Et mangfoldig arbeidsliv – hvordan kommer vi dit?

[Må sjekkes mot framføring] 

Kjære alle sammen,

Hvordan en tar imot fremmede, sier mye om et samfunn. I de tidligste kulturene vi kjenner til, var gjestfriheten det aller viktigste. De som kom på besøk, skulle kjenne seg velkommen. Hvordan vi tar imot fremmede og hva vi gjør for at de skal få et godt liv her, sier derfor også mye om Norge.

 

La meg slå fast: Innvandrere er en ressurs for Norge! Vi trenger faktisk flere mennesker i dette landet, og mange som kommer hit ønsker å bidra og få en ny start her. Med seg har de evner, kunnskap og muligheter, og enkelte har med seg en utdanning som de ønsker å få brukt eller bygge videre på.

 

Det er for lengst blitt en selvfølge at innvandrere har bidratt til å løfte Norges prestasjoner innen mange ulike idretter. Men hvor mange forbinder navnet Farouk Al-Kasim med noe? Hvor mange i denne salen vet hvilken betydning han har hatt for Norge? Sikkert ikke så mange, for deter få som snakker om Farouk Al-Kasim, mannen som var sentral da Norges oljeframtid ble planlagt og skulle avgjøres. I en periode hvor Norge manglet kompetanse på dette for nasjonen vitale område havnet han, ved en skjebnens tilfeldighet i Norge, hvor han bidro avgjørende for at Norges interesser ble ivaretatt i forhold til store og erfarne oljeselskaper. Han var med på å skape Oljedirektorat, Statoil og oljefondet. Han var med på å skape vår rikdom.

 

Det er for lengst blitt en del av hverdagen å møte både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i roller som advokater, leger, ingeniører, lærere og de fleste partier har etter hvert innvandrere som representerer dem på Stortinget. Og for meg som ansvarlig statsråd, er det spesielt gledelig å se at jenter med innvandrerbakgrunn gjør seg meget positivt bemerket på landets universiteter. 

 

Det er viktig å huske på at landets viktigste ressurs er den menneskelige kunnskap, den såkalte humankapital, og at utvikling av denne kunnskap og kompetanse er vår viktigste investering for framtiden. Å sørge for at innvandrere får dokumentert, brukt og utviklet den kunnskapen de tar med seg inn i Norge, er å øke denne kapitalen.

 

Når det gjelder systemet for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, er Norge godt stilt. Vi har et system som er forankret i universitets- og høyskoleloven og konvensjon om godkjenning, også kjent som Lisboakonvensjonen. Systemet er velfungerende, transparent og ikke-diskriminerende. For NOKUTs del har systemet vært vurdert av Likestillings- og diskrimineringsombudet opp mot diskriminering uten at ombudet fant noe å sette fingeren på. I dag kan vi konstatere med stolthet at vårt system er et av de bedre i Europa med NOKUT som en sentral aktør som skal sikre at vi har nødvendig kunnskap om utenlandske utdanningssystemer og som sikrer nødvendig kvalitet på godkjenningene.

 

I dette arbeidet står vi overfor flere utfordringer. Jeg skal nevne noen av disse.

Vi har en utfordring i å opprettholde kvaliteten på godkjenningene slik at godkjenningene gir et riktig bilde av kvalifikasjoner til den som søker. Dette krever god kunnskap om utdanningssystemer i andre land og om kvaliteten på akademiske institusjoner. I en tid hvor utdanninger er under utvikling er dette spesielt viktig for å kunne gi våre innvandrere en rettferdig bedømmelse av deres kvalifikasjoner. Like viktig er å ha kunnskap og forbindelser som gjør det mulig å avdekke useriøse institusjoner, såkalte Diploma mills, og forsøk på svindel. På dette området er NOKUT en spydspiss som har sørget for trygghet gjennom et imponerende arbeid som har skaffet Norge et betydelig nettverk og en omfattende database som man kan trekke på og som sikrer en god saksbehandling.

 

Forsvarlig kvalitetssikring av vedtakene som fattes vil alltid ha prioritet. Kvalitetssikring kan og skal aldri bli en salderingspost. Det er ingen tjent med, hverken samfunnet eller søkerne. Det skal ikke mye til før en godkjenningsordning kommer i mistillit hos arbeidsgivere. Det har vi som nasjon ikke råd til. Dette har vi heller ikke råd til av hensyn til alle de som med rette forventer at godkjenningsprosessen skal resultere i en godkjenning som skal gi dem nye muligheter.

 

Betydningen av det arbeidet NOKUT gjør på dette området, og den kompetansen de har skaffet seg er avgjørende for tilliten til godkjenningssystemet vårt. Bare siden 2009 har NOKUT registrert syv nye saker knyttet til falske vitnemål utstedt av det såkalte American World University (AWU). Nylig ble en person som søkte om generell godkjenning av en master og en ph.d.-grad fra AWU, dømt i Fredrikstad tingrett. Retten anså det hevet over enhver tvil at tiltalte skjønte at papirene han søkte om NOKUTs generelle godkjenning av, var falske. Utfallet ble fengselsstraff for brudd på straffelovens bestemmelser om falsk forklaring til offentlig myndighet og bruk av falske dokumenter.

 

Her gjør NOKUT en meget viktig jobb – det er viktig at arbeidsmarkedet kan ha tillit til at de godkjenningene som gis bygger på faktiske kvalifikasjoner og at de som forsøker å jukse seg til jobber med falske pairer får klar beskjed om at risikoen for å bli oppdaget er betydelig og at dette vil straffe seg.

 

En annen utfordring er den voksende mengde søknader og andre forespørsler om NOKUTs bistand.

 

NOKUT er hovedaktør når det gjelder godkjenning for yrker uten autorisasjonskrav. På grunn av sin grundige behandling og betydelige kompetanse er NOKUT forespurt av andre aktører direkte eller indirekte. Dette gir NOKUT en betydelig belastning.

 

I tillegg kommer en stadig voksende mengde søknader. Fra 2006 til 2010 har antallet søknader fordoblet seg. Selv om NOKUT har fått økt sine bevilgninger og nær doblet antall behandlede søknader, har man hvert år behandlet færre søknader enn antallet som er kommet inn. Det er klart at dette er utfordrende både for NOKUT og for søkere som venter spent på resultatet av behandlingen.

 

Det er rimelig å anta at utviklingen i økonomien og velferdssystemet vårt sammenliknet med utviklingen i Europa og verden for øvrig, neppe vil føre til færre søknader. Det vil være viktig for NOKUT å finne løsninger slik at veksten i ubehandlede søknader stagnerer på kort sikt og går tilbake på lengre sikt.

 

Til slutt en utfordring som ligger mitt hjerte særlig nært, fordi den berører de svakeste av de svake i dette samfunnet: Flyktninger og andre personer som av legitime grunner ikke kan dokumentere sin utdannelse.

 

Disse menneskene kommer til oss fra diktaturer, krigssoner og andre urolige deler av verden. Ofte må de antas å ha forlatt sine hjemsteder med frykten som eneste følgesvenn og med en eneste målsetting for øye: Å komme vekk fra en forferdelig situasjon.

 

I de sjeldne tilfellene hvor papirer finnes, kommer de fra områder hvor det er vanskelig for NOKUT å verifisere dokumentenes ekthet og kvaliteten på institusjonen og på utdanningen. Dette henviser disse menneskene ofte til ukvalifisert arbeid eller ikke noe arbeid i det hele tatt. Har vi råd til det? Ønsker vi det? Svaret er selvsagt nei, men det gjør det ikke mindre utfordrende.

 

Året i år er et spesielt år i så måte. I år feirer vi Nansen. Og det er ikke bare vi som feirer. I Armenia avduket man nylig et monument som skal minne om hans innsats for armenske flyktninger. Han ble Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger og brukte sin stilling til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. For dette mottok han Nobels fredspris. Det har gitt oss en viktig arv å føre videre. I dag assosieres Norge og det norske folk, i store deler av verden med det Nansen gjorde for flyktninger.

 

Min holdning er klar: Jeg synes at det er et stort dilemma at mennesker fra Afghanistan, Irak og Somalia ikke skal få mulighet til å få godkjent utdannelsen sin. For vi må få på plass systemer som gir disse menneskene muligheten til å få vurdert sine kvalifikasjoner på en måte som tilfredsstiller våre kvalitetskrav til en slik vurdering, og som gir arbeidsgivere pålitelig informasjon.

 

I 2004 finansierte departementet et prosjekt i regi av NOKUT for å finne praktiske løsninger på utfordringene knyttet til godkjenning av høyere utdanning for flyktninger og lignende. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Narvik og Nordland fylkeskommune ved Godkjenningssentralen i Mo i Rana. Prosjektet ble begrenset til ingeniørfag og mappevurdering ble brukt som grunnlag for vurderingen. Det var forutsatt at mappen senere skulle kunne brukes i forhold til arbeidsgivere. Prosessen resulterte i 16 helt eller delvise godkjenninger og en rapport som blant annet beskrev rutinene. Departementet sendte brev til norske høyskoler og universiteter med en oppfordring om at man satte seg inn i framgangsmåten med sikte på å ta den i bruk ved vurdering av slike søknader.

 

Etterfølgende erfaringer visste at framgangsmåten ble lite brukt. Flyktningordningen var tema på NOKUTs fagseminar i 2008. Det ble her klart at mange av lærestedene hadde erfaring med ordningen, men det rådet stor usikkerhet mht. håndteringen av prosessen. Det viste seg at det var store variasjoner i håndteringen både når det gjaldt prosess, resultat og dokumentasjon av resultatet.

 

Samtidig ble prosjektet en viktig og verdifull erfaring. Prosjektet var begrenset til godkjenning av ingeniørutdanning. Denne utdannelsen er ganske likeartet fra land til land og prosjektet støtte derfor ikke på de utfordringer som man møter når man skal vurdere det mangfoldet av utdannelser som man blir konfrontert med når man skal overføre til full skala.

 

Erfaringene har vist at det er behov for mye sterkere koordinering og en ytterligere gjennomarbeiding av godkjenningsprosessens enkelte trinn, med sikte på å gi søkeren en godkjenning som kan brukes for få innpass i arbeidslivet eller i videre utdanning.

 

På denne bakgrunn har jeg tatt initiativ til et nytt prosjekt med NOKUT som koordinator. Prosjektet er i etableringsfasen. Det skal ta tak i en rekke av de utfordringer som det forrige prosjektet avdekket. Sentralt i dette prosjektet vil være å få fram robuste prosesser, pålitelige godkjenningsvedtak og en form på godkjenningen som gjør den til et godt redskap i arbeidsmarkedet.

 

Jeg har både håper og forventer at dette prosjektet skal kunne gi et godt grunnlag for å sette i gang en permanent ordning som vil sikre at denne gruppen får vurdert sine kvalifikasjoner og som vil tilføre arbeidsmarkedet den ressursen de representerer.

 

Kristin Halvorsen og jeg vil med det aller første vedta et Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Det kan på litt sikt bidra til å lette godkjenningen av utdanninger fra andre land som også har kvalifikasjonsrammeverk, da det gir en ”nøkkel” for å innplassere utdanninger på nivå mellom land. Det er utviklet for å tilrettelegge for mobilitet. I EØS-området vil alle land etterhvert henvise sine kvalifikasjonsrammeverk til Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring (EQF), og de 47 landene i Bolognaprosessen vil også henvise sine kvalifikasjoner til Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning.

 

 

Mange ikke-europeiske land, som Sør-Afrika og Australia har også kvalifikasjonsrammeverk. Også for disse landene kan dette bidra til å lette godkjenningen ved at det for alle utdanninger er utarbeidet læringsutbyttebeskrivelser som gjør at det vil bli enklere å forstå hva den som søker om godkjenning egentlig kan.

 

Det er viktig å huske på at godkjenningsprosessen er ikke et mål i seg selv, men et middel for å gi våre nye landsmenn bedre sjanser på arbeidsmarkedet og dermed bedre sjanser til å bli integrerte i samfunnet. Det er mange som må dra lasset for at denne prosessen skal gi de resultatene vi ønsker.

 

Allerede forrige prosjekt viste den betydning blant annet NAV, fylkeskommunen og hjemkommunen kunne ha. Oppstarten av en slik søknadsprosedyre vil ofte være avhengig av innsats fra lokalmiljøet, de lokale organisasjoner eller arbeidsgiveren. For de som er aktuelle må finnes, oppmuntres og bistås underveis i prosessen.

 

Viktige spørsmål: Hvordan blir innvandrere mottatt i lokalmiljøet? Hvordan blir deres kompetanse kartlagt? Hvordan hjelper man dem med å finne fram til og gjennomfører en godkjenningsprosess? Ikke minst: Behandles innvandrere som arbeidssøkere på samme måte som norske?

 

For at innvandrere skal komme inn på arbeidsmarkedet i en jobb de ikke er overkvalifisert for, er vi avhengige av at NAV fungerer som en hjelper og støtte for den enkelte som ønsker å dokumentere sin kompetanse.

 

For det er ikke intuitivt hvordan Norge og vårt system fungerer. Derfor må mange søkere nærmest fotfølges på vei mot, og gjennom prosessen, og de må få den søtten og bistand de trenger hele veien.

 

For å lette dette arbeidet har NOKUT etablert INVIA. Jeg regner med at det i løpet av konferansen vil bli snakket mer om INVIA og jeg nøyer meg derfor med å nevne at INVIA er et nytt nasjonalt informasjonssenter som informerer om de norske autorisasjons- og godkjenningsordningene. INVIA skal være en veiviser til den som ønsker godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkeserfaring.

 

Det kan være til stor hjelp for de som skal være med i slike prosesser, men det er ikke sagt at den enkelte søker vet hvordan hun skal bruke dette hjelpemiddelet. God kjennskap fra lokale myndigheter og fra NAV sin side og aktiv hjelp til å bruke informasjonssentret og databasen i søknadsprosessen kan bidra til å øke INVIAs verdi i forhold til den enkelte søkers bruk i forbindelse med godkjenningsprosessen.

 

Kjennskap til INVIA vil ikke minst være et godt redskap for de medarbeidere i lokalmiljøet som skal veilede, hjelpe og informere potensielle søkere.

 

En bedrift som har lykkes med å bli et mangfoldig arbeidsliv, er Coca Cola Norge. I desember i fjor, da jeg vikarierte som inkluderingsminster, delte jeg ut Mangfoldsprisen for 2010. Blant de 1000 ansatte i Norge er det representert hele 46 nasjoner. Coca Cola har vist at det går an og at det lønner seg å ansette innvandrere og satse på et etnisk mangfold. Et annet eksempel på en bedrift som har en klar mangfold- og inkluderingsstrategi i sin rekruttering, er Det Norske Veritas.  De har ansatte fra rundt 60 nasjonaliteter representert i Norge, og 90 på verdensbasis.

 

Seinere skal vi høre om hvordan Statoil arbeider med dette. Jeg ser fram til at et slikt arbeidsmiljø blir virkeligheten også i resten av det norske arbeidsmarkedet.

 

Jeg begynte med å si at det sier mye om et samfunn hvordan det tar imot fremmede. Om det er med en velkomst eller om det er med avvisning. Men jeg tror ikke det bare var for å være greie at de rike kulturene tok vel imot fremmede. Nei, de gjorde det like mye for seg selv. For de visste at de nye som kom, kom med innsikt og kunnskap som kunne bidra til å utvikle dem både som mennesker og som samfunn. Slik skal også det norske samfunnet være. Jeg håper denne konferansen kan være et bidrag til at det skal bli virkelig.