Middagstale ved Den norske ambassade i Moskva

Herr ambassadør, ærede gjester, mine damer og herrer,

Det er meg en stor ære og glede å være her i Moskva sammen med dere i kveld! Det er nesten 25 år siden sist en norsk undervisningsminister var på offisielt besøk i Russland, så dette besøket er virkeliggjøringen av en målsetting vi har hatt lenge. Stemningen i departementet hjemme i Oslo den siste tiden har nesten vært like euforisk som i Anton Tsjekhovs skuespill Tre søstre: ”Ja, til Moskva, så fort som mulig. Moskva! Moskva! Moskva!” 

Endelig er vi her, denne byen som Irina i ”Tre søstre” beskriver som den mest fantastiske i hele verden. Og det er ikke vanskelig å la seg imponere over Moskvas storhet og praktfulle byggverk, historien – dens russiske sjel. Russland er i mange henseender vårt viktigste naboland, og det er mitt ønske at dette besøket skal stimulere til økt samarbeid innen utdanning og forskning. I så måte var samtalene jeg i dag hadde med utdannings- og vitenskapsminister Fursenko,  og med de folkevalgte i Dumaen,  løfterike.

Russland er en gigant innen forskning, og det er ikke tilfeldig at vi akkurat i disse dager markerer 50 års jubileumet for oppskytningen av Sputnik[1]. De pipende radiosignalene fra Sputnik, verdens første satellitt i bane rundt jorden, sies å være det forrige århundrets viktigste lyd.

Alle vet at Russland er ledende innen romfart, men ikke alle er like kjent med at også Norge faktisk er i en ganske spesiell situasjon når det gjelder romrelatert virksomhet. Vårt fokus er på nytteverdi, og er knyttet til geografiske og befolkningsmessige forhold. Norge, med sine 4,6 millioner mennesker, forvalter Europas nest største areal, med land og havområdene til sammen.  Kun Russland er større. Norge har dermed større behov og utfordringer med bruk av rommet enn de fleste andre land.  Norsk romsenter har som målsetting at Norge i 2015 skal være det landet som har størst nytte av rommet.

Fordi vi ligger så langt nord har vi samtidig bedre muligheter til å bruke rommet enn de fleste andre land. Dette skyldes at satellittene som samler inn den mest nøyaktige informasjon om jorden, går i bane over polene. Norge har derfor på Svalbard, verdens største nedlesestasjon for polarbanesatellitter. Både den amerikanske og europeiske værvarslingen har også Svalbard som sin hovedstasjon.

Den suksessfulle romferden til Sputnik signaliserte starten på romalderen, og utløste et teknologisk kappløp uten sidestykke. Drøyt 10 år seinere satte det første mennesket sin fot på månen. Astronauter og kosmonauter forteller at de ble fylt av ærefrykt når de fikk oppleve å se vår lille klode fra verdensrommet; den blå planeten, den vakreste i vårt univers. Fra kosmos virker jorden så skjør, og alle skillelinjer og grenser synes irrelevante. Menneskeheten har bare ett hjem, planeten Tellus. Av og til må en ha avstand for å kunne se de store linjene, og bli i stand til å overse forstyrrende detaljer.

Det er nok derfor ikke tilfeldig at synet av jorden fra verdensrommet, har gitt mange et nytt syn på vårt felles ansvar for bærekraftig utvikling. I dag er observasjoner fra rommet avgjørende, både for å overvåke og for å forstå klodens helsetilstand og klimaendringer. Mitt ønske er at dagens satsing på romfart skal utløse et vennligsinnet klimakappløp: Hvem kan finne de beste løsningene på verdens miljøutfordringer?

Statsminister Jens Stoltenberg erklærte i sin siste nyttårstale at CO2-rensing innen 7 år er vår månelanding, og jeg håper også andre land vil sette seg miljø-/klimamål som sine månelandinger. Vi må tørre å satse, tørre å ha høye ambisjoner. Vi har ikke råd til noe annet.

Det russiske ordet sputnik betyr ”reisefelle”, og slik jeg ser det, har nå tiden kommet for oss til å reise sammen  - og ikke hver for oss inn i fremtiden. Russland og Norge har f. eks. et felles naboskap til Barentshavet, og vi vil begge være tjent med samarbeid om ressursutvikling og ressursforvaltning i dette værharde, men likevel sårbare, havområdet. I den norske Nordområdestrategien fremheves det at kunnskap er selve navet i samarbeidet, og et samarbeid mellom Russland og Norge om kunnskapsutvikling, er etter mitt syn den beste garantien for bærekraftig og langsiktig samfunnsutvikling i nord.

Sputnik ble skutt opp i Det internasjonale året for geofysikk (IGY). I år er vi inne i Det internasjonale polaråret (IPY), og satsingen på polarforskning står sentralt. Arktiske strøk fungerer på mange måter som store klimalaboratorier; det er her vi ser de mest dramatiske endringene. Ny viten viser at polarisen smelter fortere enn vi trodde bare for noen få år siden. I tidligere tider ble kanarifugler brukt for å indikere giftgasser i gruveganger; i dag har isbjørnen overtatt rollen som miljøvarsler.

Russland og Norge har et omfattende samarbeid om polare spørsmål,  også innenfor rammen av Polaråret, og jeg håper dette samarbeidet kan bidra til utvikling av ny kunnskap om globale klimaendringer og løsninger av våre felles miljøutfordringer.

Kjære venner,

Tsjekhovs skuespill Tre søstre beskrives som et drama der ingenting skjer; søstrene drømmer om alt som skal skje bare de kommer til Moskva. Der finnes det universiteter, og sikkert en kjekk ektemann. Tenk å sitte på en kafé i Moskva, leve livet! Men Moskva er langt borte, og søstrene forholder seg passive. Den store reisen til Moskva, som skulle endre livet, finner aldri sted.

Slik er det heldigvis ikke med oss i dag – jeg har kommet til Moskva! Jeg håper at et videreutviklet kunnskapssamarbeid mellom Russland og Norge kan bidra til global utvikling, og at vi sammen finner løsninger på miljøutfordringene. Ingen kan klare det alene, men sammen er ingenting umulig.

La meg utbringe en skål for Sputnik, reisefellen som endret verden! Vi kan gjøre det igjen.

Takk.