Private skolers rolle innen grunnopplæringen og fagskoleutdanningen

Aller først må jeg få lov å takke for invitasjonen til å holde et innlegg på landsmøte til Norske Fag- og Friskolers Landsforbund.

Regjeringen har bak seg ett og et halvt år med en kraftig kursendring i politikken overfor private skoler, og i går ble arbeidet sluttført med at odelstingsproposisjonen om endringer i friskoleloven ble behandlet i statsråd og oversendt Stortinget til behandling. Jeg vil komme nærmere tilbake til proposisjonen litt senere.

Kursendringen startet med valget som ga flertall på Stortinget for en innstramming og en konsentrasjon om den offentlige fellesskolen. Videre med en regjeringserklæring som var tydelig på dette punktet: I Soria Moria-erklæringen fremgår det at: ”Regjeringen vil […] gjennomgå regelverk og støtteordninger for private skoler for å stramme inn utbredelsen av private skoler som ikke utgjør et religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlige skolen”. I regjeringserklæringen heter det også at regjeringen vil ”motarbeide kommersialisering av undervisningssektoren”.

Da vi tiltrådte ble vi klar over at det lå 150 søknader og ventet på behandling i Utdanningsdirektoratet. Dersom vi skulle fortsatt å bruke Kristin Clemets ja-stempel ville en i 2006 kunne fått en vekst på rundt

22 000 elevplasser i de frittstående skolene, eller nesten en fordobling fra dagens nivå. Innenfor videregående opplæring kunne veksten blitt på 150 prosent.

Det var ikke en holdbar situasjon, først og fremst fordi vi mente at en fortsatt sterk økning i tallet på private skoler ville føre til en svekkelse av fellesskolen og en svekkelse av fylkespolitikernes mulighet for å styre utdanningspolitikken. Vi kunne heller ikke vente til vi hadde en ny helhetlig lov på plass – slike prosser tar tid og da ville veksten allerede være et faktisk. I på vente av en ny helhetlig lov, valgte vi derfor å fremme den såkalte ”frysloven”. Den var ikke like populær i alle kretser. Den skapte dessverre problemer for skoleslag vi under normale omstendigheter ønsker velkommen. Men den var nødvendig.

Regjeringen mener at det er viktig for elevene å gå på en skole i sitt nærmiljø sammen med elever med ulik sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller livssyn. Regjeringen vil derfor satse på kvalitet og mangfold i en offentlig skole som inkluderer alle. Den offentlige fellesskolen er en bærebjelke i vårt samfunn, både kulturelt og sosialt. Den vil vi hegne om, og derfor satte vi bremsene på.

Men når dette er sagt: Regjeringen ønsker mangfold og vi holder våre menneskerettslige forpliktelser høyt.

Forslag om endringer i friskoleloven
Som kjent ble forslag om helhetlige og mer permanente endringer i friskoleloven sendt på høring i oktober 2006 med høringsfrist 2. januar 2007. Det har kommet inn ca. 180 høringsuttalelser.

Som jeg nevnte innledningsvis, la Kunnskapsdepartementet i går frem en proposisjon om forslag til endringer i friskoleloven. Tittelen på proposisjonen er: Ot.prp. nr. 37 (2006–2007) Om lov om endringar i friskolelova. Et flertall av høringsinstansene har ikke merknader, eller støtter i hovedsak, departementets høringsforslag om endringer i friskoleloven. Etter departementets vurdering ga derfor ikke høringsrunden grunnlag for endringer på vesentlige punkter, men det er foreslått noen justeringer i proposisjonen som jeg vil komme tilbake til.

Det er viktig at den midlertidige ”frys-lovens” levetid blir så kort som mulig. Vi er derfor svært tilfredse med at vi greide å bli ferdig med proposisjonen før påske. Det vil gi Stortinget god mulighet til å behandle saken i vårsesjonen, og endringene i loven kan da i tilfelle tre i kraft til sommeren. Nye skoler som søker om godkjenning etter privatskoleloven kan da påregne at søknadene blir behandlet med tanke på oppstart skoleåret 2008-09.

Jeg vil nå peke på noen av hovedpunktene i proposisjonen.

Nærmere om hovedpunktene i forslaget
Lovens tittel foreslås endret til "lov om private skolar med rett til statstilskot" – privatskoleloven. Skolene vil da bli kalt private skoler.

I samsvar med høringsforslaget foreslår Kunnskapsdepartementet at det ikke skal være en rett til godkjenning og statstilskudd etter privatskoleloven, men at departementet skal kunne godkjenne slike skoler etter en samlet vurdering. Myndigheten til å behandle søknader om godkjenning av nye skoler og driftsendringer, vil også etter privatskoleloven bli delegert til Utdanningsdirektoratet. I vurderingen av om godkjenning skal gis kan det etter forslaget blant annet legges vekt på hvilke konsekvenser godkjenningen vil få for den offentlige skolestrukturen og skolefaglige hensyn. Vertskommunenes og vertsfylkenes uttalerett og klageadgang foreslås videreført i privatskoleloven.

I samsvar med høringsnotatet foreslår departementet også at det skal stilles krav om at nye skoler driver sin virksomhet på et særskilt grunnlag. Skoler som godkjennes med rett til statstilskudd etter privatskoleloven, skal i følge forslaget drive sin virksomhet på enten religiøst grunnlag, etter en anerkjent pedagogisk retning eller være en internasjonal skole som er sertifisert. Kunnskapsdepartementet foreslår også at loven skal åpne for videregående tilbud som legger særskilt til rette for toppidrett, norsk grunnskoleopplæring i utlandet og særskilte skoler for funksjonshemmede.

Regjeringen er først og fremst opptatt av å stanse den fremtidige veksten av private skoler med rett til statstilskudd. Departementet foreslår derfor at de skolene som er en parallell til den offentlige skolen og som er i drift etter friskoleloven i dag, skal få fortsette å drive sin virksomhet med rett til tilskudd etter privatskoleloven selv om de ikke oppfyller de nye kravene til grunnlag. Dette gjelder også de videregående tilbudene i utlandet.

I samsvar med ønsket fra utdanningskomiteen på Stortinget foreslår departementet en opprydning i forholdet mellom friskoleloven og fagskoleloven. Departementet foreslår at kapittel 6A i friskoleloven om videregående skoler som gir yrkesrettet opplæring som ikke blir gitt ved videregående offentlige skoler oppheves 1. juli 2010, dvs. om lag 3 år etter lovens ikrafttredelse.

De skolene som i dag er godkjent etter kap. 6A må i løpet av denne overgangsperioden enten innrette seg etter fagskoleloven eller privatskoleloven. Skoler som blir godkjent etter fagskoleloven eller en endret privatskolelov får beholde offentlig finansiering på et uendret nivå. For de skolene som ikke er i stand til å innrette seg etter privatskoleloven eller fagskoleloven, vil departementet utrede en alternativ lovmessig ramme for regulering og finansiering. Folkehøyskoleloven kan her være et aktuelt alternativ.

Andre forslag
Av de andre forslagene i proposisjonen vil jeg trekke frem følgende: 

Det lovfestes at skoler i Norge som har hatt færre enn 15 elever tre år på rad mister godkjenningen med rett til tilskudd etter privatskoleloven. Det tilsvarende tallet for norske skoler i utlandet foreslås satt til 10. Videre foreslås det at departementet i særlige tilfelle kan gjøre unntak for kravet til elevtall. I høringsforslaget ble det foreslått at det ikke gis tilskudd til private skoler som har færre enn 20 elever tre år på rad og uten en særordning for skolene i utlandet.

Videre foreslås det i proposisjonen at departementet kan gi forskrift om inntak av voksne søkere uten rett til videregående opplæring i særskilte tilfelle. I høringsforslaget ble ikke forskriftshjemmelen om inntak av voksne uten rett foreslått videreført. Flere av høringsinstansene har påpekt at det er et behov for å kunne ta inn voksne uten rett i særskilte tilfeller. Spesielt nevnt er samfunnets behov for kompetanse på bestemte områder.

Forslaget i proposisjonen vil i noen grad imøtekomme disse høringsinstansene, og vil bety at enkelte skoler fortsatt vil ha adgang til å ta inn voksne søkere uten rett til bestemte tilbud, for eksempel til landbruks- og gartnerutdanning, enkelte omsorgsutdanninger og små håndverksfag. Forslaget innebærer videre at enkelte skoler som etter gjeldende forskrift har adgang til å ta inn voksne søkere uten rett til videregående, ikke lenger vil ha slik adgang, fordi det ikke foreligger særskilte behov. For siste nevnte skoler foreslås det en overgangsordning på to år.

Statstilskudd
I proposisjonen foreslås det ikke innstramminger i statstilskuddet til skoledriften. Men det varsles i proposisjonen at det i lys av bl.a. de erfaringene departementet har gjort i forbindelse med fremleggelsen av St.prp. nr. 39 (2006–2007), som omhandler forslag til endring av satsene for de frittstående grunnskolene i 2007, vil bli igangsatt en gjennomgang av hele modellen for utregning av tilskudd til grunnskoler. Gjennomgangen vil omfatte både selve modellen for utregning av satser for små, mellomstore og store skoler fordelte på barnetrinn og ungdomstrinn, og en gjennomgang av ordningen med kommunekorreksjonsfaktor. Arbeidet vil bli gjort i samarbeid med friskoleorganisasjonene.

Jeg kan etter dette trygt si at Regjeringen ønsker å legge til rette for at det fortsatt skal kunne etableres og drives private skoler med rett til statstilskudd. Men nye skoler må etter forslaget i proposisjonen drive sin virksomhet på et særskilte grunnlag.

Før jeg går over til å snakke om fagskoler, kan jeg også nevne at kunnskapsministeren har invitert sentrumspartiene på Stortinget, dvs. Venstre og Kristelig Folkeparti, til et samarbeid om ny lov.  Regjeringen mener at vi politisk vil være best tjent med en privatskolelov som det er bred politisk enighet om. Også de private skolene med rett til statstilskudd vil være best tjent med dette, fordi det vil gi disse skolene en rimelig grad av forutberegnlighet – og ikke en lov som skolene risikerer at blir endret hvert fjerde år.

Fagskoler
Forslag om endringer i fagskoleloven har vært på høring i vinter parallelt med høringen om forslag til endringer i friskoleloven. Regjeringen tar sikte på å legge frem et lovforslag om endringer i fagskoleloven for Stortinget i løpet av våren, slik at endringene kan tre i kraft fra 1. august. Jeg har derfor ikke anledning til å komme inn på de endelige endringsforslagene. Sånn sett kommer dette møtet litt for tidlig når det gjelder fagskoleloven.

Fagskoleloven trådte i kraft i juni 2003. Loven ble til fordi det var et behov for å sikre kvaliteten og lovtilknytningen for utdanninger på det såkalte ”mellomnivået”, utdanninger som ikke ble dekket verken av lover for videregående opplæring eller høyere utdanning. Fagskolene som sådan var jo ikke noe nytt fenomen i 2003, men definisjonen av dem, i lovs form, var ny. Fagskoleutdanninger er yrkesrettede utdanninger som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, med en varighet fra et halvt til to år.

At en fagskoleutdanning skal være yrkesrettet er et viktig særtrekk ved fagskoleutdanningene. Koblingen til yrkeslivet er helt sentralt i forståelsen av hva en fagskoleutdanning er. Derfor har også diskusjonen om hva som må ansees for å være yrkesrettet vært sentralt både før og etter at gjeldende lovtekst ble vedtatt. Dette spørsmålet var naturlig nok også sentralt i forslaget som var ute på høring i vinter. I høringsbrevet foreslår departementet å lovfeste er krav om at studentene skal få en kompetanse som kan tas i bruk i arbeidslivet uten ytterligere opplæringstiltak.

Koblingen til arbeidsmarkedet setter rammer for graden av styring fra departementet overfor fagskolefeltet. Fagskoleutdanningene skal være fleksible, og skiftende behov skal styre tilbudet av fagskoleutdanninger. Dette vil etter vårt syn innebære at utdanningstilbud oppstår, nedlegges eller endres ettersom behovene og etterspørselen i arbeidsmarkedet endres. Det offentliges ansvar skal først og fremst være å gi en ramme som sikrer utdanninger med høy kvalitet og studentenes rettigheter. Det er to sider av samme sak.

Hva som så faller inn under loven, blir derfor langt på vei et spørsmål om i hvilken grad utdanningen er rettet inn mot arbeidslivet. Enkelte skoler, som nå er forankret i kapittel 6A i friskoleloven, har uttrykt bekymring for at begrepet yrkesrettet vil bli tolket for snevert; at nåløyet vil være for lite til å komme igjennom. Dette gjelder både bibelskoler og skoler innen kunst og dans.

Det er i dag godkjent rundt 500 fagskoleutdanninger. Utdanningene spenner over et vidt felt. Det er godkjent en rekke utdanninger innen data, bygg og helsefag, for å nevne noen. Men det er også godkjent utdanninger innen kunst og teater. Det ville ha vært pussig å utelate utdanninger innen kunst og dans. Alle som så Hair på Det norske teatret i høst kunne lese i programmet at over halvparten av danserne hadde sin utdanning fra Bårdar. De hadde i alle fall et yrke.

Jeg må likevel presisere at avgjørelsen om hvilke utdanninger som faller inn under loven, avgjøres suverent av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – NOKUT, med hjemmel i lov og forskrift.

Nivå
Det andre særtrekket ved fagskoleutdanningene er utdanningenes lengde og nivå. Fagskoleutdanninger bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse. Det innebærer at fagskoleutdanninger ligger over videregående opplæringsnivå. Det betyr ikke nødvendigvis at en fagskoleutdanning er en spesialisering på grunnlag av visse fagbrev. Fagskoleutdanningene dekker ulike behov. Derfor må også begrepet ”bygger på videregående opplæring” gis et vidt innhold. På samme måte som høyere utdanning i visse tilfelle bygger på spesifiserte krav i enkelte fag i den videregående opplæring, kan dette også gjelde fagskoleutdanning.

Jeg er kjent med at Norske Fag- og Friskolers Landsforbund i sitt høringssvar om endringer i fagskoleloven ønsket at den enkelte skole selv må kunne definere inntaksgrunnlaget på fagskolestudenter, uten at dette ved starten må ”bygge på” videregående opplærings nivå, og at sluttkompetansen bør ligge på et nivå over videregående opplæring. Dette er ikke et syn departementet deler. Det er flere grunner til det. Gjennomgangen av fagskoleloven kommer som følge av en klar bestilling fra Stortinget i 2004. Stortinget pekte på at det var en uklarhet i lovverket, siden utdanninger som objektivt sett lå på samme nivå kunne bli godkjent etter to ulike lover; friskoleloven og fagskoleloven. Stortinget ba derfor departementet om å avklare forholdet mellom videregående skoler og fagskoler. Departementet kan ikke se at det vil gi til den nødvendige avklaring av forholdet mellom videregående opplæring og fagskoleutdanning, hvis startnivået på en fagskoleutdanning skulle kunne ligge på videregående opplæringsnivå.

Nivåplasseringen er viktig, også fordi det berører forholdet til høyere utdanning. Fagskoleutdanning skal være et reelt alternativ til lengre akademiske utdanninger. Med nivåkrav til fagskoleutdanningene og en tidsramme på et halvt til to år, har de en annen profil enn studieløp ved universiteter og høyskoler, der treårig bachelorgrad er rammen for de fleste grunnstudier, og kravet om forskningsbasert undervisning er grunnleggende. Undervisningen i fagskolene skal være praktisk rettet og det er ikke noe krav om at den skal være forskningsbasert, slik det er for undervisningen i høyere utdanning. Fagskoleutdanning er med andre ord et praktisk rettet alternativ til høyere utdanning.

Hvilken rolle mener så Kunnskapsdepartementet at fagskoleutdanningene skal spille i fremtidens Utdannings-Norge?
Fagskoleloven er ennå ung. Godkjenningen av fagskoleutdanninger kom for alvor i gang i fjor. Vi er ennå i starten av en utvikling. Den videre utviklingen av fagskolene kommer i stor grad an på i hvilken grad skoletilbydere klarer å tilby utdanninger som er relevante både for arbeidslivet og for studentene. Og om de er i stand til å vise den fleksibilitet i forhold til skiftende kompetansebehov som er forutsatt.

Det er en utfordring for fagskolene og for NFFL. Men departementet har et ønske om at fagskoleutdanningene skal være et alternativ til høyere utdanning. Fagskoleutdanningene har også sin plass i et livslangt læringsperspektiv. Utdanningstypen skal gi personer med realkompetanse mulighet til å få nødvendig faglig påfyll, slik at de kan omstille seg i et stadig skiftende arbeidsmarked. Det er en viktig rolle!

Kvalitetsutvikling
Så til slutt noen ord om behovet for kvalitetsutvikling i grunnskolen og den videregående skolen.

Regjeringen ønsker å utvikle utdanningssystemet slik at alle barn og unge faktisk lærer det de trenger for å kunne skape sine egne liv og nå sine mål. Dessverre er ikke dette noen selvfølge, og derfor la vi før jul frem St.meld. nr. 16 .. og ingen sto igjen, og som nå er til behandling i Stortinget.

I meldingen sier vi mer om hva det er som påvirker elevers utbytte av opplæringen. Vi er særlig opptatt av at familiebakgrunn spiller en så stor rolle

• for den kompetansen man oppnår
• for de utdanningsvalg man foretar
• for om man lykkes med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter
• for gjennomføring i videregående opplæring

Og familiebakgrunnen betyr mer i Norge enn i andre land!

Hovedutfordringen er altså å bryte den utviklingen som fører til at:

• Hver fjerde elev går ut av grunnskolen uten tilstrekkelig grunnleggende ferdigheter
• En av fire avbryter videregående opplæring
• Over 400 000 voksne har svake lese- og regneferdigheter

Forutsetningen for å lykkes, er blant annet god ledelse og en kultur for læring og mestring. Det hjelper ikke hva vi på nasjonalt nivå bestemmer, hvis vi ikke har skoler som er i stand til å forstå og ta imot reformer. Det betyr skoler som er lærende organisasjoner. Det betyr skoler som kjenner seg selv, og er i stand til å bruke sin kunnskap når de vurderer resultatet av egen virksomhet.

Vi trenger gode sosiale fellesskap med læringskraft. Disse kommer ikke av seg selv. De skapes ved aktiv innsats. Dersom skolene skal bli lærende organisasjoner – som hele tiden leter etter de gode løsningene – trenger de en ledelse som har autoritet, legitimitet og beslutningsdyktighet. En ledelse som uttrykker klare forventninger om høy kvalitet. En ledelse som er i stand til å gi både ris og ros – særlig det siste – og som er i stand til å stimulere og bruke lærernes ulike talenter. Her spiller mange av dere som er her i dag en viktig rolle.

Alle skoler trenger en ledelse som sørger for at hver elev blir sett, og som arbeider for at hver elev skal oppleve å få utfordringer de kan mestre. Det bringer meg over til tilpasset opplæring.

Tilpassing i fellesskapet
Stortinget har gjennom opplæringslova og friskoleloven knesatt et grunnleggende prinsipp om at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene hos den enkelte eleven.

Både de offentlige og frittstående skolene skal ha rom for alle, og lærerne må derfor ha blikk for den enkelte. Dette betyr at alle elever er likeverdige, selv om de er forskjellige. Fordi elevene er forskjellige, må skolen kjenne til deres forutsetninger og forstå hvilke konsekvenser det har for skolens arbeid. Prinsippene og verdigrunnlaget for opplæringen er altså klart. Det er når disse skal omgjøres til aktiviteter i undervisningen og læringsarbeidet at spørsmålene dukker opp.

Skolen har alltid stått overfor et grunnleggende dilemma. På den ene siden å være en planlagt og organisert virksomhet og på den andre siden å skulle gi rom for den forskjellighet som fins mellom elevene. Slik vil det alltid være en spenning mellom individualitet og organisasjon, mellom den enkelte og fellesskapet. Her ligger utfordringen.

Vi står nå i en situasjon der vi trenger pedagogisk utvikling og fornyelse for å imøtekomme behovet for tilpasning og differensiering av opplæringen. Vi må ha en bred tilnærmingsmåte. Tilpasset opplæring er ikke synonymt med én individuell plan for hver elev. Én lærer kan ikke gi individuell opplæring til hver elev hele tiden.

Tilpasning for den enkelte står ikke i motsetning til læring i fellesskapet. Selv om elever har ulike måter å lære på - har ulike læringsstiler - er det en del av opplæringen å lære ulike læringsstrategier. En person som bare kan lære på en måte, vil stille dårligere rustet enn den som er i stand til å lære gjennom ulike aktiviteter og tilnærmingsmåter. Det er i dette lyset vi må se hvordan prinsippet om tilpasset opplæring skal praktiseres. God undervisning skaper et godt fellesskap, det kan være en fantastisk utviklingskraft for elever og lærere. Derfor må vi satse enda mer på en kvalitativ god generell undervisning. Det er ikke alltid at den beste læringen ligger i "én til én"-tilrettelegging mellom en lærer og den enkelte elev. Vi må ikke glemme at gode sosiale fellesskap har en egen, iboende læringskraft. Og jo bedre den generelle undervisningen er, jo mindre vil det være behov for spesielle opplegg.

Vurdering og tilbakemelding – en forutsetning for læring
Før jeg gir meg, la meg også kort si litt om vurdering og tilbakemelding til elevene. For som dere jo vet, er målet for Kunnskapsløftet mer og bedre læring for alle elever og lærlinger. Faglige og relevante tilbakemeldinger fra lærerne er en viktig del av læringsprosessen. Det er avgjørende at lærerne har en vurderingskompetanse og vurderingspraksis som kan bidra til å utvikle elevenes faglige kompetanse og motivasjon til videre innsats.

Departementet har for kort tid siden gitt et omfattende oppdrag om individvurdering til Utdanningsdirektoratet. Oppdraget skal gå over flere år, og målet er at alle elever og lærlinger skal få en faglig relevant vurdering av sin kompetanse. Vi må oppnå en mer rettferdig vurderingspraksis og et godt system for dokumentasjon av underveis- og sluttvurdering.

Evaluering av og forskning om individvurdering i norsk skole viser at det er flere tegn på at vurderingen ikke er god nok og heller ikke relevant nok.

Vi mangler kunnskap om betydningen av vurdering og hvilke elementer en faglig relevant vurdering faktisk bør inneholde dersom vurderingen skal føre til videre læring. Det er derfor ikke å unders over at mange skoler og lærere har følt seg utsikre. Dette området tar vi nå tak i – og vi håper og tror det skal lette lærernes arbeid og gi økt læring for elevene.

Kompetanse er svaret
Helt til slutt – vi er helt avhengige av faglige dyktige og engasjerte lærere og skoleledere. Regjeringen har derfor opprettholdt satsingen på kompetanseutvikling med 375 mill til kommuner og frittstående skoler i 2007. Vi har gått gjennom strategien ”Kompetanse for utvikling” med samarbeidspartnerene våre og er enige om følgende:

• Strategien har i hovedsak riktige prioriteringer og de rette virkemidlene.
• Strategien skal bygge på behovene ved det enkelte lærested og inkludere prosesser som involverer lærere, instruktører, skoleleder og faglig leder. Strategien omfatter både den enkeltes kompetanseutvikling og lærestedets utvikling som organisasjon
• Det må avsettes tilstrekkelig tid, og midlene som tildeles skoleeier, kan brukes til frikjøp og dekning av vikarutgifter
• Utdanningsdirektoratet arbeider med materiell som skal gi innspill til refleksjon og utviklingsarbeid på eget lærested

Takk for oppmerksomheten!