Hva skal til for å gi god kvalitet i utdanning og forskning?

Statsråd Tora Aaslands tale under åpningen av næringslivsdagen Bygg- og miljø-dagen ved NTNU, Trondheim, 1. november 2011

Hva skal til for å gi god kvalitet i utdanning og forskning?

Hver dag på jobb blir jeg minnet om behovet for en velfungerende og kunnskapsrik byggesektor. Sektoren må ha kunnskap og kompetanse om alt fra utbedring av fredede og verneverdige bygg, til bygging av nye moderne og bærekraftige bygninger og infrastruktur som møter framtidas behov, i forhold til for eksempel estetikk, funksjonalitet, klima, energi, miljø og sikkerhet.

Da jeg fikk henvendelsen fra dere i begynnelsen av juli var Regjeringskvartalet en trygg og robust ramme for regjeringsapparatets arbeide– i dag er store deler omringet av en mur. Muren er heldigvis i tre, og den skal rives ned igjen...  Det er stor aktivitet bak muren, og byggebransjens kompetanse er sentral, både for en vellykket avklaring av Regjeringskvartalets videre skjebne og for at det på nytt skal etableres en trygg og robust ramme for arbeid i det norske demokratiet.  

Viktigheten av gode bygg

Regjeringens første bygg, som i dag huser finansdepartementet sto ferdig i 1904. Det er bygget med datidens jugend-elementer. Høyblokka, hvor Statsministerens kontor var, sto ferdig i 1958, og er etter manges mening arkitekturhistorisk bevaringsverdig. Bygningskonstruksjonen med bærende søyler er en viktig årsak til at bygget ikke fikk enda større skader den 22. juli. Arbeidet med Regjeringskvartalet er et eksempel på næringens utfordring.  Tilgangen på arbeidskraft med riktig kunnskap og kompetanse er avgjørende for hvordan næringen presterer og hvordan resultatene blir. Generelt når det gjelder utbedringsarbeider er kunnskaper om byggemetoder for den noe eldre bygningsmassen ofte avgjørende for at resultatene skal bli gode. Samtidig krever nye løsninger tilpasset dagens og framtidas behov og krav en oppdatert forskningsbasert kunnskap, og ikke minst tverrfaglig samarbeid.  Også når det gjelder veier, broer og annen infrastruktur er det viktig både å ta vare på det vi allerede har bygd, og å utvikle nye bærekraftige løsninger. Transport i byer krever fokus på miljø og miljøvennlig transport, med både jernbanesatsning, kollektivtransport, sykkel og gange.

Strategi for bærekraftig utvikling

Det kommer frem i en rapport fra NIFU[1] - som baserer seg på intervjuer med uteksaminerte kandidater, utdanningsinstitusjonene selv og ledere i byggenæringen, at forventningene til fornyelse av disse profesjonsutdanningene gjelder blant annet bedre kobling mellom teori og praksis, nye prosjekteringsformer og behovet for tverrfaglig samarbeid. Dette er ikke noe spesielt for disse næringene, men det er ikke desto mindre grunn til å ha høy oppmerksomhet omkring dette.

Antallet sivilingeniører innenfor bygge- og anleggssektoren var på 1990-tallet jevnt synkende, men trenden synes å ha snudd. Andelen studenter som velger byggrelaterte fag i høyere utdanning ser ut til å ha stabilisert seg.  Utfordringene for universitetsfagene nå synes å være mest knyttet til å gjøre utdanningene mer relevant for arbeidslivet. Jeg vet at NTNU har tatt aktivt tak i dette gjennom arbeidet med prosjektet ”Fremtidens byggutdanning”. 

Bærekraftig byggnæring

Byggnæringen er en viktig aktør i en bærekraftig framtid, og en kunnskapsbasert byggnæring er nødvendig i en slik sammenheng. Bransjen er viktig relatert til innovasjon og entreprenørskap. Dette er områder som er viktige for Regjeringen. Kunnskapstriangelet, som betegner samspillet mellom forskning, innovasjon og utdanning er sentralt for kvalitet.

Forskning og innovasjon spiller en sentral rolle som samfunnets leverandør av kunnskap og kompetanse. Kunnskapen er det grunnleggende, mens kompetansen er hvordan vi bruker kunnskapen. I takt med endringene i samfunnet ellers stilles det på internasjonalt nivå stadig mer eksplisitte forventninger om at forskning og innovasjon skal bidra til økonomisk vekst og samfunnsutvikling. EU har utpekt kunnskapstriangelet som politisk nøkkeldriver for økonomisk vekst og konkurranseevne.

Kunnskapstriangelet

Hva skal vi se på når vi vurderer utdanningskvaliteten? Er det hvor mange ressurser som brukes på utdanningene? Eller hvorvidt kandidatene får jobb? Eller er det helt andre ting?

Vi er i ferd med å innføre kvalifikasjonsrammeverket i Norge. Innen 2012 skal alle utdanninger ha implementert dette. Dette innebærer at kvalifikasjonene i høyere utdanning skal beskrives gjennom læringsutbytte heller enn innsatsfaktorer. Det blir mer oppmerksomhet på hva studentene kan når de er ferdige. Dette har implikasjoner for hvordan vi vurderer kvaliteten i høyere utdanning: Hvilke kunnskaper, ferdigheter og kompetanse studentene sitter igjen med etter utdanningen vil få stadig mer oppmerksomhet i årene som kommer.

Likevel er det ikke uvesentlig hvordan studentene skal oppnå disse kvalifikasjonene – forskning viser at undervisningsmetode har stor betydning for læring. En vanlig definisjon på kvalitet i høyere utdanning er derfor: undervisning + læringsutbytte.  Universitetsledelsen må være engasjert i utdanningskvalitet og oppmuntre til å ta i bruk nye undervisningsmetoder.   

Evalueringen av Kvalitetsreformen pekte på at den klassiske undervisningsformen ved universitetet er enkeltmannsforetaket, der den enkelte professor bokstavelig talt er sitt undervisningstiltak (Delrapport 10). I Kvalitetsreformen ble det lagt vekt på at faglig ledelse i større grad skal være et kollektivt ansvar og at studieprogrammer skulle utvikles i fellesskap.

En god oppbygging og sammenheng i et studieprogram er viktig for det totale læringsutbyttet studentene får. 

Det er en økende forståelse for at det er nødvendig å få til et tettere samvirke mellom forskning og utdanning og at denne koplingen må bli mer synlig i studieprogrammene. Dette understreker behovet for å vektlegge utdanningsledelse parallelt med forskningsledelse som viktige sideordnede elementer i den samlede faglige ledelse ved institusjonene. 

I tillegg til intern sammenheng og helhet i studieprogrammene, dreier programkvalitet seg også om hvorvidt det i løpet av studiet stilles høye nok krav til studentene og om studentene lærer det som er nødvendig og ønskelig.  

Undervisningen bør legges opp slik at studentene får hjelp til å organisere kunnskapen på en helhetlig måte og forstå relevansen av det de lærer.  

Innføringen av kvalifikasjonsrammeverket innebærer en økt vektlegging av læringsutbyttet som kandidatene har etter avsluttet utdanning istedenfor en tradisjonell vektlegging av innsatsfaktorene i utdanningen. Læringsutbyttet, enten direkte eller indirekte, forteller hva kandidatene tar med seg fra utdanningen og ut i arbeidslivet. Mer oppmerksomhet om læringsutbytte vil dermed også bety mer fokus på relevans og hvorvidt kandidatene er forberedt på å gå ut i arbeid.

Universiteter og høyskoler utdanner kandidater for arbeidslivet. Utdanningene må derfor være relevante for arbeidslivet behov. Det innebærer både at studentene må være forberedt på den arbeidshverdagen de vil møte, og at de har kompetanse til å håndtere de arbeidsoppgavene og utfordringene de vil få i arbeidet.  

Endring

Den teknologiske utviklingen går raskt og bidrar til endring i samfunns- og næringsstruktur. Arbeidstakere må være oppdatert og beherske og utnytte de til enhver tid mest effektive verktøyene for at vi kontinuerlig skal ha fokus på endring som holder oss konkurransedyktige.  Her er forskning, og samspillet mellom forskning, utdanning og innovasjon, sentralt. Fremtidens arbeidstakere må være innstilt på endring - dette må det legges grunnlag for i utdanningene. 

Jeg har lansert begrepet ”samfunnskontrakten”. Det har vært en god utvikling de siste årene, hvor det stadig har blitt mer samarbeid mellom arbeids- og næringsliv, og akademia. Dette arbeidet må bli bedre og mer systematisk. For hva er egentlig utfordringer for kunnskapsutvikling i samfunnet? 

Ideas2Evidence gjennomførte for eksempel i vinter en undersøkelse om universitetsutdanningenes synlighet og relevans og samfunnets behov (Kompetanse 2020) på oppdrag fra Universitetet i Bergen. Undersøkelsen viste at arbeidsgivere legger særlig vekt på evnen til å tilegne seg ny kunnskap og evnen til å tenke selvstendig og kritisk når de ansetter.

En undersøkelse i regi av Universitetet i Oslo i 2010 viste blant annet at arbeidsgiverne særlig var fornøyd med studentenes evne til å tilegne seg ny kunnskap, formidle kunnskap, arbeide selvstendig, analytisk tenkning og skriftlig og muntlig kommunikasjon. Samtidig scorer studentene lavt på arbeid i team, behandling av tall og statistikk og bransjeforståelse. Manglende bransjeforståelse kan være ett tegn på at relevansdiskusjonen er viktig.

Brobygging

Mange institusjoner har tett dialog med arbeidslivet gjennom råd og samarbeids­organer. Det som kanskje har manglet er systematikk og god forankring i ulike ledelsesnivåer?

Institusjonene skal nå opprette Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). I løpet av året skal de utarbeide ny strategi. Det har vært viktig for KD at de nye strategiene skal være forankret i ledelsen og at samarbeidet med arbeidslivet må ha en strategisk dimensjon og ikke er avhengig av enkeltpersoner og personlig engasjement.

Både i Norge, Europa og resten av verden øker oppmerksomhet om universitetene og høyskolenes samfunnsrolle (”regionale, nasjonale og globale aktører”), og den betydning disse har for samfunnsutviklingen.

Bakgrunnen for ”samfunnskontrakten” er et ønske om å øke oppmerksomheten om institusjonenes samfunnsrolle. Det er institusjonene som skal identifisere og utvikle samarbeidet og kontaktflaten med omverden – basert på sin profil.

Det kan også være interessant å følge opp hvordan relevansundersøkelser faktisk får betydning for læringsutbeskrivelsene for de enkelte studieprogrammene. Det bør være en tilbakeføringssløyfe som er tydelig i kvalitetssikringssystemene. Undersøkelser av arbeidsgiveres, ansatte og studenters vurdering av utdanningskvalitet og utdanningenes relevans for arbeidsmarkedet bør gjennomføres.

Flere institusjoner har gitt uttrykk for at arbeidet med å utvikle læringsutbyttebeskrivelser har gjort dem mer fortrolig med egne studieprogram. De faglig ansvarlige har fått bedre forståelse for helheten i studieprogrammene, og hvordan hvert kurs bidrar til læringsutbytte i hele programmet. I flere tilfeller har dette ført til endringer i studieprogrammene. Studentene forstår i større grad hva som er forventet av dem og hva de skal kunne.

Kvalitet i utdanningen kan summeres opp i noen viktige punkter:

-          Utdanningene må være relevante med en klar samfunnsorientering

-          og et internasjonalt perspektiv.

-          Institusjonene må være orientert mot studentenes læring og legge til rette for studentaktivitet som stimulerer deltaking og engasjement,

-          og ikke minst, samspill mellom forskning og utdanning er essensielt.

 

Det ligger et betydelig samfunnsansvar i å utdanne kandidater som dekker samfunnets kompetansebehov. Institusjonene har dette ansvaret, men det er en forutsetning at man må samvirke med resten av samfunnet både for å få en forståelse av hva samfunnets behov er, og for å sikre best mulig læringsvilkår for studentene.

Forskning og velferd

Hele samfunnet, vår alles velferd og levestandard – nær sagt fra vugge til grav – er avhengig av gode profesjonsutdanninger, nyskapende tverrfaglig grunnforskning og gode forbindelser mellom forskning og utdanning. Interessen for hva som skjer på institusjonene må opp. For eksempel må bedriftsledere oppmuntres til aktivt å sette seg inn i hvilken kompetanse kandidatene har, og til å bidra til at kandidatene får relevant kompetanse. Dette kan skje på flere måter - gjennom dialog med institusjonene, som bidragsytere inn i utdanningene, ved å tilby bedriftsbesøk, praksisplasser, sommerjobber og prosjektoppgaver. Her er dere som aktive i Næringslivsringen viktige. Og som nyutdannede kandidater vil dere, som nå er her som studenter, ha viktige erfaringer å bringe tilbake til utdanningene.  Jeg oppfordrer dere til å gjøre det!  

Å utvikle en profil betyr prioritering. Gode fagmiljøer – eller fagmiljøer med potensial - må prioriteres - det er disse fagmiljøene som er interessante samarbeidspartnere.  

Ambisjonen er altså at samfunnskontrakten skal bidra til at akademia og samfunns- og næringsliv får større interesse for hverandre. Samfunnskontrakten kan for eksempel være en felles viljeserklæring mellom institusjonen, politiske myndigheter og andre aktører som handler om hva samfunnet kan forvente seg av institusjonen og vise versa. Altså hva institusjonen vil oppnå, hva den vil bidra til og med, og hvordan den vil gjøre det – i lys av forventninger fra samfunnet omkring.

Samfunnskontrakt

En samfunnskontrakt skal inspirere til videreutvikling av kvaliteten i utdanning og forskning. Den skal ikke fjerne institusjonene fra primæroppgavene.

Og jeg gleder meg over utviklingen. Det har lenge vært godt samspill og mye kontakt mellom UH-institusjoner og bedrifter som arbeider i næringer som er viktig for Norge – sånn som fisk, olje og gass og energi.  - Og slik som her på Bygg- og miljø dagen i regi av Næringslivsringen – dette er et eksempel til etterfølgelse.  

En slik samarbeidsarena hvor både UH-sektoren og næringen er aktive deltakere er et godt grep for å styrke samfunnskontakten. Faste møteplasser som dette er etter min mening nødvendig for å nå det samspillet mellom akademia og samfunns- og næringsliv som vi ønsker.

I dag har jeg valgt å sette søkelyset spesielt på relevans og samfunnskontrakt. Andre aspekter ved utdanningene er selvfølgelig også viktig for kvaliteten. Utdanningsledelse, og ledelse og styring av de andre primæraktivitetene, det vil si forskning og innovasjon, må alltid ha topp prioritet.

Men styring og ledelse på universitetene er krevende balansekunst: UH-styrene må handle fremtidsrettet og ta strategiske valg for å møte framtidige utfordringer. I forholdet mellom utdanning og forskning ligger kanskje den aller vanskeligste og viktigste utfordringen for styrene. Å vinne fram med forskning og forskningsprosjekter i Forskningsrådet og EU krever konsentrasjon i store, tverrfaglige forskergrupper. Utdanningstilfanget skal være langt bredere. Samtidig skal all utdanning være forskningsbasert.

Ikke noe av dette blir enklere med tiden, tvert imot: Det blir større nasjonal og internasjonal konkurranse om ressurser, studenter og ansatte.

Jeg ser at institusjonene arbeider hardt for å utvikle kvaliteten på forskning og utdanning. Med utgangspunkt i de store globale utfordringene er kontakt og samarbeid viktig. Nærings- og samfunnsliv kan heller ikke nedtone sitt ansvar for langsiktig grunnleggende forskning og kompetansebygging, og neglisjere det langsiktige utviklingsbehovet.

Ulike deler av samfunnet må ta et medansvar for kvaliteten i utdanning og forskning. Vi skal også la oss inspirere av internasjonale og nasjonale prosesser som er i gang for å styrke kontakten mellom sfærene.  

Og vi lar oss inspirere av, og har store forventninger til møteplasser som dette. Slik settes politikken ut i livet. Jeg ønsker dere lykke til!