Forskningsuniversitet som studiested

Statsråd Tora Aaslands innlegg ved Nordisk universitetskonferanse i forbindelse med 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo, 3. mars 2011 

[Må sjekkes mot framføring]

• Kan vi stole på vitenskapen?
• Hva oppfattes som sant?
• Hva er grensene for forskning?
• Hva er forskningens betydning for utdanning?
• Samsvarer dagens utdanninger med morgendagens behov?
• Hva skal vi leve av i framtida?  

Under overskriften Vitenskapsåret 2011 har jeg dette året invitert til diskusjoner av slike store spørsmål. Det skal tenkes friskt og bredt om spørsmål som opptar mange. For vitenskapen beskjeftiger seg jo med temaer som engasjerer oss alle intenst. Hverdagen vår kryr av problemstillinger som roper på vitenskap. For eksempel trigger helsespørsmål alltid interessen. De nye kostholdsrådene vi nylig har hatt debatt om fikk engasjementet til å gløde. Denne gangen gjaldt det rødt kjøtt, karbohydrater og fett. For ikke å snakke om betydningen av nanoteknologi for dagens skismørninger! Og studier av effekten av ulike stavlengder på 80 meter staking i langrenn. Et annet viktig tema er ultralyd og informasjon om helse og konsekvenser av ulike valg.  

Vitenskapen er viktig for menneskenes liv, men vitenskapen har også begrensninger. Og veldig vesentlig er at vitenskapen har endringskraft. Dette vil jeg ha debatt og økt oppmerksomhet om! Studenter og deres kunnskap og kompetanse er den viktigste formidler av forskning og kunnskap til samfunnet. 

Med Vitenskapsåret ønsker også Kunnskapsdepartementet å støtte opp om Universitetets 200-årsjubileeum. Jeg vil nok en gang å gratulere Universitet i Oslo med jubileet. Her skjer det mye fantastisk. Dere viser fram og deler universitetets betydningsfulle virksomhet med verden, gjennom jubileumsprogrammet dette året. Vitenskapsåret vil støtte opp om dette gjennom små og store arrangementer, rundt omkring i hele landet. 

Og akkurat arrangementet i dag – Forskningsuniversitet som studiested - reiser spørsmål som opptar meg aller mest: Kvalitet i forskning og utdanning, kontakten mellom universitetene, høyskolene og samfunnet og ikke minst hvordan forskning kan inspirere studenter til å utnytte sine talenter og gi grunnlag for god læring.

Forskningsuniversitet som studiested. Jeg synes det er en flott formulering. Den favner noe jeg stadig trekker fram som helt vesentlig; at forskning og utdanning må spille sammen. Forskning av høy kvalitet, og gjerne av den ypperste kvalitet, vil gi de beste mulighetene for godt læringsutbytte for studentene. Det er i dette fellesskapet dannelsen skjer. Jeg synes det er svært spennende hvordan særlig våre største universiteter vektlegger å gi en utdanningsportefølje som utnytter og knytter seg til forskningssatsningene. At utdanningsprofilen også speiles av forskningsprofilen, at forskningen blir markør for utdanningen. 

Selvfølgelig skal alle våre høyere læresteder drive aktiv forskning, men vi er samtidig helt avhengig av at noen framtrer som tyngre forskningsinstitusjoner enn andre, at vi har gode solide, internasjonalt fremragende forskningsuniversiteter. Begrepet forskningsuniversitet gir en profil. Vi trenger at våre breddeuniversiteter har en slik profil med stor forskningsvirksomhet og bred forskeropplæring, og med en tydelig prioritering når det gjelder forskning. De mest anerkjente universitetene i verden har en slik profil. 

Å leve opp til betegnelsen forskningsuniversitet krever tydelige prioriteringer. Det krever at institusjonen må balansere mellom konsentrasjon og bredde når det gjelder den faglige virksomheten. Det krever også samarbeid med andre institusjoner. Ulike fagmiljøer i inn- og utland må involvere seg for å kunne lage forskningssatsinger og forskningsgrupper som kan konkurrere om talent og penger. Begge deler kan vi diskutere om vi har nok av.

En slik profilering er en viktig del av regjeringens SAK-politikk - altså arbeidet for å styrke samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon - i universitets- og høyskolesektoren. Målet med SAK-politikken er jo nettopp å bygge synlige, og konkurransedyktige forsknings- og utdanningsmiljøer. Jeg ønsker gjerne at universitetene mer direkte er med i SAK- arbeidet.

Ambisjonene for et forskningsuniversitet må være skyhøye, men også realistiske: Framvoksende økonomier som vi ser i Kina, India og Brasil retter stadig sterkere politisk oppmerksomhet mot den betydningen kompetanse, forskning og høyere utdanning har. Kina alene har ca 11 millioner studenter og nesten 800 000 med professorkompetanse! 

Dette er den virkeligheten som universiteter i Norden må manøvrere sin virksomhet i. Det er umulig uten å spesialisere seg. Og det gjøres: UiO har sine mange SFF`er. UIB satser på marin forskning og utviklingsforskning. UiT har en tydelig Nord- Norge profil, mens NTNU i år er kåret til å være fjerde beste i verden til å koble forskning og næringsliv. En av mange kåringer vi kan ha mye å si om. For å se litt til våre naboer: Universitetet i Århus har redusert antall prioriterte fagområder fra ni til fire.  

Vi trenger en diskusjon om slike prioriteringer for at våre nordiske forskningsuniversiteter skal sikres innflytelse og medvirkning i den globale konkurransen.

Jeg skal ikke stikke under en stol at en spisset prioritering i forskningsvirksomheten også gir noen utfordringer: Ønsket om å rekruttere de beste og om å måle seg mot ledende universiteter i verden – må balanseres mot bredde i forskning og kvalitet i utdanning i alle fag og alle nivåer. Det er derfor vi trenger tydelig ledelse ved våre universiteter og høyskoler. Ingen enkel jobb, men en svært viktig jobb.

Et godt forskningsuniversitet er et universitet der forskning, utdanning, formidling og innovasjon virker sammen. I Norge skal undervisningen være forskningsbasert, både på universitetene og på høyskolene. Dette samsvarer godt med EUs arbeid med å få til en sterkere integrering mellom European Higher Education Area (EHEA) og European Reserach Area (ERA).  

Så: Forskningsuniversitet som studiested. En formulering det ligger mange viktige elementer i. 

Selv om det kan gis mange definisjoner av hva det vil si at utdanningen er FoU-basert, så ligger det fast at det forutsetter en nærhet mellom de som forsker og de som blir undervist og mellom det som skjer på forskningsfeltet og det som skjer i forelesningssalen. En institusjon som omtaler seg som et forskningsuniversitet bør gi spesielt godt grunnlag for og muligheter til en slik nærhet og studentene må kunne ha store forventninger til sin utdanning.  

Studentaksjonen ”Klem en professor” rettet en positiv og morsom oppmerksomhet på nettopp samvirke mellom utdanning og forskning. Aksjonen pekte på at stor avstand mellom forsker og student går utover studentenes læring, motivasjon og trivsel. Selv om det er en stund siden det var mulig – og ønskelig – og drive høyere utdanning etter den humboldtske tradisjon der forskere og studenter arbeidet sammen med tette relasjoner, så er det viktig å ikke helt gi slipp på at studentene bør oppleve en nærhet til forskning og de som driver denne. Selv om motivasjon og trivsel er viktig, vil jeg likevel understreke at nærheten først og fremst skal bidra til kvalitet i utdanningen.   

I fjor fikk “Masterprogrammet International Community Health” ved UiO førstepris ved tildelingen av Kunnskapsdepartementets utdanningskvalitetspris. I begrunnelsen fra juryen stod det blant annet at ”Studiet demonstrerer et viktig steg i retning av å få studenter til å arbeide vitenskapelig” og at ”Komiteen vil framheve det forbilledlige ved masterprogrammets satsning på tett samarbeid mellom studenter, fagpersoner og administrativt ansatte for å få til et faglig og godt sosialt miljø.” Komiteen merket seg også at masterstudentene hadde hatt ca 170 publikasjoner i internasjonale tidsskrifter. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan et tett samspill mellom forskning og utdanning gir gode resultater.

De gode forskningsmiljøene kan tilby studentene mye. De kan blant annet trekke de aller viktigste internasjonale forskerne hit. Det var for eksempel en unik opplevelse for mange studenter å høre selveste Craig Venter forelese om arvestoff her i Oslo. Dette skjedde like etter at TIME hadde utpekt han som en av verdens ”10 People Who Mattered”.

Økonomisk institutt her i Oslo kan brukes som et annet eksempel på et toppmiljø som legger vekt på undervisningskvalitet. Instituttet har huset nobelprisvinnere og en SFF. De har forskere og forskningsgrupper som rangeres høyt. De er viktige for utviklingen av det norske samfunnet. Når forskere fra slike miljøer gir av seg selv, vil det gi følelsen av å være med på noe stort og gi utdanningene et løft. 

På Princeton universitet, som er rangert som en av verdens beste universiteter underviser nobelprisvinner i medisin Eric Wieschaus. Han har siden 70 tallet forsket på genetikk, og drev grunnforskning på bananfluer(EMBL). Hans oppsiktsvekkende funn viste seg i løpet av åttitallet å være svært anvendelige i medisinsk forskning.  Dette gjennombruddet ga han en nobelpris på nittitallet. I dag underviser han bachelorstudenter på Princton – fordi han synes det er så viktig at mennesker har grunnleggende kunnskap om forskning.

Slike miljøer må det være stimulerende for studenter å være en del av, og Wieschaus’ perspektiv er det viktig å ha med seg – også i våre forskningsmiljøer hvor det kanskje ofte er en oppfatning blant forskerne om at hvis de absolutt må undervise, så skal det i hvert fall være på master- og ph.d-nivå. Kanskje det er på det laveste nivået det er viktigst at de beste underviser på?

Det er selvsagt mange andre elementer som også inngår i et helhetlig kvalitetsperspektiv på utdanningen. Relevans for arbeidsliv og samfunn, internasjonalisering, varierte undervisningsformer og et læringsutbytte som er i samsvar med det fastsatte kvalifikasjonsrammeverket er viktige aspekter for at en utdanning skal være av god kvalitet. Dette er forventninger vi har til all norsk, høyere utdanning og vil derfor gjelde alle institusjoner, uavhengig av hva man kaller seg.

Mye tyder på at norsk høyere utdanning er bra. Kandidatundersøkelser viser at kandidatene i stor grad får relevante jobber. I følge den internasjonale kandidatundersøkelse Reflex er kandidater fra norsk høyere utdanning blant de mest fornøyde med hvordan utdanningene forbereder dem på yrkeslivet. Dette er en viktig tilbakemelding for oss! Vi vet at universitetene jobber hardt for å sikre at utdanningen de gir er relevant – i dag og i framtiden.  

Vi vet også at de menneskelige ressurser utgjør hoveddelen av vår nasjonalformue. Denne vissheten er dermed avgjørende for vår konkurranseevne, ikke bare i dag men også i framtiden.  Våre universiteter og høyskoler leverer framtiden gjennom studentene. Vi må ha høyeste beredskap på å sikre kvalitet i utdanningene. 

Men vi får dessverre også signaler som ikke er så positive. I følge tall fra Eurostudent er norske studenter blant de som får færrest undervisningstimer i Europa. Evalueringene og reakkrediteringen fra NOKUT har pekt på svakheter ved flere utdanninger. For at utdanningskvaliteten skal bli bedre og at det faktisk skal være en kvalitetskultur ved institusjonene, må forskningen styrkes og alle sider ved utdanningen kvalitetssikres. Ikke minst må det bli en bedre vekselvirkning mellom studenter og lærere.

Jeg har lyst til å trekke fram et eksempel som retter seg mot den viktige samfunnsrollen universitetene og høyskolene har, som endringsaktør og med den kraft vitenskapen kan gi.

I et jubileumsår kan vi trekke fram gamle helter: nemlig møtet mellom professor Birkeland og ingeniør Sam Eyde. På starten av 1900 tallet inngikk de et bokstavelig talt eksplosivt samarbeid. Grunnlager for samarbeidet var Eydes elektrisk kanon. Da denne kanonen ble demonstrert i aulaen i 1903 førte det til branntilløp og stor oppstandelse. Historien forteller at uhellet viste Eyde hvordan han kunne generere nok kraft ekstrahere kvelstoff - eller nitrogen som vi sier i dag - fra luften. I dag vet vi at det produktive møtet mellom Birkeland og Eyde egentlig skjedde noen uker tidligere, i en middag hos statsråd Knudsen: På denne middagen skal Eyde ha ønsket seg deg den kraftigste elektriske utladningen som kunne skaffes på jorden. Birkeland skal ha svart: ”Det kan jeg skaffe Dem, Herr Eyde”. 

Dette var et stort og viktig vitenskapelig gjennombrudd! Men også svaret på et samfunnsproblem, nemlig hungerkatastrofen som rammet verden på den tiden. Det var stor vekst i befolkningen, og produksjonen av mat holdt ikke tritt. Det var tid for å gjøre jordbruket mer effektivt.

I tilegg til å svare på en åpenbart samfunnsutfordring, var dette et forskningsprosjekt preget av et meget bevist forhold til patentering, samarbeid på tvers av fag, internasjonale relasjoner og ikke minst en motivert og motiverende ledelse.   

Men et problem løses ikke for alltid. Nå har vi igjen et problem med å produsere nok mat. Nok en gang må vi tenke nytt, og sette vår lit til at vitenskapen.  Denne gangen må veksten også skje på en mer miljøvennlig og bærekraftig måte. 

Nå er det ikke bare verdenseliten i forskning som besøker Oslo i anledning 200 års jubileet og vitenskapsåret. Vi har fått besøk av hele verdenseliten på ski også. 

I Norge tror vi sågar at man er født med ski på beina. Hvor kommer denne lidenskapen fra? Ansatte ved Norges idrettshøgskole har stilt spørsmål som: Hvor kommer denne lidenskapen for ski fra? Overføres den fra foreldre? Har den med gener å gjøre? Kommer den fra vår norske kultur? Eller er lidenskapen et resultat av en sunn utviklingsprosess som simpelthen skyldes genuine og gode skiopplevelser? Interessant spørsmål i et Vitenskapsår og i et Oslo Ski VM-år!

Jeg vet at mange av dere skal til Holmenkollen for å se stafetten. Jeg håper dere får en flott dag, og måtte det beste laget vinne!