Vår vei mot kunnskapsnasjonen

KunnskapsministerØysteinDjupedals innlegg på BI Kompetanseforums årskonferanse 28.03.06.

Godtfolk! Det er en glede å være her i BIs nye campus i Nydalen og på BI Kompetanseforums årskonferanse. Jeg er her som vikar for statsministeren, og skal hilse fra ham. Fra han har jeg også overtatt en tittel for det jeg skal snakke om i dag. Tittelen som Jens hadde valgt, passer meg glimrende for dette er noe jeg brenner for.

"Vår vei mot kunnskapsnasjonen" er tittelen jeg har fått. La meg starte med å se til ett av våre naboland, Danmark. Kanskje ikke det landet og den statsministeren jeg pleier å trekke frem, men denne gangen mener jeg Anders Fogh Rasmussen og hans undervisningsminister Bertel Haarder har noe veldig interessant på gang.

I april 2005 satte den danske regjeringen ned et såkalt globaliseringsråd som skulle bistå regjeringen med å utarbeide en strategi for Danmark i den globale økonomi. Rådet består av 26 medlemmer og er bredt sammensatt med deltakere fra partene i arbeidslivet, forskere og næringsliv. Rådet ledes av statsministeren og i tillegg sitter 4 andre ministre i rådet deriblant undervisningsminister Bertil Haarder og minister for videnskap, teknologi og udvikling Helge Sander.

Rådet har nylig lagt frem et utkast til regjeringens globaliseringsstrategi kalt "Fremgang, fornyelse og tryghed". Strategien skal gi en oppskrift, hvis jeg kan kalle det det, på hvordan Danmark skal bli et ledende vekst-, vitenskaps- og iverksettersamfunn. Strategien skal gi råd om hvordan Danmark skal være blant verdens beste land å bo i, å leve i og arbeide i – om 10 og om 20 år. Ambisjonen er, sitat:

"Vi skal være et land, hvor alle har de beste forudsætninger for at utfolde deres evner og skabe framgang for sig selv og for andre. Et land, hvor vi har globalt utsyn og spiller en aktiv rolle i verdenssamfundet. Et land, hvor alle er med i fornyelsen, og alle får del i fremgang og tryghed". Sitat slutt. Det er som å lese Soria Moria-erklæringen.

Hvorfor forteller jeg så om den danske globaliseringsstrategien? Jo, for av strategiens 14 kapitler er utdanning og forskning et eksplisitt tema i over 9 av dem. Av 333 konkrete forslag som blir fremmet i strategien handler over 200 av dem om utdanning og forskning. ”Oppskriften” for Danmarks vekst og velstand er nettopp utdanning og forskning. Dette forteller meg noe om hvor viktig kunnskapspolitikken er blitt for utviklingen av våre samfunn. Det gjør meg også ydmyk overfor den oppgaven vi som nasjon og jeg som kunnskapsminister står overfor.

Investering i kunnskap
Det er blitt estimert at humankapitalen utgjør rundt 80 pst. av den norske nasjonalformuen. Investeringene i kunnskap og utdanning øker i Norge. Men det er ikke bare i Norge at kunnskapsinvesteringene øker. De siste ti årene har forskningsinnsatsen i hele OECD-området hatt en realvekst på 40 pst. Hvis vi vender blikket litt lenger enn over Skagerak, hvis vi skuer helt til andre siden av kloden, ser vi at Kina på kort tid har rykket opp til å bli verdens tredje største forskningsnasjon. Vi ser videre at India er i ferd med å bli en stormakt innen IKT og de utdanner ingeniører i stor skala.

Hvis vi så vender blikket til mer hjemlige trakter igjen, ser vi at en rekke europeiske land har adoptert EUs 3 pst-mål som nasjonal målsetting for FoU-innsatsen. Disse landene har også utarbeidet klare strategier for å nå dette målet.

Hvorfor trekker jeg så opp dette perspektivet? Jo, det forteller meg at vi her hjemme må satse betydelig mer for å henge med i konkurransen og for å delta i det internasjonale samarbeidet innen kunnskap:

• Vi har et høyt udanningsnivå i Norge, og det skal vi være stolte av. Likevel kan vi forbedre oss på viktige områder.
• Våre investeringer i høyere utdanning kan bli bedre.
• Resultatene i sentrale fag i grunnskolen må bli bedre. Særlig er kunnskapen om realfagene svak i norsk skole.
• Norsk næringsliv må forske mer. Sammenlignet med andre land, også i forhold til våre naboland som Sverige og Finland, investerer norsk næringsliv for lite i forskning.
• Den offentlige forskningsinnsatsen skal økes i årene som kommer. Målet er at vi innen 2010 skal ha en offentlig forskningsinnsats som utgjør 1 pst. av BNP. Da vil vi ligge i tetsjiktet internasjonalt.

Hva mer kan vi så gjøre på vår ferd mot kunnskapsnasjonen? Vi må ha en offensiv tilnærming: vi snakker ofte om en globalisert økonomi, men det foregår også en globalisering av kunnskap. Dette gir oss nye muligheter. Det er som kjent anslått at 99 prosent av produktivitetsveksten i Norge skyldes forskning utført i utlandet. Økt forskning i andre land betyr altså økt kunnskapstilfang for oss. Forutsatt, selvfølgelig at vi er i stand til å innhente og bruke denne kunnskapen. Og her mener jeg vi må tenke nytt.

Kunnskap er veien til vekst og sysselsetting
Kunnskap er ett av de få områder hvor det er mulig å styrke vår konkurransekraft gjennom aktiv økonomisk politikk. Det er ingen handelshindringer eller lignede som hindrer oss fra å satse på utdanning og forskning.

Utdanning og forskning styrker også vår evne til omstilling. Det er bedre å legge til rette for ny vekst og nye bedrifter i forkant, enn å håndtere arbeidsledighet i etterkant. Undersøkelser viser at det er i land med høyt innsatsnivå innen utdanning og forskning man finner høyest vekst.

En av de fremste innen analyse i OECD-systemet, tyskeren Andreas Schleicher sa det nylig slik: ”The challenge for Europe is clear. But so is the solution: evidence shows – consistenly, and over time – that countries and continents that invest heavily in education and skills benefit economically and socially from that choice.”

Vi har mye å hente på å slutte å betrakte vår samfunnsmodell som en bremsekloss for nyskaping og økonomisk vekst. Faktum er at den såkalte nordiske modellen, med bl.a. gode velferdsordninger og sterk offentlig sektor, gir et godt klima for innovasjon. Ifølge den siste World Competitiveness Report er de fire mest kreative landene i verden Finland, Norge, Sverige og Danmark – i den rekkefølgen.

I Brussel er det nå den nordiske modellen som trekkes frem som forbilde, ikke bare når det gjelder velferd, slik vi er vant til, men også når det gjelder vilkår for innovasjon. Og det mener jeg er logisk. De to tingene hører sammen.

Vi har altså et godt utgangspunkt og mange fortrinn. Det betyr igjen at vi skal ha høye ambisjoner. Derfor sier vi i Soria Moria-erklæringen at ”Norge skal være en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden på områder hvor vi har fortrinn”. På noen områder er vi der allerede. Men det betyr ikke at vi ikke skal satse ytterligere. Kunnskapsmessige fortrinn er ikke noe man kan lene seg tilbake og ”flyte på”. Fortrinn er noe man skal bygge videre på.

Men det betyr ikke at vi kan la være å satse på noen av de områdene vi kanskje ikke er så gode som vi skulle ønsket. Realfag er et område Norge som nasjon trenger mer kompetanse på – både for å utnytte de fortrinnene vi har, og for å utvikle nye. Realfag er et område regjeringen vil legge vekt på både i utdannings- og forskningspolitikken. Min forgjenger Kristin Clemet og den forrige regjeringen skal ha honnør for at valgte å satse sterkt på realfag. Vi vil følge opp realfagsstrategien "Realfag, naturligvis!", og denne våren skal vi revidere strategien med tanke på nye tiltak og nye initiativ.

Kunnskap hindrer utstøting
Regjeringen legger opp til en kraftig satsing på kunnskap – fra barnehagene, gjennom hele utdanningsløpet og selvsagt innen forskning. Noen vil mene at innlemmelsen av barnehagene i Kunnskapsdepartementet kun har en symbolsk effekt. Jeg mener derimot at det har en reell betydning for kunnskapspolitikken. Det sikrer helhet og sammenheng i et livslangt utdanningsløp. Barnehagens betydning som et viktig virkemiddel for å forbygge utstøting fra utdanningssystemet, blir nå også påpekt fra en relativt økonomisk fokusert organisasjon som OECD.

Vi vet fra forskningen at forskjeller oppstår tidlig, men at de kan forebygges gjennom et kvalitativt godt barnehage- og skoletilbud. Dette skal vi nå gjøre noe med.

Utdanningssystemet er det viktigste virkemiddelet vi har for å forebygge sosiale kostnader. Årlig utbetales nærmere 100 mrd. kroner i trygd i forbindelse med ufrivillig arbeidsfravær. Det er omtrent like mye som vi bruker på utdanning i Norge. Ved å satse på kunnskap bidrar vi til å vri mer av midlene fra trygdeutbetalinger til fremtidsrettet virksomhet, både for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Internasjonale studier av voksnes basiskompetanse viser en entydig og meget sterk sammenheng mellom utdanning og kompetanse på den ene siden, og inkludering i arbeidsmarkedet på den andre. Voksne med svak basiskompetanse har høy risiko for utstøting til uføretrygd.

Hvordan kan vi så sørge for at alle får tilstrekkelig kompetanse?

• Vi vet at det norske utdanningssystemet produserer for store forskjeller
• Vi har en systematisk skjevfordeling av kunnskap og kompetanse, som dessverre henger sammen med elevenes sosiale bakgrunn

For å hindre utstøting på sikt, må utdanningssystemet bli flinkere til å fange opp elever som har lavt utdannede foreldre, herunder elever med innvandrerbakgrunn. Dette er også bakgrunnen for at vi nå har startet et arbeid med en stortingsmelding om utdanning som verktøy for sosial utjevning. Meldingen vil ha en analyse av hvordan ulikhet oppstår, videreføres og forsterkes i de ulike delene i utdanningssystemet. Analysedelen vil legge grunnlag for forslag til strategier og tiltak.

Regjeringen har også en annen stortingsmelding under arbeid. Utdanning og kompetanse som virkemiddel for arbeid, velferd og inkludering. Denne meldingen utarbeides av Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Jeg tror at vi gjennom disse to meldingene, som begge skal legges frem til høsten, kan legge et grunnlag for et bedre utdanningssystem. Hvis vi lykkes med å skape et utdanningssystemet som skaper flere vinnere, som sørger for en større grad av sosial utjevning, så vil ikke det bare bidra til en bedre framtid for enkeltindividene. Det vil også skape bedre vilkår for næringslivet, for dere som ledere i ulike virksomheter.

For vi trenger folk med kunnskap og kompetanse her. Vi vet at globalisering og internasjonal arbeidsdeling, sammen med et høyt norsk kostnadsnivå, medfører fortsatt utflytting av arbeidsintensiv lavkompetansevirksomhet. Norske bedrifter må i likhet med andre industrialiserte økonomier konkurrere på kunnskap, kompetanse og nyskaping. Vi ser at store, multinasjonale bedrifter legger kunnskapskrevende aktivitet dit kompetansen er best, uavhengig av landegrenser. Ett eksempel på dette: Det er ene og alene tilgangen på kompetanse innen søketeknologi som har gjort at Trondheim er den eneste byen i Europa hvor alle de tre største søkeselskapene i verden (Google, Yahoo og Fast) har FoU-virksomhet.

Og næringslivet ønsker selv satsing på kunnskap. Ett eksempel jeg har brukt noen ganger før, er Kjell Inge Røkkes svar for noen år siden ble invitert til å snakke på FrPs landsmøte. Det var ikke skattelette som stod øverst på hans ønskeliste. Ifølge Røkke var "det viktigste vi som nasjon kan ha fokus på, (..) å sørge for at de som jobber er de beste utdannende og oppdaterte i verden”.

En MMI-undersøkelse fra desember i fjor støtter dette. Undersøkelsen viste at norske bedriftsledere er langt mer opptatt av offentlig satsing på forskning og innovasjon enn av lavere skatter og avgifter. Studier gjort av Teknologibedriftenes Landsforening og i regi av Forskningsrådet, viser at bedrifter som satser på forskning og utvikling, både er mer lønnsomme, har en sterkere omsetningsvekst og bedre eksportvekst enn bedrifter i samme bransje som ikke satser på forskning og utvikling.

”Fremgang, fornyelse og tryghed” var tittelen på danskenes globaliseringsstrategi. Og danskene setter seg høye mål. Vi har ingen grunn til å legge lista noe lavere her til lands. Dere som er ledere i privat og offentlig sektor skal også ha ambisiøse mål. Vi som regjering kan ikke sikre Norges framtid. Det må vi ha dere med på laget for å klare. Partnerskap mellom privat og offentlig sektor er her helt avgjørende. Jeg tror vår felles vei mot kunnskapsnasjonen er å satse på ”menneskenes viden, idérigdom og arbejdsinsats” som det heter seg i danskenes strategi.

Takk for oppmerksomheten – og lykke til videre med konferansen!