Regjeringens Europapolitikk - et overblikk

Regjeringens Europapolitikk, et overblikk 

Kjære forsamling,

Takk for invitasjonen fra Kommunenes Sentralforbund om å delta på dagens seminar i Trondheim for å snakke om Regjeringens arbeid med Europapolitikken.  Seminaret er i tråd med Regjeringens ønske om at hele det norske samfunnet engasjerer seg i europarelevante spørsmål. Det er derfor meget aktuelt at KS har tatt initiativ til denne landsomfattende seminarserien på fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Siktemålet er å øke kunnskapen og engasjementet i kommunesektoren i Europa-saker og mer spesifikt i europeiske samarbeidsprogrammer.  Jeg ser av deltakelsen at mange flere instanser enn kun kommunene deltar her i dag. Det er positivt.

For en klar EU-skeptiker som meg selv, der fullt medlemsskap er uaktuelt så har jeg klart ment at vi må delta i samarbeide med europeiske institusjoner på alle nivå innen høyere utdanning og skole, men selvsagt også mhp kommuner, fylkeskommuner og sivilt samfunn for øvrig. Jeg skal gå igjennom hovedområdene og starter deler dette inn i

            -området som omhandler EØS-kontingenten,

            -det som har å gjøre med utjevningsordningen

            -til sist litt generelt  om EU-politikken, konsultasjonsordninger etc. 

Samlet bidrar Norge nå med ca 3.4 mrd norske kroner inn i dette samarbeidet, og det er en formidabel størrelse. Mye av dette ”får vi tilbake til” Norge på forskjellig vis, men det er helt avgjørende at vi er flinke og deltakende og at vi kan reglene. Mange som har sett og deltatt i systemet (selv har jeg vært med i søknader i forbindelse med ett av rammeprogrammene forskning) kan bli oppgitte over byråkrati, skjema og rapporteringskrav. Der tror jeg at man nok må profesjonalisere seg, at større kommuner for eksempel har en egen stab eller personer med denne kompetansen, for mindre kommuner at en går sammen om søknader og satsninger.

Jeg vil starte med å gi noen eksempler på hvor nært knyttet vi faktisk er til EU uten å være medlemmer. Den europeiske union er Norges viktigste handelspartner. Av vår eksport går ca 80 % til EU og av det vi importerer kommer ca 70 % fra EU. Videre sikrer EØS-avtalen Norge adgang til EUs indre marked med de fire friheter, med unntak av fisk og landbruk. Vi sikres også tilgang til de europeiske samarbeidsprogrammene, som jo er hovedtema på seminaret her i dag. 

Og det er kanskje gjennom samarbeidsprogrammene som regionale aktører i kommunene, fylkeskommunene osv. er i størst kontakt med EU-systemet. Vi deltar i programmer som dekker flere områder; fra helse til IKT, via kultur, utdanning og energi. 

Samarbeidet via EØS-kontingenten
Gjennom dette konkrete internasjonale samarbeidet kan norske kommuner få inspirasjon og eksempler som kan gi utvikling i ens egen kommune. Eksempelvis kan man delta i EUs program for livslang læring (LLP), som er verdens største utdanningsprogram. Programmet gir norske kunnskapsaktører fra alle nivåer store muligheter til samarbeid med partnere fra 30 andre land i Europa. Dette er det største og viktigste utdanningsprogrammet Norge deltar i. 

Programmets forløpere, Sokrates, Leonardo da Vinci og e-læringsprogrammet, har vært svært vellykte. De har bidratt betydelig til økt kontakt og forståelse mellom landene i Europa. For Norge er det nødvendig å delta i LLP for å videreutvikle et godt innarbeidet internasjonalt samarbeid. Et samarbeid som gjelder for hele utdanningsområdet og for svært mange av våre utdanningsinstitusjoner. 

Deltakelsen i LLP, og derigjennom økt mobilitet, kan sikre flere muligheter for læring og utdanning i Norge.  Det dreier seg om å sikre tilgang til den internasjonale kunnskapsfronten. Men også å bli kjent med andre faglige og pedagogiske tradisjoner. Internasjonal deltakelse i kunnskapsfronten er i tillegg et viktig speil, et kritisk korrektiv, til norsk kunnskapspolitikk. Det er bare i samhandling og i sammenlikning med andre at vi kan vite hva vi selv står for – av kvalitet, konkurranseevne og fortrinn.

Vi vil her bare nevne våre store skoleutfordringer som vel alle er kjent med, stikkord PISA, PIRLS og nasjonale prøver. Vi har helt sikkert mye å lære av samarbeide med land i Europa herl, våre naboer i Norden, spesielt Finland, ligger som kjent i toppen.

Livslang læringsprogrammet utgjør også en betydelig del av Norges kontingentforpliktelser til alt programsamarbeid innenfor EØS-avtalen. Ca. 187 mill. kroner årlig, eller om lag 12 prosent. Det vil si at det er den nest største utgiftsposten på dette budsjettet etter Rammeprogrammet for forskning, som utgjør ca. 1 milliard kroner årlig, eller om lag 70 prosent. De to programmene er dermed blant bærebjelkene i EØS-avtalen og en betydelig faktor i kontakten med EU, og representerer altså rundt 82 % av en total på rundt 1.4 milliarder kroner.  

Viktigheten av norsk deltakelse kommer fram da vi ser på hva norske aktører får ut av å engasjere seg og delta i samarbeidsprosjekter under EUs utdanningsprogrammer. Deltakerne sier at internasjonalt utdanningssamarbeid er et verdifullt og styrkende komplement til nasjonal satsing og læringsmiljø. Møtet med fremmede kulturer og andre undervisningssystem har brakt med seg nye ideer og impulser. Nøkkelord er større selvstendighet, forbedrede prestasjoner og økt motivasjon til læring. Det rapporteres også om holdningsendringer og positive ringvirkninger i nærmiljøet. 

Norske elever, studenter og lærere har gjennom den norske deltakelsen fått faglige utfordringer og møtt andre europeiske språk og kulturer. For eksempel har flere enn 14 500 norske studenter vært på utveksling gjennom Erasmusprogrammet. Samtidig har over 100 000 norske elever deltatt i skolesamarbeid gjennom Comenius. Omtrent 11 000 elever og 1 300 lærere deltar årlig i skolesamarbeidsprosjekter. I regi av Leonardo da Vinciprogrammet har over 1 500 elever og lærlinger innen yrkesfag deltatt i utveksling i Europa. 

EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling er EUs viktigste instrument for å finansiere forskningssamarbeid i Europa. Det er også det desidert største internasjonale FoU-programmet i sitt slag. Gjennom sin deltakelse har norske forskere, FoU-institusjoner og bedrifter fått svært mange nye nettverk og samarbeidspartnere. Rammeprogrammet er også av interesse for kommuner og fylkeskommuner. Disse kan eksempelvis inngå i et partnerskap med en forskningsinstitusjon, der kommunen eller fylkeskommunen kan være en testaktør for forskningsprosjektet. Programmet kan også bidra i opprettelsen av lokale kunnskapsregioner. 

Det er gledelig at Norge har hatt god uttelling i det 6. rammeprogrammet. Norske forskningsinstitusjoner og bedrifter har deltatt i omtrent 850 prosjekter, eller ca. 10 % av alle prosjektene i rammeprogrammet. Innvilgelsesprosenten for søknader med norsk deltakelse har vært på 28 %, sammenlinket med 18 % i gjennomsnitt for programmet som helhet. Norge har hatt særlig god deltakelse innenfor områdene marin og maritim forskning, miljø, transport og energi. Dette skal vi bygge videre på i det 7. rammeprogrammet.

Siden det 7. rammeprogrammet har langt større budsjett og større omfang enn tidligere, vil det være en utfordring å oppnå fortsatt god norsk uttelling. Det at vår innsats inn mot programmene øker relativt med våre sterke økning i BNP gjør at vi utfordres ytterligere. Det er imidlertid også store muligheter i det 7. rammeprogrammet. De forskningspolitiske prioriteringene i rammeprogrammet sammenfaller i stor grad med våre egne. Vi kan dermed se på det 7. rammeprogrammet som en arena som kan bidra til å styrke våre egne satsinger. Vi vil blant annet kunne samarbeide om fornybare energikilder, CO2 - fangst og -lagring og klimaforskning. 

Norske forskere har i det 6. rammeprogrammet samarbeidet med forskere fra mer enn 100 land. Det 7. rammeprogrammet muliggjør nemlig forskningssamarbeid også med utviklingsland, blant annet om helse, jordbruk, fiskeri og miljø. 

Aktiviteter innenfor et bredere forskningsfelt i det 7. rammeprogrammet har også høy relevans for Norge. Dette omfatter ordninger for forskermobilitet, utvikling av kunnskapsregioner, utvikling av ny forskningsinfrastruktur i Europa og tiltak rettet mot små og mellomstore bedrifter. 

Fra 2007 har Norge også deltatt i EUs rammeprogram for konkurranseevne og innovasjon (CIP). Programmet samler og viderefører en rekke tidligere programmer og aktiviteter med økt konkurranseevne og innovasjon som formål. Norge har deltatt i flere av disse. CIP har som mål å styrke innovasjon og konkurransekraft i næringslivet. Videre skal det skape et innovativt og inkluderende informasjonssamfunn. 

CIP skal også fremme effektiv energibruk og økt bruk av fornybar energi. Programmet har særlig fokus på små og mellomstore bedrifter i europeisk målestokk. Dette kan også omfatte bedrifter som er relativt store etter norske forhold. CIP er dermed relevant for en stor del av norsk næringsliv.

Målene i CIP skal nås gjennom tre delprogrammer: Innovasjon – og entreprenørskapsprogrammet, IKT-programmet og energiprogrammet. Den norske kontingenten er på 625 mill. kroner for deltakelse i hele programmet fra 2007 til 2013. I Norge ligger programmet under NHD, FAD og OED. Årlig innsats her representerer rundt 6 % av totalen nevnt ovenfor. 

Mange av dere kjenner sikkert til Interreg. Dette er EUs program for å fremme sosial og økonomisk integrasjon over landegrensene gjennom regionalt samarbeid. Interreg har vist seg å være et viktig bindeledd mellom regionale og nasjonale interesser på tvers av landegrenser og for europeisk politikkutvikling. Gjennom dette samarbeidet har større strategiske prosjekter med betydning for utviklingen av store deler av Norge blitt realisert. 

Transport og miljø er eksempler på områder hvor vi vanskelig kan finne de beste løsningene uten samarbeid med andre land. Regionalpolitikken er således et område hvor det internasjonale elementet er helt sentralt. Internasjonalt samarbeid kan ofte være en god tilnærming til regionalpolitiske utfordringer hvor læring, kompetanseutvikling, erfaringsutveksling, nettverksbygging og politikkutvikling er en stadig viktigere del av den faglige utfordringen. Norges bidrag til Interreg over hele programperioden 2007 – 2013 vil bli rundt 730 millioner kroner, og programmet ligger under KRD. Innsatsen årlig blir dermed på rundt 7 % av en samlet EØS-kontingent. 

Utover EUs samarbeidsprogram og Interreg, har Norge også en relasjon med EU på det jeg vil kalle utjevningsområdet. Norge ønsker å bidra til å skape et solidarisk og trygt Europa. Selv om vi ikke er medlem av EU, er det bred støtte  Det skulle bare mangle om ikke Europas ”rike fetter” ikke skulle delta i dette. Det er akkurat dette EØS-finansieringsordningene handler om. I tillegg gir disse EØS-midlene en unik mulighet til å styrke Norges gjensidige bånd til EUs nye medlemsland gjennom nettverksbygging og ulike former for prosjektsamarbeid. 

Norge bidrar totalt med over 10 milliarder kroner til EUs 12 nye medlemsland, samt Hellas, Portugal og Spania i en femårsperiode fra 2004 til 2009. EØS-midlene ligger hos UD, og støtter prosjekter og andre tiltak innen områder som miljøvern, klima og energi, helse og barn, utvikling av menneskelige ressurser, kommunal og regional utvikling, forskning, utdanning og grensekryssende samarbeid.

Gjennomsnittlig utgjør dette 2 mrd kroner årlig som en solidarisk håndsrekning. Med de foran nevnte rundt 1.4 mrd NOK årlig i kontingentbetaling, blir samlet støtte rundt 3.4 mrd NOK.

I nesten alle mottakerland av EØS-midlene opprettes det egne stipendfond. Det polske stipendfondet lanseres i vår. Hovedvekten her er på høyere utdanning, men fondet vil også inkludere støtte til skolesamarbeid og elevutveksling. Det tsjekkiske stipendfondet er kommet lengst. Over hundre tsjekkiske studenter vil ved avslutningen av vårsemesteret 2008 hatt opphold i Norge – fra Tromsø i nord til Agder i sør. Innenfor mitt felt er det også etablert et polsk-norsk forskningsfond, med en totalramme på 120 mill. kr. over tre år. 

Prosjektsamarbeid i disse nevnte programmene kan gi merverdi for kommuner som deltar, men det krever at en er gjennomtenkt og vet hva en vil. Prosjektarbeid kan gi viktig utvikling når det gjøres på områder hvor kommunen ønsker å satse. 

I en undersøkelse som KS gjorde blant landets fylkeskommuner, var det bare halvparten av de spurte som mente at de internasjonale aktivitetene er godt eller svært godt politisk forankret i hjemmeorganisasjonen. Et annet funn er at de som deltar ute, blir mer kompetente, men de greier ikke fullt ut å overføre denne kompetansen til dem som er hjemme i organisasjonen. 

Det er derfor viktig at det internasjonale arbeidet blir forankret i kommunens planverk. At lokalpolitikere fatter vedtak om hvor i verden de vil engasjere seg, og på hvilke saksområder. Det er selvsagt viktig ut fra ressursene som brukes på arbeidet, men også for å sikre at erfaringer og kunnskap kommer til nytte for kommunen.

Selv var jeg i 2006 og 2007 med på å lede arbeidet for en internasjonal strategi for Tromsø kommune. Det er klart at vi der vektla samarbeidet med Nordvest-Russland og globale forbindelser. Også Norden og europeiske samarbeid ble understreket, men jeg må si at hadde jeg visst det jeg vet i dag skulle vi tatt med mer av samarbeidsmulighetene i Europa i rapporten.

Som vi nå har sett påvirker EUs politikk store deler av det norske samfunn. Norge kan likevel med sin kunnskap og gjennom formelle og uformelle kanaler og samarbeidsformer, felles verdier og kulturelle bånd, ha mulighet til å bidra i utformingen av EUs politikk og beslutninger fordi dette er viktig for oss som nasjon. Som en følge av alt dette må den politikken vi kaller europapolitikken derfor settes høyt på dagsorden og gis god oppfølging gjennom hele den politiske styringskjeden. 

Hvordan forholder Norge seg så til et EU som stadig bryter nytt land i sin utvikling? Norge vil ha klare synspunkter på den politikk som angår oss og som formes innenfor dette alleuropeiske og styrkede EU. Regjeringen ønsker at Norge skal være en aktiv bidragsyter for å skape et solidarisk og trygt Europa gjennom å føre en aktiv og offensiv europapolitikk. Vi vil derfor utnytte felles muligheter, ta vår del av et europeisk ansvar og markere våre verdier om fellesskap og solidaritet. 

Denne klare målsetningen er nedfelt i regjeringens politiske plattform – Soria Moria-erklæringen. For å føre en aktiv og offensiv Europa-politikk må vi bli mer effektive, bedre koordinerte, målrettede, informerte og dyktige til å arbeide overfor EU. 

Da regjeringen tiltrådte for snart 2½ år siden ble det bestemt å legge frem en Stortingsmelding om gjennomføringen av europapolitikken, St. meld. 23 (2005 – 2006). Meldingen utgjør Regjeringens styringsredskap i arbeidet med EU/EØS-saker i inneværende stortingsperiode. Meldingen munner ut i en handlingsplan for gjennomføringen av europapolitikken. 

Handlingsplanen konkretiserer tiltak for å sikre 1) tydelige og tidlige politiske prioriteringer, 2) god samordning og utnytting av mulighetene, 3) god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, 4) økt kompetansebygging og 5) økt åpenhet og dialog. I stortingsmeldingen ble det presisert at de ulike tiltakene skulle følges opp på en konkret og systematisk måte. 

Hva har så skjedd? Stortingsmeldingen ble fremlagt for Stortinget i juni 2006 og deretter debattert. Det er utarbeidet en tiltaksplan for forvaltningen som gir oversikt over arbeidsoppgavene, klargjør hvem som har ansvaret for å gjennomføre dem og fastsetter tidsfrister for når de skal være iverksatt. Tiltaksplanen har bestått av hele 96 tiltak, hvorav omkring 70 tiltak allerede er gjennomført, men flere kan komme til etterhvert. Tiltaksplanen er å anse som et levende dokument som er under løpende vurdering.

I sentralforvaltningen spiller EØS-koordineringsutvalget en meget viktig rolle. Der debatteres og forberedes alle sentrale EU/EØS-tema og politiske saker som regjeringen er engasjert i. I koordineringsutvalget deltar alle departementer, Statsministerens kontor og representanter fra den norske delegasjonen til EU. Koordineringsutvalget møtes jevnlig og forbereder saker som skal oversendes til Stortinget. 

Også internt i Kunnskapsdepartementet gjennomfører vi en koordinering av EU-politikken på vårt felt. Dette omfatter et stort område fra barnehagesektoren til forskning. Vi har derfor etablert et tverrgående EU-team som består av ansatte fra alle de ulike fagavdelingene i departementet. Dette fører til at vi får en enhetlig politikk på EU-området. 

Et annet tiltak som er iverksatt for å styrke Regjeringens europapolitikk er fastsettelse av tre overordnede arbeidsprogrammer for henholdsvis EØS-arbeidet, justis- og innenriksfeltet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (FUSP). Arbeidsprogrammene ble vedtatt sommeren 2007 og skal revideres årlig. 

Regjeringen har lagt vekt på at arbeidet med Europa-saker skal inngå i det ordinære arbeidet i departementene og i deres underliggende organer, godt forankret på politisk nivå. Regjeringen har også oppmuntret til interdepartementalt arbeid og koordinering.  Det er viktig å få frem prioriteringer om når og hvor synspunkter skal spilles inn i EU. Hvert enkelt departement er pålagt å utarbeide en strategisk plan for sitt arbeid overfor EU. Kunnskapsdepartementet er nå i sluttfasen av sitt arbeid, og den endelige planen vil bli lagt ut på Europaportalen på Internett. 

Videre er det et viktig poeng å bidra med nasjonale eksperter inn i EUs forvaltningsstruktur. Disse bidrar med norsk kompetanse og får EU- kompetanse i retur til Norge. De til enhver tid over 50 nasjonale eksperter ved EUs institusjoner utgjør en viktig for ressurs i det norske EU-arbeidet. Innenfor utdannings- og forskningsfeltet alene har vi 11 nasjonale eksperter. Departementene er nå i ferd med å vurdere hvordan vi bedre kan utnytte denne ordningen. 

Det har videre kommet på plass et nasjonalt Europaforum som møtes årlig og ledes av utenriksministeren. Dette er en møteplass der aktuelle europapolitiske temaer kan diskuteres med aktører utenfor sentralforvaltningen. I forumet deltar representanter fra så ulike miljøer som politiske partier, forskere, interesseorganisasjoner og råd, regionale myndigheter, utdanningsinstitusjoner og Sametinget. I tillegg finnes det også et forum for arbeidslivets parter, forskerforum og NGO-forum. 

Stortinget har bedt om å bli holdt godt orientert om Regjeringens europapolitikk gjennom halvårlige redegjørelser i åpent Storting. Formålet med hyppige redegjørelser er at Stortinget reelt skal kunne delta i debatten rundt ny politikk. EØS-utvalget på Stortinget endres nå til Europautvalget. Denne komiteen skal få tilsendt mer og fyldigere informasjon. Referater fra Europautvalgets møter skal offentliggjøres umiddelbart. Stortinget vil regelmessig bli gjort kjent med større saker, være seg rettsakter, politikkforslag fra EU (grønnbøker og hvitbøker) og viktige initiativ som EU tar, på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Europaportalen.no er det viktigste virkemiddelet for å formidle det nye løftet i arbeidet med EU og EØS-saker. Denne informasjonskanalen har eksistert en stund, men er forbedret i den senere tid. Her skal dere finne god informasjon om blant annet oppfølgingen av Stortingsmeldingen og aktuell europainformasjon med mange nyttige lenker. 

Utenriksdepartementet er i St.meld. 23 gitt i oppgave å utarbeide en årlig rapport som redegjør for de aktiviteter som pågår for å oppfylle målene Regjeringen har satt med stortingsmeldingen. Den første rapporten foreligger nå på europaportalen og vil bli oppdatert jevnlig. 

Jeg imøteser en god dialog med kommunene og KS om europapolitiske spørsmål i fremtiden og håper dere virkelig gjør en jobb for å realisere mulighetene i egne hjemkommuner eller fylker. Jeg skal også spent følge noen av innleggene senere i dag som presiserer tydeligere programmene og mulighetene.

Takk for oppmerksomheten!