Medisinsk forskning i Norge

Statssekretær Jens Revolds tale ved arrangementet "Et løft for medisinsk forskning i Norge?" i regi av Leger i vitenskapelige stillinger (LVS), 17. april 2008, Haukeland sykehus, Bergen.

Medisinsk forskning i Norge; noen forskningspolitiske betraktninger

 

Kjære venner, mange takk for invitasjonen! 

Jeg har sett fram til å komme hit til Haukeland og til å møte denne forsamlingen med forskere, leger, ledere og andre som interesserer seg for medisinsk og helsefaglig forskning.  

Denne anledningen vil jeg bruke til å kommentere noen utfordringer og muligheter som ligger i dette feltet og til å peke på viktige elementer i regjeringens forskningspolitikk.  

Helseforskning, helsefaglig forskning og medisinsk forskning er begreper som ikke er fullt ut synonyme, men som jeg nok kommer til å bruke litt om hverandre - uten at dere bør tillegge det noen spesiell tolkning.  

Den medisinske forskningen har to viktige siktemål:

1) Et kunnskapspolitisk mål; nemlig å bidra til økt erkjennelse og kunnskap på det medisinske området. Dette er både et mål i seg selv og et nødvendig grunnlag for kvaliteten i høyere utdanning

2) Et helsepolitisk siktemål: det å styrke grunnlaget for bedre helse i befolkningen, gode helsetjenester og effektiv ressursbruk.

Disse to siktemålene går over i hverandre og spiller sammen. 

Medisin og helse er et stort og svært viktig felt i norsk forskning. I følge NIFU-STEP er dette faktisk nå det største feltet.  Dette er kanskje ingen overraskelse – husk da at alle sektorer innen statsapparatet kjemper om ressurser – og at det samme skjer innen forskningen! Dermed ikke selvsagt at medisin og helse er det største området. 

De siste par årene har ressursbruken i medisinsk forskning vært på mer enn 3 milliarder kroner årlig – da er FoU-arbeid som utføres i industrien ikke tatt med.  Det offentlige bidrar med om lag 85 prosent av dette, resten er bidrag fra næringsliv, organisasjoner, fond og gaver. 

Tittelen på dette seminaret er Et løft for medisinsk forskning i Norge? Først vil jeg minne om at ressursene til medisinsk forskning har økt mye de senere årene, og vesentlig mer enn andre fagområder. Mest har den kliniske forskningen vokst. Det skyldes i hovedsak helsereformen, som har løftet fram og styrket forskningen ved helseforetakene. Basalforskningen har også økt, men i mindre grad enn den kliniske forskningen. Basalforskningen er allikevel fortsatt størst. 

Veksten har ført til at Norge nå ligger på 2. plass i Norden når det gjelder ressurser til medisinsk forskning regnet pr. innbygger (780 NOK).  Foran oss ligger Sverige (med 1000 NOK), mye takket være et aktivt næringsliv (data fra NIFU-STEP). 

Regjeringens satsing på helseforskning

Helse er et satsingsområde i forskningspolitikken.  Forskningsmeldingen er regjeringens viktigste verktøy for prioritering av forskning. Her er helse en av fire tematiske hovedsatsinger.  

At helseforskning er et satsingsområde innebærer blant annet at viktige områder i helsepolitikken understøttes med forskning, at forskningsevne og nasjonale fortrinn blir videreutviklet og styrket og at klare svakheter rettes opp. Regjeringen legger også vekt på Norges engasjement i global medisinsk og helsefaglig forskning. 

Offentlig finansiering av forskning bygger på det såkalte sektorprinsippet. Dette prinsippet innebærer at hvert enkelt departement har et overordnet ansvar for forskning på og for sin sektor. Helse- og omsorgsdepartementet har dette sektoransvaret for medisinsk og helsefaglig forskning. Det omfatter både et langsiktig ansvar for forskning for sektoren - det brede sektoransvaret - og et ansvar for forskning for å dekke departementets eget behov for kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling og forvaltning.  

Sektoransvaret omfatter: 

-    Et overordnet ansvar for forskning for sektoren 

-    Et ansvar for å ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov 

-    Et ansvar for å finansiere forskning for sektoren 

-    Et ansvar for internasjonalt forskningssamarbeid i sektoren 

-    Et ansvar for at kunnskapen er tilgjengelig 

Forskningsrådet har vedtatt en policy for medisinsk og helsefaglig forskning og Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet en forskningsstrategi.  Dette er gode verktøy i prioritering og virkemiddelutforming.   

Helseforetaksreformen som kom i 2001 har fått stor betydning for utviklingen av helseforskningen i Norge. Et lite tilbakeblikk på behandlingen av saken kan bidra til å belyse utviklingen som har vært i etterkant: Sosialkomiteen stilte spørsmål ved om den ” mer målrettede og mer praktisk orienterte kliniske forskningen vil bli tilstrekkelig tilgodesett og prioritert hvis ikke sykehus og helsetjeneste tar et større eget ansvar for slik forskning”.  Komitéens merknad bidro til at forskning og utdanning etter reformen inngår som to av helseforetakenes fem hovedoppgaver, slik dette er definert i Lov om spesialisthelsetjenester. Sosialkomiteen uttalte samtidig at grunnforskning innen medisin i hovedsak er et ansvar og et anliggende for Norges Forskningsråd og universitetene, som også forventes å ta et medansvar når det gjelder anvendt klinisk forskning. 

Kunnskapsdepartementets rolle og oppgave er å sørge for den grunnleggende forskningen, infrastruktur, forskerutdanning og internasjonalisering. Vi har også en koordinerende rolle på tvers av sektorinteressene.  

Vi kanaliserer ressursene gjennom tildelinger til institusjonene og gjennom Forskningsrådet i all hovedsak til generelle virkemidler; slik som fri prosjektstøtte, midler til utstyr og infrastruktur, internasjonalt samarbeid og doktorgradsutdanning.

Dette innebærer at Kunnskapsdepartementet ikke legger faglige føringer på tildelinger og bevilgninger. Vi legger vekt på at institusjonene skal ivareta sitt oppdrag gjennom stor grad av selvstendighet, utøvelse av akademisk frihet og fokus på langsiktige hensyn og kvalitet. Vi understreker her institusjonenes frihet! 

Vi ser store endringer i norsk medisinsk forskning, endringer som til dels er av strukturell art. Helseforetakene har fått en sentral og mer formalisert rolle i forskningen. 

Som vi vet er det et tett og nært samarbeid mellom helseforetak og universiteter. Mange ansatte har tilknytning til begge sektorer. Jeg registrerer at det er store forskjeller mellom regionene med hensyn til hvordan dette samarbeidet organiseres og hvordan ressurser og oppgaver fordeles.   

Samtidig har vi fått et forsterket fokus på økonomi og resultater både i helsesektoren og i universitetssektoren. Finansieringssystemene for helseforetakene, for instituttsektoren og for universiteter og høgskoler er forskjellige. Disse ulikhetene er knyttet til ulike roller. Samtidig vet vi at det er et tett samarbeid om både forskning, forskerutdanning og høyere utdanning, og jeg ser at ulikhetene også kan gi skjevheter som ikke var tilsiktet.   

Jeg er opptatt av at helheten blir ivaretatt og det er et effektivt og fruktbart samarbeid innenfor den medisinske forskningen.  Samtidig må de ulike rollene, ambisjonene og resultatkravene som er knyttet til henholdsvis universiteter og sykehus bli ivaretatt.   

Tverrfaglighet

Vi ser at medisinsk og helsefaglig forskning foregår i mange ulike typer fagmiljøer (også miljøer som SINTEF, Universitetet for miljø- og biovitenskap og Norges veterinærhøgskole…).  Forskningen blir i økende grad tverrfaglig eller flerfaglig. 

Vi kan si det slik at bekjempelsen av de store folkesykdommene ikke primært skjer ved sykesenga, men i laboratoriene, i kombinasjon mellom ulike forskningsfelt, et stort klinisk materiale og de nyeste teknologier. 

I tillegg blir naturvitenskapelig og medisinsk ekspertise i stigende grad komplettert av andre fag. Blant annet har samfunnsmedisinske problemstillinger blitt viktigere.  

Det har skjedd endringer i fagprofilen blant personale i medisinsk forskning i den forstand at andelen personale med medisinsk bakgrunn blir mindre. Dette er et uttrykk for at medisinsk forskning er blitt mer kompleks, men vi må også være åpne for at dette kan ha sammenheng med karrieremuligheter og valg som den enkelte medisiner gjør.  

Avstanden mellom forskningsfronten i basale fag og klinisk anvendelse av resultatene blir samtidig stadig kortere. Basalforskning som ingen trodde ville kunne få umiddelbar og direkte praktisk anvendelse, kan plutselig bli plukket opp av en kliniker og inngå i et prosjekt som må karakteriseres som anvendt forskning, ja til og med utviklingsarbeid. Dette har ført til at det blir stadig vanskeligere å definere skillet mellom basalforskning og klinisk forskning, eller grunnforskning og anvendt forskning. Det betyr at samarbeid er viktigere enn noen gang.

Et kjent eksempel fra et annet område er CERN – som i høyeste grad er et grunnforskningsprosjekt. Vi betaler altså inn rundt 140 mk i året. Anvendeligheten går på mange forhold, men det mest kjente er at dette miljøet og prosjektet bidro til utviklingen av internett og World Wide Web. 

Kvalitet og evalueringer

Jeg vil si litt om kvalitet og om evalueringer av medisinsk forskning. Forskningsrådet har i perioden 2000-2004 gjennomført to store evalueringer som dekker hovedtyngden av biomedisinsk, klinisk, samfunnsmedisinsk, psykologisk og annen helserelatert forskning i Norge. I 2006 ble ytterligere to evalueringer gjennomført av hhv farmasøytisk forskning og av elleve nasjonale teknologiplattformer finansiert av FUGE.  Evalueringene framhever flere gode miljøer, men avdekker også visse svakheter.  

Jeg oppfatter imidlertid at påpekningene ikke er spesielle for medisinsk forskning, men i stor grad i samsvar med kritikk av andre norske fagmiljøer.

Behovene er knyttet til: 

-          Økt finansiering – nærmest selvsagt

-          større konsentrasjon av ressursene

-          mer samarbeid og større forskergrupper

-          økt rekruttering og styrket kvinneandel

-          sterkere forskningsmiljøer

-          styrke faglig ledelse

-          økt publisering 

For å få fram forskning av høy kvalitet og omfang kreves strategi og prioriteringer; ofte tøffe prioriteringer. Ledelsen ved institusjonene er helt vesentlige for å gjøre disse prioriteringene! En kartlegging av institusjonenes oppfølging av den biomedisinske evalueringen, viste at institusjonene i stor grad har tatt tak i utfordringene og arbeider med å følge opp anbefalingene.   

Jeg kan i denne sammenheng fortelle at departementet nylig har utarbeidet en tilstandsrapport for universitets- og høgskolesektoren. I det store og hele viser gjennomgangen at det er oppnådd svært gode resultater innenfor undervisning, publisering og doktorgradsutdanning. Samtidig virker det som Kvalitetsreformen har satt seg, og at institusjonene er i ferd med å finne sin profil. Vi har hatt flere diskusjoner om dette og ingen synes å ville tilbake til det gamle systemet. Nå går debatten mer i forhold til struktur og ledelse. Rapporten viser også at norske forskere har hatt den sterkeste veksten i antall publikasjoner i Norden. Spesielt gledelig er det at høyskolesektoren har en sterk vekst i publikasjoner. Enkelte norske forskningsmiljøers uttelling i EU-sammenheng er også meget god.

Publisering

Publisering er både et mål i seg selv og en indikator på kvalitet og produksjon. Tallmateriale fra NIFU-STEP tyder på at helseforetakene i snitt publiserer mer enn UH-sektoren, men her er det store variasjoner og store enkeltinstitusjoner påvirker statistikken mye. Dette er målt i publiseringspoeng. Helse Sør-Øst er en tung aktør som i 2006 publiserte nesten dobbelt så mye som Universitetet i Oslo. Dette påvirker statistikken mye. I Midt-Norge og Vest-Norge publiserer universitet og helseforetak omtrent like mye, mens i Nord publiserer universitetet vesentlig mer enn helseforetakene. 

Norge har hatt god vekst i medisinsk publisering de siste årene. Faktisk har norske forskere hatt den største veksten i antall publikasjoner i Norden. Dette gjelder innenfor medisinsk forskning og det gjelder generelt. Dette er meget bra!  

Ordningene med sentre for fremragende forskning (SFF) og sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) er viktige virkemidler for kvalitet og effektiv bruk av ressursene. Nettopp en fra det medisinske fagområdet var aktiv i startfasen, Prof. Rolf Seljelid – kanskje var det flere. Målet er at disse sentrene skal utvikle seg til attraktive miljøer som trekker til seg både faglige og økonomiske ressurser.  Til sammen har vi nå 43 slike.  

Sentrene for fremragende forskning (SFFene) ble midtveisevaluert i fjor. Så mye som 9 av 13 opprinnelige sentre ble bedømt som eksepsjonelt gode!  Ordningen må absolutt sies å ha innfridd forventningene! Seks av sentrene eller rundt 30 % av dagens sentre arbeider med områder tilknyttet medisin. Fagområdet er med andre ord tydelig og aktivt med i prosessen.  

Jeg vil her trekke fram ett:  Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap i Oslo, som også har blitt tildelt én av tre nordiske noder av det europeiske forskingssenteret for molekylærbiologi EMBL (European Molecular Biology Laboratory). Dette viser at SFF-ordningen bidrar til å styrke og samle gode fagmiljøer slik at de enda bedre hevder seg internasjonalt.   

SFI-ordningen skal stimulere til innovasjon gjennom satsing på langsiktig forskning i et nært samarbeid mellom forskningsaktive bedrifter, offentlig virksomhet og fremstående forskningsmiljøer.  Ordningen har flere sterke sentre innenfor medisin: telemedisin og bioprospektering i Tromsø, stamcelle- og kreftforskning i Oslo og bildeteknologi i Trondheim.  

Internasjonalisert sektor

Forskning og høyere utdanning er i stor grad en internasjonalisert sektor. Utviklingen vil trolig bare fortsette. Hver femte doktorgrad i Norge avlegges av en utlending. Og over halvparten av alle artikler som norske forskere publiserer i internasjonale tidsskrifter er forfattet sammen med en eller flere utenlandske forskere. 

Internasjonalt forskningssamarbeid er viktig på mange måter; det er en forutsetning for utvikle gode fagmiljøer.  Jeg er imidlertid opptatt av samspillet her. Vi trenger sterke norske fagmiljøer for å få tilgang til, kunne bygge videre på og benytte  internasjonal kunnskap i forskningsfronten. 

Vi får nå en stortingsmelding om dette til høsten. Mange problemstillinger vil bli belyst, men kanskje er det viktigste ved økt internasjonalisering ligger i at vi gjennom dette får flere impulser, nye lærdommer og kanskje korrektiv til våre måter å gjøre ting på. Hopplandslaget, skøytelandslaget fra idretten,  og olje/gass-kompetansen eller kunnskapen om nye fiskeprodukter/akvakultur fra næringslivet,  er alle eksempler på at internasjonale kontakter kan gi stort utbytte. 

Forskningssamarbeidet innenfor rammen av EU øker stadig i omfang. Rammeprogrammene er blitt en global samarbeidsmekanisme hvor forskere fra over 100 land er involvert. Det er et betydelig sammenfall mellom norske forskningspolitiske prioriteringer og prioriteringene som ligger til grunn for EUs syvende rammeprogram. Samlet bruker vi nå rundt 3.4 mrd kroner i året, 1.4 av disse gjelder EU-kontingenten og av dette er rundt 1 mrd knyttet til 7 rammeprogram. 

Norske forskere gjør det ganske godt i EUs rammeprogram. Men selv om vi kan vise til gode resultater på en rekke områder, har vi også utfordringer. Bl.a.  gjelder det helseområdet, og det gjelder utnyttelsen av mobilitetsordningene generelt. KD er i ferd med å sluttføre en egen strategi for hvordan vi kan få enda større utbytte av forskningssamarbeidet i EU.  

I løpet av 2008 vil vi også starte opp en evaluering av norsk deltakelse i EUs sjette rammeprogram (2002-2006). Det legges opp til at evalueringen vil se nærmere på noen områder. Helse peker seg ut som et slikt område, og det vil være rimelig å se nærmere på faktorer som påvirker norske forskeres og forskningsgruppers deltakelse.   

I temaområdet ”Life sciences, genomics and biotechnology for health”  har norsk deltakelse vært lavere enn i andre tematiske satsinger. Vi har også hatt en lavere suksessrate. Der vi har fått tilslag har vi imidlertid hatt flere prosjekter med norsk koordinator. 

Foreløpige resultater fra første utlysningsrunde i EUs 7. rammeprogram innen helseområdet (”Health”) indikerer at den norske deltakelsen kan være lav i forhold til forventningene knyttet til nytt rammeprogram og sammenlignet med de andre nordiske landene.  

Det 7. rammeprogrammet vil trolig øke relevansen for norske helseforskningsmiljøer ved at det i større grad enn tidligere rammeprogrammer vektlegger translasjonsforskning, medisinsk teknologi og helsetjenesteforskning. 

Det bør være et nasjonalt mål at norsk deltakelse innen helseforskningsprogrammet i EU er på høyde med norsk deltakelse innen andre tematiske satsingsområder.  

Det bilaterale samarbeid

Det bilaterale samarbeid med utvalgte land utenfor Europa har blitt stadig mer aktuelt. Dette gjelder både en etablert FoU-stormakt som USA og framvoksende kunnskapsnasjoner som India, Kina og Sør-Afrika. Et mer formalisert samarbeid på stat-til-stat nivå legger til rette for økt forskningssamarbeid og kunnskapsutveksling mellom forskningsmiljøene. Det bidrar også til nyttig dialog mellom embetsverk og politikere om felles prioriteringer og retning for samarbeidet.

Jeg kunne jo her kort nevne min reise til USA, Seattle og San Francisco før påske.  Mye interessant framkom der og jeg vil nevne kontakten med  Fred Hutchinson’s Centre of Cancer Research der Inger Thune fra UiO og UiT har et omfattende samarbeide og deltar sammen med noen av USAs fremste forsker innen samfunnsmedisin og kreft.  

Latin-Amerika peker seg også ut som en interessant region i rask utvikling også på kunnskapsområdet. Sammen med representanter for norsk forskning og høyere utdanning var statsråden og jeg i Argentina, Brasil og Chile i mars/april, der vi så nærmere på mulighetene for et styrket samarbeid basert på gjensidige prioriteringer. Samlet ble det undertegnet 11 avtaler, 5 på departementsnivå og de øvrige mellom forskningsråd eller universitet.  Innen dette fagområdet må vi spesielt omtale satsingen mellom Universitetet i Buenos Aires og UiO.  Her satses der på en årlig utveksling av fire studenter hver vei årlig – til sammen 8.  Jeg synes personlig også at dette hadde vært interessant å fått til et samarbeide med Cuba på helseområdet, landet har som kjent stor kunnskap innen området tropisk medisin. 

Når det gjelder nordområdene og forholdet til Nordvest-Russland,  så må det nevnes at samarbeidet innen helseområdet har vært noe  av det mest vellykkede vi har sett de siste 10-15 årene. Det fungerer godt innen de fleste fagfelt; klinisk medisin, psykiatri, telemedisin, samfunnsmedisin og helsetjenestene for øvrig. 

Et annet område er global helseforskning, der regjeringen har satset tungt på vaksiner. GLOBVAC-programmet i Forskningsrådet er nå inne i sitt andre år. Det har en ramme på mer enn 60 mill kroner per år og finansierer prosjekter på ulike trinn i prosessen fra vaksineutvikling til implementering. 

Det er viktig at vi kan hjelpe utviklingslandene til å finne løsninger på sine helseproblemer, og at de kan inngå i et meningsfylt samarbeid som ikke gjør dem avhengig av oss, men som bidrar til lokal kompetanse og styring.  

Her må NUFU-programmet nevnes spesielt; en vesentlig andel skjer nettopp innen helseområdet. Her i Bergen forefinnes jo Senter for Internasjonal helse som har ansvaret for mange av disse programmene. 

Jeg vil videre berømme Universitetet i Bergen og Haukeland sykehus som er med på å bygge et senter for storskala klinisk testing av vaksiner mot tuberkulose (nummer to i verden). Dette er et multinasjonalt prosjekt som skal forbedre testing av nye og bedre tuberkulosevaksiner i India. Målet er et senter i Sør-India som kan teste ut nye tuberkulosevaksiner. Dette krever en omfattende infrastruktur av sykehus, leger, forskere, etikere og legemiddelindustri. Den norske finansieringen gjennom GLOBVAC-programmet skal blant annet brukes til doktorgradsutdanning, både i India og i Norge. Mye av dette trekke jo trådene tilbake til Armauer Hansen og det arbeidet han sto for når det gjaldt å bekjempe Lepra-basillen.  

Forskerutdanning og -rekruttering generelt

Regjeringen har stor oppmerksomhet rettet mot dette området.  Dette handler om å øke forskningsevnen og å sørge for at forskningsmiljøene er konkurransedyktige internasjonalt.  

Opptrappingsplanen for stipendiatstillinger 2002-2007 har gitt mange nye stillinger, og vi ser nå at tallet på avlagte doktorgrader stiger fra år til år.  Totalt er det rundt 5650 førsteamanuenser og professorer i universitets- og høgskolesektoren, i tillegg kommer forskere i instituttsektoren og privat sektor. Sett i forhold til dette tallet vil jeg si det er meget bra at vi i fjor gjennomførte 1030 doktorgradsdisputaser her i landet! (NIFU-STEP) 

NIFU-STEP som har evaluert opptrappingen sier nå at i det store og hele er det en balanse mellom samfunnets behov for rekruttering til forskning og antall personer som disputerer.   

Men vi har en ambisjon om at norsk forskningsinnsats må øke i både offentlig og privat sektor. Derfor er det behov for å holde trykket oppe i forskerutdanningen.  

Vi ser også at en stadig økende andel av disputasene gjennomføres av personer med utenlandsk bakgrunn. I 1990 hadde grovt sett en av ti doktorander utenlandsk bakgrunn, i 2005 var dette økt til to av ti.  

Å rekruttere fra utlandet gir viktige impulser til norske fagmiljøer og bidrar også til at norske miljøer får internasjonale nettverk. Det er viktig at utlendinger som tar en norsk grad søker arbeid i landet etter disputasen. Av de 546 kandidatene som har avlagt doktorgraden i perioden 1999-2003 har mer enn halvparten blitt i Norge i ettertid.

Undersøkelsen viste også at drøyt en tredjedel av kandidatene oppgir at familiære forhold gjorde at de valgte å ta doktorgraden i Norge. Dette betyr imidlertid ikke at vi kan basere vår framtidige kompetanse på at norsk ungdom er attraktive på ekteskapsmarkedet. Målrettet satsing på rekruttering, men også på attraktive og sterke fagmiljøer, infrastruktur og vitenskapelig utstyr er viktige elementer.  

Alderssammensetningen i universitets- og høgskolesektoren gir også grunn til å holde fokus på forskerrekruttering. Det er nå færre ansatte under 50 år i førsteamanuensisstillinger enn det er professorer over 55 år.  Mer enn halvparten av alle professorer er over 55 år.  

Utfordringene er ikke uoverkommelige, selv om de kan være større i noen fagmiljøer enn i andre. Men vi har ikke noen ”reserve”;  økt forskningsaktivitet vil kreve økt antall doktorgrader i fremtiden. 

Dobling fra 1996 i antall doktorgrader

I medisin og helsefag ble det avlagt 246 doktorgrader i  2006, mot 216 i 2006 og 220 i 2005. Dette er bortimot en dobling fra 1996. I nordisk sammenheng er det Norge og Finland som hatt størst vekst i antall doktorgrader i medisinske fag i perioden 2000-2005. Men målt pr innbygger kommer Norge dårlig ut – med 48 doktorgrader i medisin avlagt pr million innbyggere i 2005 – mot mer enn det dobbelte i Sverige. (NIFU-STEP) 

Andelen stipendiater med medisinsk bakgrunn har gått ned både i basalmedisin, klinisk medisin og samfunnsmedisin, men nedgangen har vært størst i basalfagene. Hvis vi ser utviklingen i absolutte tall, har det vært en nedgang i antall medisinere i basalfagene, mens det har vært en svak økning i klinisk medisin.  

Vi har fått en ny kategori stipendiater ved helseforetakene. Tall fra NIFU-STEP tilsier at vi ikke har vesentlig grunn til å tro at helseforetakene så langt tiltrekker seg stipendiater med medisinsk grunnutdanning på bekostning av universitetene. Siden denne kategorien stipendiater er relativt ny, gjenstår det imidlertid å se hvordan dette utvikler seg videre. 

Hovedinntrykket er at andre fagområder (tannlege, realister, farmasøyter, veterinærer, samfunnsvitere, økonomer og øvrige helsefag) enn medisin er de som ekspanderer innenfor alle kategorier av medisinsk forskning. Dette henger nok også sammen med at medisinsk forskning involverer mange flere ulike disipliner og fag enn tidligere. Det kan virke som om dette er en internasjonal trend.   

Samtidig kan vi ikke se bort fra at det kan bli en utfordring å rekruttere tilstrekkelig antall medisinere til forskning. Derfor er forsøket med forskerlinjer ved de medisinske fakultetene meget positivt. Evalueringen viser at ordningen virker og  bidrar til styrke rekrutteringen av medisinere til forskerutdanningen. Dette er bra! 

Enkelte fagmiljøer har alt tatt initiativ til å etablere nasjonale forskerskoler, på tvers av institusjoner, for å etablere et forpliktende faglig fellesskap nasjonalt. Dette er positivt og viktig for faglig kvalitet. Veldig bra! 

Vi har foreslått en ordning med nasjonale forskerskoler for å bidra til forbedringer på noen områder. Hovedansvaret skal ligge i en institusjon med høy faglig kvalitet på aktuelt område. Vi har ikke  ambisjoner om at  denne ordningen skal gjelde all norsk forskerutdanning, men håper at dette skal representere en inspirasjon til samarbeid mellom institusjonene. 

Regjeringen planlegger å legge fram en stortingsmelding om rekruttering før sommeren. Her vil vi diskutere behovet for både stipendiater og postdoktorstillinger, og drøfte rammebetingelsene for forskning. Spesielt vil meldingen se på virkemidler for å beholde flere kvinner i forskning. 

Kjære venner, i løpet av disse to dagene skal dere gjennom et meget interessant og aktuelt program. Ny lov om helseforskning er ett av temaene, forskning som politisk tema et annet. Mulighetene og utfordringene knyttet til samhandlingen mellom helseforetak, industri og universitetet – og mellom den klinisk forskning og basal medisinsk forskning  - står naturlig nok i fokus når leger i vitenskapelige stillinger arrangerer forskningspolitisk seminar. 

Jeg ønsker at vi framover kan ha en åpen dialog om spørsmål som opptar dere.  Det er kunnskapen som skal sikre vår framtid – og i dette arbeidet står dere helt sentralt.For eksempel kom det i dag under pressekonferansen opp at det er stort skille i lønn mellom forskere på sykehusene og på universitetene innen helsefagene. Jeg har derfor bedt om en mer systematisk tilbakemelding på dette til Kunnskapsdepartementet og Helse og Omsorgsdepartementet. 

 

Med dette takker jeg for oppmerksomheten og ønsker dere lykke til med seminaret!