Fra forskning til forside

Statsråd Tora Aaslands åpningsinnlegg under seminarlanseringen av nettsiden ScienceNordic.com, Oslo 15. november 2011

 Da jeg lanserte Vitenskapsåret før jul i fjor, gjorde jeg det med henvisning til nettstedet Edge og prosjektet ”The World Question Center”. Hvert år blir over hundre fremtredende intellektuelle av alle avskygninger bedt om å skrive korte essays om årets spørsmål. I fjor var spørsmålet ”Hvordan endrer Internett måten du tenker på”?

Og dette siste spørsmålet er en viktig inngang til temaet for dagens seminar. Digitaliseringen har allerede endret forskningsformidlingen betydelig, og vil antagelig endre formidlingens plass og form ytterligere i årene som kommer.  

ScienceNordic.com er et meget godt eksempel på dette. Dette er et prosjekt som tar sikte på å gjøre nordisk forskning kjent for et internasjonalt publikum, og det på en måte som rekker ut over forskningens indre krets.

Det er to tema jeg har lyst til å ta for meg her i dag:

• Internasjonalisering av forskning
• Demokratisering av forskning

De to henger nøye sammen, noe lanseringen av ScienceNordic er med på å demonstrere.

Noen elsker globaliseringen. Andre frykter den. Jeg forholder meg til det faktum at handel, teknologi og utdanning har gitt oss mennesker som med den største selvfølgelighet opptrer som om hele verden er deres hjem. Og det er den jo.

For forskningen er dette ikke noe nytt. På 1500-tallet reiste Giordano Bruno og andre forskere og magikere fra land til land for å diskutere de siste teorier og de siste funn. Newton kranglet med Leibniz. Forskere korresponderte flittig, selv om svarene først kom etter flere måneder, i stedet for minutter som i dag.

Grunnforskning og anvendt forskning gled over i hverandre -- den gangen som nå. I lang tid drøftet vitenskapsmenn og filosofer hvordan skip skulle finne ut hvilken lengdegrad de var på. Galileo mislyktes. Det var klokkemakeren John Harrison som fikk den britiske prisen for å ha løst problemet i 1773. Oppdagelsen fikk stor betydning for flåtenes evne til å navigere og derfor også for handel, oppdagelser og krigføring.

I nyere tid ser vi at internett og mobiltelefoni har hatt enda større samfunnsomformende virkninger. De er nye eksempler på hvordan koblingen mellom teori og praksis kan påvirke hele verden.

En global forsknings- og teknologiarena virker derfor på ulike måter:

• Den bidrar til at forskere og ingeniører får flere sparringspartnere og med det tilgang på mer kunnskap og flere ideer.
• Den bidrar til at kjennskapen til -- og bruken av --- ny teknologi og kunnskap spres raskere. 

Jeg vil anta at ScienceNordic også vil ha en tredje effekt: Den vil gi nordiske forskere og nordiske bedrifter et konkurransefortrinn på den globale arenaen. Ved at den nordiske forskningen blir bedre kjent, blir det lettere å opprette nettverk, finne samarbeidspartnere og kunder. Matteus-prinsippet gjelder i både forskning og forretninger, og her kan vi utnytte vår egen styrke til de nordiske landenes beste.

I Stortingsmelding nr. 14 (2008-2009) om Internasjonalisering av utdanning, la vi stor vekt på at internasjonalisering er et virkemiddel til å fremme økt kvalitet og relevans i norsk utdanning.

I universitets- og høgskolesektoren går forskning og utdanning hånd i hånd. En internasjonalisering av utdanning forutsetter en internasjonalisering av forskningen og omvendt. En synliggjøring av norsk forskning gjennom ScienceNordic vil derfor være av stor betydning. At vi gjør dette sammen med våre nordiske søstre og brødre, vil bare forsterke denne positive effekten.  

Dette er også grunnen til at jeg har gått inn for at Kunnskapsdepartementet skal støtte prosjektet finansielt.

Jeg har før brukt Masterbloggen som en illustrasjon av hvordan den digitale generasjonen er på vei inn i akademia og i samfunnslivet for fullt. Når ildsjelene bak Masterbloggen presenterer seg, gjør de det ved å vise til sin egen motivasjon og til hva de visste før de startet opp.

De visste at masteroppgavene er en uutnyttet ressurs. De visste at uteksaminerte masterstudenter er i en situasjon der selvpromotering er viktig. De visste at masteroppgavene er svært interessante, fordi folk etter lang utdannelse, står fritt til å forske i to år på problemstillinger uten konkrete føringer fra næringsliv eller det offentlige. Og de visste at de kunne benytte gratis kommunikasjonsplattformer som Wordpress, Facebook, Twitter, LinkedIn eller Delicious for å engasjere andre i den kunnskapen studentene har frembrakt.

Masterbloggen viser hvordan den digitale generasjonen kommer med et selvfølgelig tilgangs- og tilgjengeliggjøringsbehov. Og den nye nettkulturen, åpenhetskulturen, får konsekvenser for hvordan vi tenker om tilgang til kunnskap og tilgang til forskningsdata, for hvordan vi tenker om formidling og for hvordan vi tilrettelegger best mulig for begge deler. 

Det er mulig vi er i ferd med å nå et tipping point. I 1970 var det 27 000 studenter i Norge, i 2010 var det 227 000. Høyere utdanning er definitivt i ferd med å bli et gode for massene. Vi er vitne til en demokratisering av kunnskap som vi aldri har sett maken til tidligere. 

En betydelig del av befolkningen har nå et minimum av forskerkompetanse. Dette betyr ikke at de driver med forskning selv. Men de har en høyere utdanning der de har lært grunnleggende vitenskapelig metode. Det gjør dem mindre skuddredde i møte med forskerne. Slik pasientene nå møter opp på legekontoret med utskrifter fra Wikipedia, må forskerne forberede seg på en tid der --- om ikke ”folk flest” – så i hvert fall kunnskapsrike kvinner og menn stiller kritiske spørsmål til det forskerne sier og gjør. 

Forskerne våre er vel strengt tatt ikke skodd for det. De kan fortsatt gjemme seg i siloer definert av institusjoner og egne tidsskrifter. 

Målet vårt er at fagtidskriftenes innhold skal gjøres fritt tilgjengelig på nett. Vi har allerede sett hva aktive bloggere kan gjøre med klimadebatten – på godt og ond. På helsesiden er det nå en lang rekke blogger som følger forskningen på vegne av pasienter og pårørende, og det er det de og pressen skriver om som gir opphav til tweets og Facebook-innlegg. Sosiale medier er i ferd med å åpne dørene til elfenbenstårnet. Jeg mener det er en god ting, men det vil snu opp ned på alt det vi forstår med begrepet forskningsformidling. 

Begrepet ”forskningsformidling” gir inntrykk av en lineær prosess: Forskernes ugjennomtrengelige tekster gjøres forståelige av gode journalister og formidlere, slik at de ”litt dumme” der ute kan bli litt klokere. Nå står vi snarere overfor en samspillprosess, der kloke hoder der ute diskuterer med kloke hoder her oppe på Blindern, eller på Gløshaugen eller på campus på Kungliga Tekniska Høgskolan. Forskningsformidlingens versjon 5.0 blir derfor ikke bare et spørsmål om å få forskning over til forsiden, men å vite hva man skal gjøre når folket utfordrer forskerne.

Et opplyst folk vil også lett gjennomskue fortellingen om at forskningen presenterer objektiv kunnskap, ubesudlet av personlige fordommer og interesser. Helt siden Quine, Kuhn og Gadamer har de fleste forskere vært fullstendig klar over at objektiviteten har sine begrensninger. Likeledes har de alltid visst at tilfeldigheter, timing og kamp om ære og berømmelse spiller en betydelig rolle også i vitenskapen – og de har fortløpende diskutert seg i mellom om fagfellevurderingssystemet er tilstrekkelig mottagelig for originale og virkelig nyskapende arbeider.

Det som er nytt, og som Hjernevask-debatten viste så tydelig, er at disse diskusjonene har flyttet ut fra de avskjermede vitenskapsarenaene og inn i hverdagslivet og rundt middagsbordene. Det er en god ting. Jeg er sikker på at både vitenskapen og samfunnet vil tjene på det. Men det krever kanskje at vi må tenke oss om en gang til med henblikk på formidling.

La oss først bare være ærlige nok til å innrømme at vi tenderer til å lete etter suksesshistorier, historier vi kan bruke for å markedsføre forskning i kampen om midler. Det Hjernevask viste så ettertrykkelig, er hvor sterk den sterke offentlige interessen er også for vitenskapelige kontroverser og vitenskapelig usikkerhet. Folk blir ikke noe mindre interessert i forskning når de skjønner at forskere er mennesker. Det samme viste diskusjonene etter klimapanelets fjerde rapport, eller diskusjonene etter Aftenpostens avsløring av uheldig departementspraksis overfor oppdragsforskere.

Jeg utleder av dette at hvis vi ønsker å bevare allmennhetens tillit til forskning, er det viktig at vi åpent stiller de vanskelige spørsmålene selv, at vi åpent og offentlig diskuterer vitenskapens potensielle skyggesider og dens eventuelle begrensninger.

Noen av dere var kanskje på vår todagers konferanse om forskning og samfunn, som departementet arrangerte i samarbeid med UiO og med Vitenskapsakademiet. Tittelen var ”Kan vi stole på vitenskap?” 

Dette var ikke helt ukontroversielt, kan jeg si dere. Få hadde vel egentlig noe imot at vi rettet et kritisk blikk på forholdet mellom vitenskap, politikk og opinion. I et slikt scenario kunne vi tross alt late som om det bare er politikerne og medias feil at forskningen går av sporet. Men vi møtte en del nervøse blikk når vi sa at vi også ville se på pilarene vitenskapen hviler på, som fagfellevurderingen, konsensusrapporter, etikk osv.

Hensikten med Vitenskapsåret var jo å skape forståelse for forskningen, så hvordan kunne vi da kritisere forskerne?

Svaret er at forskning ikke er noen perfekt prosess som slutter når alle vet alt. Forskning er en menneskelig læringsprosess og som alle læringsprosesser er den til tide kaotisk og full av lidenskaper som er langt fra rasjonelle. Og det er bra, for det er lidenskapene som driver oss fremover. Den vitenskapelige metode skal ikke drepe lidenskapen. Den skal kanalisere den i riktig retning. Den skal sikre at vi får en åpen og saklig diskurs som gjør at motforestillingene kommer frem, og at påstander kan kontrolleres. Ettersom denne diskursen nå strekker seg ut over vitenskapens marmorhaller, må den bringes ut til allmennheten – på godt og på ondt. 

Og hvis folk blir irritert over at forskerne ikke kan bli enige om hvorvidt poteter, pasta, smør eller rødvin er sunt eller usunt, så blir det medias oppgave å forklare oss hvorfor de ikke blir enige. Med andre ord: Jeg håper ScienceNordic like mye blir et talerør for folket som det vil være en talestol for forskerne. Fra hva jeg har sett av debatten på Forskning.no eller Videsnkab.dk, har jeg tro på at det skal gå bra. 

La meg slå fast at jeg mener kommunikasjon av forskning er meget viktig, og jeg vil takke alle dere som representerer journalistikk og forskningskommunikasjon. Dere gjør en veldig viktig jobb!

Og jeg vil ønske dere lykke til med seminaret i dag.

Jeg vil også ønsker dere lykke til med arbeidet med den nye nordiske portalen for forskningsformidling. Jeg mener det er svært viktig at vi på denne måten gjør nordisk forskning mer synlig for resten av verden. Og jeg er stolt over at jeg får lov til å være med på å lansere dette nettstedet her i dag! 

Med dette erklærer jeg ScienceNordic for åpnet!