Politikk og faglig virkelighet

 

Politikk og faglig virkelighet

Kjære venner!  Det er svært  hyggelig å være sammen igjen,  jeg har jo møtt Universitets- og høgskolerådet  i diverse sammenhenger og det liker jeg!

I invitasjonen til dette foredraget ønsket UHR å tematisere rundt politikk og faglig virkelighet. Jeg vil svare på denne ”bestillingen” ved å si noe om det arbeidet vi nå gjør i forbindelse med stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning. Denne meldingen omhandler hele utdanningsløpet. Hovedvekten er lagt på nivået fra og med videregående opplæring og til og med Ph.D.-utdanningen. Fagskoler er for øvrig også med.

Slik det ser ut nå vil meldingen komme i løpet av høsten. Andre fra departementet vil for øvrig gå litt nærmere inn på selve arbeidet med meldingen etter foredraget mitt. Det gjelder også hva som er hovedessensen i de innspill og tilbakemeldinger vi har fått så langt fra UH-sektoren, samt prosessen videre.

Så til spørsmålet: hvorfor er internasjonalisering av norsk utdanning viktig?

Her vil jeg først si at globaliseringen og utfordringene rundt denne møter oss med stor kraft. Ingen land i verden unngår, eller bør unngå å ha et gjennomtenkt forhold til dette – Norge aller minst! Vi ser det på område etter område – innen kultur og næringsliv og her altså høyere utdanning.

På et seminar med de rødgrønne politikerne i KUF-komiteen, slo jeg til lyd for at internasjonal satsing burde kunne bli et (av flere) varemerker for vår politikk mot UH-sektoren. Dette blant annet fordi det trenges en god del nytenkning på dette viktige området. Den vil vi kunne severe! Forslaget ble på alle  vis mottatt positivt.  

Jeg vil jeg så gå litt historisk til verks. For som en tidligere partikollega skrev i Mjøs-utvalget, så er ”historieløsheten et bemerkelsesverdig konstant fellestrekk” ved utdanningskomiteene siden Kleppes tid.

Internasjonalisering i Norge fram til nå

Internasjonalisering av utdanning er ikke et nytt fenomen, heller ikke i politikken. Det har vært skrevet en rekke stortingsmeldinger, offentlige utredninger og andre dokumenter om tema de siste tiårene. Og ser man hele etterkrigstiden under ett, kan man med rette si det slik at ”i begynnelsen var utenlandsstudenten”. I 1950 utgjorde utenlandsstudenten 22% av antallet norske studenter med støtte fra Lånekassen. I dag er  vi nede på rundt 10 %. Årsaken var hovedsakelig dårlig utdanningskapasitet i Norge innenfor flere fagområder. På mange måter er det en naturlig utvikling. Svenskene er høyest i Norden med ca 28 000 studenter ut og inn. Vi er på ca 18500 ut, men et mye lavere inntall. På utreisende studenter er vi etter befolkningsstørrelse foran svenskene mao. danskene og finnene kommer klart etter oss både på inn og utreisende studenter. Et mål er dermed å etterstrebe større balanse, men kanskje ikke så mye større uttall. Snarere er det nå viktig å sørge for god kvalitet i utvekslingen.

Etter hvert, og parallelt med utviklingen av utdanningskapasiteten her hjemme, har man fått et endret syn på ”utenlandsstudenten”. Enkelt sagt gikk studier i utlandet fra å være en nødløsning til å bli en ønsket politikk. Spesielt utover 1970- og 1980-tallet foregikk et skifte:  Å studere i utlandet hadde en verdi i seg selv. Utenlandsstudier ble med ett definert som et viktig supplement til det norske utdanningstilbudet.

I forlengelsen av dette ble utdanningsstøtten til utenlandsstudier også liberalisert i kjølvannet av den økende kontakten landene imellom. Fra i hovedsak å være rettet mot de adgangsregulerte fagområdene; økonomi, ingeniør og medisin for studier i Europa og USA, ble utdanningsstøtten endret til å gjelde ”alle fag i alle land”. Dette la grunnlaget for det vi i dag kaller ”delstudenten”, den som tar deler av sin utdanning ved en utenlandsk utdanningsinstitusjon. Delstudentene utgjør en betydelig og økende andel av utreisende studenter.

Kvalitet, og ikke bare utdanningskapasiteten eller behovet i Norge, kom i forgrunnen for internasjonaliseringspolitikken på 1980-tallet. Dette ble godt støttet av både næringspolitiske og bistandspolitiske argumenter. Interessant nok var dette tiåret gjennombruddet for både ”blårussen” og ”freakerne” i internasjonaliseringspolitikken. Og denne kombinasjonen mellom egennytte og altruisme, kronerulling og internasjonal solidaritet føler jeg meg vel hjemme i: som siviløkonom og cand.polit. med fortid som miljø/utvikling- og NUFU- programkoordinator. Men vi må ikke stoppe der.

Med Hernes-komiteen i 1987 – 88, kom det inn en ny dimensjon i norsk utdanningspolitikk: Hernes tok parti for universiteter som akademiske kunnskapsinstitusjoner og satte kvalitet på dagsorden. De nasjonalstatlige rammene var ikke lenger nok for å antyde hva som er kvalitetsmessig god utdanning. Vi måtte i større grad sammenlikne oss internasjonalt, også med de beste. Det ble også tatt til orde for en internasjonal harmonisering av høyere utdanning med felles karakterskala og struktur. Bordet ble dermed dekket for Bologna!

Flatin-utvalget på slutten av 1980-tallet argumenterte videre for at vi trengte flere internasjonale studenter i Norge. Utvalget så det som viktig at internasjonaliseringsgevinster skulle tilbakeføres til norske institusjoner og til undervisningen. Så grunnlaget for slagordet ”internationalisation at home” eller ”internasjonalisering hjemme” ser vi altså her med Flatin.

Både Hernes-komiteen og Flatin-utvalget ble begge fulgt opp i Stortingsmelding 40 i 1990-1991: Fra visjon til virke. Om høgre utdanning. Internasjonalisering ble her for første gang definert som noe mer enn studentmobilitet. Det ble viktig å se på innholdet i utdanningen og den faglige profilen. Søkelyset ble blant annet rettet mot avtaler om student- og lærerutveksling med utenlandske læresteder.

For å gjøre en lang historie kort, så har det over tid vært en perspektivforskyvning fra den norske ”utenlandsstudenten” til internasjonalisering av utdanning. Det dreier seg om aktiviteter som angår hele utdanningsorganisasjonen og -systemet. Med Mjøs-utvalget og Kvalitetsreformen ble dette svært tydelig. Internasjonalisering skulle ses på som et viktig virkemiddel for kvalitetsheving av norsk høyere utdanning.

En utfordring med Kvalitetsreformen er imidlertid at kvalitetsheving er veldig generelt formulert, i alle fall hva gjelder internasjonalisering. Hva innebærer kvalitetsheving? Når man ser på det uttrykk internasjonaliseringen har fått, er det fremdeles veldig mye oppmerksomhet rettet mot nettopp mobilitet.

Forstå meg rett: Mobilitet er viktig, men vi ser behov for å konkretisere og synliggjøre argumentet knyttet til kvalitetsheving. Hva betyr det at internasjonalisering skal fremme kvalitet og faglig utvikling ved den enkelte utdanningsinstitusjon? Hvordan legger man til rette for det, lokalt og nasjonalt? Ja, nettopp slike spørsmål er det vi befatter oss med akkurat nå. Vi vet at dere i sektoren  også er opptatt av dette, om kanskje med forskjellig utgangspunkt.

Det vi imidlertid alle vet er at det fortsatt er mye å gjøre når det gjelder å realisere de akademiske og utdanningspolitiske ambisjonene knyttet til internasjonalisering av norsk utdanning.

Samtidig understreker regjeringen behovet for at  noen studenter tar hele graden ute, og at vi har engasjement mot ulike deler av verden.

Hvilke virkemidler har vi?                          

Fra myndighetenes side er det ulike virkemidler som benyttes for å fremme internasjonalisering. Et av de tydeligste i så måte er studiefinansieringen. Vi bruker omtrent 500 millioner kroner årlig til stipend til utdanning i utlandet, både som støtte til skolepenger og reiser. Den største posten her er støtten til gradsstudier i utlandet. Etter omlegging av studiefinansieringen i 2004-2005, så innførte man ordningen med at den enkelte student fikk dekket relativt mer av skolepengene i form av stipend som mastergradsstudent enn som bachelorstudent. Totalt i form av ulike tiltak, UNESCO  etc., brukes det over 700 mk årlig. Da er midler via UD/NORAD ikke regnet med. Gjør en det snakker vi om en betydelig høyere innsats. I tillegg til dette kommer midlene under EØS-samarbeidet. Dette utgjør pr dato grovt anslått rundt 3.4 mrd kroner årlig, hvorav ca 1.4 mrd er EØS-kontingenten.   

Kunnskapsdepartementet har også et viktig instrument gjennom den styringsdialog som gjennomføres med sektoren. Her har man muligheter til å ta opp viktige problemstillinger knyttet til utviklingen ved den enkelte institusjon. Dette er også en viktig arena for tilbakemelding til departementet.

Finansieringssystemet er også et virkemiddel for internasjonalisering. Per nå gis det uttelling per utvekslet student gjennom gjensidige avtaler, enten studenten reiser ut, eller det kommer en student hit. Intensjonen her er selvfølgelig gjensidighet. Da utløses full uttelling i finansieringssystemet[1],og man unngår mesteparten  av tapet av redusert studiepoengsproduksjon.

Akkurat her ser man betydelige utfordringer ved at mange institusjoner har for få studenter som kommer hit. Et viktig moment blir da å kunne få til en mer gjensidig utveksling ved å kunne tiltrekke seg flere studenter. Norge bør ha et stort pre her – i det det ikke betales skolepenger for studenter fra vårt eget land, EU eller globalt.  Vi vet at øvrige land i Norden vurderer å innføre eller har alt innført skolepenger for studenter fra området utenfor EU. 

Spørsmålet om utvekslingsmidlene skal økes vil måtte bli å vurdere i meldingen og i budsjett.  

Vi har gjennom arbeidet så langt fått mange tilbakemeldinger om at uttellingen i finansieringssystemet bør økes. Dette er et svært vanskelig punkt, ikke bare ut fra et økonomisk ståsted, men det er viktig at utveksling ikke bare blir et mål i seg selv, men at det rettes oppmerksomhet mot kvaliteten i det tilbudet som gis, og i hvilken grad dette er koblet opp i mot andre målsettinger, for eksempel for forskning.

Det er også andre instrumenter og virkemidler som Kunnskapsdepartementet er koblet opp i mot, men som andre aktører disponerer. Jeg tenker her eksempelvis på UD og NORAD som gjennomfører mange programmer og initiativer som til dels har stor betydning for utdanningssystemet. Det er viktig at vi er positive til dette, men det er også viktig at ulike programmer og initiativer er i harmoni med målene til utdanningssystemet og institusjonene. Dette gjennomføres best ved en dialog mellom berørte parter, og ved at vi er lydhøre for hverandres prioriteringer og målsettinger.

Rollen som SIU spiller når det gjelder internasjonalisering av utdanning må framheves spesielt. På mange områder gjør de en fantastisk jobb, ikke bare ved å administrere ulike programmer. Også for å rette oppmerksomheten mot internasjonalisering som område generelt og for å markedsføre Norge som studieland gjøres det en viktig jobb. Antallet utenlandske studenter i Norge viser da også en stigende tendens. Om dette har sammenheng med SIUs innsats, kan kanskje ikke måles direkte, men det er grunn til å tro at det er en viss sammenheng i alle fall.

Et virkemiddel jeg også har lyst til å nevne er de bi- og multilaterale avtaler som etableres på nasjonalt nivå mot andre land. Dette er svært viktige instrumenter for å få i gang gode prosesser mot land og regioner vi bør utvide kontakten med. Statsråden ledet like etter påske en reise til Latin-Amerika, hvor det ble undertegnet tilsammen 11 avtaler i Chile, Argentina og Brasil. Slike avtaler kan bidra mye til å åpne dører og som bakgrunn for å etablere både utdannings- og forskningssamarbeid. Et eksempel her er avtalen mellom Univ. i Oslo og Universidad de Buenos Aires om medisinersamarbeid. Her skal fire studenter utveksles gjensidig hvert år.  Tilsvarende avtaler undertegned UiB og NTNU i Rio og i Santiago.

Hvem samarbeider vi med?                        

På politisk nivå har vi forsøkt å legge til rette for internasjonalt samarbeid ved å inngå intensjonsavtaler med en rekke land. Engasjementet er stort og mangfoldig og det er viktig å tenke sammenheng og foreta vurderinger av de prioriteringene vi gjør. En stortingsmelding vil gi oss mulighetene til en mer helhetlig tilnærming, men også en klarere prioritering.

Samarbeidet mot Sør har i alle år vært viktig. Vi ser en sterk og omfattende intesse fra hele sektoren sin side – blant annet ved det store antallet søknader innen NUFU-programmet. Søknadsmengden overstiger tildelingen med flere 100 %!

Det nordiske perspektivet vil fortsatt være svært viktig. Samarbeid i Norden, enten det kommer til uttrykk på myndighetsnivå, på institusjonsnivå eller på mer individuell basis, er svært viktig. Norden er vår nærmeste region, de nordiske land står oss nær på mange måter, og de er viktige handelspartnere for oss.

For Norge er også samarbeidet i nord-områdene svært viktig. Vi har mange felles utfordringer med andre land, og jeg vil spesielt framheve samarbeidet med Russland og russiske institusjoner i nordområdet. Her legges grunnsteinen for et langvarig og tett samarbeid som vil være viktig for å løse mange sentrale problemer i fellesskap. Det er nok å nevne miljøproblematikk og olje- og gassutvinning. Forvaltningen av ressursene i nordområdene er helt avhengig av et samarbeid rundt hele Nordkalotten, og vi er alle berørt av store og alvorlige miljøtrusler.

Det planlegges i så måte en reise til Nordvest-Russland til høsten for undertegnede i samarbeide med nordnorske institusjoner.

Samarbeid om forskning, fokus på studentmobilitet og språk, samt en aktiv politikk i forhold til økende institusjonssamarbeid og utvikling av gode studieprogrammer, vil være sentralt framover.

Når det gjelder samarbeid innenfor resten av Europa er Norge som tidligere nevnt svært tett koblet opp i mot de programmer som drives gjennom EU, vi deltar i mange internasjonale fora og ulike prosesser. Dette vil vi fortsette med.

Norge har lange tradisjoner for samarbeid med Nord- Amerika. I den såkalte Nord-Amerika-strategien ligger det ambisiøse mål for samarbeidet. Samarbeidet skal intensiveres, og det skal legges til rette for utdannings- og forskningssamarbeid. Ulike tiltak er etablert og andre er på planleggingsstadiet for å realisere dette.

Jeg har lyst til å trekke fram den økende oppmerksomheten som vil være nødvendig mot Asia. Asia er i ferd med å bli en viktig motor i verdensøkonomien, utdanningsnivået øker, forskningsinnsatsen eksploderer, og vi kan ikke gå inn i framtiden uten å forholde oss aktivt til land som India og Kina. Samtidig kan vi ikke legge skjul på at slikt samarbeid, både på myndighetsnivå og institusjonelt, er utfordrende. For å si det slikt, ikke alle land organiserer og finansierer sine utdannings- og forskningsinstitusjoner som oss. Selvsagt er ikke det poenget med internasjonalt samarbeid at alle skal være som oss. Like fullt har det internasjonale samarbeidet noen praktiske utfordringer som vi må overkomme samme.

Helheten i internasjonaliseringsarbeidet

Jeg vil benytte anledningen til å understreke at internasjonalisering av utdanning må ses i et helhetlig perspektiv. I meldingen vil det bli lagt vekt på å se internasjonalisering som et gjennomgående trekk ved utdanningssystemet. Med det mener vi at den må forankres både i toppledelsen ved institusjonene så vel som i fagmiljøene.

For gevinstene oppnådd med økt mobilitet må ikke stoppe hos enkelteleven, studenten, læreren eller forskeren. I forlengelsen av de gevinster internasjonale erfaringer gir enkeltindividet må dette også føres tilbake til sektoren, institusjonene og kunnskapsnasjonen Norge. Bare slik oppnår vi de kunnskapspolitiske målsettingene.

Internasjonaliseringen har på mange måter den samme begrunnelsen også innenfor grunnopplæringen opp til og med videregående skole. På de ulike utdanningsnivåene er det mange gode prosjekter, det er utveksling av elever og lærere, og det rettes oppmerksomhet mot de internasjonale impulser som skal berike opplæringen.

Språk er selvfølgelig en viktig faktor her, og noe regjeringen ønsker å prioritere. Men også på dette nivået må kvalitet være i høysetet. Høyere opp i utdanningssystemet må kvalitet og faglig relevans være en forutsetning for det internasjonale samarbeidet og engasjementet.

Arven etter Hernes sier at utdanningsinstitusjonene er akademiske kunnskapsinstitusjoner og læresteder. Derfor vil koblingen mot forskning være viktig for internasjonalisering av utdanning i UH-sektoren, selv om den praktiske tilretteleggingen og gjennomføringen av en slik målsetting vil variere om man beveger seg på bachelornivå eller master- og PhD-nivå.

Utfordringer for institusjonene

Internasjonalisering må bli sett på som en naturlig og integrert tematikk i det å utvikle utdanningsinstitusjonene i Norge. Vi trenger noen å sammenligne oss med, vi trenger stimuli utenfra, og den akademiske kvaliteten er avhengig av internasjonalt samarbeid.

Alle studenter skal nyte godt av internasjonaliseringen. Det bør tilbys utdanning ved de norske institusjonene som kan konkurrere med de beste utdanningene internasjonalt. For kvaliteten er viktig, både for rekruttering og interesse fra studenter og lærere, og det er viktig for arbeidslivet. Det er avgjørende at Norge framstår som en attraktiv samarbeidspartner og en seriøs konkurrent. Da er det kvalitet og relevans som er nøkkelen til suksess.

Arbeidslivet er selvsagt avhengig av tilgang på kvalifisert arbeidskraft med relevant kompetanse. I et stadig mer globalt arbeidsmarked, der også norske offentlige og private virksomheter har økende kontakt ut over Norges grenser, er det viktig at de som rekrutteres både kan språk og har kulturforståelse i tillegg til god faglig innsikt.

Evalueringen av Kvalitetsreformen viste at det fortsatt gjenstår mye arbeid på internasjonaliseringsområdet. Men jeg er av den oppfatning at utviklingen går i riktig retning. Internasjonalisering som tema har modnet mer, og det er større aksept for å se det som en naturlig og integrert del av det å bygge robuste institusjoner med det som mål å levere utdanning og forskning av høy kvalitet.

Mobilitet er viktig for alle grupper ved universitetene og høyskolene. Men mobilitet er som sagt ikke bare et mål i seg selv. Mobilitet skal brukes til å berike fagmiljøene og institusjonene, den skal gi impulser, være en del av et faglig samarbeid, og den skal gi oss noe å måle oss opp i mot og strekke oss etter.

Jeg kunne tenke meg å utfordre universitetene og høyskolene på dette området. En ting er at den enkelte student, lærer eller forsker ut fra sitt ståsted kan ha stor nytte av utveksling og internasjonalt samarbeid. En annen ting er hvordan kunnskap og erfaring tilføres institusjonene på bredere front. Jeg har et inntrykk av at det tradisjonelt ikke har vært særlig stor oppmerksomhet mot denne tilbakeføringen av kunnskap og erfaring, som altså Flatin-utvalget understreket allerede for 20 år siden! Samtidig har jeg også det inntrykket at stadig flere tenker på det, og noen fagmiljøer lykkes fordi de har arbeidet målbevisst med det.

En annen utfordring for institusjonene framover er å bidra til at den internasjonale campus i større grad blir et begrep også i Norge. Man skal kunne ta engelskspråklige kurs og mastergrader ved norske utdanningsinstitusjoner, men disse må være gjennomarbeidet som internasjonale program.

Med dette vil vi både gi både norske og utenlandske studenter gode studietilbud, både grads- og utvekslingsstudenter. I tillegg må vi så langt som mulig sørge for at utenlandske studenter og ansatte kan integreres både faglig og sosialt. Med andre ord: Ta vare på og inkludere de som kommer til Norge fra utlandet.

Men det er også viktig for meg å understreke at mange institusjoner er på riktig vei. Gjennom arbeidet med meldingen har det vært møter med mange institusjoner og jeg har selv deltatt på en del av disse.

Det kan trekkes fram mange eksempler på gode tiltak og såkalt ”beste praksis”. Norges Handelshøyskole har gjennom mange år stått svært langt framme i internasjonaliseringsarbeidet og gitt dette et innhold som de kan være stolte av. Som et eksempel på en høyskole har Høgskolen i Volda kommet langt i å få fart på internasjonaliseringen. Universitetet i Bergen har arbeidet målbevisst over lang tid med å utvikle internasjonaliseringen som en integrert del av institusjonenes virksomhet. Fagmiljøene i Nord-Norge har god kontakt og samarbeide med Nordvest-Russland, men også mot det globale fagmiljøet. NTNU arbeider tett og integrert mot relevante teknologiske miljø i Europa, Asia og USA. UMB tilsvarende innen sine miljø og landbruksorienterte områder. Universitetene i Agder og Stavanger har kanskje spesielt gode koblinger med basis i sine næringsorienterte clustere. Det kan også nevnes at det ved mange universiteter og høyskoler er utviklet fellesgrader sammen med institusjoner i utlandet. Vi ser at kontaktene øker  - generelt: Dette bør det bli enda mer av!

Det er også mange andre gode eksempler som burde vært nevnt. I meldingsarbeidet er vi opptatt av å trekke fram gode eksempler som viser at det er mulig å lykkes med internasjonalisering ved våre universiteter og høyskoler. Her må institusjonene gjøre mye selv, og så er det selvsagt områder vi fra myndighetenes side også kan legge bedre til rette for.

Jeg vil understreke at jeg ser en vellykket internasjonalisering som en viktig forutsetning for at institusjonene skal framstå som attraktive for norske og utenlandske studenter og lærekrefter.

En viktig utfordring til institusjonene knytter seg også til holdninger hos deler av det akademiske personalet. Mange uttrykker seg negativt til å få til studentutveksling fordi de ikke ser den faglige verdien.

Slik kan vi ikke tenke. Internasjonalisering er ikke noe man sier ja eller nei til. Selvsagt er det viktig at utvekslingen ikke blir et mål i seg selv, men at det blir satt i sammenheng med utviklingen av studietilbudet og det faglige arbeidet ved institusjonene. En kobling mot forskning og ulike typer av forskningssamarbeid burde i mange tilfeller være en interessant mulighet.

Avrunding

Kunnskapsdepartementet har lagt opp til en åpen dialog og bred tilnærming i arbeidet med stortingsmeldingen, og har gjennomført en forholdsvis omfattende møteserie med institusjoner og organisasjoner i Norge for å få et best mulig kunnskapsgrunnlag for analyse og forslag. I tillegg har vi erfaringsutveksling med myndighetene i våre naboland og planlegger også andre kontakter i Europa.

Til slutt vil jeg gjerne si takk til dere alle for at dere bidrar og er konstruktive til det arbeidet vi nå gjennomfører på dette feltet. Det er helt avgjørende for oss i vårt arbeid med stortingsmeldingen. Og de beste resultater oppnår vi som regel med å jobbe på samme lag – og gjerne i samme retning. Det er utfordringen – det må vi klare.

Takker så mye for oppmerksomheten!