Åpningsinnlegg ved ITU-konferansen 2007

Politisk rådgiver Roger Pedersens tale ved åpningen av ITU-konferansen 2007, torsdag 11. oktober kl 10.00, Universitetsbiblioteket, Universitetet i Oslo.

Kjære konferansedeltakere!

Det er en glede for meg å kunne åpne ITU-konferansen nå i jubileumsåret 2007 på vegne av kunnskapsminister Øystein Djupedal, som dessverre ikke kunne være til stede her i dag.

ITU (Forsknings- og kompetansenettverket for IT i utdanningen) har som dere vet vært virksomme, og ikke minst aktive, gjennom ett ti-år. Ti år er lang tid i vår digitale virkelighet, og det er imponerende å se den vitalitet og det aktivitetsnivå ITU har lagt for dagen gjennom årene.

Hva har ITU betydd i det siste tiåret?

La meg starte med å si litt om hva ITU etter vår mening har betydd for utviklinga av IKT i norsk utdanning og vår politikk på dette området:

For det første: ITU har representert, og representerer fortsatt, en kraft og en kontinuitet i denne delen av utdanningsforskningen. Gjennom sine programmer og aktiviteter, ofte dristig utformet, har ITU maktet å gi viktige tilvekster til vår forståelse av det komplekse samspillet mellom teknologi, læring og organisasjon. Fra starten har ITU påtatt seg en veiviserrolle, med de særtrekk og belastninger en slik rolle har.

For det andre: Dere har arbeidet og kjempet for å sette digital kompetanse på dagsordenen – både faglig og politisk. I samspill med departementet har dere sørget for å utvikle ikke bare vår, men også den kollektive forståelsen av digital kompetanse og dannelse. Da læreplanene i Kunnskapsløftet skulle utformes vet jeg at dere arbeidet iherdig for å sørge for at grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy kom inn i læreplanene på en solid måte. Dere har bidratt til å øke vår forståelse og evne til handling på et viktig felt.

For det tredje: ITU har i flere av sine aktiviteter arbeidet sammen med praktisfeltet, altså skolen selv. Aktiviteter som IKT ABC (strategisk skoleledelse med IKT) og de veiledninger dere lager for digital kompetanse i fagene er viktige eksempler på dette. Jeg er glad for at dere sørger for å koble forskning og kunnskapsdannelse på denne måten, slik at norsk skole får høste fruktene av de investeringene som her er gjort.

ITU gir for det fjerde viktige bidrag til at vi vet noe om rikets tilstand på IKT-området. Jeg vil trekke fram ITU-Monitor, der 2007-utgaven skal presentere på denne konferansen. ITU-Monitor viser en gledelig økning i bruk av tid ved datamaskinen, men vi ser også at det er forskjeller mellom elever når det gjelder omfanget av IKT-bruk. Denne utviklingen vil vi følge nøye.

Et femte og siste poeng er at ITU holder en høy internasjonal profil. Det blir lagt merke til ute at Norge har en slik node som ITU har. Det er sjeldsynt i internasjonal målestokk.

Forholdet mellom forskning og politikk

ITU har valgt å profilere seg i det offentlige rom, med et kritisk blikk og til tider en kritisk røst. Forholdet mellom forskning og politikk er verken entydig eller endimensjonalt, og vi står på mange måter i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Fra vår side er det viktig at politikken er kunnskapsbasert. Dette er en internasjonal trend, der ikke minst OECD har gått i front. Kunnskapsbasert politikkutvikling i en tid som krever raske svar og løsninger er en krevende balansegang for både forskning så vel som politikk. For forskningens del reiser dette spørsmål om både forskningens integritet så vel som metodisk forsvarlighet. Denne balansegangen tror jeg vi må leve med. Mitt inntrykk er at dere i hovedsak har lykkes godt i å fremstå som en kritisk venn til myndighetenes politikk. Fortsett med det!

Forskningen kan også gi oss større forståelse på viktige og komplekse fenomener og strømninger i samtida. Ett eksempel på det er barn og unges digitale oppvekst. Vi har vel alle hørt politikere, fagfolk og næringslivsrepresentanter uttale seg med stor tyngde om barns digitale oppvekst med utsagn som ”Jeg har selv barn i skolen”. Dette er vel og bra – vi må alle engasjere oss i dette feltet – men selve politikken kan ikke være basert på enkelteksempler. Her kan og må forskningen evne å gi oss et systematisk og analytisk blikk på et sammensatt fenomen i samtida.

Hva vil Regjeringen på IKT-området?

Godtfolk, la oss nå ta steget fra forskningens til politikkens verden. Da Regjeringen tiltrådte for to år siden utformet vi dens politiske manifest i Soria Moria-erklæringen med en rekke ambisiøse mål for alle politikkområder. Erklæringen varslet også en styrking av IKT-området både i utdanningssektoren og i andre viktige sektorer for det norske samfunnet.

Hva har vi så gjort?:

• Vi har styrket kommuneøkonomien med 20 milliarder kroner etter at vi overtok. Dette har satt kommunene i stand til å forsterke arbeidet på mange områder, også innenfor IKT, der kommunene som skoleeier har et viktig ansvar.
• Regjeringen har styrket satsingen på bredbånd i distriktene betydelig. Dette har også kommet skoler i grisgrendte strøk til gode.
• Infrastrukturen i skolen er i bedring, men vi ser et forbedringspotensial i deler av grunnskolen. Det er fremdeles for store forskjeller.
• Vi fattet beslutning om innføring av en felles elektronisk identitet – forkortet FEIDE – i grunnopplæringa, og utrullingen går etter planen. FEIDE er viktig for å sikre administrativ forenkling, god informasjonssikkerhet og tilgjengeliggjøring av tjenestetilbud for norske skoler.
• Vi har satset ekstra på digitale læremidler i videregående opplæring. I første omgang har vi gitt midler til Nasjonal Digital Læringsarena – forkortet NDLA - for norsk og naturfag, VG1, til Real Digital i regi av Oslo kommune og til helse- og sosialfag i regi av Nord-Trøndelag fylkeskommune. NDLA ble jo lansert for ikke mange ukene siden, og vi venter oss mye av alle tiltakene i denne satsingen.

Veien videre

Dette er noe av det vi HAR gjort, men hva med veien videre? La meg først si litt om IKT-området før jeg går inn på de viktige utfordringer norsk skole i stort står overfor.

På IKT-området har vi to hovedutfordringer: For det første er vi som utdanningssystem ikke flinke nok til dra nytte av de investeringer som er gjort – kort sagt - å ta mulighetene i bruk. For det andre har vi noen områder som ikke er tilstrekkelig godt ivaretatt.

Når det gjelder den første utfordringen har vi, både statlige myndigheter og skoleeiere landet over, investert betydelige midler i infrastruktur, kompetanse, ressurser og tjenester. Likevel ser vi at de muligheter IKT gir for bedre læringsutbytte og bedre læringsstrategier ikke blir utnyttet fullt ut. Det kan være mange forklaringer på dette, men vi må forsterke innsatsen for at våre elever skal oppleve at skolen gir mening på det digitale området. Med det mener jeg ikke at skolen skal speile gutte- eller jenterommet, men skolens teknologibruk må gi mening, skolen skal ikke være et teknologisk museum, som kunnskapsministeren har sagt flere ganger.

La meg også understreke at det jo ikke er slik at mer bruk av IKT automatisk gir bedre resultater. Tall fra OECD (PISA 2003) indikerer faktisk at det er middels bruk av IKT som gir resultater, det er med andre ord ikke bare et spørsmål om IKT som er sentralt, det sentrale spørsmålet er hvordan IKT blir brukt i læringsarbeidet. Overfokus på bruk av tid foran PC som et mål på kvalitet kan være en sperre for en dyp og nyansert forståelse av forholdet mellom IKT og kvalitet i opplæringa.

Når det gjelder den andre utfordringen må vi erkjenne at det er områder der innsatsen kan bli bedre. Dette har vi pekt på både i stortingsmeldinger og i statsbudsjettet. Skoleledernes digitale kompetanse er viktig for å utvikle skolenes evne til å ta IKT i bruk på bred front, både pedagogisk og administrativt. Et annet viktig område er lærerutdanning. Vi vil følge opp dette i vårt videre strategiarbeid, og vi skal analysere erfaringene med satsingen på Lærende Nettverk, der samarbeidet mellom lærerutdanning, skoleeier og skoler om pedagogisk bruk av IKT står sentralt.

IKT alene gir ikke verdens beste skole. Regjeringen har som ambisjon at vi skal heve kvaliteten på opplæringa for fremtidige kull av barn og unge. Dette er et kjempeløft for framtida. 80 prosent av vår nasjonalformue sitter mellom ørene våre, og et løft for skolen er et løft for nasjonen Norges framtid. Som vi varslet i statsbudsjettet for 2008 som ble lagt frem sist fredag skal regjeringen i løpet av neste år legge fram en stortingsmelding om kvalitet i skolen etterfulgt av en samlet strategi med prioriterte tiltak. Her har IKT en naturlig plass, ikke som et isolert fenomen for de få, men som en av flere drivere for utviklingen av norsk skole. Slik kan vi sammen skape den skole våre barn trenger og fortjener – verdens beste skole.

Jeg takker for oppmerksomheten og ønsker dere lykke til med ITUs jubileumskonferanse.