Kunnskapsfall og sulteforing?

I debattinnlegg 23. mars og 5. juni angriper professor Per Brandtzæg regjeringens utdannings- og forskningspolitikk. Brandtzæg foreslår å øke forskningsbevilgningene og han foreslår å overføre midler fra statens pensjonsfond til et forskningsfond. Brandtzæg peker også på at de samlede forskningsmidlene som brukes til forskning i Norge er mindre enn det som brukes i andre land sammenlignet med BNP.

Jeg verdsetter engasjementet til Brandtzæg for norsk forskning. Det er et engasjement jeg deler.

Jeg vil kommentere tre av utfallene til Brandtzæg. Det første at summen av privat og offentlig forskningsinnsats er mindre som andel av BNP i Norge enn i mange andre land. Det er i første rekke den private forskningsinnsatsen som er lav i Norge. Det skyldes først og fremst den norske næringsstrukturen. Norge er spesialisert i næringer med relativt lav forskningsinnsats. Offentlig finansiert forskning i Norge er ikke lav i Norge selv om Brandtzæg forsøker å skape det inntrykket. Hvis en ser på offentlig  FoU-innsats per innbygger, ligger Norge over OECD-snittet, og er blant de 4 beste i OECD-området.  

Brandtzæg ønsker å bruke mer på forskning. Det gjør også regjeringen. Forskningsbevilgningene i Norge har aldri vært høyere enn nå. Under vår regjering har forskningsbevilgningene økt med 2,4 mrd kroner. Til sammenligning satset den forrige regjering 3,2 mrd i hele sin periode.  

Brandtzæg tar opp bruken av oljepenger og oppbyggingen av statens pensjonsfond (oljefondet) i sitt innlegg 23. mars. Ved å bruke realavkastningen av fondet, men ikke kapitalen, legger vi et godt grunnlag for at naturens oljegave kan komme også framtidige generasjoner til gode. Samtidig har vi en budsjettprosess som sikrer at alle satsinger på statsbudsjettet vurderes samlet. På denne måten utnytter vi de mulighetene som oljepengene gir oss mulighet til å satse mer på prioriterte områder, bl.a. på kunnskap, både i dag og i framtiden. I sitt innlegg kritiserer Brandtzæg handlingsregelen, som gir retningslinjer for bruken av oljepenger. Forslaget hans om å ”overføre” 90 milliarder kroner fra Pensjonsfondet til Forskningsfondet innebærer imidlertid ikke en endring av tidsprofilen på pengebruken. Derimot innebærer forslaget en omprioritering fra andre formål til forskning. Dette er et legitimt ønske, men det må vurderes opp mot andre formål i en samlet budsjettbehandling. De økte forskningsbevilgningene under vår regjering viser at vi tar behovene for mer og bedre forskning på alvor.  

Med henvisning til en noe tabloid tilnærming i Morgenbladet hevder Brandtzæg at kvalitetsreformen har ført til et kunnskapsfall. Det finnes ikke vitenskapelig belegg for å hevde dette. Dette bekreftes av viserektor Inga Bostad ved Universitetet i Oslo, som har vært leder for den undersøkelsen Morgenbladet refererer til. Heller ikke artikkelen i Morgenbladet underbygger noen påstand om kunnskapsfall.

Omleggingen av studiestrukturen har nettopp hatt som mål å høyne kvaliteten i høyere utdanning. Dels gjennom tettere oppfølging av studentene, dels gjennom økt krav til aktivitet fra studentenes side. Dette vet vi at vi i stor grad har fått til. Vi har også ønsket å etablere studieløp med helhet og sammenheng, og med mer fokus på studienes relevans for senere yrkesaktivitet. Jeg er helt enig med Brandtzæg i at studiekvalitet er viktig, og jeg følger utviklingen nøye. Alle universiteter og høgskoler har etablert systemer for kvalitetssikring av studier som også omfatter tilbakemelding fra studentene. I dialogen med universiteter og høgskoler oppfordrer departementet til økt fokus på hva studentene faktisk lærer i løpet av studiet.  

Brandtzæg framhever i sin artikkel at det aldri har vært mer fokus på kvalitet i forskning enn nå. Dette er bra. Regjeringen deltar i satsingen på det absolutt ypperste vi har av forskning her i landet, blant annet gjennom ordningene for yngre fremragende forskere (YFF), Senter for fremragende forskning (SFF) og Sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI). Dette er ordninger som skal gi de beste forskerne og miljøene muligheter til å utføre sitt arbeid av høy internasjonal kvalitet med gode økonomiske rammer. Vi ser også at norsk forskning leverer gode resultater på publisering, doktorgradskandidater og i konkurranse om EU midler. 

Jeg kan med andre ord ikke slutte meg til påstanden om ”sulteforing” i akademia. På den annen side er det ikke tvil om at vi har utfordringer både når det gjelder ytterligere å heve kvalitet i studietilbud, og å øke ressursene til norsk forskning. Det må vi jobbe sammen om.