Verdens vanndag - Vann og kultur

Statssekretær Åge R. Rosnes innlegg på Verdens vanndag, 30.03.06, Oslo.

Mine damer og herrer, kjære tilhørere.

Menneskehetens historie viser at all utvikling har begynt nær vann. Så lenge menneskene har eksistert, har vann vært en helt sentral faktor i våre liv. Sivilisasjonenes utvikling, dagliglivet, overlevelsesevnen og maktkampene – alt var, og er, nært forbundet med tilgang til og kvalitet på vann. To tredjedeler av vår verden består av vann. Selv menneskekroppen består av 80 prosent vann.

I de siste årene har vannressursene i økende grad vært utsatt for press. Mellom år 1950 og år 2000 økte jordens befolkning fra rundt 2,5 milliarder til over 6 milliarder. Hvert enkelt av disse individene er en ny vannforbruker. Samtidig fikk vi en stadig økende grad av industrialisering i rike land og i en del utviklingsland. Dette førte til et langt større samlet forbruk av vann enn noen gang tidligere.

Også fremtidige generasjoner må ha tilgang til vannressurser. Dermed er bærekraftig vannforvaltning blitt et være eller ikke være for alle verdens land. Vann er en sårbar ressurs som trues både av forurensning, befolkningsvekst og manglende politisk styring. Dette er bakgrunnen for at Verdens vanndag ble innstiftet av FN i 1993. Det er også grunnen til at FNs tusenårsmål understreker vannets betydning for utvikling.

Verdens vanndag arrangeres i Norge i samarbeid med fire organisasjoner: Norsk hydrologiråd, Norsk vannforening, Norsk bistandsforum og Den norske UNESCO-kommisjonen.

Verdens vanndag setter i år søkelys på vann og kultur. Hvorfor nettopp kultur? Kultur dekker i utgangspunktet alle aspekter ved menneskelig livsførsel – fra produksjon, livsstil, samhandling og forbruk til kunst, litteratur, tradisjoner og tro. Vann har alltid inspirert menneskene, og spiller en sentral rolle i mange religioner og trossamfunn i verden. Dermed er vann også en del av kulturen.

For å oppnå bærekraftige løsninger som bidrar til en rettferdig fordeling av ressurser og en fredelig global utvikling, er styring og forvaltning av vannressursene et avgjørende element. Fornuftig forvaltning av vannressurser forutsetter at det også tas hensyn til kulturelt og biologisk mangfold. I Norge er vi vel kjent med dette perspektivet: Norge er en nasjon med en lang kystlinje og betydelige egeninteresser knyttet til havområdene.

Men også som medlemsland i UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, er Norge opptatt av global vannforvaltning. Kunnskapsdepartementet har koordineringsansvaret for norsk forskningspolitikk. Som flere av dere sikkert vet, er Kunnskapsdepartementet også det koordinerende departementet for norsk UNESCO-arbeid.

Soria Moria-erklæringen slår fast at Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Regjeringen vil styrke Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter. Dermed er det interessant for Norge å bidra til å styrke den FN-organisasjonen som er pålagt ansvaret for å bidra til fred gjennom vitenskapelig samarbeid. Vi vet alle at stadig flere konflikter handler om vann.

Regjeringen gir også full støtte til ambisjonene i FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. Også i denne innsatsen står vann helt sentralt.

I følge World Water Development Report nr 2 er 1,1 milliard mennesker i dag uten rent drikkevann, mens 2,6 milliarder mangler tilgang til grunnleggende sanitære tjenester. Vannrelaterte katastrofer som flom og tørke dreper flere mennesker enn noen annen katastrofeform. Over tre millioner mennesker dør hvert år av vannrelaterte sykdommer, de fleste av disse i de fattigste utviklingslandene. Fattigdomsreduksjon er en av FNs hovedprioriteringer og dermed også en hovedprioritering for UNESCO, så vel som for Norge. Permanent tilgang på rent vann er en forutsetning for å få bukt med fattigdom.

Tilnærmingen til forvaltning av vannressurser har tradisjonelt vært teknologiorientert. Teknologisk og naturvitenskapelig ekspertise alene kan imidlertid ikke gi oss de løsningene vi trenger. For å kunne planlegge og iverksette tiltak som gir god utnytting av begrensede ferskvannsressurser, er vi faktisk like avhengige av kunnskap om samfunnsmessige, kulturelle og sosiale forhold som av naturvitenskapelig kunnskap. Forskning er nødvendig for å fremskaffe slik kunnskap. Å øke forskningsinnsatsen rettet mot problemstillinger som er spesielt viktige for utviklingslandene er en prioritet både i norsk politikk og for UNESCO.

Tradisjonell kunnskap, som fortsatt finnes i såkalte førmoderne kulturer, kan hjelpe oss å huske at vann ikke bare er en vare. Slik kunnskap, blant annet om bærekraftig bruk av livsnødvendige ressurser, lever i dag i kulturer og urfolkssamfunn som er i ferd med å forsvinne. Denne kunnskapen er en ressurs som det internasjonale vannforvaltningsmiljøet bør ta på alvor.

Da FN i desember 2003 vedtok sin resolusjon om et internasjonalt tiår for ” Water for Life” (et tiår for handling, ble det presisert), bestemte man at tiåret skulle konsentrere seg om vannrelaterte saker på alle nivåer. Det ble lagt vekt på at spesielt kvinner skulle delta i iverksettingen av vannrelatert utviklingsinnsats for å bidra til å oppnå alle målene som verdenssamfunnet var blitt enige om, fra Agenda 21 via Tusenårsmålene og Johannesburg til de siste årenes vannfora.

I utviklingsland har det alltid vært kvinnene som har skaffet vann til husholdningene og bestemt bruken av det. De har visst hvor man skulle finne vann til drikke og vann til andre formål, og de har tradisjonelt hatt mye kunnskaper om hvordan man skulle ta vare på denne sårbare kilden til alt liv. Men kvinnene har i liten grad vært med i beslutningsprosessene om vann utover i lokalsamfunnet. Hvis de kommer mer med i vann- og sanitærprogrammer og opplærings-programmer om vann, ville de kunne bidra sterkt til å forbedre holdningene til helse, hygiene og bærekraftig bruk. Kvinner må også med i beslutningsprosessene på alle nivåer.

UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon og har fått et spesielt ansvar i implementeringen av tiåret for vann.

Bærekraftig bruk av vann handler selvfølgelig mye om vitenskap, men som nevnt også om UNESCOs andre kompetanseområder: utdanning, kultur og kommunikasjon. De er alle helt nødvendige for å skape bevissthet og kunnskaper om bærekraftig vannbruk. En velinformert allmennhet og godt utdannede vannforvaltere må til hvis vi skal oppnå målene.

UNESCO har sitt eget International Hydrological Programme (IHP), etablert i 1975. Det er FN-systemets eneste program for å fremme forskning om det hydrologiske kretsløp. IHP lager strategier for bærekraftig vannbruk og gjennomfører prosjekter i samarbeid med de fleste av UNESCOs 190 medlemsland. Den norske kontakten til IHP er Norsk hydrologiråd, som for tiden har sitt sekretariat i NVE.

UNESCOs Intergovernmental Oceanographic Commission (IOC) arbeider med å koordinere internasjonal havforskning, og hjelper regjeringer med å løse hav- og kystproblemer. Et eksempel er tsunami-varslingssystemet i Det indiske hav som ble nylig lansert av IOC, og som vil gi bedre sikkerhet til tusenvis av mennesker i dette området. Havene påvirker både globale, miljømessige endringer og bærekraftig utvikling. Det er derfor svært viktig å forstå og å kunne forutsi hvordan hav, atmosfære, biosfære og landjorda påvirker hverandre.

Utdanning om vann og vannsystemer generelt, og opplæring i vannforvaltning, er høyt prioriterte områder i UNESCO. Det er opprettet flere regionale sentra for dette.

Delft-instituttet, UNESCOs institutt for opplæring om vann, har som mandat å styrke og mobilisere til en global kunnskapsbase om integrert vannforvaltning som særlig skal møte behovet for opplæring i utviklingsland og tidligere Østblokk-land. Gjennom norskfinansierte prosjekter i utviklingsland har vi utnyttet mulighetene som tilbys av dette instituttet.

I fjor ble et senter for vassdragsrett og politikk i England integrert som et nytt UNESCO-institutt. Jeg er glad for å se instituttleder Dr Patricia Wouters blant dagens foredragsholdere. Vann har til alle tider vært årsak til maktkamp og alvorlige konflikter. Dagens vannkonflikter har gamle kilder. Dette vil jeg tro vi får høre mer om senere i dag.

I denne forbindelse vil jeg avslutningsvis gjerne minne om en svært viktig side av vannspørsmålet; den etiske.

Som engasjerte spesialister og borgere vet jeg at dere er meget opptatt av at de etiske normene ved inngrep som gjelder vann er godt ivaretatt. Dette er spesielt viktig der hvor vi engasjerer oss i problemer i land med knapphet på vann. Det er mange aspekter som må vurderes, og jeg ser av programmet at to innlegg spesielt vil belyse denne problematikken i dag.

Med disse ordene ønsker jeg dere lykke til med feiringen av Verdens vanndag 2006.