Å bygge dansegulv

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på konferansen ”Dansen om kompetansen” i regi av Norsk Industri, 18.04.07, Oslo.

Jeg vil begynne med å takke for at jeg er blitt budt opp til dans. Jeg er glad for å kunne ta del i Dansen om kompetansen. Samarbeid og dialog er nødvendig for å møte de viktige utfordingene dere reiser i løpet av disse to dagene. Kompetanse- og rekrutteringsutfordringene står i kø, både i privat og offentlig sektor.

Hvordan kan vi gjennom utdanningssystemet og kompetansepolitikken bidra til å sikre tilgangen til kvalifisert arbeidskraft?

Vi skal bygge dansegulv
I vår politiske plattform har vi satt oss som mål å styrke kunnskapsnasjonen Norge og gjøre Norge til en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Samtidig har vi som mål å legge til rette for at den enkelte skal kunne utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv.

Tittelen på mitt foredrag bygger på Tage Erlanders utsagn om at politikernes oppgave er å bygge dansegulv slik at enkeltmenneskene kan danse sine egne liv. Og for at dansen skal kunne skje, må dansegulvet være på plass – et solid og trygt dansegulv. Vårt mål er å bygge solide dansegulv slik at folk kan danse, skape, sine egne liv. Kunnskap og kompetanse er et slik dansegulv.

Læring gjennom hele livet er blitt en nødvendighet - og en livsform for de aller fleste av oss, enten vi jobber som industriarbeidere, håndverkere, konsulenter eller ministere. Som Kunnskapsminister er det min oppgave å jobbe for at alle, i alle livets faser, får den samme muligheten til å tilegne seg den kunnskap de trenger for å kunne danse sine liv – inkludert evnen til å lære og til å ta i bruk ny kunnskap.

Fra tegnebrettet til virkeligheten
Å bygge et godt dansegulv stiller store krav til både kvalitet og nøyaktighet. Vi jobber kontinuerlig med å utvikle målrettede tiltak for å styrke utdanningssystemet slik at opplæringen er av størst mulig verdi både for den enkelte og for samfunns- og arbeidslivet.

Regjeringen bruker store ressurser på kvalifisering av den framtidige arbeidskraften – fra barnehage til doktorgrad og videreutdanning. Av viktige politiske satsingene vil jeg nevne Barnehageløftet, Kunnskapsløftet, Kvalitetsreformen og realfagsatsingen.

For det første - Barnehageløftet - som inkluderer full barnehagedekning, høy kvalitet og lav pris - gir en høyere yrkesaktivitet og legger grunnlag for videre læring.

Regjeringen har inkludert barnehagene i kunnskapspolitikken og gjennomført et historisk løft for å gi barnehageplass til alle, og vi er i ferd med å nå målet om full barnehagedekning. Dette er en forutsetning for å sikre høy yrkesaktivitet blant foreldrene, særlig blant kvinner.

Fra et arbeidsgiverperspektiv er det jo helt avgjørende at medarbeiderne med små barn er trygge på at de har gode tilbud til barnepass - trygge foreldre gjør en bedre jobb, det er i hvert fall min erfaring.

At flere barn går i barnehage er viktig for læring i skolealder. Språkutvikling før skolealder har betydning for senere læring. Svak språkutvikling kan føre til lesevansker og atferdsvansker videre i skolen.

Kunnskapsløftet i grunnopplæringen skal bidra til at alle skal kunne ta aktivt del i kunnskapssamfunnet. I Kunnskapsløftet legges det stor vekt på at elever og lærlinger utvikler evnen til å lære. En styrking av elevenes grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning er kjernen i Kunnskapsløftet. Disse ferdighetene legger grunnlaget for livslang læring og omskolering, og dermed for en omstillingsdyktig arbeidsstyrke.

Kvalitetsreformen i høyere utdanning bidrar til at studentene lykkes, og at utdanningen blir mer arbeidslivsrelevant. Tilgang på kvalifisert arbeidskraft forutsetter god kvalitet og god gjennomstrømning i høyere utdanning. Kvalitetsreformen med ny gradsstruktur, utdanningsplaner og pedagogiske endringer vil bidra til dette.

Evalueringen så langt viser at flere av målene for reformen er nådd. Spesielt har de nye undervisnings- og vurderingsformene hatt en positiv effekt for studentene, og rapporten viser at antall avlagte studiepoeng øker.

Teknologi og realfag fremstår som særdeles viktig for å møte arbeidslivets behov og for å møte næringslivets evne til å øke produktiviteten og utvikle fremtidens produkter og tjenester. Teknologi- og realfag er også sentrale for å kunne løse viktige samfunnsutfordringer, bl.a. klimautfordringene. Teknologiske løsninger vil spille en avgjørende rolle for å få dette til. Regjeringen har derfor lansert en egen strategiplan, "Et felles løft for realfagene", for å øke kompetansen i realfag, fra barnehage og oppover i hele utdanningssystemet.

I planen er også rekruttering viktig, ikke minst av jenter. Jeg er svært fornøyd med å kunne konstatere at søkningen til teknologi, ingeniørfag og arkitektur har gått opp med over 20 prosent for kvinner fra 2005 til 2006. Vi er på rett vei!

Men mer arbeid gjenstår. Det må jobbes med måten realfagene undervises på, og den kompetansen lærerne har. Realfagene må utvikles slik at de appellerer til ungdom. Dette inngår også i strategiplanen.

Ellers vil jeg også nevne at regjeringen har fremmet forslag om endringer i fagskoleloven. Fagskolene gir et viktig tilskudd av kortere yrkesrettede utdanninger til arbeidslivet, og brukes mye som videreutdanning for de som har fagbrev. I forslaget presiseres koblingen mellom fagskoleutdanningene og arbeidslivet.

Forslaget innebærer også at godkjenningsprosessen for større fagskoletilbydere skal bli lettere. Hovedregelen vil fortsatt være at den enkelte fagskoleutdanning godkjennes med NOKUT som godkjenningsmyndighet, men tilbydere som sådan skal under visse vilkår kunne få godkjenning, og med det få rett til å opprette tilbud. Forslaget vil gjøre ordningen mer fleksibel, slik at utdanningstilbyderne raskere kan møte arbeidslivets behov og dermed også styrke elevenes muligheter for å få seg en relevant jobb.

Videre utvider vi Y-veien hvor jo Norsk Industri  har vært en viktig dansepartner. Evalueringene av utdanningen som har vært gjennomført ved høyskolene i Telemark og Narvik er svært positive. De viser at karakterene er bedre og frafallet lavere enn hos andre studenter.

Fra høsten av kan universiteter og høyskoler opprette ingeniørutdanning for søkere med relevant fag eller svennebrev som ønsker å ta ingeniørutdanning. Samtidig inviteres universiteter og høyskoler til å søke om godkjenning for tilsvarende opplegg til andre relevante studier.

Oppretting av skjevheter og svakheter i byggverket
Selv om vi på mange områder kan være stolte av det norske utdanningssystemet, så er utfordringene åpenbare. Vi har behov for å utvikle tiltak som kan rette opp skjevheter.

Like før jul la jeg fram Stortingsmelding 16 om utdanning og sosial utjevning. Meldingens hovedtittel ”……og ingen sto igjen” uttrykker vårt hovedmål: Et skolesystem som lærer alle barn det de trenger og gir dem et godt grunnlag for å skape sine egne liv. Det betyr ikke at alle kan eller skal nå de samme målene, og heller ikke at alle skal inn i høyere utdanning. Men ingen skal fratas muligheten til livslang læring.

I meldingen retter vi søkelyset på utdanningssystemet og identifiserer svakheter som bidrar til at alle barn, unge og voksne ikke har de samme mulighetene til å delta og klare seg i utdanning og samfunns- og arbeidsliv. Skjevhetene i deltakelse i videregående og høyere utdanning henger sammen med ulikt utbytte av opplæringen i grunnskolen, noe som igjen har sammenheng med læring og erfaringer før skolestart. Opplæring i arbeidslivet forsterker ulikheter som skapes i utdanningssystemet. I et arbeidsliv med økte krav til kompetanse og omstilingsevne vil manglende ferdigheter kunne føre til utstøting av arbeidslivet.

De siste årene har voksne fått styrket sine muligheter til å ta opplæring på grunnskole- eller videregående nivå, men det er dessverre få som benytter seg av disse mulighetene. I Stortingemelding 16 foreslår vi flere derfor flere tiltak for å bidra til at flere deltar i slik opplæring.

Blant annet foreslår Regjeringen å oppheve dagens bestemmelse om at bare voksne født før 1978 har rett til videregående opplæring.  

Svak læring i grunnskolen ser ut til å ha stor betydning for sannsynligheten for å droppe ut av videregående. Tall fra SSB viser at for kullet som startet i videregående opplæring i 1999, var det i underkant av 60 prosent som fullførte videregående opplæring på normert tid, mens rundt 25 prosent sluttet uten å fullføre opplæringen. På yrkesforberedende retninger var gjennomføringen enda lavere enn på studieforberedende retninger.

Sannsynligheten for å bli ekskludert fra videre utdanning og arbeidsliv allerede som ung voksen mangedobles hvis man ikke fullfører videregående opplæring. Rundt en fjerdedel av de som er i aldersgruppen 20-24 år og som har påbegynt, men ikke fullført videregående opplæring, står utenfor både arbeid eller utdanning. Dette innebærer at vi må tenke nytt. Jeg pleier å si det slik: Jeg vil ha ungdommen hos meg – de skal ikke havne hos Bjarne Håkon eller Knut. For å ta tak i frafallet og styrke kvaliteten i fag og yrkesopplæringen vil vi:

1. Gi ungdom bedre mulighet for å velge rett. Mange dropper ut fordi de valgte feil. Vi må styrke rådgivningstjenesten og yrkesveiledningen.
2. Elevene er ulike og lærer på ulik måte. Vi må ha mer varierte arbeidsmåter og få til det man har snakket om i mange, mange år, nemlig å gjøre undervisningen i fellesfag mer yrkesrettet og slik at det oppfattes relevant for elevene. Jeg vil sette ned et utvalg som skal bidra til dette.
3. Vi styrke kompetansen til lærere og instruktører. Mange lærere i yrkesfag har ikke vært i arbeidslivet innenfor de bransjer de er med å utdanne elevene til. Jeg foreslår at vi får i gang hospitering, praksisplasser og utveksling mellom skole og arbeidsliv for å styrke lærernes kompetanse i yrkesfagene. Få norsk- og mattelærerne ut på arbeidsplasser og bedrifter!
4. Gi flere mulighet til å ta mer av opplæringen ute i en bedrift. Til høsten setter vi i gang forsøk med videreutvikling av lærekandidatordningen gjennom å etablere en ordning med praksisbrev.
5. Sikre elevene læreplass. Det offentlige svikter i stor grad her. Dette vil jeg legge stor vekt på å følge opp.

I tillegg vil jeg nevne Prosjekt til fordypning som ble innført med Kunnskapsløftet. Her får elevene kjennskap til arbeidslivet, og får bedre grunnlag for å velge utdanning og yrke i samsvar med behovene i arbeidsmarkedet. Prosjekt til fordypning innebærer at elevene skal kunne fordype seg i et fagområde de ønsker på et tidlig tidspunkt, eller prøve ut flere yrkesmuligheter. På den måten vil de som vet at de skal bli frisører kunne begynne å klippe hår fra første dag, og de som ikke vet hva de vil bli kan prøve seg innen forskjellige fagområder. Fagene kan bidra til økt motivasjon og læringslyst, og gi bedre grunnlag for gjennomføring av videregående opplæring.

I hvor stor grad ordningen med Prosjekt til fordypning lykkes avhenger av hvordan skolene samarbeider med lokalt arbeidsliv og bruker bedriftene som læringsarenaer – og hvordan bedriftene legger til rette for denne ordningen. Dette gjelder imidlertid for å få til en rekke av de foreslåtte tiltakene på dette området.

Koordinering mellom aktørene på byggeplassen
Regjeringen kan ikke bygge dette dansegulvet alene hvis vi ønsker at resultatet skal bli best mulig. Vi må bygge dansegulv sammen og mange av dere vet sikkert bedre enn meg hvor krevende det er å koordinere aktiviteten blant aktørene på byggeplassen.

Denne figuren dere ser bak meg her nå, har jeg fra ECON Analyse. På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet gjør de en analyse av hva og hvem som påvirker beslutningene om dimensjonering av fagopplæringen. Jeg kommer ikke til å gå nærmere inn i figuren, men har valgt å ta den med her fordi den illustrerer hvor komplekst samspillet er mellom mange aktører og hvordan mange faktorer spiller inn på dette feltet. Og den underbygger mitt poeng med hvor viktig det er med et velfungerende samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv liv for å møte de kompetansepolitiske utfordringene vi står overfor.

Vi ønsker at arbeidstakere og bedriftsledere skal kunne hente kunnskap fra, og dele erfaringer med utdanningsinstitusjonene, og at elever og studenter skal kunne bruke næringslivet som læringsarena. Det vil bidra til at studiene blir mer rettet mot arbeidslivets behov, og overgangen fra studenttilværelse til arbeid blir enklere.

Det er blant annet behov for et tilstrekkelig og stabilt antall læreplasser, slik at flest mulig fullfører sin yrkesfaglige utdanning - med læretid i bedrift. Det er svært motiverende for den enkelte ungdom å få læreplass innenfor den bransjen man ønsker. Det er dessuten et gode for den enkelte bedrift å få inn engasjerte lærlinger.

Et skikkelig løft for realfagene kan vi også bare klare gjennom et tett og nært samarbeid mellom de aktuelle parter, der både utdanning og arbeidsliv i fellesskap bidrar til gode resultater.

Sliping, lakkering og oppgradering
Et av områdene det er viktig å samarbeide om er etter- og videreutdanning. For det er jo slik at dansegulvet utsettes for slitasje over tid og kravene til kvalitet og nøyaktighet endres med utvikling av nye produkter og teknologiske løsninger.  Dansegulvet må vedlikeholdes og utbedres i takt med utviklingen.

I tillegg til at evnen til å tilegne seg ny kunnskap og til å omstille seg blir viktig for hele arbeidstyrken, er situasjonen den at vi står ovenfor en eldrebølge i arbeidslivet. Fram mot 2030 vil hele 42% av veksten i arbeidsstyrken komme blant de som er over 60 år. Det betyr at vi må beholde seniorene i arbeidslivet. Disse har generelt lavere utdanningsnivå enn de yngre. Da er det avgjørende at ansatte i norsk arbeidsliv får nødvendig oppdatering av sin kompetanse slik at de kan holde seg i arbeidslivet så lenge som mulig.

Kompetansereformen har vært den viktigste satsingen når det gjelder etter- og videreutdanning de senere årene. Norsk Industri har vært en sentral pådriver også i dette arbeidet. En vanskelig utfordring har vært å nå dem som har minst kompetanse fra før. Vi er opptatt av at også disse, uansett alder, skal ha mulighet  til å tilegne seg de ferdighetene som legger grunnlaget for livslang læring.

Vi vet at 400 000 voksne i Norge har så svake leseferdigheter, eller så dårlig tallforståelse at de har problemer med å møte kravene i et moderne samfunns- og arbeidsliv. Svake grunnleggende ferdigheter reduserer arbeidstakernes sjanse for å få jobb og for å få en god inntekt. De som ikke deltar i arbeidslivet svekker også muligheten til å videreutvikle sine ferdigheter.

Regjeringen har derfor iverksatt Program for basiskompetanse i arbeidslivet - BKA. Like før påske fikk 70 virksomheter støtte til opplæring i lesing, skriving, regning og grunnleggende IKT. Til sammen ble det delt ut 20 millioner kroner i denne tildelingsrunden. Programmet skal bidra til at voksne tilegner seg de ferdighetene i lesing, skriving, regning og IKT som er nødvendige for å mestre krav og omstillinger i arbeidslivet. Målet er at ingen skal bli stående utenfor arbeidslivet på grunn av svake grunnleggende ferdigheter.

Opplæringen skal i størst mulig grad være relatert til arbeidsoppgavene, og gis på arbeidsplassen, sammen med kolleger i et trygt miljø. Det er anerkjent at voksne lærer best når læringen er praktisk orientert og bygger på erfaring, og når den tar utgangspunkt i den enkeltes livs- og arbeidssituasjon.

Støtten tildeles virksomhetene. Dette gjør bedriftene til aktive støttespillere, sammen med de lokale tillitsvalgte. I stedet for at den enkelte ansatte selv må gå til utdanningssystemet og be om opplæring tar bedriften jobben med å organisere opplæringen for de ansatte.

Dansen om kompetansen er altså nødvendig. For å videreutvikle og utnytte humankapitalen slik at både samfunnet og den enkelte får mest mulig igjen investeringer i utdanning er det behov for fortsatt samarbeid og dialog mellom mange ulike aktører, både innenfor arbeidslivet og på tvers av politikkområder. Men det er en krevende dans hvor alle må ta sine oppgaver på alvor.

Jeg vil derfor avslutte med å si som Nils Arne Eggen at for å få til det offensive spillet så må vi finn rytmen. Jeg håper dere finner rytmen her i dag og ønsker dere lykke til videre med konferansen.

Takk for meg!