Reform i riktig retning

Foreldrene til bondesønnen Rasmus Berg klarte å bekoste en fin utdanning for sin sønn i København. Det viste seg at den hjemvendte Erasmus Montanus sto fjernt fra sitt opphav og sine omgivelser. At Ludvig Holbergs berømte rollefigur kunne bevise at Mor Nille var en sten, tjente til å skille han fra folket. Han mente selv han tilhørte den utvalgte elite med utdanning og kunnskap.

Siden Holbergs tid har vi vært vitne til en utdanningseksplosjon i Norge. Spesielt i siste del av forrige århundre har veksten av studenter i høyere utdanning vært svært sterk. I løpet av femti år har antallet økt fra under 10.000 studenter ved de høyere læresteder i Norge til rundt 200.000 studenter i dag. Erkjennelsen av at høyere utdanning nå er en masseutdanning er det viktigste utgangspunktet for å forstå og forbedre den såkalte Kvalitetsreformen. I dag legger regjeringen fram en egen stortingsmelding som nettopp gir en statusrapport over erfaringene med reformen så langt.  

Studiesystemet vi hadde da studenteksplosjonen skjøt fart på 80-tallet var ikke godt nok egnet for å følge opp de mange studentene som strømmet til universiteter og høyskoler. Systemet favoriserte enkeltpersoner med gode ressurser hjemmefra og gjorde det vanskelig for mange å komme seg gjennom utdanningsløpet på rimelig tid. For regjeringen er det et mål at høyere utdanning skal være et tilbud til alle som ønsker det. Men gjennom evalueringen av Kvalitetsreformen setter regjeringen også søkelyset på hvordan studentene er i stand til å nyttiggjøre seg dette tilbudet. Tiltakene i Kvalitetsreformen rettet mot studenten handler om sterkere oppfølging av den enkelte student, om bedre og mer veiledning, og om varierte og mer kontinuerlige vurderingsformer.

Evalueringen av Kvalitetsreformen så langt tyder på at dette kan lykkes: Det ser ikke ut som studentene studerer mer , men det ser ut som de studerer bedre. Dette ser vi ved at de kommer seg gjennom flere av kursene sine enn før. Regjeringen mener at nye undervisnings- og vurderingsformer og økt veiledning ikke bare er viktig for å øke antall studiepoeng, det bidrar også til at de som før kanskje falt gjennom i studiene, nå får hjelp. Dermed bidrar Kvalitetsreformen til å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig for nye grupper. Demokratisering av tilgjengeligheten til kunnskap er et viktig mål for regjeringen og viktig for å utvikle Norge som kunnskapsnasjon.

Forskning krever tid, og forskning krever sammenhengende tid. På dette punktet synliggjør evalueringen av Kvalitetsreformen utfordringer regjeringen vil følge tett opp. Ved universitetene rapporterer fagpersonalet om at det er blitt mindre tid, og særlig sammenhengende tid, til forskning. Selv om dette nok vil bedre seg noe når reformen er ytterligere etablert, er dette et signal jeg tar alvorlig. For å nå målet om høy kvalitet i forskningen er det viktig at fagpersonalet har tilfredsstillende vilkår for forskning og utviklingsarbeid. Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om rekruttering våren 2008 der blant annet kapasitet, kvalitet og gjennomstrømming i forskerutdanningen vil bli drøftet nærmere.

I tillegg til å skape bedre forhold for studentene, har også Kvalitetsreformen satt søkelyset på styringssystemet ved universiteter og høyskoler. Det viktigste er at universitetene og høyskolene har fått økt frihet i faglige, økonomiske og organisatoriske spørsmål. Denne selvstendigheten innebærer at institusjonene selv må velge sin profil, både når det gjelder forskning og utdanningstilbud. De må prioritere hvilke fag de skal satse på og hvor de skal har sterkere forskningsmiljøer. Dagens ordning med valgfrihet med hensyn til organisering og ledelse gir institusjonene mulighet til å skape løsninger tilpasset den enkelte institusjons egenart.

Det pågår en viktig diskusjon om styringsformer, ikke minst om ledelsen skal være valgt eller ansatt. Valgt ledelse kan gi gode muligheter for medinnflytelse, legitimitet og faglig- og administrativt medansvar, mens muligheten til å rekruttere ledelse med spesielle kvalifikasjoner kan være bedre med ansatt ledelse. Det viktigste er å sikre at styringsordningen har legitimitet, det vil si at både studenter og ansatte må oppleve at deres rettigheter blir ivaretatt.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er ett av flere virkemiddel for å realisere målet om økt kvalitet i utdanning og forskning. Samtidig verken kan eller skal finansieringssystemet ivareta alle sider ved universitetenes og høyskolenes oppgaver. Hvordan institusjonene skal finansieres, er et av områdene som har vært gjenstand for aller mest debatt – ordet «tellekanter» kan skjerpe diskusjonen i ethvert akademisk cocktail-selskap. Noen av debattene er etter mitt syn preget av en overdreven frykt for skadevirkninger ved målinger, og en undervurdering av hvor sterkt den akademiske integritet står blant norske forskere. Regjeringen har likevel merket seg debatten om hvordan vi måler akademisk aktivitet, og jeg vil derfor sette i gang en evaluering av finansieringssystemet.

Et viktig stikkord for en god forsknings- og utdanningspolitikk er evne . Regjeringen ønsker å iverksette en utdanningspolitikk som dyrker fram studentenes evne til å lære, og til å gjennomføre studiene på en best mulig måte. Dette er utvilsomt til nytte, både for studenten selv og for samfunnet. Regjeringen ønsker å iverksette en forskningspolitikk som styrker forsknings evnen , ved å styrke enkeltforskerens tid og evne til å levere forskning av høy kvalitet og ved å styrke forskningsinstitusjonenes evne til å tilby gode vilkår. Kvalitetsreformen har hjulpet oss i riktig retning på flere av disse områdene, og regjeringen mener at hovedmålene for Kvalitetsreformen fortsatt er viktige og riktige. Samtidig mener jeg at Kvalitetsreformen ikke er satt en gang for alle. Vi må alltid søke etter det som gjør oss til bedre studenter, lærere og ledere.

For at begrepet kvalitet skal ha en mening for våre universiteter og høyskoler må vi fremdeles styrke forskningsevnen, utvikle bedre læringsforhold for studentene og sørge for at friheten følges av reelle styringsmuligheter for den enkelte institusjon. Samtidig må vi være villig til å korrigere og vurdere på nytt sider ved Kvalitetsreformen som hindrer oss i å nå disse overordnede målene.