Tale ved besøk på Kunsthøgskolen i Oslo

KunnskapsministerØysteinDjupedals tale ved hans besøk på Kunsthøgskolen i Oslo, 9. mai 2006.

André Bjerke skrev:
Driv kunsten ut: all lek vil du dermed fordrive

og mister du evnen til lek, da mister du livet

Mer nyttig enn alle de dødsens alvorlige "nytter"

er formen de føler, er diktet som ser, er tonen som lytter…

Som kunnskapsminister kan jeg bare delvis være enig i det André Bjerke sier her. Samfunnet trenger også "de dødsens alvorlige nytter”. Og også kunsten kan være dødsens alvorlig.

Men André Bjerke peker her likevel på noe vesentlig. Uten kunst og uten lek blir livet fattig. Kunst utvider vår erkjennelse, gir oss opplevelser, sprenger rammer, ryster oss og gleder oss. Vi har alle våre egne opplevelser. Det er forskjell på hvilke kunstarter som rører hver og én av oss, som når inn til den enkelte. For meg er det i første rekke billedkunst og musikk. For andre dans og teater. Design former våre omgivelser. Vakre gjenstander, smykker, klær bestemmer våre inntrykk. Fordi vi er forskjellige, er alle kunstarter vesentlige.

Som framtidens kunst- og kulturarbeidere, billedkunstnere, designere, formidlere, nyskapere, scenekunstnere har dere en viktig rolle i samfunnet. I likhet med forskere, men med andre metoder enn dem, stiller dere til skue, sprenger grenser for erkjennelse, utøver kritikk og stiller spørsmål ved det etablerte. Kunst kan behage og more, mobilisere, bygge identitet, men også demaskere autoritet og avsløre politiske systemer. Ofte skjer dette på en sterkere og langt mer slagkraftig måte enn gjennom vanlig ordbruk og argumentasjon.

Det var i fjor hundre år siden Norge gjorde seg fri fra unionen med Sverige. Men lenge før det skjedde, bidro norske kunstnere til å utvikle nasjonalfølelse og vilje til selvstendighet. Norske kunstnere dro ut, hentet hjem inspirasjon og ble selv viktige deltakere i europeiske kulturstrømninger. Dette gjaldt langt mer og på mange andre områder enn nasjonalromantikk i diktning og billedkunst. Våre store forfattere var samfunnskritikere. De gikk inn i sin tid, satte problemer under debatt, avslørte dobbeltmoral. Denne epoken viser at man som skjald i lite land, slik Wergeland følte seg, kan ha gjennomslagskraft både hjemme og ute.

Soria Moria-erklæringen varsler en generell styrking av kunst-, kultur- og frivillighetsformål på statsbudsjettet. Grunnlaget for kultursatsingen er lagt gjennom Kulturløftets mål om at 1 prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014.

Det heter i Soria Moria-erklæringen:
Kulturpolitikkens viktigste oppgave er å legge til rette for et mangfold av ulike kulturtilbud og kunstneriske uttrykk. Et prioritert mål i kulturpolitikken er å sikre at alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser samt å sørge for at muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur ikke skal være avhengig av geografi eller sosiale skillelinjer.

Regjeringen vil skape gode arbeidsvilkår for kunstnere og kulturarbeidere. Den kunstneriske friheten og mangfoldet må sikres. Det er viktig å sikre opphavsmenns og utøveres rettigheter på kulturfeltet.

Vi vil videreutvikle den kulturelle skolesekken til barn og ungdom, og vi ønsker at alle barn skal ha et tilbud om plass i kulturskolen til en rimelig pris.

Jeg har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide utkast til en strategiplan for kunst og kultur fra barnehagen av, gjennom grunnskolen, i kulturskole og videregående opplæring. Vi ønsker at barn skal møte kunst som en viktig del av sin opplæring og modning, at det kan vekke deres interesse og inspirere til deltakelse. Det skal ikke bare være nogo attåt. Det er en stor utfordring for våre kunsthøyskoler å støtte, skolere og medvirke i arbeidet for å styrke kunst og kunstopplevelse for barn og unge.

Kunsthøgskolen i Oslo ble planlagt ut fra en visjon: ulike kunstarter har noe å gi hverandre; i møtet mellom ulike kunstnere og kunstarter skjer det noe mer og kvalitativt annerledes enn i små og ensartede miljøer. Høyskolen skal skape nye kunstneriske møteplasser og verksteder. Dette åpner dører ikke bare for studentene, men også for lærere og for kunstlivet. Det gir mulighet til utvikling og dialog.

Jeg forstår det slik at den nye avdelingen for scenekunst allerede erfarer dette. Jeg håper og forventer at også dere andre vil erfare det, og at en samling av hele høyskolen her på Seilduken vil gi den ramme som gjør det mulig.

Jeg har store forventninger til Kunsthøgskolen i Oslo. Mitt ideal er ikke den skolen Bjørnson forlot for å dra til Oslo som ung:
Jeg gik paa en liten meget pyntelig Skole

på hvilken baade Kirke og Stat kunde stole.

Den knirket helt stilferdig i Statsmaskineriet

Og skjønt det kunde høres på Hjuleknirkeriet

At sjelden den smurtes av Aandens Talg……

Vi ønsker verken en pyntelig eller en stillferdig kunsthøyskole. Men staten må kunne stole på Kunsthøyskolen, på at den løser sitt oppdrag og sine mangeartede aktiviteter innenfor de vide rammer som er gitt, faglig, pedagogisk og styringsmessig. Dere er selv de nærmeste til å vite hvordan.

Vi har satset mye på å legge til rette for Kunsthøgskolen i Oslo. Sammenlignet med de andre høyskolene har kunsthøyskolen har hatt en god budsjettutvikling. I motsetning til andre høyskoler har dere ikke vært utsatt for budsjettkutt. Tvert imot har dere fått ekstra midler de siste årene. Blant annet har dere fått støtte til å samarbeide med Høgskolen i Lillehammer om masterstudium i scenografi. Andre har måttet finansiere masterstudier innen eget budsjett.

Dersom dere ønsker ytterligere å begeistre departementet – for det er faktisk mulig – bør dere nettopp satse på det tverrfaglige, det som kan realisere visjonen om hva KHiO skal være, det bare dere har mulighet til å skape gjennom deres unike faglige bredde. Det betyr ikke at dere skal slutte å bevare og forvalte de faglig sterke områdene dere allerede har. Dere skal være tradisjonsbærere og fornyere. Vi leser om INKADA, den bedriftsinkubatoren dere har etablert, om digitalisert kunst, foto, video og film. Her må det ligge til rette for faglige brospenn med bro-kar i flere miljøer.

Jeg forstår at dere i en omleggingsprosess skulle ønsket enda friere økonomiske rammer. Det er dere ikke alene om. Dere har frihet innen rammene og må som andre planlegge innen dem.

Vi har gitt Universitets- og høgskolerådet i oppdrag å se på om det er mulig å utvikle indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid. Det blir spennende å følge arbeidet og diskusjonen om dette kan tilpasses kunstfag. Vi vil følge dette opp i forhold til en eventuell inkludering av kunsthøyskolene i et resultatbaserte finansieringssystem.

Dere har fått et nytt bygg. Planer for neste byggetrinn er kommet et godt stykke på vei. Vi har et forprosjekt og har mottatt et tilbud. Dette er ute til kvalitetssikring som må gjennomføres før vi kan ta endelig stilling til tilbudet. Jeg regner likevel med at vi kan komme i gang med byggingen av neste byggetrinn om ikke veldig lang tid.

Et samlet og ferdig anlegg vil representere et kraftig løft for norsk kunstutdanning og gi nye muligheter som jeg håper dere ser og vil utnytte. Utbyggingen og målene for denne, er i tråd med regjeringens og Stortingets ønsker og ambisjoner.

Jeg har nå vært rundt i huset og sett hvilket fantastisk bygg dere har. Vi er i et tradisjonsrikt industrimiljø ved Akerselva, som var livsåren da industrialiseringen i Oslo skjøt fart i siste del av 1800-tallet. Dette ikke et blitt et dødt miljø selv om den gamle industrien er forsvunnet. Fabrikkene er stort sett borte, men det er blitt liv i husan´. Studentene har inntatt kornsiloen. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo ligger rett over elva. Nydalen fått ny betydning: i verneverdige industrilokaler, arbeiderboliger og moderne bygg har IT- og mediebedrifter dannet næringsklynger. BI er rykket inn: alt dette er uttrykk for at det langs Akerselva er skapt en moderne, kunnskapsintensiv del av byen som fylles med ny aktivitet. La elva leve kunne stå som motto for det som har skjedd.

Her på Seilduken legges alt til rette for å utvikle et skapende miljø, slik jeg allerede har fått smakebiter på. Her er mulighet for å odle det spesielle og for å finne fellesarenaer. Bygget gir muligheter for at dere kan trene og gi realistiske forestillinger med publikum. Jeg ser av programmet for både Danseforestilling og for Ibsens barn at mange av studentene har virkelig fått prøvet seg i det siste. Dette er bra.

Byggets muligheter er mange, og dere vil erfare at rammene er utfordrende. Da jeg sto i øverste etasje og så på det området som skal omfatte neste byggetrinn, gledet jeg meg ved tanken på de muligheter som åpner seg når alle skal samles her, og alle får like gode arbeidsforhold.

KHiO er en liten høyskole målt i antall studenter og med relativt sett mange faglig ansatte. Slik må det være i disse fagene. Et lite miljø har mulighet for tett oppfølging av alle studentene. En dyktig lærerstab gir mulighet for maksimal utvikling for den enkelte. Jeg legger merke til at de fleste studentene klarer å følge studieprogresjonen og gjennomføre studiet på normal tid. Det nære, intime miljøet, hvor alle blir sett og får være individer, men samtidig er avhengige av hverandre, er en stor styrke.

Samtidig vet vi at små miljøer kan stagnere og ikke utvikle seg. Derfor ser jeg med glede på at dere har så god kontakt med en rekke andre miljøer, ikke minst internasjonalt. Alle trenger inspirasjon utenfra.

Forskning og utvikling må skje internt, men også i felleskap med sterke miljøer utenfor og i utlandet. Utvikling kan skje på tvers av sterke fagmiljø både innenfor eget kunstområde og noen ganger også på tvers av ulike fagfelt.

Dere har på mange måter et internasjonalt miljø. Mange av studentene kommer utenfra. I lærergruppen er det flere med utenlandsk bakgrunn. Nye studieplaner gir bedre mulighet for studenter å ta deler av studiet i utlandet. Lærerne er aktive i internasjonalt samarbeid på mange felt, både innenfor Europa og i andre deler av verden. Dere har undertegnet en avtale med Utenriksdepartementet. Hensikten er å bidra til å bygge opp kompetanse og utvikling av kunstutdanning i sør. Dette kan gi stor effekt, både for dere selv og for de landene dere skal samarbeide med. Arbeidet med å gi starthjelp til et palestinsk kunstakademi kan sammenliknes med vår egen nasjonsbygging. Dette er eksempel på faglig arbeid og engasjement som jeg verdsetter meget høyt.

Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid ble opprettet fordi kunstfag, eller rettere sagt den kunstneriske delen av kunsten, ofte falt i gjennom når en søkte om forskningsmidler. Departementet ønsket et program på samme nivå som doktorgrad, men på kunstens egne premisser. Dette var nytt. Jeg vet ikke om andre land som har noe tilsvarende, hvor selve kunstutøvelsen står i sentrum for stipendiatenes prosjekter. SV har vært pådriver fra Stortinget. Nå er det spennende å følge dette som statsråd for å se resultatene, se hvor det blir av stipendiatene.

KHiO er representert i programstyret som har gjort et pionerarbeid, både for å sette premisser for hva kunstnerisk utviklingsprogram på dette nivået egentlig skal være, og for å gi stipendiatene et tilbud av høy kvalitet. Programmet er åpent for alle sjangere kunst. Stipendiatene representerer et mangfold av kunstarter. 17 stipendiater får midler til et treårig stipend gjennom dette programmet. I tillegg er det andre kunstnere som følger programmet med midler fra egen høyskole. De første 5 stipendiatene avslutter sine studier til høsten. KHiO har fire med i programmet og flere søkere til neste opptak høsten 2006. Stipendiatene sier stadig at de har mye å lære av hverandre. De inspirerer hverandre selv om de representerer ulike kunstarter og har meget ulike problemstillinger i oppgaven sin. Det bærer bud om samarbeid mellom og over kunstarter.

Det har skjedd mye siden Kunsthøgskolen i Oslo ble opprettet for 10 år siden. Kvalitetsreformen i høyere utdanning har satt nye rammer og ført med seg store endringer på alle høyskoler og universiteter. Det er viktig å forstå hva som er bestemt av Storting og regjering, og hvilket handlingsrom den enkelte institusjon har.

For dere kom kvalitetsreformen rett etter en sammenslåingsprosess og samtidig med flytting til nye lokaler for deler av høyskolen. Nye fag, nye bachelor- og masterprogrammer, ny styringsstruktur skulle på plass på kort tid. Strategi for FoU-arbeid og internasjonalisering skulle utvikles, læringsmiljøutvalg og kvalitetssikringssystem på plass, for å nevne noe. Det har vært mange og krevende prosesser.

Jeg gratulerer KHiO med at dere har søkt NOKUT og fått akkreditert 6 nye masterstudier. Ikke alle er dog startet opp ennå. Godkjenningene vitner om et faglig godt arbeid. Jeg merket meg med interesse at noen studenter uttalte til avisen Vårt Land at masterprogram i regi var blitt mulig fordi en kunne bygge på kompetanse fra ulike kunstfelt.

Jeg ser også at ikke alle er like begeistret for sammenslåingen til én kunsthøgskole, og at det er intern uro om organisering i de nye fakulteter. Det er ikke uvanlig med uro og usikkerhet knyttet til omorganiseringer, men det er sjelden at denne pinen varer så lenge. Vedtaket om én kunsthøyskole er gjort i Stortinget og bekreftet ved flere korsveier. Det står ved lag. Men som jeg tidligere har sagt så består kunsthøyskolen av flere ulike miljø med flere ulike kunstarter. Det er svært viktig for de ulike miljøene å bevare sin egenart og også utvikle seg videre i fellesskap både nasjonalt og internasjonalt. Dette sa jeg i 1997, og dette står også ved lag. Jeg forventer at organiseringen ved høyskolen ivaretar dette. Min oppfordring er: Bruk kreftene på faglig og pedagogisk arbeid, ikke på omkamp! Jeg vil understreke viktigheten av medinvolvering fra de som er og blir berørt, og at alle bidrar konstruktivt for å finne løsninger i stedet for å drive diskusjonen videre i media. Samle øksene inn før kvelden er tittelen på en diktsamling av Steinar Opstad. Det kunne være et motto. Når en konflikt føles fastlåst kan det være nyttig å gjennomgå tidligere tanker, og være kreativ og tenke alternative løsninger.

Mine medarbeidere har lett etter autoritative utsagn om kunstutdanning og kunstnere. ArtLex holder fram tre avgjørende ting en kunstner må kunne: make choices, organize and create. Det er kanskje i stikkords form det høyskolen ikke bare skal lære bort, men selv må etterleve.

En høyskole har selv avgjørelsesmyndighet og selvbestemmelse. Det er styret som beslutter i alle vesentlige spørsmål om høyskolens organisering, når rammen er gitt. Jeg forutsetter at eventuelle uenigheter løses på høyskolen. Jeg forutsetter også at dere klarer å arbeide dere ut av de uenigheter vi ser. Jeg vil følge denne debatten og videre utvikling nøye. Det er høyskolens ansvar å gjennomføre denne prosessen, ansvaret ligger hos dere, men jeg og departementet vil gjerne være en dialogpartner hvis dere ønsker det. Dere har så mye positivt å gi studentene og samfunnet. Ved å samarbeide, være i dialog, ta felles initiativer og ved å ta imot inspirasjon fra hverandre, kan dette bli et unikt senter for kunst for både norske og utenlandske studenter.

Georg Brandes formulerte et program for litteraturen i annen del av 1800-tallet: At en Litteratur i vor Tid lever, viser sig derved at den setter problemer under debatt. Faglige møteplasser og fora er viktige for å drøfte pedagogiske og kunstneriske utfordringer. I ett anlegg blir det lettere.

Vi skal ha debatt om faglige spørsmål i kunstutdanning, men noen diskusjoner må avsluttes i betydningen at avgjørelser tas, og at man legger stridigheter bak seg. Kort sagt: make decisions.

Det er viktig at styrets arbeid baserer seg på god kommunikasjon med både ansatte og studenter. Medbestemmelse skaper gode vilkår for endring og godt klima for samarbeid. Dette gjelder ikke minst i arbeidet med å få på plass tydelige ansvars- og styringslinjer knyttet både til faglig og administrativ ledelse. Dette er sentralt for å gi faglig god og velorganisert utdanning og skape levende fagmiljøer slik at institusjonen kan nå sine mål. Her kommer kravet om evne til å organisere. Jeg stoler på at institusjonene i universitets- og høyskolesektoren er modne og rustet for å ta det ansvaret. Det innebærer at de stadig må vurdere hvordan man best skal realisere faglige mål og styrke sine ambisjoner. Hovedambisjonen må være å sette studentene i stand til å skape – to create.

Med utgangspunkt i ny lov om universiteter og høyskoler står kunsthøyskolen nå også foran en viktig prosess når det gjelder å velge styringsmodell: valgt eller tilsatt rektor, styresammensetning mm. Departementet har sendt brev til de statlige universiteter og høyskoler om styringsordning etter den nye loven, og dette skal være på plass fra 1. august 2007. Det er viktig at det foretas grundig utredning og vurdering av de ulike løsninger loven åpner for, og at dette arbeidet involverer alle parter på en god måte. Studentene og de ansatte må være sentrale deltakere. En god prosess her er nødvendig for å skape engasjement, og i forhold til å sikre et bredt eierskap til det endelige resultatet. Jeg oppfordrer dere til og forventer at dere bruker tiden fremover konstruktivt for å komme frem til en ordning som alle kan bifalle.

Departementet har overfor alle institusjoner understreket at det nå haster med å komme i gang med dette for de institusjoner som ikke allerede har begynt. Avklarende styrevedtak må foreligge i løpet av høsten 2006, og departementet vil for sin del følge opp med oppnevning av de eksterne styremedlemmene.

Det er fremdeles store utfordringer for Kunsthøgskolen i Oslo. Dere må sammen skape en felles identitet for høyskolen, men med mange rom, med plass til de ulike kunstformenes egenart, ulike tilnærminger og pedagogikk - alle med sikte på å utvikle studentenes evne til å skape sin egen kunstneriske uttrykksform.

Tilbake til André Bjerke :
For kunsten er mer enn et fag, den er mer enn kallet for utvalgte få - den er en formende kraft i oss alle.

Det er dette – ikke noe mindre – kunstutdanningene og dere som kunstnere skal bidra til!