Hvem skal bestemme over naturvitenskapen?

Frokostseminar i regi av Nytt Norsk Tidsskrift om naturvitenskap, makt og rød-grønn teknologioptimisme. 14. september 2011

Jeg har med interesse lest Strand og Rommetveits eventyr (link), og i forberedelsen av innlegget mitt her i dag, er det artikkelen deres jeg har tatt utgangspunkt i.

Overordnet oppfatter jeg mange av poengene deres som lite kontroversielle. Få vil være uenig i at teknologi-strategiene som er i emning fortjener en grundig debatt.  Få vil være uenig i at vi bør tilstrebe en bred diskusjon om vitenskap i samfunnet. Få vil være uenig i at innovasjon, forskning og utvikling er kulturelt situerte fenomener.

Det betyr ikke at jeg ikke har enkelte innvendinger eller spørsmål til en del av forfatternes påstander. Jeg skal komme tilbake til dem, men overordnet oppfatter jeg altså at det er mye vi er enige om. 

Litt mer overraskende – fordi det ikke er så vanlig å høre det uttrykt fra andre enn samfunnsøkonomer – er den varme støtten til rasjonalet bak Finansdepartementets rolle i norske budsjettfordelingsprosesser. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

Forfatterne peker på at den bukk og havresekk-problematikken som vi gjenfinner på alle interessefelter, også utspiller seg på forskningsfeltet, med Forskningsrådets arbeid med nanostrategien fra 2006 som eksempel. Og jeg siterer forfatternes løsning: ”Det som […] fordres i slike prosesser er politiske institusjoner som kan utvise kritisk dømmekraft, se gjennom sektorinteressene, sette dem på plass, balansere dem mot andre interesser, og ikke minst vurdere dem mot viktige politiske prinsipper og institusjoner, inkludert bredere offentlig deltakelse og debatt.” (s 267)  

Bedre kunne ikke Finansdepartementet ha sagt det selv. Enhver i Finans vil svare at nettopp å hegne om fellesskapet, å forsvare fellesskapet mot at den ene eller andre sektorinteressen får dominere for sterkt, er kjernen i jobben deres. Det er det som gir dypere mening til deres nitide arbeid med å plukke fra hverandre det de ser som sektordepartementenes potensielt uheldige forsøk på å kare mer til seg og sine enn godt er for vårt felles beste.  

Og når jeg som sektorstatsråd deltar i budsjettkampen av alle krefter og slåss som en løve for vekst til mine, gjør jeg det jo nettopp i forvissning om at vi i vårt demokratiske samfunn har etablert en rekke av disse mekanismene for interessebrytning og balanse. Det er jo det som er demokrati.  

Og siden eksempelet er Norges forskningsråd: Jeg kan forsikre Strand og Rommetveit om at slike mekanismer er på plass også der. Jeg tror ikke forfatterne skal undervurdere den dragkampen som pågår i Forskningsrådet organer. Der brytes visjoner og varme forsvar for det ene kontinuerlig mot visjoner og like varme forsvar for det andre.  

Jeg deler derfor ikke forfatternes negative syn på ekspertenes rolle i utformingen av forskningsstrategier. I det store bildet brytes nano-eksperters uttalelser og håp om nano’ens potensial mot biotek-eksperters antagelser om biotek’ens potensial mot fornybar-eksperters utsagn om fornybar-potensialet – og resultatet blir ofte en balansert slump havre til hver. At Strand og Rommetveit stiller seg kritisk til å nære slike håp i det hele tatt, er en annen sak som jeg vil komme nærmere tilbake til avslutningsvis.   

For hvem andre enn de som har best greie på forskningsfronten skulle vi spørre til råds om hvordan vi best skal satse videre?  

Strand og Rommetveit fremsetter to svar på dette spørsmålet. For det første bør folk flest involveres i større grad – dette ligger i forfatternes forslag om en Vitenskap i samfunnet-strategi – og for det andre bør politikerne gi klarere retning til strategiarbeid ut fra sine egne prinsipper og visjoner (nederst s 267). 

Til det første: Strand og Rommetveit oppfordrer oss til å anerkjenne at politikk på de fleste felter i dag også er vitenskaps- og teknologipolitikk (s 264), og at derfor bør folk involveres mer i forskningspolitiske spørsmål. Dette er som å lese en blåkopi av mine egne og regjeringens papirer og uttalelser om Vitenskapsåret. Nettopp fordi det er slik, har regjeringen gjennom sine sektordepartementer gått sammen om en rekke konferanser og seminarer om viktige vitenskaps- og forskningspolitiske spørsmål på forskjellige politikkområder.

Interesserte kan gå inn på Vitenskapsårets hjemmeside og lese om hvor de kan møte opp for å diskutere energieffektivisering i egen bolig, trygg og rettferdig matproduksjon eller hvilken betydning livsvitenskapene kan og bør spille fremover og mye annet. Til det sistnevnte arrangementet kan jeg reklamere med Nobelprisvinner Harold Varmus, som i tillegg til å være en ledende medisiner også har vært en foregangsmann i kampen for å bryte forlagenes monopol og gi allmennheten åpen tilgang til den forskningen de allerede har betalt for over skatteseddelen. Alle arrangementene i Vitenskapsåret er åpne, alle er gratis og alle er ment for folk flest heller enn eksperter – nettopp fordi vi betrakter ”befolkningen som en ressurs og ikke som et problem” (s 271). 

Jeg aksepterer heller ikke uten videre at vi henger så fast i gamle forestillinger som forfatterne skal ha det til om at teknologi, vitenskap og politikk kan skilles skarpt fra hverandre (øverst s 270). La meg sitere noen av titlene fra et annet arrangement i Vitenskapsåret som kommer i november, og som jeg mener viser det motsatte, fra konferansen der vi stiller det grunnleggende spørsmålet Kan vi stole på vitenskap? Her setter vi nettopp forholdet mellom vitenskap, politikk og opinion på dagsordenen.  

Vi er glade for at professor Kristin Asdal kommer for å snakke om [Sammenhengen mellom]vitenskap, økonomi og politikk på miljøfeltet. Likeledes ser vi fram til å høre Tor Egil Førland om vitenskap og verdier: Svekkes historieforskningen av at så mange historikere tilhører venstresiden?, eller Bent Sofus Tranøy: Legger den dominerende økonomiske tenkemåten høyreføringer på forskningen? Jeg mener rett og slett at dette er en konferanse vi ikke ville arrangert, dersom det hadde vært riktig at vi trodde at skillet mellom vitenskap og politikk var helt uproblematisk.  

Og siden dette møtet er i regi av Nytt Norsk Tidsskrift: la meg kort svare på forfatternes påstand om en politikk hånd i hånd med forestillingen om innovasjon og utvikling som en rettlinjet prosess (øverst s 270). Jeg henviser til mitt eget innlegg i lanseringsnummeret av nye Nytt Norsk Tidsskrift i fjor, der jeg i nokså tydelige ordelag gjorde klart hva jeg anser som svakheter ved den lineære modellen.  

Så til Strand og Rommetveits andre punkt om at politikernes prinsipper og visjoner bør gi klarere retning til strategiarbeidet. Forfatterne mener regjeringen i større grad burde legge sin politiske historie til grunn og at den solidaritetsbevegelsen den springer ut av, bør gjenkjennes i strategiene: Gir dette en mer rettferdig verden, bidrar dette til å redusere den økologiske belastningen osv (s 271)?

Til det vil jeg svare at det er akkurat dette vi gjorde gjennom det nye målbildet i den forrige forskningsmeldingen. Illustrerende nok hadde mitt førnevnte innlegg i herværende tidsskrift tittelen Forskningspolitikk for en renere, tryggere, mer rettferdig verden. Og vi prøver nå å videreføre det samme i arbeidet med den nye biotek-strategien. Vi har lykkes med å vri oppmerksomheten fra input til output, og vi har illustrert at vår ambisjon nettopp er at den forskningen vi investerer i – både den langsiktige grunnleggende forskningen ved universitetene og forskningen i institutter og næringsliv – skal bidra til å løse de globale utfordringene vi står overfor.

La meg sitere fra de aller første linjene i forskningsmeldingens kapittel 5 om helse: ”[S]osiale ulikheter i helse [er] fortsatt en utfordring. Det trengs ny kunnskap om hva som skaper helseforskjeller.” […] ”Vår velferd står i dyp kontrast til udekkede behov for basale helsetjenester i fattige land. For regjeringen er solidaritet med fattige land en sentral verdi, og regjeringen vil bidra til at fattige land settes i stand til å løse sine kunnskapsutfordringer knyttet til helse.”

Eller la meg sitere de første linjene fra kapittel 6 om velferd: ”Forskningsbasert kunnskap om hvordan velferdssamfunnet fungerer er en forutsetning for å få det til. En annen forutsetning er tilstrekkelig tilgang og god kvalitet på de store yrkesgruppene som utfører velferdsstatens kjerneoppgaver. For å sikre kvalitet og attraktivitet for disse yrkesgruppene må forskning støtte opp under både utførelsen av yrkene og forståelsen av yrkesgruppenes faglige utfordringer.”  

Så når forfatterne framsetter påstander om snever rød-grønn teknologioptimisme vil jeg spørre tilbake om det ikke også kan tenkes at de oppfatter det sånn fordi det er biotek eller nanotek de selv jobber mest med? Kan det være at det rager i deres horisont fordi de selv har lest mer av regjeringens utsagn om biotek isolert enn om forskningspolitikken samlet? Jeg sier dette for å understreke at regjeringen har sagt mer i sitt overordnede forskningspolitiske dokument enn at det skal utarbeides strategier for tre generiske teknologier, og for å understreke at disse strategiene og teknologiene er ment å virke sammen med en rekke andre virkemidler for å nå våre overordnede mål.  

Så en kommentar til forfatternes karakteristikk av forskerne som bidrar i strategiarbeid. Forfatterne og jeg er altså enige om at politikernes verdier og prinsipper bør gi retning til strategiene. Men forfatterne er nokså harde i sin dom over de forskerne som bidrar med utsagn om hvordan de mener og håper at deres fagfelt og deres fagkunnskap kan bidra. Disse utsagnene avviser forfatterne nokså kontant fordi de ikke er ”kunnskapsutsagn” (midt på s 266), og de karakteriserer resultatet som politikkutforming ”forankret i uvirkelighet og utført av politiske amatører” (midt på s 267).

Her virker det nesten som forfatterne har glemt den kulturelle situeringen og mener at når det kommer til forskerutsagn, kan vi skille krystallklart mellom vitenskap, verdier og politikk. Politikere bidrar med verdier og prinsipper, mens forskere kommer med rene kunnskapsutsagn? Det er fristende å spørre Strand og Rommetveit hvor det ble av forskningen som dypt situert kulturelt fenomen (s 270).

Belegget for forskernes ”amatørmessige uvirkelighet” finner forfatterne i at ”resultatene av de fleste slike satsinger [må] betegnes som skuffelser” (øverst s 267). ”I løpet av de to første nano-tiår (1990- og 2000- tallet) må man vel si at [den] industrielle revolusjon har latt vente på seg” (nederst s 265).  Videre ser forfatterne ut til å mene at det ikke er grunn til håp fordi ”det humane genomprosjektet og stamcelleforskningen ikke klarte å utrydde sykdom eller skape nevneverdig økonomisk vekst […]” (øverst s 267).

Her vil jeg si at forfatterne grovt undervurderer hvilken tidshorisont vi anlegger – og bør anlegge – på forskningsinvesteringene våre. Det gikk 150 år fra Maxwells ligninger til den digitale revolusjon. Vis tålmodighet! Selv om det ikke er tvil om at det haster, predikerer ikke selv de mest pessimistiske klima-scenariene jordens undergang allerede om 20 år.

Og da nærmer jeg meg min avsluttende kommentar til det jeg oppfatter som en sentral undertekst i hele eventyret, og som jeg vil spørre forfatterne om å stå tydeligere fram med heller enn å antyde litt forsiktig her og der.

Teknologistrategiarbeid bør ha de store og viktige spørsmålene som utgangspunkt, sier forfatterne, vi må spørre oss: ”Gir dette en mer rettferdig verden?” Vi må ”lete etter former for gode liv og gode samfunn som slipper ut mindre klimagasser, forbruker mindre energi og naturressurser og forurenser mindre”, sier de (midt på s 271).

Og jeg og regjeringen mener altså at det nettopp er slike spørsmål som er vårt utgangspunkt, og det samme tror jeg gjelder for mange av forskerne som bidrar i strategiarbeidet sammen med oss. Men forfatterne er ikke fornøyd med det, og tilsynelatende – dette er min tolkning – fordi den eneste løsningen de egentlig aksepterer, er forbruksreduksjon og vekststopp: ”prosessene vi alle vet før eller senere må komme for å endre samfunnet vårt fra materielt overforbruk” (midt på s 271).

Vet alle at vi må endre samfunnet vårt fra materielt overforbruk? Er det det forfatterne håper at en bredt anlagt Vitenskap i samfunnet-strategi vil bidra til? Det sitter nok SV’ere både her og der som skulle ønske at det var sånn, men folk flest er ikke SV’ere. På dette punktet oppfatter jeg at Strand og Rommetveit uttrykker en slags merkelig naivitet eller mangel på anerkjennelse av dyptgående meningsforskjeller blant folk – også blant folk på venstresiden – om hva som bringer verden framover.

Dette er viktige og reelle grunnlagsspørsmål, og istedenfor å antyde og så vidt sneie bort i dem her og der, savner jeg at forfatterne tilkjennegir sitt eget ståsted tydeligere og drøfter de underliggende spørsmålene grundigere. Hva mener de egentlig når de sier at teknologi nok vil spille en rolle, men at klimaproblemet primært er en sosial og kulturell utfordring (midt på s 271)? Hva vil det si i praksis?

 Dette var noen refleksjoner fra min kant, jeg ser fram til diskusjonen.