En rettferdig og inkluderende utdanning

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg i Adresseavisa i forbindelse med en internasjonal konferanse om likeverdig utdanning i regi av OECD og Kunnskapsdepartementet, Trondheim 4.- 5. juni.

Av kunnskapsminister Øystein Djupedal

Når et barn begynner på skolen, skal ikke hans eller hennes muligheter til å lykkes være bestemt av foreldrenes inntekt, hvor mange hyllemeter med bøker de har eller hvilket land de kommer fra. Når unge mennesker skal ta fatt på livet etter endt skolegang, skal de ha tilegnet seg den kunnskapen og de ferdighetene de trenger for å skape seg en god tilværelse. Dersom utdanningssystemet ikke lykkes med dette, blir konsekvensene et klassedelt samfunn, og de økonomiske og ikke minst menneskelige kostnadene for den enkelte kan være dramatiske. Dette er den viktigste utfordringen jeg som Kunnskapsminister står overfor, og det er en utfordring jeg deler med mine kollegaer i resten av verden. 4 og 5 juni arrangerer OECD, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet en konferanse i Trondheim der ministere, forskere og eksperter skal samles for å diskutere tiltak for en mer rettferdig og inkluderende utdanning.

Ingen land har så langt klart å møte utfordringene med å skape utdanningssystemer som utjevner sosiale forskjeller fullt ut. Men noen har kommet lenger enn andre. Det finnes kunnskap om hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. En ny rapport med ti punkter for en mer rettferdig og inkluderende skole, basert på erfaringer i ti land, deriblant Norge, skal presenteres på konferansen. 

Norge får ros for den grunnleggende strukturen i fellesskolen. I motsetning til mange andre land har vi for lengst avskaffet ulikhetsskapende ordninger som stempler og sorterer elevene etter prestasjoner. Mens alle barn og unge i Norge går på samme skole fram til videregående opplæring, og ofte lenger, blir barn i land som Japan, Ungarn,  Nederland og Korea sortert inn i ulike skoler allerede på ungdomsskolen. Rapporten gir også sterke argumenter mot de som ivrer for flere privatskoler. Konsekvensene av fritt skolevalg kan bli mer sosial segregering og ulikhet i følge OECD. Statistikken viser at land med stor grad av fritt skolevalg også har de største sosiale forskjellene mellom skolene. Elever med høyt utdannede foreldre i ryggen og elever fra de minst priviligerte hjemmene går ikke lenger på de samme skolene, og det er barna med det svakeste utgangspunktet som risikerer det største tapet.

Med den samme begrunnelsen oppfordrer OECD landene om å tenke nøye gjennom bruken av nasjonale prøver. Prøvene er nødvendige for å følge opp elevenes læring, men offentliggjøring må ikke skje uten god planlegging og oppfølging. Erfaringer fra andre land tilsier at man skal være ytterst varsom med å legge til rette for rangeringer som kan bidra til å stigmatisere og ytterlig forverre tilstanden ved de skolene som kommer dårligst ut. Budskapet er klart: Sortering av elever, privatskoler og konkurransepregede testregimer gir ikke bedre læringsresultater for elevene. Det skaper tvert om større sosiale ulikheter og et dårligere tilbud til dem med størst behov for en god opplæring.  Det er med andre ord mye å tape og lite å vinne på å svekke fellesskolen dersom man ønsker et system som gir like muligheter til alle elever.

Selv om fundamentet er på plass, er ikke alt som det skal være i norske skoler. For mange elever går ut av skolen uten grunnleggende ferdigheter, for mange faller fra i den videregående opplæringen og flere land lykkes bedre enn Norge med å redusere betydningen av familiebakgrunn. Konferansen er en god anledning til å  lære av land som har gjennomført effektive tiltak for å forbedre kvaliteten i opplæringen. På mange områder er vi allerede i god gang. Før jul la Kunnskapsdepartementet fram en stortingsmelding med navnet ”Og ingen sto igjen – tidlig innsats for livslang læring”. Hovedbudskapet er at barnehager og skoler må gripe inn på et så tidlig tidspunkt som mulig når barn og unge opplever problemer i læringen.

Sosiale forskjeller oppstår tidlig. OECD påpeker at det er et paradoks at tiden før skolealder, som kanskje er den viktigste for det enkeltes barns læring, har vært den mest neglisjerte og underfinansierte delen av utdanningssystemet. Det er særlig barn med språklige og sosiale utfordringer som har stor nytte av et godt barnehagetilbud. Vi vet for eksempel at språkstimulering i form av lek med språket, sang, eventyrlesing, rim og regler gir resultater når barna skal lære seg å lese og skrive. Satsing på barnehagene er derfor noe av det viktigste jeg som Kunnskapsminister kan gjøre for å gi alle barn like muligheter i livet.

Det er for mange elever med svake ferdigheter i norsk skole. Flere undersøkelser tyder på at norske skoler ikke alltid er like flinke til å følge opp elevenes skolearbeid, og at det finnes en ”vente-og se-holdning” overfor barn og unge som strever med fagene. Det er kanskje på dette punktet Norge har mest å lære av andre land. Erfaringer fra Finland viser at tidlig innsats når problemer avdekkes, er en nøkkel for å sikre at ikke elever kommer inn i en negativ spiral med svake ferdigheter og dalende motivasjon.

Internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer er en nødvendig ingrediens i en utdanningspolitikk som skal bygge på kunnskap. Jeg gleder meg til å diskutere hvordan Norge bedre kan løse sine utfordringer med utenlandske kolleger og eksperter. Samtidig er det klart at den norske fellesskolen har sterke sider i form av relativt få privatskoler, liten sosial segregering og fravær av rangering av skoler. Dette er sider ved det norske skolesystemet som bidrar til at den enkelte elevs muligheter er større i Norge enn i mange andre land, og som jeg tror vil vekke interesse på konferansen.