Pomorsonen utløser behov for en ny forsknings - og kompetansebro

Statssekretær Jens Revold til Kirkeneskonferansen i regi av Sør-Varanger kommune i samarbeid med UD, 30. januar 2008, Kirkenes.

Ærede forsamling, orførere og fylkesordførere - mine damer og herrer! Som jeg alltid sier når jeg er i nord – ”det er godt å være hjemme igjen” – i landsdelen og Barentsregionen!

Jeg skal hilse både fra Forsknings- og høyere utdannings-minister Tora Aasland og fra kunnskaps-minister Bård Vegard Solhjell.  Både forskning/-høyere utdanning og  skole kommenteres i innlegget. Det er ikke så ofte Kunnskapsdepartementet har vært til stede ved konferanser av denne typen, men som vi skal se står mitt departement ansvarlig for en betydelig andel av ressursene som brukes i nord!

Det er en stor glede å delta på denne konferansen her i Kirkenes. Man kunne ikke finne et bedre sted for en konferanse om mulighetene og utfordringene pomorsonen og det styrkede samarbeidet mellom Norge og Russland i nord stiller oss overfor. Visst er Kirkenes både langt nord og langt øst, men i denne sammenheng er Kirkenes i sentrum. Kirkenes utgjør et kontaktpunkt for mange nye samarbeidsaktiviteter - slik stedet også har vært et kontaktpunkt for samarbeid og handel mellom Norge og Russland i tidligere tider. Har lyst å nevne at jeg i 1993 og 1994 var redaktør for en rapport ”Kompetanseoppbygging i Barentsregionen” utgitt ved Universitetet i Tromsø. Vi fikk den gang inn flere hundre prosjektforslag innen alle fagområder. Noe av dette ble realisert, men dessverre kom mange ikke i gang. I dag er vi i en helt annen situasjon, fra norsk side er det mange muligheter og regjeringens står for en offensiv satsing i nordområdene.

Vi har allerede hørt flere interessante innlegg som har belyst ulike aspekter både av mulighetene og utfordringene pomorsonen åpner for. Overskriften for dette er innlegget er ”Pomorsonen utløser behov for en ny forsknings- og kompetansebro”. Jeg skal altså peke på muligheter og utfordringer som er knyttet til mitt ansvarsområde, kunnskapsfeltet.  Jeg går nok litt bredere til verks enn det som ligger i Arve Johnsens konsept, for meg er Pomorsonen mer området som strekker seg fra Kirkenes til iallfall Murmansk. Jeg har følgende inndeling på foredraget: Bakgrunn/Kunnskapssatsinger sektorvis/Begrepet for og i regionen/strategier og tiltak/Litt nærmere om satsinger i landsdelen i nord og Kirkenes spesielt/Det internasjonale polaråret/Arktisk universitet. Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet må jeg snakke med basis i det norske utdanning/forsknings-systemet og trekker derfra trådene til samarbeidet i hele Barentsregionen. Jeg vil begynne med et ørlite historisk tilbakeblikk. Pomorhandelen var et ubestridt gode både for nordmenn og russere i et par hundre år, og også i forbindelse med denne kontakten fulgte utveksling av kunnskap og kompetanse. Gjennom handelen med fisk og mel og gryn og mye annet, opparbeidet nordlendingene og pomorene omfattende kunnskap om hverandre. Språk er et opplagt eksempel: Fra midten av 1800-tallet sendte flere nordnorske kjøpmenn sønnene sine til Arkangelsk for å lære russisk, og russere kom til Norge for å lære norsk. Tidligere hadde nordmenn og russere som kjent klart å forstå hverandre gjennom utviklingen av et eget blandingsspråk - som vi i Norge kaller russenorsk. Jeg har notert meg som et interessant faktum at forskere mener at dette språket har utviklet seg litt annerledes enn andre slike handelsspråk. Man antar at dette er fordi det ble brukt av to likeverdige parter, mens de fleste andre slike språk ble utviklet mellom en kolonimakt og et undertrykket folk. Dette sier noe viktig om samarbeidet mellom Norge og Russland historisk sett. Samtidig er det en del av historien vi ønsker å videreføre; et gjensidig berikende samarbeid mellom likeverdige parter. Balansen i forholdet mellom våre to land er utrolig viktig å understreke. Generelt vil jeg bare referere til Professor Einar Niemi: Det vi ser i dag er bare en del en historisk utvikling som har gått i faser – i perioder har kontakten mellom våre land i nord vært sterk som for eksempel mot slutten av 1800-tallet. Så kom en periode med mye mer avgrenset kontakt 1917-1991, avbrutt av krigen. Deretter økt og omfattende kontakt som vi ser i dag.

I Soria Moria-erklæringen setter regjeringen nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. Bakgrunnen for dette er selvsagt alle mulighetene som ligger i nord. Nordområdene står foran en spennende tid, ikke minst på grunn av utviklingen i fiskeriene og  energi- og petroleumsindustrien, men også på grunn av utviklingen på felt som fiskeoppdrett og marin bioprospektering og generelt økt samarbeid over grensen. Samtidig kan konsekvensene av klimaendringene gi nye rammebetingelser på en rekke områder. Utviklingen skaper nye muligheter og utfordringer også på kunnskapsfeltet. Det er ikke for ingenting at kunnskap er beskrevet som selve navet i regjeringens nordområdestrategi. Kunnskap har direkte forgreininger til miljøforvaltning, ressursutnyttelse og verdiskaping. Vi trenger økt kunnskap og kompetanse for å utnytte mulighetene og møte utfordringene i nord. Nordområdestrategien legger til grunn et bredt kunnskapsbegrep som omfatter overvåking, kartlegging, utdanning og forskning. Den understreker at kunnskapssatsingen må være bred og langsiktig, men regjeringen har også pekt på noen områder som vil være særlig viktige for utviklingen av nordområdene.

Et solid kunnskapsgrunnlag innenfor disse temaene vil være avgjørende for at vi skal kunne utforme en god politikk og velge effektive virkemidler for utviklingen av samfunnene i nordområdene. I arbeidet for å realisere nordområdestrategiens kunnskapssatsing, er det viktig å få en god balanse mellom utviklingen av kompetanseinfrastrukturen i nord og et nasjonalt løft som involverer hele forsknings-Norge og alle relevante sektorer. I noen sammenhenger er det først og fremst forskning av ypperste klasse vi trenger, for å fremme god forvaltning og høyteknologisk næringsliv. Da må de beste forskningsmiljøene i Norge, og for den saks skyld i verden, engasjeres. Det skjer gjennom nasjonale konkurransearenaer for forskning for nordområdene og nordområdenes kunnskapsbehov. De beste miljøene er i mange sammenhenger også i nord. Som ett eksempel kan nevnes at Universitetet i Tromsø er vertsinstitusjon for ett senter for fremragende forskning og to sentre for forskningsdrevet innovasjon. Men vi må også engasjere de beste miljøene lenger sør i landet til innsats innenfor nordområderelevante felt - for eksempel petroleum i Stavanger, havforskning i Bergen, teknologisk forskning i Trondheim. I andre sammenhenger er det ikke forskning i verdensklasse som er viktigst, men at det er god kontakt mellom landsdelenes næringsliv og forskning slik at vi får til innovasjon. Da kreves det forskning i nord. Målet med FoU i nord er fortsatt klart og tydelig – vi utfordrer fagmiljøene i nord til å komme enda mer på banen enn hittil. Derfor legger vi vekt på at næringslivsinnretningen i det nordnorske utdannings- og forskningssystemet må styrkes.  Dette utgjør en utfordring til institusjonene - som sammen med Norges forskningsråd og resten av virkemiddelapparatet må bidra til denne utviklingen

Samtidig er det viktig at man ikke sprer kompetansemiljøene for mye, men bygger på de kompetansemiljøene vi har. Derfor ser vi meget positivt på planene om EnergiCampus Nord, som et eksempel på hvordan læresteder, forskningsmiljøer og næringsliv kan trekke sammen for å utvikle utdanningstilbud som det lokale næringslivet etterspør. I dette prosjektet har fagmiljø ved seks universiteter og høgskoler (universitetene i Tromsø, Trondheim og Stavanger, høgskolene i Narvik, Finnmark og Tromsø) gått sammen med Statoil, Finnmark fylkeskommune og Hammerfest kommune om å etablere en energirelatert, skreddersydd høgre utdanning på master- og PHD-nivå og for tilbud innen  etter- og videreutdanning. Målet er at utdanningen skal bli ledende innen energiteknologi tilpasset arktiske forhold, og man ser for seg rekruttering av studenter fra hele det arktiske området. Prosjektet kan kanskje fungere som et mønster for andre aktører, både i Norge, Russland og andre land i regionen. Vi har tildelt 3 mill. kroner i 2008 til utvikling av EnergiCampus Nord – alt tyder på at mer vil komme. Både statsråd Aasland og undertegnede bruker dette oppsettet som et av de beste eksemplene vi har i landet på nettverkssamarbeide mellom flere utdanningsinstitusjoner – samarbeidsformer som vi gjerne ser mer av. Norges forskningsråd er en sentral aktør i regjeringens kunnskapssatsing for nordområdene, og har lagt ned et viktig arbeid for å realisere satsingen gjennom å utforme en egen forskningsstrategi for nordområdene. Strategien er resultatet av en bred prosess hvor både forvaltning, næringsliv, organisasjoner og forskningsmiljøer har kommet med innspill. Forskningsrådets strategi legger opp til en bred og kraftfull satsing både i og for nord. Kunnskaps- og kompetansemiljøer i nord skal utnyttes og styrkes,  samtidig som miljøer over hele landet skal mobiliseres til innsats innenfor nordområderelevante problemstillinger. I tillegg skal nordområdenes unike forskningsmuligheter utnyttes, også som grunnlag for internasjonalt samarbeid. Samarbeid med Russland vektlegges spesielt. Norges forskningsråd anslår at om lag 535 mill. kroner vil gå til nordområderelevant forskning i 2008. Så langt har petroleumsrelevant forskning utgjort en sentral del av forskningsrådets nordområdesatsing. Når det gjelder olje og gass i nord må det stilles de strengeste miljøkrav til virksomheten. Vi må ha, eller utvikle den beste teknologi i verden, for i nord har vi helt spesielle utfordringer. Nå kommer også alternativ energi – jmfr her klimaforliket i Stortinget!

Forskerrekruttering er et nøkkelord i diskusjonen av hvordan vi skal styrke kunnskap og kompetanse i nordområdene. Flere stipendiatstillinger og bedre forskningsvilkår er virkemidler for å øke forskningskapasiteten og kvaliteten i forskningen. Regjeringen har derfor opprettet 350 nye stipendiatstillinger i 2008. 36 av stillingene er fordelt til Universitetet i Tromsø og til høgskoler i nord, for å styrke forskning og rekruttering i nordområdene. For 2009  arbeides det med å øke antallet stipend ytterligere, samtidig som finansieringen tilknyttet hvert enkelt stipend bør opp. Kunnskapsdepartement vil i løpet av året presentere en stortingsmelding om forskerrekruttering og en om internasjonalisering av høyere utdanning. Flere av problemstillingene som gis en grundig behandling her vil klart være relevant for utviklingen av forskning og kompetanse i nordområdene. I tillegg til disse meldingene vil det også komme en som omhandler Innovasjon – også her skal Nordområdene omtales. Jeg innledet med å si at nordområdene står foran spennende tider - det gjør også utdannings- og forskningsinstitusjonene i nord, sammen med sine søsterinstitusjoner over hele landet. Én viktig prosess er arbeidet med å konkretisere et nytt finansieringssystem for forskningsinstituttene. En annen viktig prosess er knyttet til en rapport som fikk mye medieoppmerksomhet i forrige uke; da utvalget for høyere utdanning, Stjernø-utvalget, leverte sin utredning til statsråd Aasland.

La meg si noen ord om Stjernø-utvalget. Tilgjengelighet til utdanning er et gode. Samtidig må størrelse, spredning og kvalitet veies opp mot hverandre. Universitets- og høyskolestrukturen i Norge har stort sett ligget fast siden høyskolereformen i 1994. Siden da har det skjedd store endringer i samfunnet. Derfor er det viktigere enn noen gang at Norge har universiteter og høyskoler som er bevisst sin rolle og kan møte samfunnets behov for høyere utdanning og forskning. Dette er bakgrunnen for oppnevnelsen av Stjernø-utvalget, som har vurdert utviklingen og tiltak innenfor høyere utdanning i et 10-20-års perspektiv. Når rapporten nå er kommet, vet vi at den fremsetter forslag som skaper debatt. Jeg kan forsikre at vi i politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet vil vurdere nøye hvordan vi skal følge opp de råd som utvalget gir oss. Nå skal rapporten på høring og i Kunnskapsdepartementet ser vi fram til en konstruktiv diskusjon med sektoren utover våren. Vi har jo registrert at Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø ønsker å fusjonere. Dette kan være en vei for flere og igjen dersom dette styrker nettverksbygging og samarbeid så er det svært interessant. Institusjonene i Norge, både i nord og i resten av landet, utgjør vårt grunnlag for å bidra til en ny forsknings- og kompetansebro. Men broen skal selvsagt forbinde institusjonene og forskningsmiljøene med partnere på den andre siden. Internasjonalisering er en hovedprioritering i norsk forsknings- og utdanningspolitikk. Betydningen av internasjonalt samarbeid innen forskning og utdanning vektlegges også i nordområdestrategien. Det sirkumpolare perspektivet er naturlig nok sentralt - blant våre viktigste partnere er medlemmene av Arktisk råd.

Russland står imidlertid i en særstilling som samarbeidspartner i nord. Jeg er glad for å kunne si at mye samarbeid innenfor forskning og utdanning allerede er etablert. Men samarbeid med Russland har fått økt prioritet i Kunnskapsdepartementet de siste årene, og vi ønsker å styrke samarbeidet ytterligere. Dessverre har kontakten på politisk nivå innen utdanning og forskning lenge ikke vært så nær som vi kunne ønske, og det var derfor et viktig steg da tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal sist oktober var på offisielt besøk i Moskva. Tro det eller ei, men da var det faktisk nærmere 30 år siden en norsk forsknings- og utdanningsminister sist offisielt besøkte Russland! Vi arbeider nå med en konkret oppfølging av dette besøket, og vi håper at dette er starten på et nærmere samarbeid også på sentralt myndighetsnivå. I så måte har vi mye å lære av dere som arbeider med utdanning og forskning her i nord; her er det nære og gode bånd over grensene. Dette poenget bringer oss tilbake til Kirkenes - som jeg sa er Kirkenes på mange måter i sentrum for nye aktiviteter og samarbeidsrelasjoner. Det er mange nye muligheter som har åpnet seg de siste 10-15 årene. I nordområdestrategien legger vi vekt på at samarbeid med Russland bør styrkes på alle nivåer - både innen utdanning, høyere utdanning og forskning. For virkelig å dra nytte av de nye mulighetene og utvikle ny kunnskap sammen, må vi både lære av hverandre og lære hverandre å kjenne. Derfor er det veldig positivt at mange skoler, både i Kirkenes og andre steder i Finnmark, deltar i aktiviteter under strategiplanen for skolesamarbeid med Nordvest-Russland, som Fylkesmannen i Finnmark koordinerer. Strategiplanen bygger videre på et samarbeid som går tilbake til midten av 1990-tallet. Det er etablert kontakt med de regionale skolemyndighetene i Murmansk, og det er etablert både formelle og uformelle samarbeidsrelasjoner på flere nivåer. Vi ser koblinger fra skole til skole, fra kommune til kommune og fra region til region. Det vektlegges at samarbeidsprosjektene skal ha et faglig innhold, og viktige temaer som verdier og holdninger, miljø, realfag og matematikk er satsingsområder. Det er interessant å se at Fylkesmannen i Finnmark i oppfølgingen av strategiplanen har et godt samarbeid både med aktive kommuner, Barentssekretariatet, Høgskolen i Finnmark og Samisk høgskole. Samarbeidet som vi ser på skolesiden i Finnmark er glimrende. Jeg har nettopp i dag hørt varaordføreren redegjøre for det gode samarbeidet mellom skoler i Sør-Varanger og skoler på russisk side, prosjekt som vi ser som svært viktige og positive. Fordi Kirkenes er kontaktpunkt for slike samarbeid, og ligger så nært grensen, i et område hvor også urfolksperspektivet er sentralt, er samfunnet i seg selv interessant i utdannings- og forskningssammenheng. Innenfor høyere utdanning har Kirkenes fått et nytt spennende tilbud i år, med etableringen av Campus Kirkenes, som er del av Høgskolen i Finnmark. Her er nettopp studier av grenseområder, i et fag kalt Border Studies, blant utdanningene som tilbys. Jeg har registrert at ambisjonen er å skape et internasjonalt studentmiljø i Kirkenes - og at det allerede er rekruttert flere russiske studenter. Problemstillinger knyttet til grenseområder er også tema for forskningsprosjekteer, som har fått støtte av Norges forskningsråd, og er et samarbeid mellom Høgskolen i Finnmark og Barentsinstituttet her i Kirkenes.Når det Barentsinstituttet så har vi hatt et møte her i dag ang. noen av de utfordringene dette instituttet er oppe i. Vi er enige om et møte i Oslo angående dette viktige initiativet. For egen del vil jeg si at Barentsinstituttet primært omfatter samfunnsvitenskapene, men hvorfor stanse der – hvorfor ikke også ta med teknologiområdet som russerne jo er så sterke på? Jeg har også fortalt instituttets ledelse at det er overmåte viktig at de nå får et fagmiljø i ryggen og jeg vet at det er gode kontakter mot UiT og de øvrige høgskolene i landsdelen. Som oppfølging av kunnskapsministerens reise til Moskva høsten 2007, skal det igangsettes et arbeid for å vurdere det fremtidige avtaleverket på forsknings- og utdanningsområdet mellom Norge og Russland. Vi vil prioritere å styrke samarbeidet på områder hvor vi har felles interesser og gode forutsetninger for samarbeid som fremmer kvalitet og blir fruktbart for begge parter. Fiskeri, energi, polarforskning, meteorologi, sjøsikkerhet, oljevernberedskap, miljø og klima er eksempler på slike områder. Her er det allerede er etablert samarbeid og nettverk som vi kan bygge videre på. Dette er også områder hvor felles kunnskap og problemforståelse vil være svært viktig for samarbeid som går utover forsknings- og utdanningsfeltet.

Som et ledd i oppfølgingen av nordområdestrategien, har regjeringen videreført Samarbeidsprogrammet med Russland innen forskning og høyere utdanning. Tematisk følger programmet opp prioriteringene i nordområdestrategien. Jeg konstaterer med entusiasme at flere av lærestedene i nord er aktive innenfor dette samarbeidet, bl.a. Høyskolen i Bodø, Universitetet i Tromsø og Universitetsstudiene på Svalbard er inne med prosjekter innenfor henholdsvis økonomi, samfunnskunnskap og miljø. Programmet skal bidra til å fremme langsiktige samarbeidsrelasjoner mellom høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i Norge og Russland. Fra norsk side legger vi gjerne stor vekt på at samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning skal være institusjonsbasert, ikke bare avhengig av enkeltpersoner. Uten engasjerte enkeltpersoner klarer vi oss ikke, men samarbeidet må også ha en institusjonsforankring og støtte i et miljø for å være sikret gode kår og bærekraft. Alle de nordnorske høyere undervisningsinstitusjonene er involvert i samarbeid med russiske søsterinstitusjoner, gjennom studentutveksling og lærer-/forskerutveksling. Høyskolen i Bodø kan nevnes som en ”veteran” som allerede har over 15 års erfaring med samarbeid med Baltic State Technical University i St. Petersburg. Det samme kan vi vel si gjelder Universitetet i Tromsø som har sitt samarbeide med Pomoruniversitetet i Arkhangelsk. Nå gjenstår så vidt jeg kan se å få på plass et godt fundamentert samarbeide med høyere utdanningsinstitusjoner i Murmansk.

Nordområdestipendene, som finansieres av Utenriksdepartementet, er et annet tiltak som følger opp nordområdestrategien. Dette er et program for studenter fra Russland, USA og Canada, som tilbys stipend i inntil ett år for studier i nordområderelaterte emner ved våre 8 høyere læresteder i nord, inkludert Universitetssenteret på Svalbard. Halvparten av stipendmidlene skal gå til russiske studenter. Det er et mål at institusjonene i Nord-Norge skal bruke programmet til å utvide sin kontakt- og samarbeidsflate gjennom utvikling av nye forbindelser og avtaler. Dermed kan programmet også bidra til å bygge nye relasjoner mellom institusjoner i Nord-Norge og Russland. Jeg må også nevne det norske kvoteprogrammet, som bidrar til å finansiere utenlandske studenters lengre opphold i Norge for en norsk grad. Etter all sannsynlighet muligheten for russiske studenter innen dette programmet styrkes i 2009. Både Norge og Russland deltar i den alleuropeiske Bologna-prosessen, som søker å utvikle et felles europeisk område for høyere utdanning, bl.a. med sammenlignbare gradssystemer og gode godkjenningsordninger. I Norge har vi kommet langt med omlegging av studier i tråd med Bologna-prosessen, mens Russland er i startfasen. Når Russland får innarbeidet enda flere   av Bologna-kravene, vil det bli lettere å samarbeide om høyere utdanning fordi strukturen i studieprogrammene blir mer sammenlignbare. Det er positivt at Universitetet i Tromsø og flere av høyskolene allerede er godt i gang med å utarbeide felles studieprogram med russiske institusjoner, der studentene får anledning til å studere både i Norge og i Russland. Generelt registrerer vi at mange russiske studenter vil studere i Norge, men at færre norske studenter drar til Russland. Dette må vi gjøre noe med og ved siden av de rent formelle ordningene nevnt ovenfor, er det viktig å motivere flere norske studenter til å satse på russisk og på opphold Russland for deler av studieløpet. Der har vi på norsk side en klar utfordring!

Det internasjonale polaråret 2007-2008 (IPY) er en massiv internasjonal forskningsinnsats av stor betydning for nordområdene. Norges deltakelse utgjør en viktig oppfølging av nordområdestrategiens kunnskapssatsing. Den norske regjeringen vil til sammen bevilge over 320 mill. kroner over 4 år til dette formålet. Under Polaråret gjennomføres store forsknings- og kartleggingsprosjekter, som ikke kan realiseres av et enkelt land alene. Polaråret vil frembringe kunnskap som kan danne grunnlag for forskning i tiår fremover, og vil bl.a. bidra til bedre forståelse av klimasystemet og av klima- og miljøendringer. Samtidig er Polaråret en sentral arena for internasjonalt samarbeid, og russiske forskere er her viktige samarbeidspartnere for norske forskningsmiljøer. Russland er partner i nær alle prosjektene som får midler fra den norske Polarår-bevilgningen.  Dette er viktig å merke seg! Det er ikke overraskende at Norge og Russland kan forene krefter i polarforskningen. Begge land har sterke interesser og lange tradisjoner på feltet. Som nevnt er mye av polarforskningen relatert til klima, og kunnskap om utviklingen i klima er selvsagt av stor betydning for både Norge og Russland. Vi er plassert i nord, opp mot Arktis, og alt tyder på at konsekvensene av klimaendringene kommer først og blir størst i Arktis. Innenfor klima- og polarforskning kan både Norge og Russland sies å ha et særlig ansvar - både som energinasjoner, og som polarnasjoner. Samtidig har vi dermed en mulighet til å bidra til utvikling av kunnskap av global betydning - som også vil være vesentlig for samfunns- og næringsutviklingen i nord. Jeg er stolt av at vi har sterke forskningsmiljøer innen klima i Norge - og det er positivt at også på dette feltet er det etablert langsiktige samarbeid med Russland. I Norge er vi opptatt av at innsatsen innen polarforskning må følges opp også i årene etter polaråret. Dette kan være et aktuelt område for økt samarbeid med Russland. Det foregår bl.a. samarbeid mellom Norge og Russland på Svalbard, og dette ønsker vi fra norsk side å styrke. Det internasjonale polaråret 2007-2008 inkluderer, i motsetning til tidligere polarår, ”den menneskelige dimensjonen” - og dette omfatter bl.a. urfolksperspektivet. Blant de norske prosjektene finner man blant annet ett som undersøker hvordan reinsdyrdriften påvirkes av klimaendringene. Prosjektet, som også involverer samarbeid med Russland, illustrerer at polaråret også vil gi oss viktig kunnskap på samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagområder av betydning for polarområdene. Her vil det etableres internasjonale nettverk som norske og russiske forskere vil kunne dra nytte av i fremtidige samarbeidsprosjekter.

I det sirkumpolare samarbeidet er det også prosesser og nettverk som kan bygge opp under arbeidet for å styrke det norsk-russiske forsknings- og kompetansesamarbeidet. Bl.a. leder Norge en arbeidsgruppe som skal vurdere tiltak for å styrke utdannings- og forskningssamarbeidet mellom de åtte arktiske landene. Arktisk universitet er et nettverk av høyere læresteder fra de åtte arktiske landene. Både for 2007 og 2008 har Arktisk Universitet blitt tildelt ekstra midler fra Kunnskapsdepartementet for å videreutvikle mobilitetsaktiviteter, tematiske nettverk og felles utdanningsprogrammer på Master-nivå. Arktisk Universitet administrerer utvekslingsprogrammet north2north, som gir mobilitetsstipender til studenter fra det sirkumpolare nord for studier som har særlig relevans for den arktiske regionen.

Jeg har i det foregående skissert utviklingstrekk som har satt fokus på betydningen av forsknings- og kompetanseutvikling i og for nordområdene, og av samarbeid med Russland på disse områdene. Jeg har også skissert noen utfordringer vi står overfor, og pekt på muligheter for styrket samarbeid, bl.a. gjennom tiltak vi har iverksatt her i Norge. Det er ingen tvil om at samarbeid i nord og samarbeid med Russland vil bli viktigere i årene fremover - den internasjonale interessen er et tydelig tegn på dette. Norge er parat til å spille en sentral rolle i en slik utvikling mot økt internasjonalt kunnskapssamarbeid med Russland. I forbindelse med 2009 budsjettet er statssekretær Walaas og jeg selv enige om at vi vil søke å fremlegge en mer systematisk rapportering om nordområdeinnsatsen. Noen ganger framkommer det i nordnorsk presse antydninger om at denne ikke fikk det omfanget som presentert de første par årene fra den rødgrønne regjeringen. Jeg tenker at en slik presentasjon vil tydeliggjøre at satsingen har vært, er og vil bli betydelig.

Vi har gode og lange samarbeidstradisjoner å bygge videre på, og vi har mange muligheter for å bygge nye samarbeidsrelasjoner. Regjeringen vil legge til rette for en slik utvikling - og vi håper og vet at både næringsliv, institusjoner og forskningsmiljøer vil følge opp!
Så vil jeg rette en takk til

• Kirkenes Næringshage
• Barentssekretariatet
• U D og ikke minst
• Sør-Varanger kommune - for dette flotte arrangementet.

Spasiba!
Takk for oppmerksomheten.