikke grunn til å tro at de varer evig. Vi vil derfor mane til forsiktighet når det gjelder ressursoverføring fra grunnutdanninger det er stort behov for, til master- og doktorgradsstudier. Det vil etter mitt syn være flaut – pinlig muligens - om institusjoner som har faglig bærekraft til å få akkreditert studier på høyere nivå, ikke blir reakkreditert for sin sykepleierutdanning eller får negativ omtale på andre profesjonsutdanninger.

Et av de fremste suksesskriterier for norske høyskoler bør være at de gir kvalitativt gode og yrkesrelevante bachelor­studier. Legitimeringen deres hviler på å dekke dette utdannings­behovet og å sikre ungdom og andre studiesøkende i alle deler av landet et godt tilbud. Når Norge i langt større grad enn de fleste land har lyktes i å utjevne regionale forskjeller i rekrutteringen til universiteter og høyskoler, og til å oppnå utjevning i utdanningsnivå, skyldes det ikke minst høyskolene i regionene og deres tilbud gjennom lang tid. I internasjonal sammenheng er det også interessant i hvilken utstrekning andre grupper enn dem som nylig har gått ut av videregående opplæring, søker seg til profesjonsutdanningene og bidrar til å dekke behov for arbeidskraft i velferdsstatens yrker. Realkompetansestudentene har eksempelvis bidratt til å styrke rekruttering til barnehager og omsorgsyrker. Dette får jeg stadig bekreftet i besøk ute i sektoren og i en ny NIFU STEP rapport karakteriseres den typiske representanten for den ”nye” studentgruppen slik: ”Kvinne, høgskolestudent, 25 år eller mer, med foreldre som ikke har høyere utdanning”.

Målsettingen og kravet til norsk høyere utdanning er at den – uansett fag og studium skal ha høy kvalitet. For yrkesrettede studier inkluderer det også relevans. Det krever faglig nivå ved institusjonene, kjennskap til arbeidslivets krav, et godt læringsmiljø og god arbeidsinnsats fra studentene. Vi møter stadig vekk påstander om nivåsenking, ikke bare i media men også i dialog med sektoren . Høyskoleansatte gir en lite flatterende skildring av kollegers holdninger og studentenes kunnskaper. Dette er ikke noe nytt, og mange tilbakeviser dette med at man allerede i oldtiden beklagde seg over ungdommens dumskap og dårskap. I noen tilfeller kan man konstatere at grunnlaget for kritikken ikke nødvendigvis er godt dokumentert. Andre ganger er den det. Og i alle fall er det grunner til å ikke avfeie alle bekymringsmeldinger.

Det foreligger undersøkelser om studentenes arbeidsinnsats som kan gi grunn til både bekymring og ettertanke. Analyse av det såkalte StudData-materialet indikerer at studenter som rekrutteres til flere av profesjons­studiene, opplever dem som lite faglig krevende og samtidig for teoretisk orienterte. Dette er sammenhenger som er spennende å gå videre inn i, noe jeg dessverre ikke kan gjøre her. Det samme materialet indikerer at særlig studenter som tas opp til allmenn­­­lærer- og sosial­arbeiderutdanningene, har en fore­stilling om at de kan gjennomføre utdanningene med liten arbeids­innsats, og at fagkunnskap ikke er så viktig. Og faktum er at denne forsterkes gjennom studiet! Og hvis dette stemmer så må det i høyeste grad sies å være en utfordring høyskolene må gripe fatt i. Det må defineres faglige krav og stilles forventninger til arbeidsinnsats og arbeidsvaner fra studentenes side.

Poenget er ikke å moralisere. Det handler om å få opp gjennomføring og få opp relevans. Vi vet at mange høyskolemiljøer har jobbet grundig for å få til kompetanseheving av sine ansatte, og for å sikre en faglig sterk nyrekruttering. Mange lærerne har strukket seg langt for å forene jobb og videre studier. Ikke minst gjelder dette helsefagutdanningene. I 1993 var det mindre enn 30 % av fagpersonalet som hadde hovedfag. Man har gått veien, men har likevel et stykke igjen. Profesjonsutdanningene sliter med å fylle opp kravet om 20% førstestillinger. Det er en for lav andel av de ansatte som driver med FoU-virksomhet, det er negative evalueringer av kvaliteten i utdanning, det stilles spørsmålstegn ved relevans for yrket og fortrolighet med de framtidige yrkesfunksjoner. Dette representerer opplagt en utfordring for faglig ledelse både på studienivå og institusjonsnivå. Få hadde trolig til fulle tatt innover seg at det kan skje - og hva det vil si - dersom en sentral utdanning mister akkreditering. Dette er ikke en fjern mulighet, men en konsekvens dersom man ikke evner å rette opp svakheter som har blitt påpekt fra NOKUT for sykepleierutdanningene.

Forholdet mellom teori og praksis
Mye i evalueringen av allmennlærerutdanningen og reakkredi­teringen av sykepleierutdanningen tyder på at sammenhengen mellom teori og praksis ikke alltid fungerer godt nok.

Hvor viktig nettopp slik kontakt er, illustreres blant annet i en doktorgradsavhandling levert av Torunn Bjørk i 2000. Avhandlingen tar for seg nyutdannede sykepleieres utvikling av praktisk ferdighet, og Bjørks utgangspunkt er at utdan­ningen har blitt stadig mer akademisk, med mindre tid til det praktiske. Hun fulgte fire ferske, kvinnelige sykepleiere i sitt arbeid og undersøkelsen viste at de gjorde mange av de samme feilene selv etter et år i yrket. Bjørk fant altså at allerede innlærte feil ikke ble avlært. Faktisk var den største forskjellen på sykepleierne fra de var nyutdannet og til de hadde vært ett år i yrket at de var blitt raskere… Sykepleierne på sin side følte seg kastet ut på dypt vann. De gikk ofte alene, fikk lite tilbakemelding og hadde få møtepunkter med mer erfarne sykepleiere.

Dette illustrerer på en god måte utdanningsinstitusjonenes ansvar for å gi sine studenter tilstrekkelig både teoretisk og praktisk kunnskap. MEN - det illustrerer også det ansvaret som arbeidsgiver har for å følge opp sine nyansatte. Det er vel ingen av oss som er fullt ut kompetente og har den kunnskapen vi trenger fra første dag i nytt yrke! Det kan heller ikke være meningen at utdanningene skal ha dette som mål. Til det vil kravene fra yrkeslivet være for mangslungne og forskjellige. Teori læres lettest i grunnutdanning – ferdigheter er det lettere å utvikle seinere.

Utdanningsinstitusjonene må utdanne kandidater som har god kompetanse – og som er trygg på sin kompetanse - både teoretisk og praktisk. De må utdanne kandidater som har evne til og ser behov for å lære mer, og som også har evne til å utvikle seg videre i sitt yrke.

En hovedutfordring for profesjonsutdanningene er med andre ord kontakten mellom utdanningene og praksisfeltet de utdanner for. Resultat fra evalueringer og annen informasjon vi har så langt, tyder på at dette er en utfordring høyskolene må jobbe intenst med.

Mot slutten
Utdanning og kunnskap er blant Regjeringens aller viktigste satsingsområder. Det er gjennom å sikre at utdanning og kunnskap er tilgjengelig for alle at vi som nasjon og enkeltmennesker skaper våre muligheter.

Profesjonsutdanningene er utdanninger som har stor betydning i - og for - samfunnet! Som KUPP-programmets sluttrapport sier det:

Veksten i profesjonar og profesjonalisering er eit særtrekk ved framveksten av moderne samfunn. Profesjonar spelar ei viktig rolle for å realisere politiske og samfunnsmessige mål. Dei utfører dessutan oppgåver og tenester med direkte konsekvensar for det einskilde mennesket. I offentleg sektor representerer dei ein vesentleg del av sysselsettinga, ein stor del av utgiftene i statsbudsjettet, og i høgare utdanning representerer profesjonsutdanningane hovudtyngda av utdanningsplassane. Forsking om profesjonsutdanning og profesjonsutøving er viktig for samfunnet generelt og for profesjonane sitt arbeid med å utvikle eit best mogeleg kunnskapsgrunnlag for eigen praksis.

Kunnskapsdepartementet ønsker at vi denne dagen skal ta for oss noen av de hovedspørsmål og de hovedutfordringer som finnes i profesjonsutdanningene, og disse vil bli belyst i innleggene videre utover dagen, som vi ser av programmet. Det dreier seg om kvalitet og om kompetanse, om forholdet mellom teori og praksis, om prioritering og styring av profesjonsutdanningene internt i institusjonene, og det handler om rekruttering til disse utdanningene og om forskningsbasert undervisning.

La meg slå fast nok en gang: Institusjonene har ansvar for at de utdanningstilbudene de tilbyr unge mennesker er av god kvalitet. Det er videre institusjons­ledelsens ansvar å kvalitetssikre og prioritere utdanningene internt. Slik prioritering kan ta mange former: Faglig samarbeid på tvers av organisatoriske skiller, oppfølging av evalueringsresultater, ressursfordeling, gjennom tildelinger av stipendiatstillinger - og generelt gjennom å gi disse utdanningene den oppmerksomheten de bør ha.

Departementet vil blant annet bidra til følgende sammen med institusjonene:

• Vurdere, sammen med sektoren, hvordan NOKUTs – og andre forsknings- og utredningsrapporters funn - kan brukes for å øke kvaliteten i utdanningene
• Opprettholde opptakskrav til allmennlærerutdanningen og ingeniørutdanningene
• Vurdere å utvide ordningen med skikkethetsvurdering til også å omfatte helse- og sosialfagutdanninger (Dette er nå på høring og vi venter spent på tilbakemeldingene fra sektoren).
• Følge utviklingen i institusjonenes FoU-virksomhet, med spesielt fokus på forsknings- og utviklingsarbeid som er relevant for yrkesutøvelse og teoriutvikling i profesjonsutdanninger

Vi trenger nå først og fremst gode diskusjoner om oppfølgingen av de funn NOKUT har gjort. Vi trenger gode dialoger med hele sektoren for å finne gode tiltak for å gjøre utdanningene bedre. Regjeringen har satt seg høye mål på vegne av sektoren og vi er klar over at vi ikke klarer å nå disse målene uten dere!