Tale ved grunnstensnedleggelse for byggetrinn 2. ved Kunsthøgskolen i Oslo

Kjære alle sammen,
Kjære tålmodige og utålmodige. Endelig!

Jeg er glad for at jeg på vegne av Regjeringen i dag kan legge ned grunnsteinen til det som vil bli en samlokalisert Kunsthøgskole i Oslo. Staten investerer store summer for å gi gode arbeidsvilkår for alle kunstutdanningene. Selv om prosessen fram til denne dagen har vært lang og for mange kanskje også veldig krevende, er jeg overbevist om at det har vært verdt å vente på!  

Bakgrunnen for de nye høgskoleenhetene var primært faglige: at faglig bredere institusjoner med sterke fagmiljøer ville ha større faglig styrke. Høy kvalitet i undervisning, forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid er og blir hovedmålet for universitets- og høyskolesektoren.

For å nå disse målene har samlokalisering, det å skape mer robuste og fleksible organisasjoner, i mange tilfeller vært en vei å gå. Å utvikle en felles og inkluderende kultur der studenter og ansatte utfordres faglig, trives og utvikler seg, er det aller viktigste i en slik prosess – men organisasjonen og de fysiske omgivelser er selvfølgelig viktig for å få gode prosesser og løsninger. 

Dere representerer en gruppe som fortjener både status, oppmerksomhet og gode arbeidsvilkår. Jeg tror et nytt og staselig bygg som Seilduksfabrikken vil gi kunstfagene et etterlengtet løft.  

Det er mange grunner til at Kunsthøyskolen fortjener dette bygget: Vi er så få i dette landet; og skal vi klare å skape en underskog av talenter og stemmer som kan bli viktige; som kan fylle scener, lerreter og gallerier med mening og betydning, må vi sørge for at arbeidsforholdene ligger godt til rette. Det mener vi at vi gjør med den videre utviklingen av Seilduken. 

Kunsthøyskolen skal dyrke fram de store talentene, og det er selvfølgelig viktig. Men det er også viktig at vi husker på og anerkjenner det verdifulle arbeidet skolen gjør for å rekruttere aktører og pedagoger til kunstverdenens randsone.   

Her finner vi mennesker med verdifull kunstfaglig kompetanse, som er sentrale innenfor en rekke institusjoner. Det kan være alt fra pedagoger, lærere, kuratorer, kritikere og journalister. 

Kunstfeltet er som vi alle vet et differensiert felt, med tidvis skarpe kanter og tydelige stemmer. Slik må det også være hvis vi ønsker oss en kunst som ikke er servil eller likegyldig.  

Likevel: Vi har et ønske om at noe nytt skal kunne gro fram i grenseflatene og i spenningene mellom de gamle institusjonene, med mulighet for koplinger på tvers av fag og kunstarter. Det er viktig at alle krefter nå ser de mulighetene dette bygget gir og at man søker å finner en felles optimisme for tiden som kommer. Jeg tror på en positiv utvikling der de ulike uttrykksformene vil komme til å styrke og berike hverandre gjensidig.  

Det skal være høyt under taket i mer enn én forstand. Raushet er viktig. De ulike fagmiljøene ved KHiO har forskjellige kulturer, arbeidsmåter og uttrykksformer, og  dette skal selvfølgelig ikke forsvinne i prosessen med å bygge en felles kultur og identitet. Det handler om å beholde sin egenart, men å samtidig ha respekt for og være nysgjerrig på andre. Det har jeg stor tro på at samlokaliseringen i 2010 vil bidra ytterligere til.  

Dette bygget skal gi de beste arbeidsforhold, men det er også viktig at bygningen kommunisere at samfunnet verdsetter det dere lager og representerer.   

Å reise en bygning som denne handler derfor om å gi kunsten rom på to måter, både fysisk, men også ved at vi skaper rom i vår kollektive bevissthet til de erfaringer, ideer og innsikter som forvaltes gjennom kunstfeltet. Kunstnernes perspektiver er viktige og tilfører mening i livene våre. 

Når vi står her på denne tomta i dag,  må vi huske på at en gang mot slutten av 1800-tallet var fabrikklokalene vi ser langs Akerselva, Oslos moderne katedraler; enorme haller med mekanikk og fascinerende maskiner som varslet om en ny tid. Den gang var det lyden fra maskinene som dominerte i lokalene her. Det er denne historien som danner bakteppe for det nye bygget, og som sammen med skolens aktiviteter, også kommer til å gi det liv. 

Oscar Braaten har skrevet mange fortellinger fra arbeidermiljøene i området. I ”Fabrikken” skriver han om elva her nede som definerer det nærmiljøet studenter og ansatte ved KHIO vil forholde seg til i hverdagen her på Grunerløkka:  Der nedenfor stryker Akerselva forbi, grå og skitten etter kloakkene, men ivrig og arbeidsfrisk. Den har ennå mangt et tungt tak å ta på veien nedover, den har ennå mange tunge hjul å svinge før den kan gå til hvile i  fjorden. For nedenfor på begge sider av dens bredder ligger fabrikk ved fabrikk og venter på dens hjelp. 

La den arbeidsomme elva være til inspirasjon og glede i arbeidet på skolen! Det var den også i tidligere dager, selv om den da var atskillig mer skitten og grå.  

Det er ikke bare Seilduken, men også flere andre av de gamle fabrikklokalene langs Akerselva som nå har fått nytt liv. Og det er først og fremst kulturarbeidere og kulturaktiviteter som  har inntatt hallene, og som nå definerer produksjonen.  

De gamle teglsteinsbygningene har fått nye funksjoner, men historien sitter fremdeles i veggene. 

Kulturen har bidratt til at det bygningsmessige forfallet som vi så på 80-tallet nå er snudd til kreativitet og nye løsninger for noen av de mest spennende tomtene i Oslo by.  

Jeg tror at vi vil komme til å få se en samlet kunsthøgskole som vil komplettere og utfylle kulturaktivitetene langs hele elva– fra Bjørvika til Maridalsvannet.  

Ikke minst har vi Arkitektur- og designhøgskolen på den andre siden av elva, som KHiO også kan ha mye fruktbart samarbeid med.  

Jeg vil bruke denne anledningen til å oppfordre dere alle til å bidra til å utvikle KHiO i samspill med deres omgivelser og være med på å befeste kunsthøyskolens plass og rolle i den nasjonale og internasjonale kunstneriske arenaen: La de gamle fabrikklokalene og de nye byggene inspirere til aktivitet, kreativitet, utvikling og samarbeid, og la det komme alle krefter ved høyskolen til gode! 

Å fastsette rammer for den faglige aktiviteten; gjøre viktige veivalg; avgjøre ledelsesform, prioritere; og drive organisasjonen godt til det beste for studenter og ansatte og i tråd med departementets retningslinjer – det er styrets ansvar.  

Faglig aktivitet, kulturbygging og arbeidsmiljø må alle på KHiO være med på og ta ansvar for.  

Jeg vil gjerne takke rektor, den øvrige ledelsen og styret ved Kunsthøgskolen for godt samarbeid. Jeg opplever at vi har god dialog og gjør en felles innsats for KHiO. 

Jeg vil understreke den arbeidsdelingen som foreligger, og som viser de ulike rollene vi har: Min oppgave som statsråd er å sørge for gode rammebetingelser.  Institusjonene har stor faglig autonomi.  

Jeg vil også rette en takk til Brødrene Jensen, som gjennom 15 år har holdt fast ved visjonen om en ny kunsthøgskole på Seilduksfabrikken, og slik bevarer et av de fineste eksemplene på norsk industriarkitektur.  

Når jeg nå legger ned grunnsteinen for byggetrinn 2 her ved Kunsthøgskolen i Oslo, ser jeg fram til at et nytt bygg skal åpne et nytt kapittel i norsk kunstutdanning. Innholdet skaper dere selv! Lykke til.