Læring og ledelse i Kunnskapsløftet

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på Skolelederdagene 2007 i regi av Universitetet i Oslo og Fylkesmannen i Oslo og Akershus, 27.06.07, Oslo.

Takk for invitasjonen i år også. Da jeg var her i fjor, var temaet innføringen av Kunnskapsløftet. Innføringen går som planlagt. Et viktig poeng i den sammenhengen er at vi nå må gi skolene ro til å gjennomføre det som er bestemt og ikke komme med for mange initiativ og endringer. Derfor vil jeg ikke si mer om Kunnskapsløftet her. Men dagens tema er jo i høyeste grad relevant for Kunnskapsløftet og hvordan reformen blir gjennomført der elevene er – på skolene.

Å utjevne forskjeller
Det året som har gått, vil jeg si har stått i utjevningens tegn når det gjelder opplæringen. Det er bakteppet for spørsmålet om skoleledelse. God skoleledelse er et middel til  å skape skoler der det er rom for alle elever, og der alle får muligheter til å ta i bruk sine evner til læring uansett sosial bakgrunn. Vi må være trygg på at elevene får slike muligheter. Dette er jo det overordnede perspektivet på Kunnskapsløftet -  Regjeringens overordnede mål.

Fellesskolen er nøkkelen
4. og 5. juni arrangerte OECD, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, en konferanse i Trondheim, der ministrer, forskere og eksperter diskuterte tiltak for en mer rettferdig og inkluderende utdanning.

Ingen land har så langt klart å møte utfordringene med å skape utdanningssystemer som utjevner sosiale forskjeller fullt ut. Men noen har kommet lenger enn andre. Det finnes kunnskap om hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. En ny rapport med ti punkter for en mer rettferdig og inkluderende skole, basert på erfaringer i ti land, deriblant Norge, ble presentert på konferansen.

Norge får ros for den grunnleggende strukturen i fellesskolen. I motsetning til mange andre land har vi for lengst avskaffet ordninger som i seg selv skaper ulikhet fordi de stempler og sorterer elevene etter prestasjoner. De fleste barn og unge i Norge går på samme skole fram til videregående opplæring, og ofte lenger. Dette blir sett på som en klar styrke ved norsk skole.

Rapporten gir også sterke argumenter mot dem som ivrer for flere privatskoler. Konsekvensene av fritt skolevalg kan bli mer sosial segregering og ulikhet, ifølge OECD. Statistikken viser at land med stor grad av fritt skolevalg også har de største sosiale forskjellene mellom skolene og svakere skoleprestasjoner.

Budskapet er klart: Sortering av elever, privatskoler og konkurransepregede testregimer gir ikke bedre læringsresultater for elevene. Det skaper tvert imot større sosiale ulikheter og et dårligere tilbud til dem med størst behov for en god opplæring. Det er med andre ord mye å tape og ingenting å vinne på å svekke fellesskolen dersom man ønsker et system som gir like muligheter til alle elever. Dette er noe visse politiske partier spesielt bør merke seg.

Selv om fundamentet er på plass, er ikke alt som det skal være i norske skoler. For mange elever går ut av skolen uten grunnleggende ferdigheter, for mange fullfører ikke den videregående opplæringen. Flere land lykkes bedre enn Norge med å redusere betydningen av familiebakgrunn.

Tidlig innsats for livslang læring
Sosiale forskjeller oppstår tidlig. OECD påpeker at det er et paradoks at tiden før skolealder, som kanskje er den viktigste for det enkelte barns læring, har vært den mest neglisjerte og underfinansierte delen av utdanningssystemet. Det er særlig barn med språklige og sosiale utfordringer som har stor nytte av et godt barnehagetilbud.

Vi vet for eksempel at språkstimulering i form av lek med språket, sang, eventyrlesing, rim og regler gir resultater når barna skal lære seg å lese og skrive. Satsing på barnehagene er derfor noe av det viktigste vår Regjering kan gjøre for å gi alle barn like muligheter i livet og sørge for at Norge er i første rekke som kunnskaps- og forskningsnasjon.

Det er for mange elever med svake ferdigheter i norsk skole. Flere undersøkelser tyder på at norske skoler ikke alltid er like flinke til å følge opp elevenes skolearbeid, og at det finnes en "vente- og se-holdning" overfor barn og unge som strever med fagene. Det har nok vært godt ment, men konsekvensen har vært at noen ikke har lært det de skulle.

 Samtidig er det klart at den norske fellesskolen har sterke sider i liten sosial segregering og fravær av rangering av skoler. Dette er sider ved det norske skolesystemet som bidrar til at den enkelte elevs muligheter er større i Norge enn i mange andre land.

En skole for et rettferdig samfunn
Regjeringen vil bygge på dette og arbeide for å skape en skole som omfatter og inkluderer alle. Vi mener at god utdanning for alle vil bidra til et mer rettferdig samfunn. Utdanning er avgjørende for at mennesker skal klare seg i arbeids- og samfunnsliv. Utdanning gir økte muligheter for alle. Utdanning gir forståelse, innsikt og kompetanse for livets utfordringer. Utdanning for alle beriker samfunnet og gir et bedre demokrati og et mer produktivt næringsliv.

Derfor legger vi vekt på å utvikle en skolepolitikk ut fra idealer om likeverd, læring, mestring, fellesskap, inkludering, humanitet og medbestemmelse. Denne politikken har bidratt til at vi i dag står med en sterk fellesskole, en høyt utdannet befolkning og et arbeidsliv som er i stand til å møte en verden i sterk endring. Alle er i dag enige om at utdanningsnivået i de brede lag av befolkningen har hatt avgjørende betydning for dagens velstand.

På mange områder er vi allerede godt i gang. I fjor jul la Kunnskapsdepartementet fram stortingsmeldingen med navnet … og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring. Det er ikke tilfeldig at vi har kuttet ut de siste ordene .. og hang fra Margrete Munthes sang. Hovedbudskapet er at barnehager og skoler må gripe inn på et så tidlig tidspunkt som mulig når barn og unge opplever problemer i læringen. Alle elever er likeverdige, selv om de er forskjellige. Fordi elevene er forskjellige, må skolen kjenne til deres forutsetninger og forstå hvilke konsekvenser det har for skolens arbeid. Prinsippene og verdigrunnlaget for opplæringen er altså klart. Det er når disse skal omgjøres til aktiviteter i undervisningen og læringsarbeidet at spørsmålene dukker opp.

Det er verdt å legge merke til at vi fikk bred tilslutning til meldingen i Stortinget, både for analyse og forslag til nye grep.

En skole med ledelse og autoritet
For at en skole skal kunne være en plass for læring og fellesskap, trengs det kompetanse i vid forstand. Ikke minst evne til å se og forstå elevene og vilje til å handle. Men det er også nødvendig med tydelige voksne som setter krav til elevene.  I skoler der de voksne er usikre, og elevene får styre opplæringen, ser vi ofte at læreren har abdisert fra sin rolle. En restaurering av lærerens tydelige rolle er nødvendig for norsk skole. Det dreier seg ikke om autoritære holdninger, men en naturlig autoritet bygd på faglig tyngde og gode lederegenskaper for å støtte elevene i deres læringsarbeid og sosiale utvikling.

Vi har fått en mangfoldig lærerrolle i dagens skole. Læreren skal utøve sitt yrke i en skole som skal være inkluderende, der opplæringen skal være tilpasset den enkelte elev og der tilbudet skal være likeverdig.  Alle elever skal ha samme muligheter til å nå sine mål for opplæringen i skolen. Forskningen er klar på at lærernes kompetanse er det viktigste for elevenes læring, og det er spesielt elever med svake ferdigheter som har mest å vinne.

Mens læreren er den enkeltfaktoren som sterkest påvirker elevenes læring, er skolelederen den viktigste enkeltfaktoren for hvordan lærerne fungerer og for kulturen ved den enkelte skole. Det betyr at det er en nær sammenheng mellom hvordan skolelederen utøver sitt lederskap og elevenes læring. Rollene som skoleleder og som lærer er komplementære og gjensidig avhengige av hverandre.

Ut fra den kunnskapen vi har i dag, kan vi i alle fall definere 7 punkt som er avgjørende for god skoleledelse.

1. Skolelederens hovedoppgaver er å lede og inspirere. De skal bygge visjon og sette retning. De skal forstå og bidra til både læreres og elevers utvikling. De skal utvikle organisasjonen og være i stand til å både drive opplæring og lære selv. Optimistiske, positive og forbedringsorienterte leder når lengst.
2. Læringsorientert lederskap er avgjørende. Lederne må være gode eksempler. De må følge med i elevenes læring og utvikling og kvaliteten på opplæringen. De må vite om elevene lærer det de skal lære. De må samle data for å kunne analyserer situasjonen, og holde oppe en diskusjon om undervisning og læring.
3. Delegering av ledelse betyr mye for både læreres og elevers prestasjoner. Dette gjelder på alle nivåer i skolen. Det er gjennom delegering at en skoleleder får benyttet alle skolens menneskelige ressurser.
4. Skoleledelse er hardt arbeid, men givende. Oppgaven er kompleks og mangetydig og hard. Skoleledere trenger støtte fra spesialister, særlig administrativt. Skolelederens handlinger kan skape et mangfold av gode resultater. Å se unge utvikle seg og lære er en belønning i seg selv.
5. Ledelse i skolen endrer seg. Nye ledelsesmodeller utvikles og nye ferdigheter trengs. Ikke minst gjelder det å kunne delta i virksomheter utenfor skolen, for eksempel i lokalmiljøet.
6. Ledelsesutvikling og rekruttering har aldri vært viktigere enn nå. Det er ikke nok å sørge for å ha ledere i dag, det er nødvendig å sørge for systematiske prosesser der en finner fram til og kvalifiserer dem som skal ta over for dagens ledere.
7. Skolelederne har ansvar for at den nasjonale politikken blir implementert på skolene – for eksempel gjennom Kunnskapsløftet.

Hva vet vi om dagens situasjon i Norge?
Det jeg peker på her, er kunnskap som er vunnet internasjonalt. Vi skal selvsagt lære  av internasjonal forskning, men vi trenger eksplisitt kunnskap om norske forhold. Jeg er overrasket over at kunnskapsgrunnlaget om styring og ledelse i norske skoler er forholdsvis begrenset. Forskere innenfor feltet "skoleledelse" i Norge har ikke vært svært opptatt av å avdekke eventuelle sammenhenger mellom ledelse og elevenes faglige og sosiale fremgang og læring. Vi har derfor lite kunnskap om hvilken rolle norske skoleledere spiller når det gjelder de store, registrerte forskjellene i skoleprestasjoner mellom elever fra ulike sosioøkonomiske grupper.

Det vi i dag vet om skoleledelse på dette området, bygger på internasjonale studier. Det dreier seg studier som har sett nærmere på hva som kjennetegner skoleledelsen ved såkalte "effektive skoler". Jeg tenker her ikke på effektivitet i tradisjonell økonomisk forstand, men om skoler der elevene presterer bedre enn forventet ut fra deres sosioøkonomiske bakgrunn. Norske forskere har vært mer opptatt av skolelederes ulike roller (særlig hvordan de ivaretar rollen som pedagogiske ledere); skolelederes arbeidsvilkår og deres posisjon i det kommunale styringssystemet. Miljøene har vært kritiske til forskningen blant annet når det gjelder hva en skal måle og hva en skal legge i kvalitetsbegrepet. Vi vet derfor lite om hvor gode de norske skolene er når det gjelder å utjevne forskjeller i skoleprestasjoner mellom ulike sosioøkonomiske grupper. 

OECD har nylig satt i gang prosjektet "Improving School Leadership", der også Norge har deltatt. Temaene i dette prosjektet har blant annet vært knyttet til ulike sider ved skolelederens roller, oppgaver og ansvar. Rekruttering og opplæring har også stått sentralt i prosjektet. Målet med prosjektet er å blant annet å bidra med informasjon og analyser som grunnlag for "ny politikk" for å utvikle god skoleledelse og gode skoleledere. Norge leverte sin "Country Background Report" i januar 2007. På de fleste områder som berøres i denne rapporten, viser det seg at Norge har manglende eller ufullstendig nasjonal statistikk. De sentrale aktørene på utdanningsfeltet i Norge, samt de toneangivende fagmiljøene på ledelse, har vært involvert og står bak rapporten. OECD forventer at rapporten følges opp, og ved årsskiftet 07/08 vil OECD vil komme med anbefalinger overfor Norge.

Det vi kan slå fast, er at vi helt klart har et behov for en oppdatert kunnskapsoversikt og vurdering av norsk forskning om ledelse og styring av grunnskoler og videregående skoler. Det er behov for empiriske studier av skoleledelse blant annet om sammenhenger mellom skoleledelse og elevenes læring. På den måten kan vi få tryggere kunnskap om hvordan skoler kan lykkes i å kompensere for elevenes hjemmebakgrunn, og hva kjennetegner ledelsen ved skoler som lykkes her? I internasjonale studier pekes på følgende faktorer:

• sterkt pedagogisk lederskap
• et skoleklima som er preget av trygghet og orden
• prioritering av elevenes grunnleggende ferdigheter
• høye forventninger fra lærerne når det gjelder elevenes prestasjoner
• kontinuerlig oppfølging av elevenes utvikling 
• tydelige sosiale spilleregler som håndheves konsekvent
• positiv atferd som belønner
• elevorienterte arbeidsmåter 

I Norge kaller vi skoler av denne typen for lærende skoler. Det vil si skoler som legger vekt på å utvikle en organisasjon preget av løpende læring og kunnskapsdeling med evne til å omsette læring i praktisk handling. En skole der ledere og lærerne i  fellesskap utvikler en mer fleksibel skoleorganisasjon med vekt på elevenes læring. Dette har vi bruk for å vite mer om!

Utdanning for skoleledere
Vi har ingen formelle krav til utdanning for å bli skoleleder i Norge. Men det fins en rekke utdanningstilbud om skoleledelse ved universitetene og offentlige og private høgskoler. Slike tilbud er utviklet med støtte fra departementet, og gjennom Nettverk for skoleledelse bidrar vi til informasjonsutveksling og medvirkning.

Skoleledelse har imidlertid hatt en sentral plass i Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen. Følgeevalueringen og rapporteringen som gjennomføres av Fafo med årlige rapporter, viser at skoleeierne hittil i stor grad har prioritert kompetanseutvikling for skoleledere høyt. Evalueringens delrapport 2 viser at satsingen på skolelederutdanning har hatt stort omfang både i 2005 og 2006, og universiteter og høyskoler har utviklet tilbud for skolen over lengre tid. Aktivitetsrapporteringen viser også at universitets- og høgskolesystemet står for en høy andel av kompetanseutviklingstiltakene i skoleledelse. Dette er bra, det er i samsvar med vår politikk.

Rapporteringen viser at over 90 % av grunnskolene har gjennomført kompetanseutviklingstiltak innenfor temaet skoleledelse. Totalt har 9500 skoleledere i grunnskolen og ca 3300 skoleledere i videregående opplæring deltatt i ulike former for etter- og videreutdanningstilbud innenfor skoleledelse.

Tilbudet til skolelederne er ofte utviklet på skoleeiers initiativ, i samarbeid med universitet og høyskoler. Deltakelsen er i mange tilfeller obligatorisk, men et flertall velger å ikke formalisere kompetansen i form av studiepoeng. Det kan framstå som et tankekors at de fleste rektorene legger tilsynelatende liten vekt på å utvikle mer formell kompetanse for egen del. Flertallet gir inntrykk av å være mest opptatt av at  kompetanseutviklingen skal gi noe som kan tas i bruk i det daglige arbeidet i sin nåværende jobb.

Satsing framover
Hva forteller alt dette oss? Vi er nødt til å satse tungt og langsiktig på området skoleledelse i tiden framover. Vi vet at det skjer mye bra, vi har gode skoler og stor innsats. Men også på dette området kan vi bli bedre – ikke minst gjennom tidlig innsats.

• På samme måte som vi nå gjennomgår lærerutdanningen, må vi tenke på skolelederutdanningen. Det gjelder blant annet kompetansekrav og utdanningstilbud; altså en samlet strategi for skoleledelse.
• Skoleledelse må høyere opp på dagsordenen. OECD-rapporten, blant annet, har avdekket et behov for å få spørsmål som omhandler skoleledelse sterkere fram i lyset enn de er i dag, både politisk, faglig og praktisk.
• Vi trenger systematisk innhenting av erfaringer fra andre land, for eksempel Sverige, Finland, Danmark og Storbritannia, som har høstet mange interessante erfaringer.
• Vi trenger systematiske undersøkelser av skoleledernes egne behov, slik de selv opplever dem. Vi vet i dag for lite deres for hjelp, støtte, opplæring, krav og så videre. Dette bør undersøkes nærmere.
• Vi må vurdere en policy for ledelse i utdanningssektoren. Den bør omfatte lederrekruttering, forberedelse til lederjobben, opplæring, utvikling og avvikling, støtteapparat, arbeidsbetingelser m.m. Her må det til at bredt samarbeid med de ulike aktørene.
• Vi trenger mer kunnskap, utredning og forskning. Den bør være relevant og målrettet, og omfatte både styring, ledelse og administrasjon. Videre bør sammenhengen mellom ledelse og elevenes læringsresultater vektlegges.

Hvordan ser bildet ut? Vi har en rekke aktører, deltakere, interessenter og målgrupper når vi snakker om skoleledelse. Mye skjer – og det skjer raskt. Jeg tror vi nå er kommet til det punkt der vi må samle kunnskap og krefter og i større grad styre og koordinerer den framtidige innsatsen på dette viktige feltet. Skolelederens rolle har vist seg å være mye viktigere enn jeg og mange andre har forstilt oss. Vi vet nå at en skoleleder har en helt avgjørende betydning, ikke minst for elevenes læring. Derfor kan jeg love at på samme måte som vi vil satse på en forbedret lærerutdanning, vil vi også sørge for at vi rekrutterer, utdanner og beholder gode ledere i skolen.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med konferansen!