Rammevilkår for forsknings- og utdanningssamarbeid Nord/Sør

 

Takk for invitasjonen til dette seminaret!  Det er en glede for meg å stå nettopp her, fordi temaet dere skal diskutere på dette seminaret kjenner jeg en del til – jeg har  jobbet flere år som leder for Senter for Miljø og Utviklingsstudier ved Universitetet i Tromsø.

Norge, som de fleste industrialiserte land, har en ambisiøs politikk for forskning og høyere utdanning. 

Vi har som målsetting å øke forskningsinnsatsen både i grunnforskningen òg på prioriterte områder der Norge har særskilte interesser, behov eller fortrinn. 

Høyere utdanning er likeledes et prioritert område. Kvalitetsreformen i høyere utdanning som ble innført fra 2003, hadde som tydelig mål at norsk utdanning og forskning skal være på et høyt internasjonalt nivå.

Årsaken til at forskning og høyere utdanning er så høyt prioritert er selvfølgelig viktigheten av kunnskap – utdanning, forskning, teknologi og innovasjon – for utvikling av samfunnet vårt. 

Derfor er det viktig å diskutere hvordan forsknings- og høyere utdanningssamarbeid kan bidra til kapasitetsbygging i utviklingsland, og hvordan forskning og høyere utdanning kan spille en rolle for å bidra til vekst og utvikling i Sør. 

Historisk sett har ikke forskning og høyere utdanning hatt en sentral rolle i bistanden. Man har lagt mer vekt på grunnskole og videregående opplæring. En viktig årsak til dette er at det har vært lite empirisk bevis for de økonomiske gevinstene av forskning og høyere utdanning for samfunnet som helhet. Man har videre gått ut fra at det individuelle utbyttet av høyere utdanning er større enn det samfunnsmessige – og at samfunnet dermed ikke burde prioritere utdanning på dette nivået.

Jeg vil her vise til et seminar i regi av UNESCO som gikk ved det norske vitenskapsakademi tidligere i vår. Lederen for komiteen for høyere utdanning og forskning var ganske tydelig; mens utdanning på grunnskolenivå og videregående selvsagt er viktig og har vært i fokus; er det nå av overmåte stor betydning at også høyere utdanning får oppmerksomhet.  Etter hvert som det primære utdanningssystemene  bedres så vil dette også stille krav til øvrige nivå. 

Imidlertid viser nyere studier at høyere utdanning kan bidra til betydelig økning i inntekt og økonomisk vekst. En viktig faktor er at høyere utdanning bidrar til bevissthet om, og evne til bruk av, ny teknologi. 

Robert Solow, Nobelprisvinner i økonomi, hevder at 80 prosent av økonomisk vekst er knyttet til teknologisk utvikling. Andre forskere vil gi et lavere anslag, men det er likevel bred enighet om viktigheten av forskning og teknologi for vekst og velferd. 

Teknologi er et særegent økonomisk gode. Det er som regel svært kostbart å utvikle ny teknologi, mens kostnadene ved bruk er relativt lave. Det er med andre ord mulig å være ”gratispassasjer”, men det forutsetter altså at man har noe kunnskap i bunnen.

Jeg vil her vise til SSBs konjunkturoversikt for 2007 der, for Norges vedkommende, en kan si at 75 % av nasjonalkapitalen skriver seg fra den såkalte humankapitalen – eller den kunnskapen vi har til å utnytter våre realverdier – fisk eller olje. Stikkord her kunne være Birkeland og Eyde og entreprenørvirksomhet med basis i naturvitenskapene,  eller til gode forvaltningssystemer for fiskeriene våre som trekker på marin biologi, men desidert også på samfunnsvitenskap og økonomi. 

Dette innbærer at forskning og høyere utdanning ikke bare er viktig for industrialiserte land, men spiller en avgjørende rolle for vekst og framskritt i utviklingsland. Forskning og høyere utdanning er med andre ord en nødvendighet i kampen mot fattigdom. 

Situasjonen i dag er at forskningsinnsats er ulikt fordelt mellom ulike land og regioner. Noen industrialiserte land utfører mesteparten av verdens forskning. Dette bildet har flere problematiske konsekvenser for utviklingsland som ikke har noen stor andel i den globale forskningsinnsatsen. 

For eksempel er det meste av forskningen rettet mot problemer og spørsmål knyttet til behov i den industrialiserte verden der forskningen finner sted. Et veldig tydelig eksempel har man som kjent i medisinsk forskning, der det er beregnet at 90 prosent av forskningsinnsatsen er rettet mot behovene til ti prosent av verdens befolkning. Dette innebærer at mye av forskningen ikke har direkte relevans for utviklingsland. I så måte er det forunderlig at et land som Cuba med så mye spesialkunnskap innen tropisk medisin, så systematisk holdes utenfor det internasjonale fagfelleskap. Faktisk tror jeg at mange av våre miljø har mye å lære av Cubansk medisin. 

Dessuten er det behov for et visst nivå på utdanning, forskning og teknologikompetanse, for å kunne dra nytte av kunnskap som utvikles andre steder. Kunnskap er dermed også en inngangsbillett for å kunne ta del i internasjonal kunnskapsutvikling. 

Norge, sammen med andre industrialiserte land, kan bidra til å møte disse utfordringene på ulike måter:

- Én måte er å arbeide for økt finansiering av forskning som er rettet mot å løse problemer i land som ikke har kapasitet til å investere i forskning.

-  En annen måte er å jobbe for å øke den internasjonale kunnskapsutvekslingen, også med utviklingsland.

- Enda en måte er å integrere forskning og høyere utdanning som virkemidler i bistandspolitikken.

Dette siste innebærer jo å ”lime” sammen forskning og utdanning – noe som jo etterstrebes hos oss og som ville kunne bidra til å sikre kunnskapsoverføring der det er nødvendig. 

Selv om høyere utdanning og forskning historisk ikke har hatt noen sentral rolle i bistanden, prosenten er beskjeden for den direkte støtten, så har Norge lange tradisjoner nettopp for å bruke utdanningssamarbeid som virkemiddel i bistands- og utviklingssamarbeid. Og det skal vi fortsette med, fordi høyere utdanning og forskning som sagt har avgjørende betydning for økonomisk bærekraftig vekst og økt velferd – og også for demokratisering, og ikke minst for statsbygging og kapasitetsutvikling i våre samarbeidsland innenfor utviklingspolitikken.

Ved å rette oppmerksomheten mot høyere utdanningsorganer i samarbeidsland går vi inn i de sentrale institusjonene og kan dermed unngå det Terje Tvedt har kritisert mht. norsk bistand; nemlig manglende evne til å knytte bistanden til institusjonsoppbyggingen i den tredje verden.  Jeg har sans for NGOenes rolle, tror de har en stor rolle  å spille, men mens universitet i hovedsak består så kan altså frivillige organisasjoner forsvinne. Dermed står den del av mottakerlandet som har mottatt tjenester av organisasjonen stå ribbet og uforberedt tilbake. 

Jeg vil i den sammenheng vise til rapporten Mot en mer kunnskapsfokusert utviklingspolitikk, som er utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Utenriksdepartementet. 

Arbeidsgruppen hadde som oppgave å gi innspill til en plattform for bilateral bistand til høyere utdanning og forskning i utviklingslandene. Arbeidsgruppen la fram sin rapport i 2007. Hovedkonklusjonene i rapporten er at det må satses mer på høyere utdanning og forskning i norsk bistand, noe som bl.a. innebærer:

- økt satsing på samarbeidsprogrammer mellom norske institusjoner for høyere utdanning og forskning og tilsvarende i Sør, inkludert instituttsektoren

- økt satsing på støtte til institusjoner for høyere utdanning og forskning i bilaterale programmer i samarbeidslandene

- økt bruk av høyere utdanning og forskning innen tematiske satsinger - inkludering av høyere utdanning og forskning i sektorprogrammer

- mer vekt på høyere utdanning og forskning i budsjettstøttedialogene

- bedre finansielle muligheter for å inkludere forskere fra samarbeidsland i ordinære forskningsprogrammer i Norges forskningsråd 

I og med at dette er en rapport som behandler politikk (og budsjett) som sorterer under Utenriksdepartementet, vil jeg ikke gå nærmere inn på en vurdering av arbeidsgruppens forslag her, annet enn å si at Kunnskapsdepartementet anser mange av arbeidsgruppens vurderinger og forslag om interessante. Og Kunnskapsdepartementet har selvfølgelig dialog med Utenriksdepartementet om de problemstillingene som drøftes i rapporten.

Jeg kan i denne sammenheng nevne møter jeg har hatt med  nåværende og forrige statssekretær i Bistandsdepartementet, og til at min statsråd møtte Erik Solheim tidligere i dag.

Men vi har allerede en rekke ordninger som støtter opp norske utdanningsinstitusjoners samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjoner i utviklings- og bistandsland. 

Dette gjelder for eksempel Norads program for masterstudier (NOMA). Videre har vi NUFU-programmet (The Norwegian Programme for Development, Research and Education), et ypperlig samarbeidsprogram mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og universiteter i partnerland i Sør. Begge disse ordningene finansieres av Utenriksdepartementet. 

Vi har også kvoteordningen, som i all hovedsak finansieres av Kunnskapsdepartementet, og som tilbyr utenlandske studenter fra utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa og Sentral-Asia, utdanning i Norge. Formålet med kvoteordningen er å tilføre studentene relevant kompetanse som kan komme hjemlandet til gode når de reiser hjem etter endt utdanning. Samtidig skal ordningen bidra til å knytte institusjoner og næringsliv i mottakerlandene til det globale kunnskapssamfunn. 

Ordningene – NOMA, NUFU og kvoteordningen – har alle som formål å bidra til kapasitetsbygging i samarbeidslandene, det vil si å bidra til at samarbeidslandene får bygget opp egne, velfungerende utdannings- og samfunnssystemer. Samtidig bidrar alle tre ordningene til å styrke norske institusjoners internasjonale samarbeid. 

Internasjonalt samarbeid er prioritert både i norsk forsknings- og høyere utdanningspolitikk, som det også er det i mange andre land. Samarbeid med utviklingsland er del av dette bildet, selv om samarbeidsområdene og virkemidlene kan være noe annerledes enn når vi samarbeider med andre industrialiserte land. 

Internasjonaliseringsstrategiene i Kvalitetsreformen for høyere utdanning legger vekt på at økt internasjonalt aktivitetsnivå er nødvendig for å få nye impulser i universitets- og høyskolesektoren og for å øke kvaliteten i norsk høyere utdanning. Vi ser med andre ord på internasjonalisering som et kvalitetsverktøy. 

Det er viktig å ha kvalitetsaspektet med seg også når man diskuterer kapasitetsbygging innen forskning og høyere utdanning som del av utviklingspolitikken. Dette må dels ha å gjøre med faglig nivå, med forskningsbasert utdanning og kunnskap, med internasjonal forskning og internasjonalt samarbeide som et korrektiv til vår egen virksomhet. Selv om ikke målet nødvendigvis er å etablere forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner på øverste internasjonale nivå (andre  mål kan være like viktige), er det avgjørende at internasjonalt anerkjente standarder blir fulgt i innsatsen for å bygge kapasitet og kompetanse i utviklingsland. 

Fordi den globale interessen for høyere utdanning er økende, og ikke alle land har kapasitet til å tilby utdanning til alle som ønsker det, er transnasjonale utdanningstilbud økende. Et vidt spekter av nye utdanningstilbud har dukket opp, og dessverre leverer ikke alle hva de lover (utdanning som vare!). 

For å møte utfordringer knyttet til økt transnasjonal handel med utdanning, har Unesco og OECD i fellesskap utviklet Guidelines for Quality Provisions in Cross-Border Higher Education. Disse retningslinjene har som mål å sikre at studenter har tilgang på utdanning av god kvalitet og relevans, samtidig som de respekterer hvert lands autonomi med hensyn til høyere utdanning som virkemiddel for å nå nasjonale mål. 

I Europa er Bologna-prosessen viktig for utviklingen av høyere utdanning. Norge er med i denne prosessen, som har som mål å utvikle et felles europeisk område for høyere utdanning, med sammenlignbare strukturer. 

Men Bologna-prosessen har også en ekstern dimensjon. Reformene som følger av Bologna har medført betydelig interesse og bidratt til diskusjoner mellom Europa og internasjonale partnere på en rekke områder. Dette gjelder for eksempel godkjenning av kvalifikasjoner og fordelen av samarbeid basert på gjensidig tillit og forståelse. Det har også vært initiativ i ulike regioner i verden for å reformere høyere utdanningssystemer, for å nærme seg rammeverket i Bologna.

Særlig delgradstudenter, både de som kommer til oss og de som reiser ut, skal kunne være sikre på at programmene de tegner seg på er effektive mht. det å komme i gang og til gjennomføring. Der vi ser samarbeid ønsker vi oss altså godt integrerte utdanningsløp.

Både Bologna-prosessen og Unesco/OECD-samarbeidet om retningslinjer, er eksempler på viktige internasjonale prosesser som er relevante for diskusjonene rundt temaet for dette seminaret. Jeg tror at internasjonalt samarbeid, blant annet gjennom multilaterale organisasjoner i FN-systemet, er avgjørende for å utarbeide gode rammeverk og retningslinjer for kvalitetssikring og godkjenning av kvalifikasjoner. Innsats for å øke forsknings- og utdanningskapasitet i utviklingsland må baseres på slike rammeverk og retningslinjer.

Vi skriver nå en melding om internasjonalisering av høyere utdanning. Denne må ha forskjellige regionale fokus og den må adressere de store spørsmål i vår tid. Jeg tenker meg at Nord/Sør relasjonen må gis et klart avsnitt i meldingen selv om denne skal fokusere mange tema. Jeg kunne tenke meg at dere i de tilbakemeldinger dere gir berører forskjellige forhold:

a)    Hva trykker eller forhindrer internasjonalisering?

b)    Hva er tilsynelatende små, men effektive byråkratiske hindre for god internasjonalisering?

c)    Hva ligger de større, mer systematiske og ressurskrevende barrierene?

 

Med dette ønsker jeg dere lykke til med dagens diskusjoner. Takk for meg!