Fellesskolen gir valgfrihet

Kronikk i Dagsavisen av kunnskapsminister Øystein Djupedal, 23. april 2007.

Nicolai E. Astrup, som er ansvarlig redaktør i tidsskriftet Minerva, mener i Dagsavisen 13. april, at jeg ”setter fellesskolen i fare”. Det er en merkelig påstand, på bakgrunn av de grep som regjeringen har gjort det siste året for å styrke nettopp fellesskolen, seinest fremleggelsen av den nye privatskoleloven før påske. Astrup viser selv til valgkampen i 2005, og de signaler og løfter vi ga den gang er direkte styrende for den omlegging av privatskolepolitikken som nå gjennomføres..

Ingen enkeltsak i valgkampen fremviste klarere politiske skillelinjer enn synet på de private skolene. Dagens regjeringspartier la alle fram programmer som vektlegger at hovedstrategien for å skape en bedre skole må gå gjennom en styrking av den offentlige fellesskolen. Partiene advarte mot en utvikling der store kommersielle skoleaktører gradvis ville få en dominerende plass. Dette hovedsynet fikk støtte fra velgerne, og som ny kunnskapsminister startet jeg raskt arbeidet med å gjennomføre det vi lovte velgerne.

Da jeg overtok høsten 2005 lå det klart planer om 22 000 nye elevplasser i privatskolene. Dette ville på kort tid medført en fordobling av antallet private skoleplasser i Norge, i videregående skole alene ville veksten vært på 150 prosent. Det er denne situasjonen den rød-grønne regjeringen rydder opp i, først gjennom ”frysloven” fra desember 2005 og nå gjennom det nye lovforslaget. Jeg synes Astrup bør merke seg at endringene som foreslås, har fått stor støtte i høringsprosessen som ble gjennomført i forkant.

I motsetning til Astrup mener jeg mener det er helt korrekt å omtale skolekjeder som John Bauer, Sonans og Akademiet for kommersielle skoler. I motsetning til de ofte idealistiske organisasjonene og miljøene som driver skoler på grunnlag av alternativ pedagogikk og religion, og som vil få støtte til sin virksomhet gjennom den nye privatskoleloven, så er det naivt å tro at de store skolekjedene ikke skulle ha noen kommersielle hensikter med sin drift. Det viser også erfaring fra andre land.

Astrup mener videre at jeg innskrenker foreldrenes valgmuligheter, og verre enn det: Bedriver en segregerende utdanningspolitikk. I den forbindelse synes jeg Astrup bør spørre seg selv om hvorfor nesten samtlige private skoleplasser i regi av de kommersielle kjedene legges til byer og bynære områder, og stort sett bare  i teoretiske fag. Hadde denne utviklingen fått fortsette, ville vi opplevd en betydelig sentralisering og strukturendring i videregående skole over hele landet. Nettopp dette var jo et kjernepunkt i fylkeskommunenes nesten samstemte protest mot den politikken Kristin Clemet la opp til. Hennes endringer ville i praksis innskrenket valgmuligheten for elever i distrikts-Norge.

I forhold til segregering gir ikke forskningen på private og offentlige skoler så langt sikre holdepunkter. Det vi likevel vet per i dag er at nesten annenhver elev i frittstående grunnskoler har foreldre med høyere utdanning, mens det i offentlige grunnskoler er mindre enn hver fjerde elev som har slik familiebakgrunn. Også i videregående opplæring har foreldrene til elever i frittstående skoler i gjennomsnitt høyere utdanning enn foreldre til elever i offentlige skoler. Dette er en indikasjon på at private skoler gir økte skiller. Forskning fra andre land , for eksempel Sverige, viser tilsvarende resultat.

Det er ellers viktig å legge merke til at mye av den tidligere forskningen på dette området i Norge har basert seg på skoler som utgjør religiøse og pedagogiske alternativer. I forhold til disse skoleslagene har faren for å utvikle sosiale forskjeller neppe vært særlig stor. Utfordringen vil også her ligge i forhold til de kommersielle skolekjedene.

De lange linjene i norsk politikk viser at fellesskolen, der alle elever skal ha mulighet for å mestre, har bred tilslutning. Unntaket er Høyre og Frp. Det bekreftes også denne gangen, både gjennom valgresultatet og høringen på det nye lovforslaget.