SAIH kampanje ”Akademisk frihet”

Statssekretær Jens Revolds tale ved lansering av SAIH kampanje ”Akademisk frihet”, 6. oktober 2008, Studentersamfunnet, Oslo.

Innledningsvis

• Akademisk frihet og lik tilgang til kunnskap er viktige og aktuelle spørsmål – derfor er det gledelig at SAIH setter dette på dagsordenen.
• Individuell akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp og en viktig betingelse for å sikre uavhengig og pålitelig forskning og høyere utdanning. Akademisk frihet for forskeren innebærer frihet til å stille spørsmål, til å velge emne og metoder og til å legge frem forskningen offentlig.
• Samtidig er det en kjensgjerning at en slik frihet ikke kan eksistere uavhengig av tilgang til forskning, og kunnskap. Derfor er innretningen på SAIHS kampanje; ”Oppbygging av kunnskapsbasen i utviklingsland” svært betimelig. Den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi, Robert Solow har da også uttalt at 80 % av all vekst kan tilskrives kunnskapsområdet. Likeledes har SSB fra vårt eget land anslått at 75 % av vår totalkapital kan tilskrives humankapitalen, mao. det er det vi kan som er avgjørende! 

Global skjevfordeling

• Høyere utdanningsinstitusjoner er både forvaltere og utviklere av sin nasjons kultur- og kunnskapsarv, samtidig som de inngår i et verdensomspennende kunnskapsfelleskap.
• Det en global skjevfordeling både når det gjelder utvikling av kunnskap og tilgang til etablert kunnskap.
• Kunnskapsområder som særlig angår utviklingsland blir liggende brakke – vi kjenner alle til eksempelet med sykdomsforskning. At kun 10% av innsatsen settes inn mot de sykdommer som plager 90% av verdens befolkning;
• Samtidig er tilgangen til den etablerte kunnskapen ikke lik. Institusjoner i utviklingsland lider under ressursmangel som gjør dem til mindreverdige deltakere i det globale kunnskapsfellesskapet.  

Utviklingsutvalget

• I invitasjonen til dette arrangementet sier SAIH at man ønsker å sette fokus på ulike tiltak som ble foreslått i Utviklingsutvalgets rapport: Samstemt for utvikling (NOU 2008: 14).  Og spørsmålet som stilles er: Hvordan kan Norge bidra på best mulig måte til en oppbygging av kunnskapsbasen i utviklingsland?
• Videre stilles det spørsmål om norske høyere utdanningssinstitusjoners rolle: Ser norske institusjoner dette som en primæroppgave, og kan egeninteresser stå i motsetning til styrkning av kunnskapsbasen i utviklingsland?  

Hvordan bidrar vi nå?

• Norske institusjoner er allerede på banen gjennom ulike samarbeidsprogrammer. For eksempel:
• NOMA som støtter utvikling og drift av mastergrads-programmer basert på samarbeid mellom institusjoner for høyere utdanning i land i Sør og i Norge  Budsjett for nåværende periode (2006-2010) er på NOK 343 millioner.
•  NUFU-programmet som støtter institusjonelt samarbeid og prosjekter mellom norske universiteter/høgskoler og deres partnerinstitusjoner i Sør. Budsjett den nåværende programperioden (2007-2011) er NOK 300 millioner
• Ellers gir kvoteordningen årlig 1100 studenter fra fattige land (800 studenter fra sør, 300 studenter fra øst) muligheten til å studere til en grad, hovedsaklig master eller Ph.D., ved en norsk institusjon. Her ser vi en stor og betydelig interesse for å få tildelt slike plasser. Et spørsmål her kan være om vi skal utvide denne ordningen som er så populær. Dette vil kunne bli fokusert i den nye meldingen om internasjonalisering av høyere utdanning som kommer.
• Tilbake til spørsmålet SAIH stilte i invitasjonen: ”Ser norske institusjoner dette som en primæroppgave, og kan egeninteresser stå i motsetning til styrkning av kunnskapsbasen i utviklingsland?”
• Mens ansvaret på utviklingssiden er å oppnå størst mulig utviklingseffekt ’på bakken’ i Sør, har norske institusjoner og Kunnskapsdepartementet et primæransvar for at norsk utdanning holder høyest mulig kvalitet og oppfyller oppgavene i samfunnsbyggingen så godt som mulig. Dette er imidlertid ikke motstridende interesser.
• Internasjonalt partnerskap og samarbeid i høyere utdanning er en forutsetning for kunnskapsutviklingen i Norge så vel som i alle våre partnerland. Som statssekre­tær fra KD er mitt hovedanliggende for det første det norske utdanningssystemet og det samfunnsmandatet vi der har. Men dette er jo ikke løsrevet fra det globale kunnskapsnettet som i økende grad er en forutsetning for kvalitet og utvikling i utdanningssystemer i Nord og i Sør. Spørsmålet for enhver høyere utdanningsinstitusjon i Norge bør derfor være: Er vi med her! 
• Dette handler jo ofte en del om penger. Selv om brorparten av de øremerkede midlene til samarbeidet i utdannings- og forskningsprogrammene kommer fra utviklingsbudsjettet, er kompetansen, innsatsen og infra­strukturen norske høyere utdanningsinstitusjoner bidrar med, et tilskudd som ruver. I de nevnte NUFU og NOMA-programmene er det i stor grad mitt departement som finansierer lønnsandelen, mens U D/NORAD tar reiser, drift, læremidler  og stipend til ”ute”-aktiviteten.

Bred satsing på forskning og høyere utdanning er viktig

• Vi er alle tjent med at ny forskning tilgjengeliggjøres så bredt som mulig. Norsk forskning står for om lag 0,6 prosent av verdens samlede vitenskapelige kunnskapsproduksjon (iflg. Nifu Step)
• Samtidig vet vi at grovt regnet 99 prosent av verdiskapingen i Norge skriver seg fra kunnskap og teknologi utviklet i andre land. En av grunnene til at Norge er i stand til å nyttiggjøre seg denne utenlandskutviklede kunnskapen er at vi har et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen. En utvikling av kunnskapsbase i utviklingsland forutsetter dermed en kapasitetsoppbygging i hele utdanningssystemet – ikke bare i forskningen.
• Etter min oppfatning har Norge et ansvar ikke bare for selv å bidra til den globale kunnskapsutviklingen, men også for å bidra til å inkludere mindre privilegerte land i denne. 

Avslutningsvis

•  Samtidig er det også et dilemma at bistand, gitt ut fra de beste intensjoner noen ganger kan føre til vridning av fokus, bort fra det forskere og institusjoner selv ville valgt dersom de hadde vært frie til å velge. Som Statssekretær fra SV vil jeg for eksempel ikke ha problemer med å være enig i utvalgets anbefaling i å ”Støtte oppbygging av faglig sterke forskningsmiljøer i utviklingsland med fokus på demokratisering, godt styresett og fordelingspolitikk.” Men gitt at det er en begrenset mengde midler – kunne det tenkes at en forskningsinstitusjon selv i et uviklingsland - heller ville ha prioritert forskning på alger, sopp  eller for den saks skyld atomfysikk, som ikke står på prioriteringslisten til de gode hjelperne utenfra? Og hvordan går det da med den akademiske friheten?
• Poenget er at det behøves støtte til generell og bred kapasitetsbygging i høyere utdanning og forskning. For det er ikke vi som skal bygge opp kunnskapsbasen i utviklingsland – det er landenes egne forskere og akademikere. Dette og lignende tema tar jeg opp i mine kontakter med kolleger i U D/Bistand. Vi er oppmerksom og våkne på dette – så får vi se om det gir resultater.
• Jeg ser frem til debatten her i dag. Mange takk for oppmerksomheten.