Veien videre for norsk skole

For kort tid siden hadde vi i Kunnskapsdepartementet besøk fra et OECD-panel som var i Norge for å gjøre en overordnet vurdering av norsk økonomi. I tillegg til å gå norsk økonomisk politikk etter i sømmene, hadde de valgt utdanning som et hovedområde å vurdere. Det er naturlig. Utdanning har alltid stått sentralt i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Framover vil kunnskap og kompetanse bare øke i betydning for vår økonomi. Vi går mot et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsliv, og vi går mot mangel på arbeidskraft i alle sektorer.

Nå skal jeg ikke snakke ned betydningen av høyere utdanning og forskning i dette bildet, men la oss ikke gå i den grøfta å tro at framtidas arbeidsliv i Norge kan klare seg bare vi får nok akademikere. Vi trenger i høyeste grad folk med yrkesfagbakgrunn også, og vi trenger folk med ulike kvalifikasjoner. Fag og yrkesopplæringen vil dessuten også være preget av en mer kunnskapsbasert arbeidsliv, og det vil bli stilt nye krav til elvene som for eksempel skal inn i stadig mer høyteknologiske bedrifter.
 
De økonomiske argumentene er altså sterke for å satse på utdanning. Men utdanning har jo også en betydning langt ut over det økonomiske og berører sentrale spørsmål knyttet til selve det å være menneske og å være  samfunnsmedlemmer.

I læreplanenes generelle del er dette beskrevet blant annet slik: Opplæringens mål er å utvide barns, unges og voksnes evner til erkjennelse og opplevelse til innlevelse, utfoldelse og deltakelse.

I forslaget til ny formålsparagraf som vi nylig har sendt til stortinget står det i første linje: Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt.

Det er altså en himmel over det vi driver med i utdanningspolitikken, og samtidig noe så jordnært som avgjørende for at vi skal ha noe å leve av.

Utdanningspolitikken har en overordnet betydning også for fordelingen i samfunnet. Vår regjering har satt som et hovedmål å redusere de sosiale forskjellene i samfunnet. Utdanning og skole av høy kvalitet for alle er et av de viktigste verktøyene for å få til dette, og har vært det gjennom hele vår nyere historie. Vi bygde tidlig ut en fellesskole for alle, gav alle en rett til videregående opplæring og gav mulighet for alle til høyere utdanning. Det har ført til at vi nå står med en befolkning som er blant de høyest utdannede i verden. Forutsetningen for dette har vært at ungdom i Norge har kunnet krysse klassegrenser. De har kunnet gjennomføre sine ”klassereiser”. Jeg regner med at det er mange i denne forsamlingen som selv har gjennomført en klassereise, og vet hva det har betydd.

Den utfordringen vi står overfor nå, er hvordan vi i dagens kunnskapssamfunn, med et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsliv, skal videreføre en solidarisk kunnskapspolitikk. Vi må hindre framvekst av nye skiller.

Det solidariske kunnskapssamfunn har en inkluderende skole hvor alle er med, og der ingen står igjen, også når det gjelder læringsutbytte. Alle kan ikke lære like mye. Alle kan ikke nå de samme mål. Men alle kan lære. Alle kan nå sine mål. I dag vet vi at evner er noe som utvikles gjennom kvalitativt gode opplæringstilbud. Tidligere regnet vi med at elever med et dårlig utgangspunkt ikke ville ha særlig utbytte av opplæringen. Nå vet vi at det er elever med et vanskelig utgangspunkt som har aller mest å tjene på god kvalitet i opplæringen.

Vi har et klart mål om at alle skal lære og skaffe seg en god basiskompetanse for deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv. Alle elever fortjener å bli møtt med høye forventninger til læring. Vi skal ha tro på alle. Tenk hvor viktig dette er for de elevene som kommer fra hjem der aktiv motivering for skole og utdanning er mangelvare. Og hvor demotiverende det er for barn og unge som backes opp hjemme til å satse på skolen, men opplever en skole som ikke har høye forventninger. Det er faktisk en dokumentert situasjon blant annet for mange av elevene med minoritetsbakgrunn – de har høy motivasjon, men møtes av lave forventninger. Dette må endres slik at alle blir oppmuntret til å ta i bruk sine evner og talenter. Og Alle må få muligheter til å oppleve mestring i skolen gjennom at skolen legger til rette for variert undervisning.

Vi skal ha som ambisjon å ha en skole som er blant de beste i verden. Men vi skal også ha et utdanningssystem som fremmer sosial likhet og forebygger utstøting. Det er ikke bare en moralsk målsetting, men en forutsetning for å utnytte landets samlede kunnskapsressurser.

Hvis vi lykkes med å skape et utdanningssystemet som skaper flere vinnere, som sørger for en større grad av sosial utjevning, vil det gi våre kommende generasjoner mulighet til å lykkes i sine liv og bidra til samfunnets velferd. Vi skal derfor ikke avskrive noen. Tvert imot, vi skal innskrive alle i et inkluderende fellesskap. Og da mener jeg virkelig inkludere, ikke bare finne en plass til hver enkelt. For alle kan lære!

Vilkår for det solidariske kunnskapssamfunnet

Selv om utdanning er vår viktigste arena for sosial utjevning, lykkes vi ikke godt nok med å kompensere for sosial ulikhet i dag. Utdanning og kunnskap er goder som i dag er systematisk skjevt fordelt i samfunnet. Hver femte ungdom forlater utdanningssystemet uten å ha kvalifisert seg for et yrke eller videre studier. Dette er en situasjon vi ikke kan leve med. Vi har ingen å miste. Vi trenger alle bidrag til verdiskapning og velferd.

Norge har mindre sosiale forskjeller i skolen enn de aller fleste andre land, men norsk skole er ikke god nok når det gjelder å utjevne sosiale forskjeller. Av land vi kan sammenligne oss med, står Finland i en særstilling. Deres elever ligger i toppen internasjonalt når det gjelder ferdigheter, og de lykkes også med sosial utjevning ved at familiebakgrunnen spiller en liten rolle for elevenes læringsutbytte. I Norge har vi også lykkes godt med å skape en inkluderende fellesskole. Det vi ikke lykkes like godt med, er å skape en skole hvor alle har like muligheter til å lære. Vi trenger en ekstra innsats for å inkludere alle like godt i læringsfellesskapet i skolen.

Omkring 20 % av elevene forlater skolen uten å kunne lese skikkelig, og så mange som 400.000 voksne i Norge sliter med grunnleggende skrive-, lese- og regneferdigheter. Dette er ikke et tegn på en skole som gir alle like muligheter. Mange av dem som sliter med grunnleggende ferdigheter, får ikke fullført videregående opplæring. De får dermed et dårlig fotfeste i arbeidslivet og dårligere muligheter for å delta i samfunnslivet på linje med andre.

Avgangselever i grunnskolen med foreldre med høyere utdanning får gjennomsnittlig over en hel karakter bedre i hvert fag enn elever som har foreldre med grunnskoleutdanning. 78 % av elevene med høyt utdannede foreldre gjennomfører videregående opplæring på normert tid, mot 30 % av elever med foreldre med grunnskoleutdanning.

Det er langt flere med høyt utdannede foreldre som tar høyere utdanning, enn dem som har foreldre med grunnskoleutdanning. Dette viser at norske barn i praksis har ulike muligheter til å velge utdanning.  Hjemmebakgrunn har stor betydning for hva man lærer i grunnskolen, i hvilken grad man fullfører videregående opplæring og om man går videre til høyere utdanning.

Dette er ikke et særnorsk fenomen. Boka Den nye ulighed (Lars Olsen)er nylig gitt ut i Danmark. I boka blir det pekt på at omtrent 20 % av elevene har det som blir kalt en svak hjemmebakgrunn. Ifølge forfatteren kommer de fra familier som blir kjennetegnet ved:
• At foreldrene lever av uføretrygd eller sosialhjelp
• At ingen av foreldrene har en kompetansegivende utdanning
• At den unge ikke bor hos både mor og far.

Forfatteren sier at innenfor denne gruppa finner en dem som ikke tar utdanning etter grunnskolen, som risikerer å bli en ”case” i sosialsystemet, som risikerer å bli værende permanent utenfor arbeidslivet. Kort sagt; de risikerer å bli ”hektet av” i ung alder.

Sammenhengen mellom familiestruktur og skolemestring har ikke vært svært framtredende i utdanningsdebatten hittil. Forskeren Jon Lauglo har nylig publisert en artikkel i Tidsskrift for ungdomsforskning (2008), som viser hvordan familiesituasjonen påvirker barns og unges skoleprestasjoner. Han konkluderer med ”Både kjønn og innvandrerbakgrunn er som kjent viet betydelig oppmerksomhet i den offentlige debatten om sosial ulikhet i skolen. Er det ikke også grunn til å få familiestruktur på dagsordenen.”

Poenget mitt er å vise at skolen blir påvirket av mange faktorer. Skolen – og skolens folk – trenger god kunnskap om både elevenes bakgrunn og forståelse for det samfunnet skolen er en del av. Bare på den måten kan vi gjøre skolen bedre.

Den aktuelle skoledebatten

Noen innlegg i vinterens skoledebatt har vært så dystre at jeg har kommet til å tenke på taleren som med stort alvor slo fast at: Vi står på kanten av stupet. Nå er det på tide å ta et stort skritt framover….

Fremdeles kjenner vi oss nok litt mørbanket etter resultatene fra PISA og PIRLS. Det var nedslående å se at den negative trenden fra de to foregående undersøkelsene fortsetter. Det er alvorlig at vi har såpass mange elever i norsk skole som gjør det dårlig i lesing, matematikk og naturfag.

Vi må ikke svartmale. Det er ingen tjent med. Vi ønsker toppmotiverte lærere og elever, og vi ønsker at skolen skal framstå som en attraktiv arbeidsplass for norsk ungdom med høye ambisjoner. Da kan vi ikke velte oss i surmaget kritikk av skolen og lærerne, men må holde fokus på en konstruktiv måte på de områdene hvor det er behov for og muligheter for forbedring. Sjansen for å lykkes, er uendelig mye større om vi kan gjøre dette i en atmosfære av optimisme og pågangsmot.

Vi må greie å se at de internasjonale – og nasjonale – prøvene avdekker områder der vi må bli bedre. Klart bedre. Men vi må også være i stand til å se verdiene i norsk skole. Vi må ikke tape av syne de områdene der norske elever skårer høyt. Vi må ikke gå i den fellen at vi tror at alt er galt i norsk skole.

Årsaker til svikt

Utdanningspolitikk er langsiktige saker og krever at vi evner å ha is i magen til å la reformer få virke, samtidig som vi evner å legge om kursen og sette inn tiltak fort om vi ser at det er noe som ikke fungerer eller nye ting som kan bidra positivt. Kunnskapsministeren har vært tydelig på at vi ikke skal ha noen nye skippertak nå. For det første er vi jo fremdeles i innføringsfasen av Kunnskapsløftet, og for det andre registrerer vi at mange lærere ønsker mer arbeidsro . Vi har ikke råd til for mye eksperimentering med en skole hvor lærerne gir uttrykk for reformtrøtthet, og hvor trendene på 2000-tallet har vært nedadgående når det gjelder de fagområdene som måles i PISA og PIRLS. Det er ikke lett å få gjennomslag for synet om at skolen ikke er plassen for kvikke løsninger og påfunn.

 Men utviking og endring må vi ha, og vi må jobbe videre med å endre forhold som skoleforskerne har pekt på som årsaker til de problemene vi ser.

• Mye tid går bort til annet enn læring
• Ansvar for egen læring fungerer ikke for alle.
• For svake forventninger.
• Svak vurderingskultur
• Behov for styrket kompetanse blant lærere: få lærere i grunnskolen har skolering i lesestrategier/leseforståelse, matematikk og naturfag
• For lite leseopplæring etter 4.trinn
• Tettere veiledning og oppfølging for å bidra til at flere fullfører videregående opplæring

En rapport, som er en foreløpig oppsummering av hovedfunn fra et prosjekt som skal gå i dybden på de norske PISA-resultatene gjennom observasjon i en rekke klasserom, peker på:
• Opplæringen er preget av en god og inkluderende tone, og det er rom for elevinitiativ og elevspørsmål.
• Det er stor variasjon i læringstrykk på tvers av klasserom og fag. Det er stor variasjon i lærernes kunnskaper og forutsetninger når det gjelder bruk og oppfølging av fagstoff, læringsaktiviteter og tilgjengelige læringsverktøy i de ulike fag.

Hva er våre styrker?

Det er mange positive trekk ved norsk skole, både når det gjelder materiell
standard, faglig nivå og et inkluderende og utfordrende arbeidsmiljø. Vi vet at norske elever liker å gå på skolen. Vi vet at norske lærere er stabile i jobben.
Vi har små forskjeller mellom skolene, og selv om vi har sosiale forskjeller i en grad som ikke kan aksepteres i vår skole, ligger vi godt an i forhold til de fleste andre land når det gjelder dette.

Kvalitet i alle ledd

Kunnskapsdepartementet er i gang med en stortingsmelding om kvalitet i grunnopplæringen. Denne skal ta opp tråden fra St.meld nr 16, og vise løsninger på de svakhetene som gir sosial skjevhet i læringsutbytte.

Det er for tidlig å være noe særlig detaljert på innholdet i denne meldingen. Men la meg nevne tre hovedinnfallsvinkler som vi arbeider etter i meldingsarbeidet.

1. Mer og bedre styring og ledelse på alle nivå
Når trendene siden 2000 har gått i motsatt retning av hva vi har ønsket og nasjonale mål ikke bli nådd, er det et lederansvar å snu utviklingen og det er tegn på at vi kan ha noen styringsutfordringer. Vi er åpne for at det trengs både mer sentral og lokal styring og ledelse. Det kan innebære å sette tydeligere mål, og finpusse regelverk. Men det innebærer også hvordan vi kan støtte opp om det lokale skoleeieransvaret og skolelederne.

2. Flere og mer kompetente lærere og en tydelig lærerrolle
Ingen faktor er viktigere i skolen, enn de som arbeider der. Lærere som kan undervise og som kan sine fag er det avgjørende. Vi har mange dyktige og motiverte lærere i Norge. Men vi har også fått klare indikasjoner på at vi har store mangler i norsk lærerutdanning og vi et at det er svært mange lærere i norsk grunnskole som underviser i fag de ikke har faglig fordypning i. Dette må vi endre både gjennom en omlegging av lærerutdanningen, en fortsatt satsing på kompetansebygging og ved å stille økte krav til spesialisering i fag for lærerne på ungdomstrinnet.

3. Tidlig innsats
Vi må satse mer på de minste, og satse tidligere når problemer oppstår. Mindre vente og se, mer forebygging og sikring. Det betyr også å sette inn støttetiltak tidligere når en ser at barn sliter med for eksempel lesing. Det har vært en vente-og-se-holdning i norsk skole som må endres til en mer forebyggende tilnærming.

Å gi barn en god gjennom et godt tilrettelagt barnehagetilbud, billig og tilgjengelig for alle, er viktig i et utjevningsperspektiv. Det at barnehager nå er et av Kunnskapsdepartementets ansvarsområder, markerer et offensivt syn på barnehagen som pedagogisk institusjon og trekker barnehagene bort fra familiepolitikken.

Bak dette ligger en oppvurdering av de små barnas evne til å lære og en vektlegging av den viktige rollen en god barnehage kan spille for den livslange læringen. PIRLS-undersøkelsen om leseferdigheter viser at det er en klar positiv sammenheng mellom barnehagedeltakelse og leseferdigheter.
Barn med svak språkmestring i barnehagen, manglende konsentrasjon om skolearbeidet, dårlige skoleprestasjoner og økende fravær i grunnskolen starter ofte med faglige etterslep i videregående skole. Disse kan være så store at elevene risikerer ikke å greie å gjennomføre videregående opplæring. Det trenger ikke å være slik. Det viser seg at et kvalitativt godt barnehage- og skoletilbud, kombinert med innsats overfor hjem og foresatte, kan ha positive konsekvenser.

For ca to år siden pekte en forsker i Aftenposten på at nesten alle unge med alvorlige adferdsvansker kunne vært fanget opp som to- til fireåringer. Siden er det ofte for sent. Ifølge forskeren kunne det se ut som at barnehager, helsestasjoner, barnevern vegret seg for å gripe inn tidlig, selv om de registrerer problemer. Når barna senere opptrådte som såkalte ”problemelever” i grunnskolen og den videregående opplæringen, var det som regel for sent å gripe inn.

Barnehagens betydning for å forbygge utstøting fra utdanningssystemet blir nå også påpekt fra OECD, som først og fremst har økonomiske perspektiver på sitt arbeid. 

Dette illustrerer at barnehagen i dag møter en helt annen forståelse enn det som var tilfelle da Lysethkomiteen (1961) uttalte følgende om  barnehagens ideologi: ”Selv om det i dag stort sett er enighet om at det er best for barnet å være heime og tatt hånd om av mor de første 2-3 år av sitt liv, vil det alltid være en del barn i store byer og industrisentra for hvem den beste løsningen er småbarnstuen mens mor er ute og tjener til familiens opphold. Som tidligere nevnt er det ikke noen ideell løsning å sette de minste i en daginstitusjon, men en god småbarnsstue er likevel bedre enn å for eksempel skille barn og mor helt fra hverandre”.

Verden går framover!

Fellesskap og individ

Forskerne har registrert mye av det de betegner som ”underbruk av læringssituasjoner”. Det er mye aktivitet og mye elevengasjerende aktiviteter. Men mange situasjoner synes å mangle fokus, retning og ikke minst lærerens aktive og systematiske introduksjon og oppsummering av aktiviteten. I klasser med hyppig bruk av arbeidsplaner ser det ut til at opplæringen lett kan bli ”privatisert” og overlatt til den enkelte elev. Det er også stor variasjon i lærernes evne til å veilede.

Vi har derfor fått en helt nødvendig debatt om forholdet mellom individualitet og fellesskap. Det siktes her særlig til bruken av arbeidsplaner og mer individuelt arbeid i skolen, på bekostning av læring i fellesskap. En del elever kunne tjent på en klarere struktur på undervisningen og mindre ansvar for egen læring.

Utgangspunktet har nok vært ønsket om en mer variert undervisning og mer skreddersøm for den enkelte elev. Men uten samtidig å holde fast ved de store verdiene som ligger i fellesskapet i skolen, kan en slik individualisering ha hatt en slagside. Økt vektlegging av individuell tilrettelegging, men uten flere lærer i skolen, kan i praksis ha ført til en mer tilbaketrukket lærerrolle.

Med individuelle arbeidsplaner som elevene i stor grad arbeider med enkeltvis, har læreren i perioder av skoledagen gitt fra seg sin ledelse i klasserommet. Mange lærere gir uttrykk for frustrasjon stilt over for store og veldig mangfoldige elevgrupper, og forventninger om tilpasset opplæring til den enkelte.. Læreren må få tilbake en tydelig rolle som leder, og gis mer status. Elevene må sikres tilhørighet til et gruppefellesskap, men løsningen er trolig ikke å skru klokka tilbake og gjeninnføre gammel lovgivning. Det er gjennom fellesskapet i skolen vi skaper den solidariske kunnskapspolitikken

Jeg vil understreke Tilpassing for den enkelte ikke står i motsetning til læring i fellesskapet. Det er i dette lyset vi må se hvordan prinsippet om tilpasset opplæring skal praktiseres. Tilpasset opplæring er ikke synonymt med en individuell plan for hver elev? En lærer kan heller ikke gi individuell opplæring til hver elev hele tiden.

Vi må satse enda mer på en kvalitativt god generell undervisning i stedet for å tro at løsningen alltid ligger i en til en tilrettelegging mellom en lærer og den enkelte elev? God undervisning skaper et godt fellesskap for elevene, og et godt fellesskap kan være en fantastisk utviklingskraft for elever og lærere. Gode sosiale fellesskap har en egen læringskraft. Vi må ikke miste dette!

Et tydelig signal om mer vekt på fellesskapet ble gitt da den rødgrønne regjeringen tiltrådte og valgte å tilføre læreplanverket en ny prinsippdel. Her er begrepet ”tilpasset opplæring” satt  inn i en fellesskapsramme: ”Tilpasset opplæring innenfor fellesskapet er grunnleggende elementer i fellesskolen. Opplæringen skal legges til rette slik at elevene skal kunne bidra til fellesskapet og også kunne oppleve gleden ved å mestre og nå sine mål.” Og: ”Når elever arbeider sammen med voksne og med hverandre, kan mangfoldet av evner og talenter bidra til å styrke både fellesskapets og den enkeltes læring og utvikling.”

Alt for ofte får de dårlige nyhetene om skolen all oppmerksomhet. Vi som er tett på skoler, lærere og elever vet at solskinnshistoriene også finnes. La meg avslutte med et par personlige inntrykk fra de siste dagene. Torsdag besøkte jeg Bjørnholt videregående skole i Oslo. En nybygd og flott skole. Her ble jeg vist rundt av en entusiastisk og stolt rektor. Også her vil det være lærernes innsats og kompetanse som avgjør resultatene, men det er flott å se skole med det som trengs av utstyr, et hyggelig bibliotek og høye ambisjoner for alle elever.

Lørdag besøkte jeg ”realfagsskolen” som er et initiativ fra Veritas og Abelia. De arrangerer mattekonkurranse for elever i vg 1. På en strålende vårlørdag satt 50-60 elever som hadde kvaifisert seg over nettet, og løste matteoppgaver 1 ½ time på frivilllig basis. Og resultatene var det ingenting å si på. Sånn er også norske elever!

Vi har mye å være stolte av og mye å bygge videre på!