Livslang veiledning - fra spredt informasjon til forpliktende samarbeid

Statssekretær Lisbet Rugtvedts innlegg ved konferansen "Hvordan lykkes med karriereveiledning?" arrangert av Akershus fylkeskommune og Utdanningsdirektoratet, 23. januar 2008 på Thon Hotell Arena, Lillestrøm

Livslang veiledning - fra spredt informasjon til forpliktende samarbeid
Takk for invitasjonen, og en særlig takk til Akershus fylkeskommune og til Utdanningsdirektoratet som har ansvaret for arrangementet!
Dagens unge møter et arbeidsliv som er annerledes enn tidligere generasjoner. Det er stadig færre jobber hvor det ikke kreves formelle kvalifikasjoner. Stadig flere jobber er preget av at vi er en del av et mer globalisert arbeidsliv, med høy grad av spesialisering.
Samtidig har vi som samfunn behov for å sikre oss kompetanse på en rekke områder og mange rekrutteringsutfordringer blant annet knyttet til realfag, språk, helsearbeidere, lærere og førskolelærer for å nevne noe.
Med andre ord er det behov for å styrke rådgivning og karriereveiledning både ut i fra et individperspektiv og et samfunnsperspektiv.

Fram til langt innpå 1900-tallet var utdanning i Norge forbeholdt de få, og disse visste selv hvem de var. Når det gjaldt arbeid, var valget enkelt for de fleste – du overtok etter din far eller mor. De som brøt dette mønsteret og gikk sine egne veier var unntakene. Ingen forestilte seg at de trengte å snakke med en profesjonell veileder i den forbindelse.

Vanskelig å velge
Men i takt med fremveksten av det moderne samfunnet, er det gradvis blitt vanligere å tenke på utdanning og arbeid som noe alle og enhver skal  velge selv, og nettopp det å ta egne valg verdsettes høyt. Vi tenker at retten til å velge utdanning og arbeid er helt avgjørende for vår livskvalitet, selvrespekt.
Å kunne velge fritt er et gode, men også vanskelig.  Vi starter tidlig i barndommen med å tenke på hva vi skal bli, og mange av oss erfarer vel at det blir vanskeligere og vanskeligere ettersom de viktige valgsituasjonene rykker nærmere. Da min sønn var rundt seks år erklærte han at han skulle bli flammesluker og brannmann. Bra kombinasjon! Som tolvåring har han forlatt denne planen og synes nok ting er blitt mer komplisert.

Antall valgmuligheter på utdanningsmarkedet og i det ”nye” arbeidslivet har økt betraktelig bare de siste ti årene. Som et eksempel kan jeg nevne at  det i dag tilbys nærmere 900 ulike bachelorgrader i Norge, noe som er en økning på 150 fra 2003. På høyere grad har vi over 1000 studietilbud, en økning på over 300 siden 2003. Samtidig som valgmulighetene har økt har mange av de begrensninger i valgfriheten som tidligere kunne følge av sosial bakgrunn og kjønn er blitt svekket. Dermed er det, heldigvis langt flere enn før som står overfor utdannings- og karrierevalg.
Men denne økte friheten for enkeltindividet innebærer også et stort paradoks. For i vårt moderne samfunn er det utviklet så mange valgmuligheter at individets reelle valgfrihet lett kan drukne i overfloden av valgmuligheter. Hvordan kan vi så gi enkeltindividet mulighet til å orientere seg i dette mylderet av muligheter?

Informasjon ikke nok
Tidligere forestilte man seg at informasjonstjenester alene skulle løse problemet. Et stort antall hefter, brosjyrer og senere nettsteder ble utarbeidet. Her kunne man finne informasjon om tilgjengelige utdanninger og beskrivelser av de ulike yrkene – ikke ulikt restaurantenes menyer. Erfaring viser at slik informasjon er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. For det første forutsetter de fleste informasjonstjenester at brukeren selv oppsøker informasjonen, noe erfaringene viser at langt fra alle gjør. For det andre krever gode valg av utdanning og karriere at man setter seg inn i svært store mengder informasjon i mange ulike kombinasjoner.
Fortolkningen av slik informasjon krever dessuten relativt høy kompetanse. Man må for eksempel vite en del om utdanningers yrkesrelevans, og om kvalitetsforskjellen mellom to ulike utdanningstilbud. Ikke minst må man ha evnen til å se hvordan de ulike utdanningstilbudene og karrieremulighetene passer med individuelle preferanser og særtrekk. Slik innsikt og kompetanse er det slett ikke alle som har. I praksis ser vi derfor ofte at særlig unge mennesker, men også voksne, risikerer å treffe utdannings- og karrierevalg basert på for lite informasjon, og på relativt enkle – og noen ganger misforståtte - fortolkninger av denne informasjonen. Vi vet at feilvalg er en viktig årsak til frafall i videregående, og det er dyrt for fylkene når elever må velge om igjen.

Behovet for veiledning
Styrket rådgivning og karriereveiledning et det viktigste tiltaket for å møte denne utfordringen. Brukerne har behov for fakta og informasjon, men like viktig er det at de trenger bistand til å reflektere over sine muligheter, og motivasjon til å ta aktivt tak i egen valgsituasjon. Problemstillingene i karriereveiledning blir dermed svært varierte, fordi brukerne er det:  

- Hva innebærer egentlig de mange programmene i videregående opplæring?
- Hva kan man bli hvis man tar kjemi- og prosessfag?
- Hvordan søker jeg på teaterhøyskolen?
- Er jeg egentlig interessert i medier og kommunikasjon?
- Hva skal jeg jobbe med når jeg blir ferdig utdannet sosialantropolog?
- Hvilken utdanning bør jeg ta hvis jeg ønsker å jobbe med utviklingshjelp?

Utfordringene slutter ikke når du er ferdig med førstegangsutdanningen heller. Også vi som er over den første ungdommen har mange spørsmål:
- Skal jeg bli i denne jobben?
- Hvilke muligheter har jeg for etterutdanning?
- Hva gjør jeg hvis jeg ønsker å skifte beite?
- Jeg har vært på ti jobbintervjuer, men får ikke napp – hva gjør jeg feil?

Min egen CV bærer dessverre preg av lite veiledning i ung alder…Tross ikke akademiske foreldre var jeg fast bestemt på å studere, men bommet to ganger på fag før jeg fant meg til rette en liten stund og samlet enkelte studiepoeng - før politikken tok overhånd. Fremdeles lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor… 

Alle aldersgrupper
Tidligere var det vanlig å tenke seg at man valgte utdanning én gang. Denne utdanningen førte så frem til ett bestemt yrke. Og yrkeskarrieren ble tilbrakt i én eller noen få virksomheter. Dette er litt forenklet, men allikevel. Yrkesidentiteten sto sterkt, og man ble belønnet for lang og tro tjeneste.

I dag er dette endret. Nå er utdanning ikke en engangsforeteelse - vi snakker i stedet om livslang læring. Utdanningen man velger fører ikke nødvendigvis frem til ett yrke, men til et spekter av muligheter på arbeidsmarkedet. Arbeidslivet er blitt mye mer uoversiktlig. Jobbskiftene foregår hyppigere, og rekrutteringsprosedyrene er også langt mer kompliserte enn tidligere. Derfor snakker vi ikke lenger om karrierevalg som noe man gjør én gang i unge år, men om karrieren som noe den enkelte konstruerer løpende gjennom hele livet, enten man er seg det bevisst, eller ikke.

Denne nye måten å forstå karriereløp på har selvfølgelig konsekvenser for hvordan karriereveiledningstjenestene bør tilrettelegges. Det innebærer for det første at det bør tilrettelegges for veiledning for alle aldersgrupper. Dernest blir det viktig at veiledningen, uansett når i brukerens liv den inntreffer, har et livslangt perspektiv. Den skal bidra til å se utdanning og arbeidsliv i sammenheng. Både eleven, studenten og arbeidssøkeren må få en forståelse av at utdanningsvalg og karrierevalg henger uløselig sammen i det kunnskapssamfunnet vi nå går inn i. I forhold til organisering medfører dette, som jeg skal komme tilbake til, et sterkere fokus på samarbeid og koordinerning mellom tjenestetilbydere i ulike sektorer.

Om veilederrollen
Dere som er veiledere kommer tett innpå folk med alle deres spørsmål, ambisjoner, planer og vanskeligheter hver dag. Jeg kan forestille meg at det kan være mange utfordringer og dilemmaer dere står ovenfor. Dere skal være støttende og motiverende, samtidig som dere skal stille de kritiske spørsmålene og bidra til realitetsorientering. Dere skal kunne mye om utdanningssystemet og arbeidslivet, eller i hvert fall vite hvor dere finner den informasjonen dere trenger. Og dere skal beherske ulike veiledningspedagogiske metoder. Det kan ikke være lett å holde seg oppdatert om alt, og vi vet at tiden veldig ofte ikke strekker til – at det er stor mangel på ressurser til å drive tilstrekkelig rådgivning ved skolene. Men jeg ser også for meg at det må være svært givende, både profesjonelt og på et personlig plan, å kunne bidra til å realisere så mange menneskers drømmer og fremtidsplaner. I noen tilfeller får dere vel også anledning til å se planene virkeliggjort.

Ved å bidra til realiseringen ev enkeltmenneskers potensial, spiller dere også en avgjørende rolle i å forbedre utdanningssystemets og arbeidslivets virkemåte. Dere bidrar til økt gjennomføring både i grunnopplæringen og høyere utdanning, økt sysselsetting og mindre ledighet, bedre inkludering av minoriteter og økt likestilling, for bare å nevne noe. Det er ikke alle yrkesgrupper som forventes å bidra på så mange områder som dere!

Status
Hvordan står det så til med våre veiledningstjenester i dag, sett i et nasjonalt perspektiv? Og hvordan skal vi realisere målsettingen om ”forpliktende samarbeid” om ”livslang veiledning”, slik det heter i den tittelen jeg har fått? I resten av innlegget mitt vil jeg gå gjennom litt av det vi vet om karriereveiledningen i Norge, særlig når det gjelder kvalitet og koordinering mellom ulike sektorer, og jeg vil si litt om hvilke ambisjoner vi fra politisk hold har på disse områdene.

I 2002 hadde norske veiledningstjenester besøk av OECD. I etterkant fikk vi en rapport som beskrev styrker og svakheter ved tjenestene. Hovedkonklusjonen var at selv om det var noen lyspunkter, hadde  veiledningstjenestene i Norge relativt store utfordringer. Særlig fire forhold ble trukket frem:
o Tjenestenes innhold var ikke nærmere presisert fra sentrale myndigheter
o Tjenestene var dårlig kvalitetssikret
o Veilederne hadde for lav kompetanse
o Tjenestene i ulike sektorer var dårlig koordinert

Det ble også fremhevet at disse utfordringene har innbyrdes sammenheng, og at det er behov for en samlet satsing på disse tjenestene.

I etterkant av OECD-rapporten ble det mye diskusjon om hva som burde gjøres. Mange aktører har deltatt aktivt: rådgiverne og veiledrene selv, brukergruppene, partene i arbeidslivet og flere andre. Det ble også satt i gang en utredning av hvordan veiledningstjenestene best kunne organiseres. Ut av denne diskusjonen kom blant annet to tiltak som ble lansert gjennom St.meld. 30 og kunnskapsløftet:
o Programfag til valg og prosjekt til fordypning
o Forsøk med fylkesvise partnerskap for karriereveiledning

Etter at den rødgrønne regjeringen overtok i 2005, ble veiledningstjenestene gitt en grundig behandling i St.meld. 16, som ble fremlagt før jul i 2006. Her baserte vi oss på alle de tilgjengelige utredingene, fra OECD-rapporten og frem til den rapporten som den nye kunnskapsministeren hadde bestilt om gjennomføring i videregående opplæring, den såkalte GIVO-rapporten. I meldingen legger vi til grunn et livslangt perspektiv på veiledningstjenestene, og fokuserer på profesjonalisering og styrket koordinering som to hovedgrep.

Skolen
Vi vil styrke veiledningen i grunnopplæringen. Stortingsmelding 16 har som undertittel ”Tidlig innsats for livslang læring”, og viktigheten av å legge et godt grunnlag tidlig i livet gjelder for veiledningstjenesten også. Vi må begynne i god tid før ungdommene skal ta sitt første viktige valg – nemlig valget av studieprogram i videregående. Det å kunne ta viktige valg av utdanning og arbeid er jo nemlig en kompetanse som må øves opp. Elevene skal gjennom god veiledning lære seg hvordan de skal innhente informasjon, hvordan de kan analysere denne informasjonen, hvilke spørsmål de må stille seg før de treffer sine valg. De skal lære å bli kjent med seg selv, og reflektere over egne styrker, interesser og utfordringer. Og de skal bli nærmere kjent med utdanningssystemet og arbeidslivet, og hvilke muligheter som finnes der. Ett viktig mål med dette er naturligvis å forhindre frafall i videregående. Men vi har også et videre perspektiv: Vi skal legge et grunnlag for elevene skal kunne ta gode utdannings- og karrierevalg resten av livet. Dette er selvfølgelig et stort arbeid, og tanken er ikke at veilederne skal gjøre dette alene. Karriereveiledning er, som vi understreker i stortingsmeldingen, hele skolens ansvar, og skal forankres i ledelsen ved den enkelte skole. Det praktiske arbeidet fordrer samarbeid mellom veileder og kontaktlærer – og med andre instanser som oppfølgingstjenesten og den sosialpedagogiske tjenesten når det er nødvendig.

Som dere vet har vi nå også innført programfag til valg, som det er helt nødvendig å se i nær sammenheng med rådgivnings- eller veiledningstjenesten. Når elevene får ”smaksprøver” fra videregående gjennom programfag til valg, vil veiledningssamtaler og andre veiledningstjenester få et mer konkret utgangspunkt, og elevene vil få et bedre utbytte enn om de bare måtte forholde seg til tredjehånds informasjon. Vi legger nå også opp til et bedre samarbeid mellom veiledningstjenestene på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Derfor har vi bevilget 27,5 millioner ekstra til slikt samarbeid i budsjettet for 2008. Av disse midlene blir det bevilget 0,5 mill til hvert fylke som tilskudd til karriereveiledningssentra. Det er en liten sum, og det forutsetter lokale spleiselag – men det gir et klart signal om at vi ønsker karriereveiledningssentra i alle fylker.

Høyere utdanning
Veiledningen i høyere utdanning er også et viktig ledd i kjeden av veiledningstjenester. Om lag halvparten av ungdomskullene går nå videre til universiteter og høyskoler. Omtrent halvparten av disse igjen begynner å studere rett etter videregående, og baserer seg dermed i stor grad på den veiledningen de får med seg fra rådgivingstjenesten. For at veiledningen i videregående skal bli god, er det viktig med et godt samarbeid med universiteter og høyskoler – gjennom messer, ”åpne dager”, men også gjennom faglig kontakt mellom veiledningstjenestene i de to sektorene. Partnerskapene for karriereveiledning vil være et nærliggende virkemiddel for å styrke dette samarbeidet mellom grunnopplæring og høyere utdanning.

Halvparten av søkerne til høyere utdanning kommer imidlertid ikke rett fra videregående – de har ventet ett eller flere år før de begynner. Det betyr i praksis at de henvises til studieveiledningstjenestene ved lærestedene når de skal velge studieprogram. Målet må være at disse tjenestene både skal være lette å finne frem til, og ha god kvalitet. At det finnes skriftlig informasjon gjennom brosjyrer og internettsider er selvfølgelig viktig, men det må også være mulig å få hjelp til å vurdere hvilket studieprogram som passer best for den enkelte. Også i høyere utdanning er det et betydelig frafall – om lag 20 prosent av de som begynner på et studium fullfører aldri noen grad. Mye av dette frafallet skyldes feilvalg. Det er med andre ord mye å tjene – både for studentene, institusjonene og samfunnet – på at søkerne velger rett studieprogram med én gang. I løpet av studietiden er det også mange som har nytte av å diskutere valg av kurs, utenlandsopphold eller andre forhold med en veileder. I tillegg er det mange studenter som trenger karriereveiledning i slutten av studietiden for å legge planer for overgangen til arbeidslivet. Selv med gode tider på arbeidsmarkedet er det et problem at mange kandidater bruker for lang tid på å finne en jobb der de kan få brukt utdannelsen sin. Mange studiesteder har opprettet egne karrieresentre for å bistå kandidatene i denne kritiske overgangsfasen, og det ser ut til å være et tilbud som det er stort behov for.

NAV
Som nevnt er karriereveiledning en tjeneste vi kan ha behov for i alle aldre. NAV gjør en viktig jobb i å veilede voksne arbeidssøkere, og har et særlig ansvar for de langtidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken. Brukerne av NAV er helt avhengige av at veilederne der har god kompetanse innen jobbsøking og arbeidsliv. Men vi vet også at kvalifisering og utdanning kan være en vei tilbake til arbeidslivet for mange. Det betyr at god veiledning for NAVs målgrupper også inkluderer et utdanningsperspektiv. For å sikre denne koblingen mellom arbeid og utdanning er vi svært opptatte av  samarbeid mellom NAV og ulike deler av utdanningssystemet – ikke minst gjennom partnerskapsmodellen, som jeg skal komme tilbake til.

Voksenopplæring
Utdanning kan selvfølgelig også være et aktuelt tema for voksne som er i arbeidslivet. Her har fylkeskommunen et ansvar for den utdanningen som er på grunnskolens eller videregående skoles nivå. Voksne som har behov for slik utdanning, inklusive behov for opplæring i grunnleggende ferdigheter, har lovfestet rett til å få det. Vi fjerner nå den begrensningen som lå i at retten bare gjaldt personer født etter 1978. Dermed vil enkelte grupper som tidligere falt mellom to stoler også få utdanningsrettigheter. Men hvis vi skal få de som trenger det til å benytte seg av disse rettighetene, må det satses på veiledning også ovenfor denne gruppen. Det viser all erfaring fra arbeidet med Kompetansereformen.

Tiltakene i St.meld. 16
Som dere skjønner har vi mange målsettinger for vår satsing på karriereveiledning, og tanken om at tjenestene skal ha et livslangt perspektiv er ikke bare til bruk i festtaler. Den er forpliktende også i det praktiske arbeidet. Hva gjør så Regjeringen for å realisere disse målsettingene?

Av de konkrete tiltakene i Stortingsmelding 16 kan jeg nevne:
- Deling av rådgivertjenesten gjennom ny forskrift og veiledende kompetansekriterier. Nye forskrifter vil kunne fastsettes for kommende skoleår, enten fra høsten eller årsskiftet.
- Utredning av individuell utviklingsplan
- Gjennomgang av ressursbestemmelsen. Jfr stortingsinnstillingen til stortingsmelding nr 16 er dette ikke for å fjerne ressursbestemmelsen, men for å vurdere om det bør finnes en nasjonal ressursbestemmelse som fastsetter mer omfattende tjenester enn i dag. Dette må diskuteres med partene i arbeidslivet og det en evt ny ressursbestemmelse vil kunne ha store budsjettkonsekvenser, så her er det et stykke fram.
- Systematisk oppfølging av veiledningstjenestene ved universiteter og høyskoler
- Videreutvikling av nettbaserte informasjonstiltak
- Implementering av partnerskap over hele landet
- Utredning av nasjonalt koordinerende organ for karriereveiledning

Meldingen ble lagt frem for Stortinget for litt over et halvt år siden, og det jobbes fremdeles med oppfølging av disse tiltakene. Noen problemstillinger som kom opp i forbindelse med meldingen er det behov for å arbeide mer med og gå noen videre politiske prosesser for – særlig gjelder dette spørsmålet om delt rådgivningstjeneste. Utfordringene når det gjelder dette er hvordan vi best kan ivareta både den sosialpedagogiske rådgivningen og den yrkes- og utdanningsmessige. Elevene bør ha tilgang til begge deler på skolen, men det er helt klart behov for en mer profesjonell karriereveiledning og finne måter å byge opp kompetanse som skolene kan benytte seg av. Selv om tiltakene har en innbyrdes sammenheng skal jeg i resten av innlegget mitt konsentrere meg om de to siste – partnerskap og nasjonalt organ – som jo er sentrale i forhold til temaet for denne konferansen.

Partnerskap og nasjonalt senter
Siden 2005 har det som dere vet vært gitt statlige forsøksmidler til partnerskap for karriereveiledning i Nordland, Telemark og Akershus. Noen av disse prosjektene var allerede påbegynt av lokale myndigheter da forsøksmidlene ble lyst ut. Fra sentrale utdanningsmyndigheter var målsettingene med forsøkene, i tråd med St.meld. 30 og Stortingets innstilling til denne, å bidra til:
o Kvalitetsheving
o Kompetanseoppbygging
o Koordinering
o Og å vinne erfaringer med ulike partnerskapsmodeller

Siden 2005 har det vært gjort mye viktig arbeid - i de tre forsøksfylkene, i en rekke andre fylker som har satt i gang lignende prosjekter, og ikke minst i Utdanningsdirektoratet som har tildelt midler og fulgt opp arbeidet i forsøksfylkene. Det har vært arbeidet med:
o Opprettelse av karrieresentre i Nordland og Telemark
o Kompetansehevingstiltak i samarbeid med en rekke høyskoler
o Programfag til valg og prosjekt til fordypning
o Nettverksarbeid og møteplasser
o Årlige konferanser for erfaringsdeling, hvorav dette er den tredje

Evalueringene av alle forsøkene er ikke ferdig ennå, men fra NIBR foreligger en evaluering av Nordlands-prosjektet og dessuten en sammenlignende kartlegging av de organisatoriske aspektene ved partnerskapsmodellene i de tre fylkene. Jeg skal ikke her gå inn på alle detaljene ved forsøkene – jeg vet at andre innledere før meg har gått grundigere inn på dette.

Men hovedkonklusjonen Kunnskapsdepartementet trekker så langt, er at partnerskapsmodellen har vist seg å være et godt virkemiddel for koordinering og profesjonalisering av eksisterende veiledningstjenester, og for utvikling av nye – for eksempel gjennom karrieresentre. Det innebærer i klartekst at vi anser forsøkene som vellykkede. Jeg vil gjerne få takke alle dere som gjennom forsøkene har bidratt til å skape gode veiledningstjenester til brukerne, og til å vinne viktige erfaringer som bringer oss nærmere en god nasjonal modell på dette området. Jeg vet også at mange flere fylker enn Nordland, Telemark og Akershus på eget initiativ har opprettet partnerskap. En stor takk også til dere for de erfaringene dere bringer inn i dette arbeidet!

På grunn av fleksibiliteten i partnerskapsmodellen, som er noe av det som gjør den attraktivt, synes det også å være et visst behov for samordning på nasjonalt nivå, dersom vi skal få til et godt og kostnadseffektivt tjenestetilbud for brukerne over hele landet. Både rapportene fra NIBR og øvrige innspill fra fylkene tyder på det. Dette er også konklusjonen fra andre sektorer hvor partnerskapsmodellen har vært utprøvd – for eksempel gjennom de såkalte Regionale utviklingsprogrammene. På denne bakgrunnen har det i 2007 vært gjennomført en tverrdepartemental utredning av hvordan partnerskap for karriereveiledning best kan implementeres over hele landet. Som et ledd i dette arbeidet har det vært utredet om det bør opprettes et nasjonalt koordinerende organ for karriereveiledning.

Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet har deltatt i dette arbeidet, og mange andre aktører har vært involvert gjennom en referansegruppe. Gruppen har gått gjennom mange sider ved partnerskapsmodellen – styring, roller, ansvar, finansiering – og er kommet frem til tre forslag til fremtidig organisering, og en felles anbefaling om én av dem. Gruppens rapport har så vært på intern departementshøring, og er nå til politisk behandling i KD.

Ettersom dette ikke er ferdig behandlet kan jeg dessverre ikke gå inn på akkurat hvilke løsninger vi vil gå inn for. Men det jeg kan si – og det som kanskje er hovedpoenget – er at vi ønsker å satse videre på partnerskapsmodellen. Vi mener at karriereveiledningstjenestene bør baseres på regionalt samarbeid med handlingsrom for aktørene til å finne gode løsninger som passer med de demografiske, geografiske og næringsmessige forutsetningene i den enkelte region. Partnerskapsmodellen gir rom for dette. Samtidig ser vi at det er noen nasjonale hensyn å ta også. Vi må sikre god samordning av de regionale partnerskapene, slik at de kan trekke på hverandres erfaringer og kompetanse. Vi må bidra til at tjenestetilbudet til brukerne blir likeverdig, om ikke nødvendigvis likt, over hele landet. Vi må bygge opp bedre forskningsbasert kunnskap om valg av utdanning og karriere, og om veiledningsmetodikk. Og vi må sikre god samordning og involvering av de ulike aktørene og myndighetene både nasjonalt og regionalt. Arbeidsgruppen foreslår at disse utfordringene løses gjennom opprettelse av et tverrsektorielt nasjonalt senter for karriereveiledning. Kunnskapsdepartementet støtter dette forslaget, men det gjenstår ennå noen avklaringer før vi kan presentere dette som et helhetlig tiltak. Vi vil derfor komme tilbake til dette i løpet av våren.

Jeg vet at mange av dere har ventet på utfallet av departementets behandling av denne saken, og det kan vel også hende at enkelte av dere synes at dette skulle gått fortere. Til det vil jeg svare at: Ja, det tar dessverre litt ekstra tid å finne gode løsninger når det gelder samarbeid. Rett og slett fordi når det gjelder samarbeid er det mange som skal bli enige. Vi er veldig opptatt av at når vi nå kommer frem til en løsning, så skal det være noe vi virkelig kan bygge videre på i alle sektorer. Det må være noe som utgjør en reell hjelp og støtte til dere som skal utføre det viktige veiledningsarbeidet i praksis. Derfor tar dette litt tid.

Avslutning
I Norge har vi offentlige fellesskapsløsninger på områder som skole, arbeidsformidling, helsevesen, pensjonssystem, osv. Enkelte hevder at slike fellesskapsløsninger står i veien for at individene selv skal kunne velge hvordan de skal leve sine liv. I den rødgrønne regjeringen mener vi tvert imot at gode offentlige velferdstjenester er en garanti for at alle skal ha stor grad av frihet, og at det ikke skal være lommeboka eller bakgrunnen din som avgjør mulighetene dine.

Dette ser vi svært tydelig når det gjelder karriereveiledning. Det er fellesskapet som finansierer og organiserer denne tjenesten, men den tar, som nevnt, utgangspunkt i det behovet enkeltmennesket har for å orientere seg i en ofte komplisert virkelighet når det gjelder utdanning og yrkeskarriere. Alt tyder nemlig på at slike avgjørende valg må stå i forhold til deres individuelle preferanser, anlegg og forutsetninger for at de skal bli gode. Det er bare når du velger en utdannelse du gleder deg til, og når jobbplanene dine gir mening for deg, at du virkelig kan lykkes i det du begynner på. Derfor er de gode individuelle valgene også med på å bidra til samfunnets beste – ved å øke læringen og gjennomføringen i utdanningssystemet, sysselsettingen og verdiskapingen i arbeidslivet og inkluderingen og likestillingen generelt i samfunnet.

Det er en svært viktig jobb dere gjør, og betydningen av veiledning vil – som jeg har vært inne på – bare øke i årene fremover. Det trenger dere ikke bare ta mitt ord for. Både EU, OECD, Verdensbanken og andre internasjonale organisasjoner sier det samme. I takt med økt satsing på veiledning i alle sektorer vil vi også få behov for flere veiledere. Og når det gjelder rekruttering til eget yrke er jo dere veiledere i en svært heldig situasjon. I motsetning til ingeniører, helsearbeidere og mange andre grupper som febrilsk prøver å sikre etterveksten ved å påvirke ungdommenes valg, sitter jo dere på nøkkelen til nyrekruttering selv. Og i et samfunnsperspektiv er det ikke sikkert at det er så dumt.
Så bare pass på å plukke ut de aller flinkeste dere møter – de kommer vi til å trenge som karriereveiledere.

Takk for oppmerksomheten!