Et forskningslandsskap for framtidens forskere

Tale av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland på Kontaktkonferanse for universiteter og høyskoler 20. januar 2009, Oslo

[Med forbehold om avvik ved framføring.]

Et forskningslandskap for framtidens forskere

I år er det 200 år siden Charles Darwin ble født og 150 år siden han gav ut boken Artenes opprinnelse. Boken var et av de største gjennombruddene i vitenskapens historie.

Darwins forskning har en avgjørende betydning for hvordan vi forstår menneskets natur, filosofi, religion, samfunnsforhold og – selvfølgelig – hele biologien og hele det medisinske fagfeltet.

Darwin var drevet av en grunnleggende nysgjerrighet og tørst på kunnskap om hvordan det kunne ha seg at naturen så ut som den gjør. Hans forskning var grunnforsking. Darwin står som selve symbolet på den grunnleggende nysgjerrigheten vi mennesker er utstyrt med fra naturens side.

En nysgjerrighet som gjør at vi har en dyp drift for å skaffe oss ny kunnskap, ganske så uavhengig av om vi tror kunnskapen vil være nyttig eller ikke. 

Vi som er samlet her, kan alle argumentere for forskningens betydning for vår kultur og vårt demokratiske styresett – at en evne til kritisk tenkning og en spørrende innstilling er et av fundamentene i en sivilisert kultur. Så vi vet  at kunnskapsutvikling og ny erkjennelse har en verdi i seg selv. 

Et av de store spørsmålene for naturhistorikerne på Darwins tid var hvordan man skulle forstå det ufattelige mangfoldet av arter i dyre- og plantelivet. Et av de store spørsmålene i dag er hvordan universet ble til.

I Geneve, på CERN, foregår i dag verdens største eksperiment. Den nye partikkelakseleratoren Large Hadron Collider har kostet over 50 milliarder kroner og tatt 13 år å utvikle. Den har som sitt primære mål å gi ny innsikt i universets opprinnelse og materie. Som på Darwins tid investerer vi enorme ressurser for å komme nærmere et svar på en av naturens store gåter. Godt over 50 land har vist politisk vilje til å være med i dette spleiselaget for å slukke vår felles nysgjerrighet.

Se på dette fantastiske bildet av Den magellanske stjernetåken som ble tatt med Hubble-teleskopet. Stjerner blir født i slike stjernetåker.

Kunnskapen fra grunnforskningen ved CERN, fra Hubble-teleskopet, har hatt avgjørende betydning ikke bare for fysikken og astronomien, men kanskje særlig for hvordan vi forstår vår egen plass i verden. For hvordan vi forstår klodens skjørhet, våre globale utfordringer.

Globale utfordringer som bare kan løses med ny kunnskap, med ny og bedre forskning.

[Statsråden viste til den kommende bisettelsen av Arne Næss og leste utdrag fra hans bok ”Økologi, samfunn og livsstil”. ]Jeg har i mange sammenhenger snakket om tre hovedbegrunnelser for å forske. Dere har sikkert hørt meg før:

1.      Vi trenger forskning for å løse de store globale utfordringene som klima og ikke minst fattigdom

2.      Vi trenger forskning for å styrke verdiskapingen i næringslivet og det offentlige

3.      Vi trenger forskning for å videreutvikle velferdssamfunnet, både hjemme og ute.

Langsiktig grunnforskning, det være seg i naturvitenskapene, helsevitenskapene, samfunnsvitenskapene, humaniora og teknologi er både en forutsetning og et virkemiddel for å nå disse målene.

I kunnskapssamfunnet er forskning grunnlaget for nær sagt all virksomhet. Dermed øker oppmerksomheten omkring den samfunnsmessige betydningen av forskningsinstitusjoner, av universiteter og høyskoler. Dette skjer i alle OECD-land, og ikke minst i voksende økonomier som Kina, India og Brasil.

Internasjonalt øker det politiske engasjementet i prioriteringen av hva det skal forskes på. Vi forventer stadig sterkere at universiteter og høyskoler både legger et grunnlag for, og bistår i en økende del av samfunnsutviklingen, velferd og framtidig verdiskapning. Institusjonene samarbeider stadig mer direkte med omverdenen om nyskaping og næringsutvikling, men forbedringspotensialet antas å være stort. Betydningen av samarbeid mellom de ulike aktørene i FoU-systemet øker også.

Universitetene og høyskolene skal konkurrere om ressurser, forskertalenter og studenter i et marked som blir stadig mer globalt. Både denne globaliseringen og andre endringer, for eksempel i forskningsfinansiering, studentenes ønsker og demografi, utsetter institusjonene for større konkurranse. Spørsmålet er hvordan dere klarer dere i denne situasjonen.

Mye tyder på at dere klarer dere godt. Og at dere i stor grad har de forutsetningene dere trenger.

Norsk forskning hevder seg på mange områder. I forhold til innbyggertallet er Norge blant de ti fremste landene i verden når det gjelder offentlig FoU-innsats, publiseringer, siteringer og antall forskere i arbeidsstyrken.  

Norsk forskning hevder seg ikke bare relativt til landets størrelse. Flere forsknings- og kunnskapsmiljøer rager internasjonalt også i absolutt størrelse. Norge er for en stormakt å regne i polarforskning og petroleumsforskning. Mange enkeltmiljøer i andre fag er ledende på sine felt. Dette gjelder for eksempel flere av sentrene for fremragende forskning og sentrene for forskningsbasert innovasjon.

Selve forskningens natur er i endring
Men vil vi klare å hevde oss like godt i fremtiden? Måten vi forsker på, selve forskningens natur er i endring. Et eksempel på dette er prosjektet Metoxia som forsker på kreftdiagnostikk og kreftbehandling. Professor Erik Olai Pettersen ved UiO leder prosjektet som har fått en stor bevilgning fra EUs rammeprogram for forskning.

Jeg har selv besøkt forskergruppen til Pettersen, og det som kanskje imponerte meg mest, var hvor tverrfaglig Metoxia er. Og hvordan prosjektet springer ut av meget langsiktig grunnforskning som går flere tiår tilbake. Prosjektet er et samarbeid på tvers av tre sektorer: universitet, sykehus og industri. Samarbeidet på tvers av sektorer og fundamentet i Pettersens grunnforskning har vært avgjørende for suksessen til Pettersen og Metoxia.

• Forskningen, både her til lands, og internasjonalt endrer seg i retning av større fagmiljøer med bedre forskningsvilkår. Tverrfagligheten øker. Den internasjonale konkurransen om forskningsmidler og talenter øker. Mange land bygger opp eliteinstitusjoner.

Endringene i forskningens natur og de stadig sterkere forventingene til universiteter og høyskoler fra samfunnet kan bare møtes med solide fagmiljøer som kan hevde seg i forskningsfronten.  

• Det vil kreve konsentrasjon av forskningen omkring færre faglige temaer på den enkelte institusjon
• Det vil kreve arbeidsdeling mellom institusjoner slik at bredden av grunnforskning likevel består, ikke på hver enkelt institusjon, men i UH-sektoren som helhet.
• Det vil kreve samarbeid med institusjoner i innland og utland, både direkte samarbeid mellom forskere og fagmiljøer, men også institusjonalisert samarbeid og tilrettelegging.

Selv om sektoren oppnår bedre resultater de siste årene, har Stjernø-utvalget sagt i sin rapport at mange små fagmiljøer konkurrerer dårlig om studenter og forskningsmidler nasjonalt. Walløe-rapporten antyder også at de store fagmiljøene ved universitetene kanskje ikke konkurrerer så godt i det internasjonale toppsjiktet som statistikken kan gi inntrykk av.

Fagevalueringene i forskningsrådet er entydige på at forskningen er for spredt, og at fagmiljøer generelt favner for bredt i sin fagportefølje og til dels mangler profil og ledelse.

Det er helt åpenbart at driverne både hjemme og i utlandet vil kreve mer av norske institusjoner. Norge har en forholdsvis liten UH-sektor som er svært geografisk spredt.

• Bare gjennom mer systematisk samarbeid kan sektoren bli sterkere.

Stadig flere universiteter og høyskoler ser seg tjent med å institusjonalisere det faglige samarbeidet. Institusjonene i Tromsø har fusjonert. Planene for Innlandsuniversitetet er eksempel på et bredt anlagt institusjonssamarbeid.

Oslofjordalliansen har tatt utgangspunkt i ingeniørutdanningene og vil samordne så vel opptak som tilbudsstrukturen. Institusjonene i alliansen vil også utrede samordning av lærerutdanningene og se på betingelsene for en framtidig fusjon.

Institusjonene på Vestlandet formaliserer samarbeidet i UH-nett Vest. HiO og HiAk utreder nå tettere samarbeid og eventuell fusjon. Høgskolen i Telemark og UiA har inngått en femårig samarbeidsavtale.

Dette er prosesser som i overskuelig framtid kan føre til endringer i studietilbudene og i institusjonslandskapet. Endringer som kommer nedenifra, basert på at man selv tar initiativ.

Men vi har også sett at denne type samarbeid er skjørt, at entusiasme blekner og motkrefter kommer opp.

• Jeg vil aktivt støtte opp om slike prosesser. Slik at institusjonene lettere kan drive slike prosesser i mål.

Oslofjord-alliansen har allerede fått tildelt en stipendiatstilling. Jeg kommer også til å gi et ytterligere tilskudd på 1,2 millioner kroner til dette samarbeidsprosjektet.  

Det fins neppe noe entydig svar på hvordan vi bør arbeide slik at samarbeidsprosessene kommer i mål. Hvert fag, enten det er på de store universitetene eller på de små høyskolene, har sine utfordringer.

Lærerutdanningene
Jeg vil likevel trekke fram det som vi nå gjør med lærerutdanningene. Nokut-evalueringen av allmennlærerutdanningen viste mange små fagmiljøer. Kvaliteten holdt ofte ikke mål. Studentinnsatsen var ikke høy. I tillegg kom at sviktende studentsøkning stiller institusjonene overfor store utfordringer i tilbudet.

Regjeringen vil snart legge fram en ny stortingsmelding om lærerrollen og lærerutdanningene. Her vil det bli fremmet forslag til endringer i strukturen i lærerutdanning for grunnskolen med to separate løp: ett for å undervise i 1.–7. klasse og ett for 5.–10. klasse.

Endringene vil forutsette langt sterkere arbeidsdeling mellom lærerutdanningsinstitusjonene.  Departementet har bedt institusjonene redegjøre om hvor de har sin sterkeste kompetanse, og hvilke(t) av de to løpene de ønsker å tilby.

Jeg kommer til å følge opp institusjonenes redegjørelser helt konkret for å skape arbeidsdeling og konsentrasjon i lærerutdanningene. Samtidig må vi fra nasjonalt nivå sikre at det blir nok utdanningskapasitet totalt, i alle landsdeler og i forhold til de to studieløpene. Derfor må det tåles noen nasjonale grep.  

• Lærerutdanning kan bli en prøvestein både for arbeidsdeling og nasjonal styring og dimensjonering.

Det nye universitetet i Tromsø arbeider med å utvikle integrerte masterstudier for lærere i grunnskole og videregående skole. Slik forenes kreftene fra den tidligere høgskolen og universitets fagmiljøer.

Utviklingen i Tromsø viser hvordan fusjoner kan åpne for nye og faglig spennende studier. Vi vil gi støtte til den foreslåtte lærerutdanningen, som er i samklang med arbeidet for å skape en bedre lærerutdanning for norsk skole. 

En av høringsuttalelsene til utredningen fra Stjernø var:

”Universitetet gir sin tilslutning til situasjonsbeskrivelsen og nødvendigheten av endringer i sektoren. Universitetet mener imidlertid at den frivillige samhandlingen bør vektlegges sterkere og tror at dette er en sikrere måte å nå de oppsatte målene om faglig konsentrasjon og effektiv ressursutnyttelse på.”

Denne uttalelsen er typisk for tilbakemeldingene både fra UH-sektoren og fra mange andre høringsinstanser.  Mange gir sin tilslutning til hovedtrekkene i Stjernø-utvalgets diagnose, men takker nei til utvalgets foreslåtte medisin. Det er et sterkt rop om frivillighet når det gjelder fusjoner og samarbeidsmønstre. Jeg har valgt å legge forslaget i Stjernø-utredningen om en omfattende strukturreform til side.

Prosesser som kommer av at fagmiljøer og institusjonsledelser ser muligheter og fordeler med samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Min rolle er å tilrettelegge, stimulere og bidra til at de frivillige prosessene kommer i mål.

• Målet mitt er at vi gjennom frivillighet får et institusjonslandskap med faglig sterkere fagmiljøer og bedre utdanninger.
• Jeg kommer til å støtte prosesser som fører til konsentrasjon av den faglige aktiviteten.
• Jeg kommer til å støtte prosesser som leder til avtaler om arbeidsdeling.
• Dette kan for eksempel være avtaler mellom fagmiljøer, for eksempel beslektede fakulteter fra flere institusjoner, om å fordele fagporteføljen mellom og samarbeide om felles forskningsprosjekter og felles studieprogrammer.
• Det kan også være mer heldekkende samarbeidsavtaler mellom institusjoner.

Geografi er ikke nødvendigvis eneste faktor, jfr. Samarbeidet mellom Universitetene i Stavanger og Tromsø. Slike prosesser vil på sikt kunne føre til færre institusjoner enn i dag. Men det viktigste målet, og det vanskeligste, blir å utvikle en større grad av arbeidsdeling mellom fagmiljøer uansett hvordan institusjonsstrukturen ser ut.

Holdningsendring i sektoren
En mer helhetlig tenkemåte hvor hver institusjon er mindre introverte og tar med andre institusjoner i betraktningen når de gjør sine strategiske valg, når de omstiller og konsentrerer aktiviteten, når de omformer sin profil.

En tenkemåte hvor ledelsen ved den enkelte institusjon tør å tenke at noen fagmiljøer heller bør få utvikle seg andre steder. Hvor sektoren bruker de faglige møteplassene som allerede eksisterer til å utvikle konsentrasjon og arbeidsdeling for å skape mer robuste fagmiljøer.

Dere har selv anvist dette som en bedre vei enn reform ovenfra. Derfor forventer jeg at dere viser at dette er en rett strategi, at det er slik dere best kan ivareta faglige hensyn, best kan oppnå arbeidsdeling. Det forplikter til endringsvilje og endringskraft, raushet og storsinn, realisme og smidighet.

Det går selvfølgelig en grense for hvor langt arbeidsdelingen kan gå. For eksempel skal det være studiesteder over hele landet som tilbyr faglig sterke profesjonsutdanninger, og som derfor må ha solide fagmiljøer. Men den helhetlige tenkemåten innebærer at de tilbyr sine profesjonsutdanninger i samarbeid med andre institusjoner og ikke prøver å opprettholde hele fagbredden hos seg selv.

Vi må også bevare flere sterke miljøer på mange fagfelt og utdanninger for å opprettholde en sunn, kvalitetsfremmende konkurranse om forskningsmidler og kompetanse i hele landet. Men den helhetlige tenkemåten innebærer at fagmiljøene har vilje til å utvikle en tydeligere profil og samarbeide mer når de konkurrerer om forskningsmidler nasjonalt og internasjonalt. 

Mange universiteter og høyskoler, og andre, mente i høringssvarene til Stjernø-utredningen at staten må gi klarere føringer, bl.a. ved at politikerne fordeler ansvar for visse fagfelt.

Både jeg og sektoren står her i et dilemma.

Jeg sier: sektoren har et stort ansvar selv.

Sektoren sier: her må det komme nasjonale føringer og satsinger.

Begge parter har rett. Jo mindre sektoren selv evner å tolke situasjoner og behov, jo mer må det styres. Og høringssvarende viser at sektoren erkjenner at statlig styring er legitimt og kan bli nødvendig dersom frivilligheten ikke fører fram. 

Denne diskusjonen er komplisert, noe som preger dialogen og innspillene fra sektoren både etter Stjernø, og nå til forskningsmeldingen.  Spørsmålene blir: Hvilke betingelser må være til stede for at institusjonene reelt sett kan være uavhengige og ta ansvar for sin egen faglige og strategiske utvikling?

På hvilke områder er ikke beslutninger på de enkelte institusjonene tilstrekkelig for å sikre nasjonale interesser? På hvilke områder er det behov for nasjonale føringer og satsinger? Et hvert behov for nasjonale føringer må avveies mot målet om at institusjonene skal få større evne til omstillinger og en mer aktiv innstilling til arbeidsdeling.

Vi har da også mange nasjonale føringer og satsinger. Vi øremerker penger til visse innsatsområder, for eksempel til utstyr, og til stipendiatstillinger. Vi øremerker også forskningsmidler til visse fagfelt, for eksempel realfagene. Spørsmålet er om det blir behov for flere føringer, behov for at jeg bruker de styringsvirkemidlene jeg har mer aktivt, eller om frivillighet kan føre fram til målet. 

Norges forskningsråd har en nøkkelposisjon når myndighetene skal sette forskningspolitikken ut i livet. Bevilgninger gjennom Forskningsrådet er vårt fremste virkemiddel for å realisere nasjonale prioriteringer og for å koordinere innsatsen på prioriterte områder. Et dagsaktuelt eksempel er satsingen på klimaforskning. Slike satsinger gjør at vi kan realisere forskning som krever deltakelse fra flere aktører, forskning som er helt avhengig av omfattende samarbeid.

Vi bruker åpenbart denne kanalen til å styre forskningen inn på prioriterte fagfelt. Men strategiske satsinger gjennom Forskningsrådet er også gode verktøy for å oppnå strukturendringer i forskningen i form av mer samarbeid, konsentrasjon og arbeidsdeling. Mange av virkemidlene, særlig senterordningene og nettverksprosjekter har vært bevisst utformet for å styrke samarbeidet mellom aktørene og konsentrere forskningen i større fagmiljøer med høy kvalitet. 

Den offentlige debatten om forskning har i det siste dreid seg om hvor den gode balansen går mellom ekstern finansiering av forskningen, og intern finansiering over grunnbevilgningen. Det fins ikke noe entydig svar på dette.

Graden av kostnadsdekning for eksterne prosjekter påvirker åpenbart hvor balansepunktet ligger. Bidragsfinansierte prosjekter krever og skal kreve, egenfinansiering fra institusjonene. Men det er kanskje tid for å vurdere hvordan graden av egenfinansiering bør tilpasses formålet med det enkelte virkemidlet eller forskningsprogrammet.

Jeg tar bekymringsmeldingene fra sektoren om egenandeler med meg i arbeidet med forskningsmeldingen. Det skal fortsatt være rom for å ivareta basisfag, bredde, institusjonelle satsinger og oppbygging av nye spissmiljøer. Vi må imidlertid ikke glemme at det er en grunnleggende sammenheng mellom debatten om egenfinansiering av eksterne prosjekter, og debatten om hvordan dere forvalter grunnbevilgningen til institusjonen.

Den offentlige debatten om høyere utdanning og forskning har lenge dreid seg ganske ensidig om hva myndighetene gjør og ikke gjør for sektoren – kanskje mest det siste. Men faktum er at dere forvalter svært mye av fellesskapets ressurser. Det er også et faktum at ressursene har økt betydelig de siste årene.

Det jeg spør meg i arbeidet med forskingsmeldingen er, for det første, om dere forvalter disse enorme ressursene på en best mulig måte? For det andre spør jeg meg om jeg har gjort nok for at dere skal ha gode forutsetninger til å møte forventningene.

Med andre ord: Hva kan dere gjøre for samfunnet? Og hvordan kan jeg på best måte legge til rette for dere?

Norsk forskning – både anvendt og grunnforskning – har, som sagt, gode resultater å vise til. Men kunne det bli enda bedre? Rekrutterer institusjoner over hele landet gode fagfolk og studenter? Er dere synlige nok internasjonalt? Har forskerne deres så gode forskningsvilkår som de burde hatt, gitt de store ressursene som sektoren forvalter?

I desember fikk vi hovedtallene i den offentlige FoU-statistikken for 2007. Statistikken viser at FoU-utgiftene ved universiteter og høyskoler økte fra 9,1 milliarder i 2005 til 11,7 milliarder i 2007. Altså en økning på 2,6 milliarder kroner på to år i faste priser. Samtidig får vi meldinger om at fakulteter, avdelinger og institutter kutter i budsjettene sine. Dette synliggjør sannsynligvis den store utfordringen det er å prioritere mellom innsatsfaktorene i forskningen. Og det innebærer en utfordring til meg.

Slike prioriteringer krever ledelse. Vi kan ikke gjenta det for ofte: ledelse er avgjørende for å skaffe seg den strategiske handlingskraft som dere må ha for å utvikle en sterkere UH-sektor.

Jeg vil særlig framheve at dere har et klart ansvar for å sikre at gode forskere får gode arbeidsvilkår og ansettelsesforhold. Vi kan ikke ha nasjonale virkemidler for å finansiere utstyr og drift som alle forskere og forskergrupper bør ha. Dette ansvaret ligger til institusjonene. Dere må prioritere innenfor de rammene dere har. Noe må vekk for at noe annet skal kunne styrkes. Men den mer helhetlige tenkemåten vi trenger i sektoren innebærer at fagmiljøene inngår avtaler om arbeidsdeling på tvers av institusjoner når dere omstrukturerer.

Dere har min fulle støtte til å bruke den friheten og de virkemidlene dere har til å lede institusjonene på en kraftfull måte. 

Jeg ser ikke for meg store endringer styringen av sektoren. Vi må velge tiltak som først og fremst skal virke samarbeidsfremmende og stimulerende på prosesser for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon.

De fleste av styringsvirkemidlene vi trenger er på plass. Vi kan komme langt med å justere og forsterke innrettingen på dem. Jeg mener vi kan få stor effekt av små justeringer og moderate tiltak for å oppnå den mer helhetlige tenkemåten som må til. 

Jeg vil oppsummere slik: Det er stor dynamikk i sektoren. Vi ser mange gledelige prosesser som jeg forventer skal føre til et forskningslandskap hvor det er: for det første, mer forpliktende faglig og institusjonelt samarbeid. Hvor det: for det andre, er mer konsentrasjon av forskningen i sterkere fagmiljøer. Og hvor det: for det tredje finnes mange konkrete eksempler på arbeidsdeling mellom fagmiljøer og studiesteder om både forskning og undervisning.  Et landskap med robuste fagmiljøer, men som samtidig har dynamikk og strategisk kraft til omstillingsevne til å møte nye kunnskapsbehov i samfunnet.

Om 10 år skal vi ha et forskningslandskap som tiltrekker seg de gode forskningstalentene både nasjonalt og internasjonalt. Et forskningslandskap hvor flere forskere har gode ressurser og vilkår for både forskning og undervisning. I et slikt forskningslandskap vil Norge ha universiteter og høyskoler som har et godt rykte og gjennomslag internasjonalt. Universiteter og høyskoler som gjør landet bedre i stand til å møte globale utfordringer, øke verdiskapningen og øke vår felles velferd.

Om åtte timer blir Barack Hussein Obama tatt i ed som president i USA.  Vi skal selvfølgelig gratulere Obama med seieren, men vi skal også gratulere det amerikanske folk som valgte ham. De valgte en president–

• som har lagt stor vekt på forskning, teknologi og innovasjon i løpet av valgkampen,
• som i motsetning til den forrige, anerkjenner at klimakrisen er menneskeskapt og at den må møtes med global innsats,
• som har vilje til å videreutvikle velferdssystemene
• har ansatt nobelprisvinnere som rådgivere i forskningspolitikken og utfordret forskningen til å løse vår tids utfordringer. 

USA har verdens største forskningsevne. Når USA setter alle kluter til for å løse utfordringer, skjer ting raskt. Innsettelsen av president Obama gir et stort håp om at våre egne forskere snart vil befinne seg i et spenningsfylt forskerfelleskap i arbeidet med å løse de globale utfordringene, bidra til fremtidsrettede næringer og styrke velferden.

Sitat fra Obamas takketale i Chicago da han ble valgt til president:

”This is our time, to put out people back to work and open doors of opportunity for out kids; to restore prosperity and promote the cause of peace; to reclaim the American dream and reaffirm that fundamental truth, that, out of many, we are one; that while we breathe, we hope. And where we are met with cynicism and doubts and those who tell us that we can’t, we will respond with that timeless creed that sums up the spirit of a people: Yes, we can.”