Veien framover - forskerrekruttering og mobilitet

Takk for muligheten til å innlede her i dag. I går var jeg i Botanisk hage og åpnet Artsprosjektet, sammen med miljøvernminister Erik Solheim. Endelig har vi fått startet prosjektet som skal bidra til å kartlegge og øke kunnskapen om artene i norsk natur. I dag har vi artsbestemt ca 40000 arter og forsiktige anslag sier at vi nok har 60000 arter i landet vårt. Det er et stort prosjekt å fullføre dette viktige arbeidet. Ikke minst er det nødvendig for å vite hvilke områder som er spesielt viktig og sårbare i naturen vår, slik at vi kan hindre at artene som lever der blir utryddet. Til dette trenger vi mennesker som ivrer for fagfeltet sitt.

Det fører meg inn på dagens tema, som står høyt på den politiske dagsorden både her i Norge og i EU.

·       Det er viktig at forskere har mulighet for å bevege seg og få inspirasjon i ulike miljøer.

·       Det er viktig at mulighetene for å velge en karriere innen forskning styrkes.

·       Det er viktig at vi gjør forskningen attraktiv, slik at studenter velger å fortsette også etter mastergraden sin.

EUs charter for forskere og ’code of conduct’ er viktige virkemidler for å nå disse målene. For målet er at stadig nye og flere forskere skal finne det attraktivt å satse på en karriere innen akademia. Målet er for eksempel at en indisk hjerneforsker lett skal få mulighet til å arbeide og bidra også her i Norge og at norske forskere kan bidra på viktige oppdrag ute i verden. Dette er sentrale områder i EUs pågående arbeid med å følge opp den såkalte grønnboken for utviklingen av det europeiske forskningsområdet. Det står også sentralt i den kommende stortingsmeldingen om forskning som vi arbeider med.

Spørsmålene er utfordrende og kan ikke bare løses gjennom forskningspolitikken. Dette er også arbeids- og velferdspolitikk og personalpolitikk. De kan derfor være utfordrende å håndtere, både hos oss, men også internasjonalt.

I dagens kunnskapssamfunn ønsker alle land å legge til rette slik at de smarteste hodene velger nettopp dem. Dette er selvfølgelig tilfellet også for Norge. Norsk arbeids- og næringsliv har behov for spesialkompetanse for å overleve konkurransen med internasjonale selskaper.

Gjennom EØS-avtalen er Norge del av et felles europeisk arbeidsmarked. Dette gir muligheter for både arbeidstakere og forskningsinstitusjonene, men også økt konkurranse.

Regjeringen la frem en melding om arbeidsinnvandring i 2007. Denne har blant annet som mål å gjøre det enklere for såkalte spesialister og faglærte fra land utenfor EØS å få komme til Norge. Forskere omfattes selvsagt av dette tiltaket, og av regelverket for arbeidsmarkedet generelt.

·       Skal vi nå målene vi setter oss, må vi trekke i samme retning. Derfor er det også så viktig at landene i Europa sammen arbeider for å bedre forskermobiliteten og styrke forskernes arbeidsvilkår.

·       For å tiltrekke gode forskere til norske institusjoner, trengs fremragende forskningsmiljøer, attraktivt og relevant utstyr, gode nettverk og godt arbeidsmiljø. Dette som uttrykk for en god forskningsevne og vil behandles i den nye forskningsmeldingen.

Forskningsmelding

Vi vil bygge på tidligere forskningsmeldinger. Det er altså ikke aktuelt å legge disse vekk. Utgangspunktet for forskningsmeldingen er at forskning både er en forutsetning og et virkemiddel for å møte dagens globale utfordringer, særlig klima, miljø og utvikling.

Forskning skal bidra til å videreutvikle velferdsstaten og legge grunnlaget for morgendagens verdiskapning. For å oppnå dette, må vi i Norge ha en tilstrekkelig forskningsevne. Som nevnt, vi må ha tidsriktig utstyr og vi må sikre oss de beste hodene.

·       Vi må legge til rette for samarbeid mellom institusjoner og sektorer bl.a. gjennom finansieringssystemet som vi jobber med parallelt med forskningsmeldingen.

·       Vi må ta del i og bidra i internasjonalt forskningssamarbeid.

·       Vi må sørge for at vi utdanner nok folk med doktorgrader til samfunnsliv og forskning. Her ligger vi godt an. Med 750 doktorander første halvår av 2008 ligger vi langt foran skjemaet om å nå 1100 per år i 2010.

Som jeg skal komme tilbake til siden; forskere er i dag del av et internasjonalt arbeidsmarked. Våre beste miljøer er i dag totalt avhengig av å rekruttere stipendiater og forskere fra andre land. Dette er særlig tilfelle for real- og teknologifagene.

Forskerkarrieren og karriereveier

Norge har en av Europas beste finansieringsordninger for forskerutdanning, og klarer derfor å tiltrekke oss utenlandske kandidater. Av alle som avla doktorgrad ved norske læresteder i 2005, hadde en av fem ikke-norsk statsborgerskap. 30 % av disse var innefor MNT-fagene. Mange går også over i faste stillinger.

·       Det er ikke et mål at alle som tar en doktorgrad skal inn i en akademisk stilling. Mange er viktige også ute i næringslivet

Når det gjelder forskerkarrieren og karriereveier, er jo dette et felt som institusjonene stort sett har herredømme over. Etter mitt syn bør institusjonene nå fokusere på kvaliteten i stipendiatenes utdanning og på gode arbeidsvilkår.

·       Flere evalueringer av norsk doktorgradsutdanning har pekt på det samme som Stjernø-utvalget gjorde, nemlig at fragmenteringen av doktorgradsutdanningen kan være en trussel for kvaliteten.

Jeg tror vi må se på muligheter for å få til økt samarbeid mellom institusjonene, men jeg støtter at dette må skje gjennom en frivillig prosess. Målet mitt er at vi gjennom frivillighet får et institusjonslandskap med faglig sterkere fagmiljøer og bedre utdanninger.

·      Videre vil jeg i meldingen reise debatten om midlertidige stillinger.

 De er ikke et problem i seg selv. Men det er uheldig om unge forskere blir gående i midlertidighet over lang tid. Et forslag som er blitt nevnt er å innføre en form for ’tenure track’  det vil si at man får en midlertidig stilling med mulighet med overgang til fast stilling etter en viss tid. En slik ordning er innført i flere land.

·       Likestilling er et annet felt hvor jeg mener vi kan gjøre mer.

Det blir gjort mye godt arbeid for å oppnå økt likestilling i forskningen. Jeg mener allikevel arbeidet må intensiveres, og at institusjonene bør sette i verk tiltak basert på egne analyser av hva som kreves. En likestillingsstrategi er jo nå en selvfølge hos de fleste institusjonene. I statsbudsjettet for 2009 signaliserte jeg at vi vil øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner – forutsatt at de nødvendige lovendringer er på plass.

Det er viktig å øremerke stillinger for å øke kvinneandelen. Som kjent dømte ESA imot dette, så her er ikke EU på lag med oss. Vi må påvirke EU videre, og gir ikke opp. Dette har jeg tatt opp med europeiske kolleger. Det var med glede jeg forrige uke kunne overrekke Likestillingsprisen til NHH og UiB for godt likestillingsarbeid i 2008. Jeg håper dette kan inspirere til enda bedre innsats på området framover.

·       Et siste felt, som også EU er opptatt av, er samarbeid mellom akademia og næringsliv.

Jeg er fornøyd med at ordningen med nærings-Ph.d. er innført. Det innebærer at staten og næringslivet spleiser på doktorgrader. Ti kandidater fra hele landet skal ta en doktorgrad, samtidig som de er ansatt i en bedrift. Regjerningen foreslår å styrke ordningen gjennom den såkalte krisepakken med 25 mill. kroner. Dette vil fører til at enda flere vil få denne muligheten. I tillegg vil det fordeles 57 nye PhD-stillinger, øremerket MNT-fagene.

Jeg er gald for jeg fikk til et mer langsiktig perspektiv på tiltakspakken, slik at den ikke bare inneholder tiltak for byggeindustrien. Det er behov for ny kunnskap. Det er gammel kunnskap som har ført oss inn i krisene. Vi trenger ny kunnskap både om miljø og finans for å komme styrket ut av krisa.

Forskningsmeldingen i 2005 tok for seg hele bredden i systemet, og utredet grundig de tematiske prioriteringene.

·       Den kommende meldingen skal i større grad dreie seg om hvordan vi gjennomfører forskningspolitikken.

Jeg har som ambisjon at meldingen skal gi gode oppskrifter på hvordan vi skal innrette og målrette midler og innsats slik at vi kan fortsette de kvalitetsforbedringene vi har sett de siste årene.

·      Meldingen skal også omtale hvordan vi kan måle forskningen på andre måter enn ressursinnsats.

·      Vi må videre velge ut noen områder vi skal satse spesielt på, vi kan ikke være ledende på alt.  

Norge, EU og Kina

Meldingen vil også vie internasjonalt forskningssamarbeid en sentral plass. Vi trenger ingen ny forskningsmelding for å slå fast at betydningen av det internasjonale samarbeidet øker. Det nye er at det i økende grad berører måten vi arbeider på og utformer politikken på.

Norges deltakelse i EUs forskningssamarbeid må ses på som en integrert del av den norske forskningsinnsatsen og det nasjonale arbeidet med forskerrekruttering.

EUs rammeprogram er også den største arenaen norske forskningsmiljøer og norsk næringsliv har for nettverksbygging, samarbeid om felles FoU-utfordringer, risikodeling og kritisk masse i forskningen. Deltakelse bidrar til nettverk, kunnskapsoppbygging, økt kvalitet og relevans i norsk forskning og økt innovasjon og verdiskaping i næringslivet.

 I tillegg til at rammeprogrammet har fått økt omfang og betydning de senere årene, har prosessen om utviklingen av det europeiske forskningsområdet, Grønnboken, som ble lagt frem i 2007, medført en større debatt om innretningen på det politiske samarbeidet.

·       Mens rammeprogrammet fremmer samarbeid mellom forskere, og i økende grad nettverk mellom institusjoner, har debatten etter Grønnboken skapt et nytt momentum i politiske spørsmål.

Det innebærer at vi også i Norge må spørre: Hvor vil vi at vår politikk skal være i tråd med EUs, og hvor vil vi at vår politikk skal være unik. Som ikke-medlem kan Norge stille et slikt spørsmål ganske tydelig.

·       Fra norsk side er vi positive til å styrke samarbeid mellom nasjonale programmer.

·       Vi synes det er fornuftig at landene går sammen om å bygge storskala forskningsinfrastruktur av felles interesse.

·       Vi er svært positive til at EU i økende grad åpner seg mot verden for øvrig, og trekker flere med i forskning om felles utfordringer.

·       Å dele kunnskap og bidra til omfattende forskermobilitet er viktig, men det er noen viktige spilleregler for dette. Dette omfatter blant annet dagens tema.

·       Lisboa-strategiens mål fra 2000 om å gjøre Europa til verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi innen 2010, skaper også et stort behov for flere forskere. I tillegg vil også de fleste landene i Europa oppleve en stor naturlig avgang de kommende årene.

·       EU ønsker å sikre at de beste unge forskerne i Europa blir værende (og ikke reiser til USA). De ønsker å tiltrekke seg de beste fra land utenfor Europa, og de ønsker å rekruttere flere til forskning.

·       Vi må videre erkjenne at problemstillingene som reises i kjølvannet av målet om økt forskermobilitet og en styrket forskerkarriere er kompliserte. Knyttet til skatt, pensjon og arbeidsforhold, som er velferdsspørsmål hvor nasjonalstatene er naturlig nok lite villige til å gi fra seg myndighet til EU.

For å komme videre med disse problemstillingene, lanserte Kommisjonen i 2005 et såkalt charter for forskere, og en adferdskodeks for rekruttering av forskere. Disse er et sett av anbefalinger og målsettinger, og altså ikke noe lovverk som EU forvalter.

Rekruttering – føtter som går

Det overordnede målet er å etablere et felles, åpent europeisk arbeidsmarked for forskere. Det er da også viktig at vi sørger for at det også er mobilitet mellom sektorer nasjonalt.

Det er viktig at vi har med oss spørsmålet: hvor like skal vi bli EU, og på hvilke områder vil vi styre selv. Det er viktig at vi ikke blir fanget av EUs måte å gjøre ting på.

’Code of conduct’ og charteret kan undertegnes både av land, forskningsfinansierende organer som NFR, sammenslutninger av institusjoner som UH-rådet og de enkelte institusjoner. Poenget er ikke at man forplikter seg til å oppfylle teksten ord for ord, men at man forplikter seg til intensjonene og målsettingen om å oppnå dem.

 Pr i dag er det undertegnet av 117 parter, som omfatter ca 900 institusjoner, fra 25 land. Jeg er selvsagt svært glad for at både Forskningsrådet og Universitets og høyskolerådet har sluttet seg til disse ambisjonene ved å undertegne. Kommisjonen ønsker likevel større femgang på dette feltet.

Som en oppfølging av grønnboken fra 2007, vedtok Rådet i september et partnerskap for forskeres karriere og mobilitet. Initiativet innebærer at skal det lages handlingsplaner som skal følges opp av medlemslandene i EU. Innholdet i disse er i stor grad sammenfallende med charter og code: rekruttering, mobilitet, arbeidsvilkår og styrket forskeropplæring. Man vil også ha tettere dialog, og felles møter også på politisk nivå, med de som har ansvar for arbeidslivs- og sosiale spørsmål.

·       Landene skal rapportere tilbake til Kommisjonen årlig om utviklingen. Vi vet enda ikke hvordan dette vil organiseres fra EUs side. Når det blir kjent, vil vi vurdere hvordan dette kan best følges opp fra vår side. En slik oppfølging vil involvere arbeidet ved institusjonene, så selvsagt vil dere tas med på råd.

·       Fra norsk side har vi hele tiden anført at EUs målsettinger på feltet allerede er praksis i Norge.

Likevel var det svært nyttig at en arbeidsgruppe nedsatt av UHR i høst utarbeidet en analyse av målsettingene i charter og code, og hvordan praksis er ved norske institusjoner i forhold til disse. Den bekreftet vårt inntrykk. 

·       Gruppen vurderer det slik at situasjonen ved norske institusjoner enten er i samsvar med charter og code, eller at de beskriver en målsetting som er mulig og ønskelig.

Imidlertid deler vi fortsatt utfordringene med EU knyttet til mobilitet. Jeg tror at arbeidet for et styrket karriereløp og større forutsigbarhet i hele Europa, også vil fremme mobiliteten mellom landene.

EUs viktigste virkemiddel for økt mobilitet er de såkalte Marie Curie-stipendene. Disse kan fortsatt utnyttes langt bedre av norske forskere, og av forskere som vil til Norge. Vi er derfor svært glade for at Forskningsrådet nå bevilger et tilleggsbeløp til de som får disse stipendene fra EU.

Som nevnt har vi tiltrukket oss en stor andel unge forskere og stipendiater til Norge, og det er jeg glad for og stolt av. Så får vi håpe tiltaket kan bidra til at flere også kommer gjennom disse ordningene.

Et annet viktig virkemiddel er mobilitetsportalen på nett, som nylig ble omdøpt til EURAXESS. Det er positivt at så mange norske institusjoner lyser ut sine stillinger også her.

Flere norske forskere ut i verden
Jeg ønsker at flere norske forskere drar ut i verden også utenfor EU. Jeg ønsker at norske forskningsmiljø virkelig blir internasjonale. Derfor er det urovekkende at så få norske forskere benytter de mulighetene som finnes. Dette er ikke minst viktig for å skaffe nye impulser og kunnskap, både for forskeren selv, for studenter og for forskningsmiljøet. Her tror jeg det ligger mange utfordringer vi bør se nærmere på.

Det er flott at vi er mange som er engasjerte for å styrke forskningene gjennom å rekruttering og styrke forskerkarrieren. Jeg er svært tilfreds med at Forskningsrådet og UH-rådet har samlet oss her i dag, for å belyse og diskutere disse spørsmålene.

·       Jeg håper vi vil lære noe nytt og basere våre egne handlinger på andres erfaringer.

·       For at forskere skal har mulighet for å bevege seg og få inspirasjon i ulike miljøer,

·       For at mulighetene for å velge en karriere innen forskning styrkes er det viktig å diskutere hvordan vi best mulig kan øke mobiliteten.

·       For at forskning skal være attraktivt og studenter velger å fortsette også etter mastergraden sin, må alle gode krefter trekke sammen og finne de gode løsningene.

Takk for oppmerksomheten og lykke til.