Av kunnskapsminister Øystein Djupedal

Selv om vi på mange områder kan være stolte av det norske utdanningssystemet, så er utfordringene åpenbare. Den kanskje aller viktigste er forskjellene i hva elevene lærer. Noen barn og ungdommer faller systematisk utenfor når det gjelder å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Vi merker de første tendensene i form av svak språkutvikling allerede i førskolealder, det fortsetter i grunnskolen, vi ser det i videregående skole i form betydelig frafall, og det er i stor grad de samme ungdommene som noen år seinere registreres som arbeidsledige.

Vi vet etter hvert ganske mye om dette, for eksempel at det er klar sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og barnas resultater. Men det betyr selvsagt ikke at det er foreldrenes utdanningsnivå det er noe i veien med. Ei heller kan vi klage på lærere og ansatte i skoler og barnehager som hver dag gjør en flott jobb. Søkelyset må derimot settes på utdanningssystemet vårt, det er der vi finner svakhetene som må angripes. I stedet for å utjevne sosiale forskjeller, ser vi at systemet i mange sammenhenger forsterker ulikheten. Det må vi snarest gripe fatt i, gjennom konkrete tiltak og endringer.

Denne utfordringen tar Regjeringen gjennom den nye stortingsmeldingen om tidlig innsats for livslang læring. Meldingas hovedtittel ”……og ingen sto igjen” uttrykker hovedmålet: Et skolesystem som lærer alle barn det de trenger og gir dem et godt grunnlag for å skape sine egne liv. Det betyr ikke at alle kan eller skal nå de samme målene, og heller ikke at alle skal inn i høyere utdanning. Men ingen skal fratas muligheten til livslang læring. Dagens arbeidsliv krever både grunnleggende ferdigheter og utvidet kompetanse. Det grunnlaget må vi sikre alle.

Jeg er glad for at meldingen har fått en god mottakelse. Vi trenger bred politisk oppslutning om disse målsettingene, også gjennom den kommende behandlingen i Stortinget. Med det som grunnlag kan vi starte arbeidet med budsjetter og gjennomføringen av konkrete tiltak.

Hovedbudskapet som gjennomsyrer meldingen er tidlig innsats. Det gjelder uansett hvor i livsløpet man befinner seg. Enten det handler om førskolebarn med svak språkutvikling, skoleelever som sliter med motivasjon og læring eller voksne som mangler grunnleggende ferdigheter, så må ikke problemene få utvikle og forsterke seg. ”Vente – og se” holdningen som lenge har vært framtredende i det norske utdanningssystemet, må kort og godt avvikles. Rett nok har ”vente og se” vært gjort i beste mening, men resultatet har ofte blitt store problemer for den enkelte elev. Tidlig innsats betyr også at vi tar inn over oss det forskningen lenge har vist oss – nemlig at både småbarnsalderen og de første skoleårene er helt avgjørende for læring og utvikling og dermed for muligheter senere i livet.

Tidlig innsats krever høy kompetanse. Derfor er det viktig at de som arbeider i barnehager, skoler og i utdanningssystemet for øvrig er høyt kvalifiserte.. Vi vil derfor foreslå tiltak for å øke lærernes kompetanse, blant annet gjennom mer tydelige krav i lærerutdanningen. Vi må også jobbe systematisk for å ta vare på nyutdannede lærere og ved å videreføre den historisk store satsingen på kompetanse, forskning og utvikling i barnehagesektoren.

Mangel på barnehageplasser, og variasjon i kompetansen og kvaliteten i barnehagene, er noe av grunnen til at barn møter skolen med ulikt utgangspunkt. Samtidig er det et faktum at ikke alle barn går i barnehage. Stimuleringstiltak må derfor rettes mot barn både i og utenfor barnehagen. Her vil gode redskaper for å kartlegge problemer og utfordringer være avgjørende for tidlig innsats. Alle skal sikres et tilbud om språkstimulering før skolestart dersom de har behov for det, og vi vil iverksette et eget prosjekt for å følge opp barn med forsinket eller avvikende språkutvikling. I tillegg vil vi utrede muligheten for kommunal plikt til tidlig språkstimulering.

Vi har som ambisjon en skole som bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Vår analyse er at lave forventninger og lite systematikk i læringsarbeidet i grunnopplæringen i særlig grad rammer elever som ikke får så mye støtte til dette fra foresatte og som ofte heller ikke stiller med høye krav eller forventninger hjemmefra. Dette må vi endre, og skoleeierne må følge opp med tiltak. Stikkord er klare læringskrav, tilpasset opplæring, gode rutiner for oppfølging og ordninger med leksehjelp. I tillegg vil de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene bli videreutviklet slik at skolene får det nødvendige verktøyet til å gripe inn tidlig. Det er dette som må være poenget med slike prøver, ikke rangeringer mellom elever og skoler.

Elever som ikke har tilegnet seg tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter fra grunnskolen, får ofte problemer i videregående opplæring. For mange elever går dessuten ut av grunnskolen uten tilstrekkelige kunnskaper om hvilke muligheter videregående opplæring tilbyr. Dette forsterker den aller største utfordringen i videregående opplæring: Den alt for høye andelen elever som ikke fullfører. I meldinga tar vi derfor til orde for å omorganisere rådgivningstjenesten, blant ved å dele rådgivningen i grunnskolen mellom sosialpedagogisk rådgivning og yrkes – og utdanningsveiledning. Andre tiltak mot frafall vil være flere læreplasser, en videreutvikling av lærerkandidatordningen og en endring av regelverket for oppfølgingstjenesten. Oppfølgingen av eleven må skje før han eller hun dropper ut, og ikke som i dag, etter at det har skjedd.

Det foregår allerede et betydelig og spennende arbeid ute i skole-Norge med de utfordringer som Regjeringen nå setter søkelyset på. I meldingen viser vi fram mange av disse gode eksemplene: Kommuner som gjennom nye og effektive verktøy kartlegger problemene allerede i førskolealder, skoler som gjennom systematisk arbeid bidrar til stor fremgang i elevenes lese – og språkferdigheter, videregående skoler og fylkeskommuner som i tett samarbeid har klart å redusere frafallet betydelig og bedrifter som klarer å gi ansatte uten nødvendig grunnopplæring en ny sjanse. Alle disse gode eksemplene har et fellestrekk: Tidlig innsats.

Vi har lenge visst at den norske skolen reproduserer forskjeller. Diskusjoner og analyser har vært tallrike. Likevel har ingen ting skjedd. Derfor er det ikke et øyeblikk for tidlig at en regjering nå første gang setter denne utfordringen inn i en helhetlig sammenheng. Med tiltak som spenner fra barnehage til arbeidsliv skal vi sikre at ingen forlater skolen uten å ha tilegnet seg nødvendige ferdigheter. Stortingsmeldingen …og ingen sto igjen gir retningen på dette arbeidet.