Kritisk miljøforskning

Innlegg av Tora Aasland, statsråd for forskning og høyere utdanning og Erik Solheim, miljøvernminister

Miljø- og klimautfordringene er blant de absolutt viktigste verden står overfor. For å løse disse utfordringene må forskningen gi oss grunnlag for beslutninger, samtidig som forskningsfronten stadig må bevege seg framover.  

Hvorfor bidrar norske miljøforskere i så liten grad med selvstendig tenkning, spør Hanne Svarstad og Tor A. Benjaminsen i en kronikk i Klassekampen 14. august i år. De mener at miljøforskere som vil lykkes, må opptre som ”ideologiske funksjonærer” som ikke kritiserer den etablerte miljøforvaltningen.

Vi er helt enig i at vi trenger mer solid, kritisk miljøforskning (og kjønnsforskning, klimaforskning og landbruksforskning for den saks skyld!). Forskning som utfordrer etablerte forestillinger og ”sannheter”, gir viktig korrektiv og grunnlag for alternative veivalg, for eksempel i miljøforvaltningen. For å få fram ny, kritisk kunnskap, må vi gi rom for forskning med tilstrekkelig avstand til ”bestiller”.

Det betyr for det første at vi må sørge for langsiktig kompetanseoppbygging – slik vi blant annet har gjort med det nye klimaforskningssenteret i Bergen (Bjerknessenteret) og forskningssentrene for miljøvennlig energi. Brede forskningsprogrammer sikrer rom for den ”forskningsdrevne forskningen”, der forskerne selv bestemmer spørsmålene.

For det andre trenger vi et mangfold av virkemidler. Det gjør det lettere for forskere å få støtte til gode prosjekter, også de som går på tvers av etablerte fagtradisjoner og oppfatninger. Forskningsrådets store miljøprogram (Miljø2015) er et virkemiddel som skal gi rom for nettopp dette. Økosystem Finnmark, er for eksempel et slikt prosjekt. Her tilbakevises gamle myter og antakelser i etablert reindriftsforvaltning og ‑forskning.  

Kritisk og grensesprengende forskning er nødvendig på alle felt. Derfor ønsker vi å koble forskerdrevet forskning med anvendt forskning. Det vil gi større bredde og mangfold i satsingene. Det vil også viske ut gamle, uhensiktsmessige skiller mellom ulike typer forskning. For at dette skal fungere må de forskningsmessige prinsipper være de samme for alle forskningssektorene. Det gjelder akademisk frihet, retten til å publisere og sikring av kvaliteten gjennom fagfellevurdringssystemet.

Som Svartstad og Benjaminsen påpeker, skjer mye av miljøforskningen – naturlig nok – i instituttene. De har en annen begrunnelse, og derfor også andre betingelser, enn universitets- og høyskolesektoren. Grunnleggende prinsipper om faglig integritet og god forskningsledelse må likevel gjelde for alle typer institusjoner. Vi vurderer nå hvordan akademisk frihet kan tydeliggjøres i Forskningsrådets tilskuddvilkår. Det vil også gjelde for forskere som ikke har lovfestet akademisk frihet slik som ansatte ved universiteter og høyskoler. Likevel har universitetene et spesielt ansvar for langsiktig og kritisk forskning. De oppfordres herved til å spille denne rollen ut!

Når det gjelder forskerrekruttering, mener vi bildet er mer nyansert enn det kronikkforfatterne vil ha det til. Unge talenter som får mulighet til å ta doktorgraden i et faglig fellesskap med etablerte forskere, har en stor fordel framfor dem som må arbeide alene. Samtidig håper og tror vi at det på universitetene og andre steder også gis rom og støtte til kandidater som velger problemstillinger på tvers av etablerte sannheter.