ADHD-forskning og skole

Knut Bronder, assisterende generalsekretær i ADHD Norge har sagt at ”Har du sett en med ADHD, har du sett én”. Sitatet synes jeg passer godt til tittelen på denne konferansen som gir løfter om en problematisering og diskusjon om begrepet ADHD, og hvilke barn som faller inn i denne kategorien.

Tittelen på denne konferansen signaliserer at det er vanskelig å sette diagnoser, og at en aldri skal være for sikker.

Forskning vil gjøre oss bedre i stand til å differensiere mellom tilstander og velge de beste tiltakene for det enkelte barn.

Jeg har inntrykk av at det innen fagmiljøene er en rimelig stor enighet om hva diagnosen ADHD innebærer, men at det med et vitenskaplig utgangspunkt foregår en livlig, men sunn fagkritisk debatt omkring diagnosen. Samtidig foregår det en heftig debatt i media og i samfunnet om ADHD, men denne følger ikke nødvendigvis vitenskaplige kriterier. Det kan være vanskelig for en lekmann eller –kvinne å orientere seg og forstå hva som er hva og hva fagfeltet mener. Å gi god informasjon om den kunnskapen vi i dag har om ADHD ser jeg som svært viktig for at vi skal ha en god allmenn forståelse for hva ADHD er, og hva de som har ADHD har behov.

At ADHD er en reell diagnose er blant de tingene jeg tror det er viktig å få allmenn forståelse for.
 
Synet på ADHD vil hele tiden endre seg. Kunnskap som kan bidra til en stadig sikrere diagnostisering vil være viktig. Jeg er kjent med at det arbeides for med diagnosekriteriene med sikte på en videre differensiering av ADHD-diagnose.

Jeg vil kort nevne noen andre problemstillinger som jeg antar at denne konferansen vil berøre:

• Har man i dag for liten toleranse for uro og konsentrasjonsvansker hos barn i for eksempel skolen?
• Er de urolige barna et produkt av et endret samfunn? I miljøer med struktur, oversikt og aksept vil kanskje sårbarheten til mange av disse barna ikke føre til problemer.

Bruk av medisinering har vært en debatt som ofte dukker opp. Medisinering behandler ikke ADHD-tilstanden, men demper symptomene og gjør personer mer tilgjengelig for læring og utvikling. Jeg har merket meg at det pågår en diskusjon om hvorvidt medikamentell behandling har fått for stor utbredelse i forhold til annen type behandling. Andre igjen mener bruken av medikamenter er for liten og at flere kunne fått hjelp av medisiner.

Betydningen av forskning nå og i framtiden

Denne konferansen har som mål å svare på noen av de ubesvarte spørsmålene om ADHD

• Hvordan forstå fenomenene
• Hvordan behandle tilstanden ADHD

Hva kan så forskningen bidra med? Forskning er grunnleggende for å forstå mennesker, oss selv og verden rundt oss. Det handler om intet mindre enn det å være en sivilisasjon i utvikling. Kunnskap gjennom forskning er en forutsetning for å løse probemer og skape utvikling.

Vår regjering prioriterer forskning høyt. Det er fordi

• Forskning har egenverdi, men er også forutsetning for å lykkes på viktige områder
  - å bidra til å løse globale utfordringer innen miljø, klima og energi
  - øke verdiskapning og innovasjonsevnen
  - øke velferden gjennom bedre offentlige tjeneste- og helsetilbud, et velfungerende og inkluderende arbeidsliv

Vektlegging av helseforskning handler både om en god forskningspolitikk og helsepolitikk:

• Helse er en av fire tematiske hovedsatsinger i den siste forskningsmeldingen. 
• At helseforskning er et satsingsområde innebærer blant annet at viktige områder i helsepolitikken understøttes med forskning, at forskningsevne og nasjonale fortrinn blir videreutviklet og styrket og at klare svakheter rettes opp. 
• Den medisinske forskningen har to viktige siktemål:
  1) Et kunnskapspolitisk mål; nemlig å bidra til økt erkjennelse og kunnskap på det medisinske området. Dette er både et mål i seg selv og et nødvendig grunnlag for kvaliteten i høyere utdanning
  2) Et helsepolitisk siktemål: det å styrke grunnlaget for bedre helse i befolkningen, gode helsetjenester og effektiv ressursbruk.
  Disse to siktemålene går over i hverandre og spiller sammen.

Medisin og helse er et stort og svært viktig felt i norsk forskning. I følge NIFU-STEP er dette faktisk nå det største feltet. 

De siste par årene har ressursbruken i medisinsk forskning vært på mer enn 3 milliarder kroner årlig – da er FoU-arbeid som utføres i industrien ikke tatt med.  Det offentlige bidrar med om lag 85 prosent av dette, resten er bidrag fra næringsliv, organisasjoner, fond og gaver.

Ressursene til medisinsk forskning har økt mye de senere årene, og vesentlig mer enn andre fagområder. Mest har den kliniske forskningen vokst. Det skyldes i hovedsak helsereformen, som har løftet fram og styrket forskningen ved helseforetakene.

Basalforskningen har også økt, men i mindre grad enn den kliniske forskningen. Basalforskningen er allikevel fortsatt størst.

Veksten har ført til at Norge nå ligger på 2. plass i Norden når det gjelder ressurser til medisinsk forskning regnet pr. innbygger (780 NOK).  Foran oss ligger Sverige (med 1000 NOK), mye takket være et aktivt næringsliv (data fra NIFU-STEP).

Så litt om forskning spesielt på temaet ADHD:

Bred internasjonal forskning ligger i dag til grunn for vår kunnskap om årsaksfaktorer ved ADHD, kliniske kjennetegn, diagnostikk og behandling.
ADHD er et svært forskningsfelt verden over. Professor Sam Goldstein i Utah hevder at det er det desidert største forskningsfeltet innen barnepsykiatrien.

I Norge har man siden 1950-tallet arbeidet med diagnostikk og behandling av barn og unge med oppmerksomhetsvansker og uro, tidligere kalt MBD.

Norge ligger langt framme internasjonalt på dette feltet. Vi blir lagt merke til internasjonalt. Blant annet fordi vi både driver denne forskningen, men også omsetter den i praktiske tiltak i skole og helsevesen.

Norges forskningsråd har forskningsprogrammet ”Program for psykisk helse 2006-2010”. Barn- og unges psykiske helse er et høyt prioritert område i dette programmet. ADHD er et aktuelt forskningstema innenfor programmet.

La meg framheve et eksempel på norsk forskning på temaet:

En tverrfaglig forskergruppe i Bergen er blant de få som arbeider med voksne ADHD-pasienter. Prosjektet ”ADHD hos voksne; fra klinisk karakterisering til molekylære mekanismer” starter opp i 2004 og skal pågå til 2016. Prosjektet tar utgangspunkt i at ADHD er en kompleks tilstand som kan ha mange forklaringer. Derfor legger prosjektet opp til en bred tilnærming med forskere fra flere institutter.

Skolen og barn/unge med ADHD

Så over til hva skolen og nærmiljøet kan gjøre for at barn med ADHD. Et svært sentralt stikkord her er hvordan disse barna kan oppleve mestring. Et viktig perspektiv å ha med seg her tror jeg er at det ofte er det gode pedgogiske arbeidet som gjelder alle elevene som også er det viktigste for de elevene som har særlige behov. Mange av de problemene vi kan se på statistikkene som utfordringer for ulike grupper av elevene, kan kanskje best adresseres ved å arbeide med den generelle kvaliteten i skolen. I vinter har vi hatt en debatt for eksempel om bruken av arbeidsplaner og åpne løsninger. Dette er viktige saker som handler om hvordan vi kan sikre en god oppfølging av de elevene som trenger struktur rundt seg, og det vil gjelde mange ut over elever med særlige problemer. Samtidig er det klart at vi også må ha kompetanse i skolen og et støtteapparat for å kunne håndtere mer særskilte utfordringer.

Skolen er den arena hvor man kan forebygge og hindre at mange med ADHD møter nederlag etter nederlag.

Skolen skal sikre alle et godt selvbilde slik at de kommer seg gjennom skolen på en god måte og dermed legger grunnlaget for et godt liv. Det sosialpedagogiske arbeidet, med trygge gode lærere som ledere og voksenmodeller i skolen er helt avgjørende.

Samtidig ser vi at der er en utfordring for mange skoler å inkludere barn som har stor kroppslig uro, impulsivitet og konsentrasjonsproblemer.

Mennesker med ADHD har ofte også andre problemer som språkutvikling og lærevansker.

Det er likevel skolens ansvar å sikre alle et likeverdig opplæringstilbud og et godt fysisk og psykososialt miljø.  Skolen skal sikre alle barn og unge en opplæring tilpasset sine evner og forutsetninger. Dette gjelder uavhengig av om barnet har en diagnose eller ikke

Opplæringsloven er ikke basert på diagnoser for å fastslå elevenes rettigheter. Men vi ser ofte at en diagnose utløser rettigheter i forhold til tildeling av ressurser og spesialundervisningstimer i skolen. Vi kommer på ville veier om det blir slik at jakten etter en diagnose blir jakten etter ressurser og enkeltvedtak til eleven.

Skolen og lærernes behov for kompetanse og veiledning - tverrfaglighet - Midtlyngutvalget

Skolen og lærerne har behov for tverrfaglig kompetanse og et godt støtteapparat. ”Hele landsbyen” eller bygda må gjøre en innsats for å hjelpe barn med omfattende og sammensatte behov.

Det er for tiden i gang et arbeid i helseregionene som har som mål å øke kompetansen og fokuset på ADHD – og eventuelt lage regionale kompetanseenheter. Man lager planer for å bedre kvaliteten på tilbudet.

Utfordringen i dette arbeidet blir å skape sammenheng i tilbudet og sikre kontinuitet i oppfølgingen på tvers av de faglige etatene.

Over de siste tiårene har det skjedd en omfattende omlegging av skoletilbudet til elever med særlige utfordringer. Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på hele det spesialpedagogiske støttesystemet, herunder det kommunale PPT og det Statlige pedagogiske støttesystemet. (Midtlyngutvalget) Det er viktig og nyttig at vi kan oppsummere hvor vi nå står noen år etter nedbygging av nedbygging av spesialskoler og arbeid med en mer inkluderende skole.

Midtlyng-utvalget skal legge fram konkrete forslag til bedre organisering og effektiv ressursbruk for en fremtidig helhetlig tiltakskjede for barn, unge og voksne med behov for spesialpedagogisk hjelp og ska også gi vurderinger av hvordan den alminnelige skolen ivaretar ulike elever.

Tverrfaglighet og samarbeid på tvers av fagfelt og tjenester er et sentralt element i utvalgets mandat. Det er et omfattende mandat dette utvalget har fått, og de er derfor gitt tiden helt fram til 1. juli 2009. Jeg har merket meg at det i stortinget har vært reist ønske om at utvalget skal framskynde sitt arbeid. Det tolker jeg slik at det er sterk tverrpolitisk støtte til at dette arbeidet nå gjøres.

I den grad gjennomsnittseleven i vår skole finnes, fortjener disse elevene oppmerksomhet, backing og god tilrettelegging. Men politisk ser jeg det som en særlig viktig at vi har blikk for og stor oppmerksomhet rettet mot de barna og ungdommene som er mest sårbare og utsatte. Det handler om å sikre at disse barna får en god start i livet og mulighet for å stå på egne bein, og det handler om å vokte på et av de viktigste prinsippene i vår nasjonale utdanningspolitikk – at vi skal ha en inkluderende skole som gir elevene tilpasset opplæring.

Hvert enkelt barn er unikt - gi det tid og rom til utvikling

Det vi vet om forskningen om ADHD er at den pågår kontinuerlig. Det er bra og sunt med kritiske perspektiver og den kommer til å bringe fagområdet stadig videre.

Tittelen ”Hyperaktivitet og oppmerksomhetsproblemer = Ikke alltid ADHD”  peker på at det er vanskelig å sette diagnoser – og at en aldri skal være for sikker i sine konklusjoner.

Symptombildet som hos det ene barnet er uro som følge av en bakenforliggende ADHD, kan hos et annet barn være forårsaket av depresjon som følge av at mamma og pappa krangler og holder på å gå fra hverandre. Kun kontinuerlig forskning vil gjøre oss bedre til å differensiere mellom tilstander og velge de beste tiltakene for det enkelte barn. Når forskningen blir brukt av skolen og det pedagogiske og tverrfaglige støtteapparatet øker mulighetene til at barn, unge og voksne med ADHD opplever mestring og seire i hverdagen.

Tilbake til Knut Bronder, assisterende generalsekretær i ADHD Norge og utsagnet ”Har du sett en med AD/HD – har du sett èn”. Sitatet understreker at vi alle er unike. Alle har rett til tid og rom til utvikling. Det tilsier varsomhet med diagnoser og raske konklusjoner. Samtidig er det ingen tvil om at det å finne fram til diagnoser er sentralt for å kunne støtte og hjelpe.

Takk for oppmerksomheten!