Svartmaling tjener ingen

Et nattsvart bilde av regjeringens innsats generelt, og for forskningen spesielt, blir presentert av Per Brandtzæg i Dagbladet 5. januar. Likeledes bruker medisinstudentene Andreas Saxlund Pahle og Petter Kirkeby Risøe en kronikk for å argumentere for at norsk forskning er middelmådig (Dagbladet 2. januar).

Jeg kan uten videre slutte meg til Brandtzægs høye ambisjoner på vegne av forskningen. Men det er nødvendig at aktørene i forskningsdebatten har et mer balansert bilde av tilstanden i norsk forskning dersom vi skal lykkes i å øke forståelsen for forskningens sentrale plass som fundament for morgendagens månelandinger.  

Ikke forskningskrise
Norsk forskning er ikke i krise. På mange områder har norsk forskning hatt god framgang. For eksempel økte antallet vitenskapelige artikler fra norske forskere med hele 40 prosent fra 2002 til 2006, hvorav vitenskapelige artikler forfattet i samarbeid mellom både norske og utenlandske forskere stod for mesteparten av økningen. Norske forskningsmiljøer har også god uttelling i den skarpe internasjonale konkurransen i EUs rammeprogram for forskning. Til EUs sjette rammeprogram ble hele 28 prosent av søknadene med norsk deltakelse godkjent. Til sammenligning var gjennomsnittet for EU-landene på om lag 18 prosent.

Brandtzæg har selv vært forkjemper for å styrke gode forskningsgrupper, og dette har blitt politikken for både denne og den forrige regjeringen. Dette har gitt resultater. Før jul kunne vi lese at forskere i Trondheim har funnet et gen som, hvis det er skadet, gir høyere risiko for svangerskapsforgiftning. Forskningsgruppen ledet av professor Rigmor Austgulen ved NTNU, har samarbeidet med miljøer i Australia og Texas for å utnytte dataene i biobanken til Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag.

Et annet eksempel på toppresultater i norsk forskning er at forskergrupper på Simula-senteret på Fornebu, et senter som forsker på datateknologi, rangeres blant verdens aller beste. De medisinske fagene, som både Brandtzæg og studentene Pahle og Risøe tilhører, hevder seg også godt internasjonalt.  

Ikke bevilgningskrise
Det er heller ingen krise i forskningsbevilgningene. Begreper som ”stygt blødende”, ”Havari!”, ”bakevje” eller at sparegrisen har gått tom, har ikke rot i virkeligheten.

I statsbudsjettet for 2008 øker de samlede forskningsbevilgningene med nær 1,2 milliarder kroner til totalt 17,8 milliarder kroner. Det er en realvekst på om lag tre prosent.

I tillegg har Fondet for forskning og nyskaping økt med seks milliarder kroner fra 2007 til 2008 til nå 66 milliarder kroner.

Den forrige regjeringen satset på forskning, og denne regjeringen har satset enda mer. Målt i faste 2000-kroner økte Bondevik II-regjeringen forskningsbevilgningene med om lag 1,7 milliarder kroner på sine fire statsbudsjetter. Den rødgrønne regjeringen har på sine tre budsjetter hittil økt med 1,6 milliarder 2000-kroner. 

Store utfordringer
Men argumentene ovenfor betyr ikke at vi skal være fornøyde. Topp forskning er en forutsetning og et virkemiddel for å løse de store utfordringene vi står overfor.

Globale miljøproblemer, utviklingsproblemer, forvaltning av naturressursene og utfordringer knyttet til velferdsstaten og eldrebølgen er noen stikkord. Norges framtid ligger i å skape et kunnskapssamfunn. Dette tilsier at vi skal ha høye ambisjoner for forskningen og arbeide hardt for å øke forskningsinnsatsen.

I et slikt bilde har vi bruk for Per Brandtzæg. Han, og alle andre som er opptatt av å styrke forskningen, viser gjennom sin innsats hvordan forskning legger grunnlaget for framtidens samfunn. Metoder som virker og organiseringer som gir resultater må vises fram og bygges videre på.

Regjeringen vil i løpet av det kommende året legge fram flere stortingsmeldinger om forskning og høyere utdanning, deriblant en melding om rekruttering. Den "skremmende rekrutteringskrisen" Brandtzæg beskriver blir neppe mindre av de svært negative beskrivelsene av norsk forskning vi har sett i den siste tiden.  

En styringsutfordring
De interne budsjettprioriteringene i  universiteter og høyskoler bestemmes ikke i Kunnskapsdepartementet. Pahle og Risøe er dessverre ikke de eneste som ikke har forstått dette.

Universitetene har over de siste årene blitt tilført betydelige ressurser – UiO har for eksempel hatt en realvekst på 18 prosent fra 2002 til 2008. Universitetene har brukt handlefriheten de har til å sette i verk mange spennende tiltak, for eksempel støtte til fremdragende forskningsmiljøer, både de som har blitt Forskningsrådsstøttede sentre og andre toppmiljøer.

Jeg skal ikke fraskrive meg regjeringens ansvar for de overordnete økonomiske rammene for universiteter og høyskoler. Problemet er at når rammene ikke blir som forventet, har mange av institusjonene store problemer med å prioritere. Det er krevende å foreta strategiske nedprioriteringer, og det kan synes enklere å kutte flatt nedover i systemet for å finansiere satsingene.  At dette skaper misnøye er ikke overraskende, men Pahle og Risøe bør kanskje vurdere adressen for sin misnøye litt nøyere.  

Universitetene og høyskolene har to veldig viktige oppgaver: Å drive inkluderende, forskningsbasert utdanning, og å drive verdensledende forskning.
Evalueringen av kvalitetsreformen og forskjellige indikatorer viser at på mange områder utfører institusjonene oppgavene sine på en meget god måte.
På andre områder har norske forskningsmiljøer et stort forbedringspotensial.

En svartmaling tjener ingen. Veien framover må være basert på en felles virkelighetsforståelse og felles kamp for å styrke forskningens kår.