Om fagskoleutdanning i helse- og sosialfag

Tusen takk for invitasjon til konferansen om fagskoleutdanning i helse- og sosialfag. Jeg har blitt bedt om å snakke under overskriften: ”Fagskoleutdanning i helse- og sosialfag – et viktig utdanningstilbud? Hva med finansieringen?”

Det første spørsmålet er det greit å svare et ubetinget ja på: Fagskoleutdanning i helse- og sosialfag er et viktig utdanningstilbud!
Dette er et spørsmål neste innleder, Wegard Harsvik fra Helse- og omsorgsdepartementet, vil utdype nærmere i lys av Omsorgsplan 2015.

Før jeg kommer nærmere inn på spørsmål rundt finansieringen av helse- og sosialfag, vil jeg si litt om fagskoleutdanning generelt og historien som ligger til grunn for den loven vi har i dag, og for den offentlige finansieringen som i dag gis til fagskoler. Som dere sikkert er kjent med, behandler Stortinget i disse dager et lovforslag om revidert fagskolelov. Jeg vil komme inn på endringene som vi har foreslått. I tillegg vil jeg se problematikken i lys av forvaltningsreformen, og forslaget om å overføre ansvaret for fagskoleutdanning til regionene.

Ved årtusenskiftet var det anslagsvis 14 000 studenter årlig som tok korte yrkesrettede utdanninger på nivå over videregående opplæring. Av disse var det kun om lag 3 000 som gikk på skoler regulert av en utdanningslov; studentene ved de tekniske fagskolene. I tillegg deltok 1 000 personer i videreutdanningsopplegg i helse- og sosialfagene, av minst ett semesters varighet. Studentmassen ved offentlige tilbud på dette nivået utgjorde med andre ord en knapp tredjedel. Vi har i dag ingen god statistikk over hvor mange studenter som tar fagskoleutdanning. Det henger sammen med at godkjenningsordningen først kom godt i gang i 2006. Ved årsskiftet 2005/2006 var 11 fagskoleutdanninger NOKUT-godkjent. Ett år senere var tallet 486. I fjor høst ble det rapportert inn til Kunnskapsdepartementet 3 000 studenter ved de tekniske fagskolene. Vi vil anslå at tallet på studenter innen helse- og sosialfag i fjor fortsatt lå på ca. 1 000. Av de 500 utdanningene som i dag er godkjent, er 1/3 fra offentlige tilbydere. Forholdet mellom private og offentlige tilbydere er altså omtrent det samme som ved årtusenskiftet. Dette er ikke et problem. Koblingen til arbeidslivets kapasitets- og kompetansebehov gjør at det er hensiktsmessig at hovedtyngden av fagskoletilbud fortsatt drives av private tilbydere. Men det vil fortsatt gis tilbud i offentlig regi, og det skal fortsatt gis offentlige tilskudd til særlig prioriterte utdanningstilbud.

Den store andelen av private fagskoletilbydere har imidlertid ført til en spesiell utfordring. Langt de fleste av tilbyderne er seriøse aktører, men vi kjenner alle til problemet med at useriøse aktører, ved å henvise til at de tilbyr utdanninger godkjent av Lånekassen, har påberopt seg en kvalitet og en relevans det ikke har vært dekning for. Det var behovet for å sikre at studenter ikke ble lurt til å ta opp dyre lån – og til å bruke tid – på utdanninger som ikke holder mål, som gjorde fagskoleloven nødvendig. Det var nødvendig å sikre kvalitet – og studentenes rettigheter – i et eksisterende utdanningsmarked.

Dagens fagskolelov trådte i kraft i juni 2003. Fagskolelovens hovedformål var å etablere et system for offentlig godkjenning av fagskoleutdanningene. Systemet ble etablert med NOKUT som godkjenningsorgan. Godkjenningsordningen skal være fleksibel, hvor tilbud om fagskoleutdanning primært skal styres av arbeidslivets etterspørsel etter kapasitet og kompetanse. Dette videreføres i forslag til revidert fagskolelov. I 2003 uttalte KUF-komiteen på Stortinget, i forbindelse med behandlingen av fagskoleloven, at loven skulle synliggjøre korte yrkesrettede utdanninger, som et reelt alternativ til høyere utdanning.

Fagskoleutdanning ligger, som høyere utdanning, over videregående opplærings nivå, men skiller seg fra høyere utdanning på flere områder.

• Det stilles ikke krav til generell studiekompetanse ved opptak.
• Det stilles ikke krav til at undervisningen skal være forskningsbasert.
• Fagskoleutdanning er direkte koblet til arbeidslivets behov.

I forslag til revidert fagskolelov er formålsparagrafen justert, siden det nå er etablert et system for godkjenning. Lovens formål skal være å sikre fagskoleutdanninger av høy kvalitet, gjennom en offentlig godkjenningsordning. Vi foreslår at begrepet ”yrkesrettet” kobles tydelig til arbeidslivets behov. Utdanningene skal gi kompetanse som kan tas i bruk i arbeidslivet uten ytterligere opplæringstiltak. Dette er en presisering av hva fagskoleutdanningene er, og fører ikke nødvendigvis til en skjerpelse. Den samme formuleringen står i dagens forskrift, som NOKUT bruker i sin saksbehandling. Videre foreslår vi at det nå åpnes for å godkjenne tilbyder av fagskoleutdanning som sådan, og ikke bare utdanningstilbud. En godkjent tilbyder skal få fullmakt til å opprette fagtilbud. Dette er en konsekvens av at godkjenningsordningen ikke har vært så fleksibel som man har ønsket. Det kan fort ta halvannet år fra en tilbyder søker om godkjenning, til søknaden er ferdigbehandlet. For de fleste tilbyderne vil det likevel fortsatt kun være aktuelt å få godkjent enkeltutdanningene.

I bestemmelsene om organisasjon og ledelse er det foreslått en opprydding. Paragrafen er litt utydelig, slik den står nå. Den største endringen er at det ikke lenger skal være krav om at private tilbydere skal måtte være et selvstendig rettsubjekt. Dette kravet har ført til en unødvendig byråkratisering. Det foreslås ingen vesentlige endringer i bestemmelsene om finansieringsordning. Det skal fortsatt være en budsjettstyrt ordning. I dette ligger det ingen opp- eller nedprioriteringer – noe jeg vil komme tilbake til.

Vi foreslår regler for egenbetaling. Det sentrale med bestemmelsen er at statstilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode. Det skal med andre ord ikke være tillatt for en tilbyder å ta utbytte, og samtidig kreve egenbetaling. I tillegg foreslår vi at begrepene ”fagskole” og ”fagskoleutdanning” beskyttes. Betegnelsene skal kun brukes om tilbydere og utdanninger som er godkjent etter fagskoleloven. Og vi ønsker med dette å beskytte studentene mot villedende markedsføring.

Forskjellene mellom teknisk fagskoleutdanning og helse- og sosialfagutdanning har, som dere vet, historiske årsaker. Inntil Reform 94 var teknisk fagskoleutdanning en del av fylkeskommunenes videregående opplæringstilbud. Ved innføring av Reform 94 ble det besluttet å beholde teknisk fagskole, men da som et toårig modulbasert tilbud, på nivå over videregående opplæring. En kort periode, fra januar 2000 til juni 2003, fantes det også en egen lov for teknisk fagskoler. Loven samsvarte i hovedsak med de bestemmelsene i lov om videregående opplæring fra 1974, som i praksis hadde vært anvendt for de tekniske fagskolene. Med fagskoleloven opphørte fylkeskommunenes lovpålagte ansvar om å tilby teknisk fagskoleutdanning. Som en direkte konsekvens av dette ble midlene tatt ut av fylkeskommunenes rammer og tildelt som et tilskudd fra daværende det Utdanningsdepartementet. Det er bakgrunnen for at teknisk fagskoleutdanning har et eget tilskudd på statsbudsjettet.

Fagskoleutdanningene i helse- og sosialfag er i praksis videreutdanninger for personer med enten helsefagarbeiderutdanning eller hjelpepleierutdanning. Det er viktig at det finnes et videreutdanningstilbud for denne gruppen. Som Wegard Harsvik vil si mer om i sitt innlegg, er det et stort behov for kompetent helsepersonell(, og det later ikke til å bli mindre). Utdanningspolitisk er det et mål at det finnes gode påbygnings- og videreutdanningstilbud for alle utdanningsgrupper. Etter Reform 94 og frem til høsten 2005 fantes det ikke godkjente videreutdanningstilbud som bygger på helse- og omsorgsfag fra videregående opplæring. Mulighetene til helsefagarbeidere til å ta videreutdanning har vært begrenset, inntil Sosial- og helsedirektoratet for noen år siden startet arbeidet med utvikling av læreplaner og foreløpig godkjenning, i påvente av godkjenning etter fagskoleloven.

Frem til april 2007 har NOKUT godkjent 44 fagskoletilbud i helse- og sosialfag. Hittil er det godkjent tilbud innenfor eldreomsorg, kreftomsorg, miljøarbeid innen rus, rehabilitering, veiledning, administrasjon og psykiatri. Sosial- og helsedirektoratet har utviklet fagplaner i flere tilbud, og flere typer helse- og sosialfagtilbud på fagskolenivå vil tilbys. De aller fleste tilbudene er ettårige. Det er i prinsippet arbeidsgiver (kommunene) som betaler for utdanningstilbudene, men vi vet at en del studenter selv har valgt å betale for videreutdanningen. I dag fordeles om lag 25 millioner kroner som stimuleringsmidler til kommunene, som jo er den aktøren som kjenner kompetansebehovet lokalt aller best.

Selv om det er historiske årsaker som ligger bak, er jeg enig med dem som peker på at teknisk fagskoleutdanning har en bedre finansieringsordning enn helse- og sosialfag. Det slår ekstra uheldig ut når teknisk fagskole er tydelig mannsdominert, og helse- og sosialfag er like tydelig kvinnedominert. Helst skulle jeg sett at det ikke var en så stor ubalanse i kjønnsfordelingen mellom disse fagområdene. Det trengs absolutt menn i helse- og sosialfag – og kvinner innenfor tekniske yrker! En bedre kjønnsbalanse er noe tilbyderne av disse utdanningene bør fortsette å jobbe aktivt for få til. Jeg har en forståelse for at tilbyderne av helse- og sosialfag, hovedsakelig fylkeskommunene, opplever at ordningen med stimuleringsmidler gir en ramme som er lite forutsigbar.

Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til kostnadene og til hva som er en hensiktsmessig organisering av en fremtidig finansiering. Det er usikkerhet om hva hver plass koster, men gitt en kostnad på 50 000 kroner per plass, vil det koste rundt 75 millioner kroner i året å utdanne 1 500 kandidater. Da er ikke frafall av studenter regnet med. Selv om det i dag allerede brukes om lag 25 millioner statlige kroner på fagskoleutdanning innen helse- og sosialfag, sier det seg selv at det må en betydelig satsing til.

Det er også mange spørsmål som må avklares i forhold til hva som er en hensiktsmessig måte å fordele midler på. I dag går som sagt stimuleringstilskuddene via kommunene, mens de tekniske fagskolene får sine tilskudd via fylkeskommunene, etter en nøkkel basert på tilbudene som var etablert før 2003.Teknisk fagskoleutdanning vil fortsatt være et prioritert område som vil få statlig tilskudd, men regjeringen vil i forbindelse med de årlige statsbudsjettene kunne prioriterere hvilke tilbud som skal få statstilskudd. Regjeringen har foreslått en forvaltningsreform med opprettelse av et regionsnivå som skal erstatte fylkeskommunene. Stortinget behandler i disse dager forslaget. Regjeringen har foreslått at ansvaret for drift og finansiering av fagskoleutdanning skal overføres til regionene. Begrunnelsen for dette forslaget er at regionene vil ha god mulighet til å prioritere og tilpasse yrkesrettet utdanning til regionalt arbeidsliv, og å se dette i sammenheng med studieprogrammene i videregående opplæring. Dette har Stortingets kommunalkomité sluttet seg til.

Regionreformen trer i kraft 1. januar 2010. Ikke alle endringene som er foreslått i den reviderte fagskoleloven tar høyde for reformen. Vi forutsetter at de store linjene i loven vil ligge fast, også når regionreformen trår i kraft, slik som systemet for faglig godkjenning, formelle krav til organisering og studentenes rettigheter. Det må imidlertid gjøres endringer i loven blant annet når det gjelder finansiering.

Før overføringen til regionene vil regjeringen gjennomgå fagskolefinansieringen. Spørsmål rundt finansiering og fordeling mellom prioriterte utdanninger er også viktige i regionsreformen. Når regionene skal overta ansvaret for drift og finansiering, vil det ikke lenger være aktuelt å finansiere fagskoleutdanning gjennom et statlig øremerket tilskudd. Midlene til fagskoleutdanning vil måtte legges inn i regionenes rammer, og fordeles gjennom inntektssystemet. Da må man vurdere om det bør ligge visse nasjonale føringer på hvilke fagområder det er behov for å støtte økonomisk. Jeg føler meg trygg på at de nye regionene vil ivareta drifts- og finansieringsansvaret for fagskoleutdanning på en god måte, også for de fagskoleutdanningene regionene selv vil tilby i egen regi, som helse- og sosialfagutdanninger og tekniske fagskoleutdanninger. En fremtidig fordelingsnøkkel må være tilpasset behovene ute hos fylkeskommunene, den kommende regionreformen, samt at den ikke må komme i konflikt med EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1, som fastsetter at det ikke er forenelig med EØS-avtalen å gi statsmidler, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak.

Til slutt: Jeg forstår at det er utålmodighet etter å få en bedre finansiering for helse- og sosialfagene. Dette er noe regjeringen arbeider med. Det er viktig at alle brikkene faller ned på rett plass. Tidshorisonten på arbeidet, og når finansieringsspørsmålet for helse- og sosialfagene blir mer avklart, kan jeg ikke si noe mer om nå. Men jeg kan love dere at spørsmålet ikke er lagt på is!

Takk for oppmerksomheten!