Kan vi stole på vitenskap?

Hjertelig velkommen til denne konferansen i Vitenskapsåret. Jeg er veldig glad for å se så mange i salen, og spesielt vil jeg ønske velkommen elevene og lærerne fra Elvebakken, Persbråten, Lambertseter og Nadderud videregående skoler. Vi er glade for at dere unge har prioritert å komme hit i dag. Det er viktig for oss at dere er med og diskuterer de viktige spørsmålene som står på dagsordenen. 

Jeg skal begynne med å si noen ord om hvorfor jeg har tatt initiativ til denne konferansen, og jeg skal gjøre det ved å bruke et eksempel.

”Om lobotomi som behandling ved sinnsykdommer”

Her ser dere månedens dokument i mai 2003 fra Riksarkivet, kommentert av medisin-historiker Per Haave. Bildet viser et notat, skrevet av lege Bård Brekke høsten 1948. I perioden fra 1948 til 1950 var Brekke ansatt på Kontoret for psykiatri i Helsedirektoratet, og dette er et internt notat der han orienterer sine overordnede om at det i årene framover må forventes en rask stigning i bruken av lobotomi. På en kongress i Lisboa tidligere samme år hadde overlege Ødegård uttalt at "eksperimentperioden" var over: Lobotomi var blitt en del av den ordinære behandlingen ved norske psykiatriske sykehus.  

Dette dokumentet viser at troen på lobotomi var sterk blant landets psykiatere. Samtidig ble lobotomi vurdert som en svært alvorlig operasjon med høy dødsrisiko. Inntil 1948 døde vel 32 prosent av de opererte pasientene ved Gaustad Asyl. I første omgang fikk dette likevel liten betydning for vurderingen av hvorvidt lobotomi burde anvendes. Haave framholder at andre hensyn ble vurdert å veie tyngre. Mangelen på sengeplasser hadde nemlig vært et voksende problem siden mellomkrigstiden, og i 1950 var overbelegget på landsbasis rundt 25 prosent. I samtiden ble dette forholdet omtalt som ”asylnøden”.  

Haave forklarer at i notatet vurderes lobotomi som et tiltak mot overfylte psykiatriske sykehus. Det ble antatt at en del av de kroniske pleiepasientene – og de utgjorde en stor andel av sykehuspasientene – kunne skrives ut til privat forpleining etter å ha blitt lobotomert. Derfor ble det forventet at tallet på operasjoner av ”gamle asylkasus” ville stige raskt inntil plassforholdene ble bedret. 

Haave kommenterer avslutningsvis at den nyttetenkningen som kommer til uttrykk her, lot til å overskygge hensynet til de kroniske pleiepasientene. De kunne passiviseres og omplasseres, men ”fullstendig helbredelse i sosial forstand” kunne ifølge Bård Brekke bare oppnås i et lite antall tilfeller blant pasienter med ”kortvarige sinnssykdommer”. Derfor antok Brekke at antallet lobotomier ville synke betydelig etter en periode med utstrakt lobotomering av ”gamle asylkasus”. 

I 1996 vedtok Stortinget at alle gjenlevende lobotomerte kunne tildeles erstatning på generelt grunnlag, fordi inngrepet ble vurdert som et svært spesielt behandlingstiltak. Beløpet ble satt til kr. 100.000,-, erstatningsordningen ble gjort gjeldende fra 20. august 1996 og var uten formell tidsavgrensning. 

Jeg bruker ikke dette eksempelet for å henge ut norsk psykiatri i 40- og 50-årene. Forskerne var ikke dumme. Psykiaterne var ikke onde. Og politikerne var ikke tomme i hodet. Tiden var en annen.

Jeg bruker eksempelet fordi det er velegnet til å illustrere en rekke av problemstillingene som står på dagsordenen i dag. 

For det første sier det noe om vitenskapens egenart. Forskningsfronten ser annerledes ut i dag enn den gjorde i 1948, og den er stadig i endring.  

For det andre sier det noe om samfunnsutfordringer som politikere går til forskningen for å finne løsninger på. 

For det tredje sier det noe om hvor vanskelig det er å vurdere hva som er riktig å gjøre og når det er riktig å legge om kursen. 

Vitenskapens egenart

Vitenskap er vår mest systematisk anti-autoritære virksomhet. Den kjennetegnes først og fremst av spørsmål, av tvil og av kritikk. Samtidig gjør vitenskapen krav på fullstendig autoritet når faglig enighet er oppnådd. Klorflurorkarboner skader ozon-laget. Vi måtte begynne å lage kjøleskap og spraybokser på en annen og mer miljøvennlig måte.

Dette spennet mellom systematisk tvil og kritikk og kravet om fullstendig autoritet representerer en betydelig utfordring, ikke minst for politikere som skal foreslå reguleringer og vedta lovendringer osv. Og denne utfordringen er det jeg ønsker å sette på dagsordenen i dag.

Tvil og kritikk er et tveegget sverd. Det er våre fremste verktøy for å bringe forskningen videre, men det er også med på å bremse iverksettingen av tiltak som det i ettertid viser seg at vi antagelig burde ha iverksatt mye før. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var farlig før det kom en politisk reaksjon?

I spørsmålet om rettmessig eller urettmessig tvil spiller mediene og deres forskningsformidling en helt sentral rolle. Derfor har jeg også invitert medierepresentanter hit i dag. ”Tvil er vårt produkt”, skrev en av tobakksindustriens ledere i 1969, ”siden det er den beste måten å konkurrere mot faktaene i allmennhetens hoder på.”  Så tvil, og hold liv i en mediedebatt om at det ikke er sikkert at røyking er skadelig.

Tvilen virker, fordi mange tror at vitenskap handler om kalde, harde, udiskutable fakta. Hvis noen så forteller at noe er usikkert, oppfatter folk at hele forskningen er i villrede. Forskere derimot vet at det ikke er slik. De vet at det er usikkerheter i all forskning, fordi forskning er en stadig pågående prosess. Ja, vi vet at røyking forårsaker kreft, men vi forstår ennå ikke fullt og helt mekanismene som gjør at det skjer. Ja, vi vet at røykere dør tidligere, men hvis én bestemt røyker dør tidlig, kan vi ikke med sikkerhet si akkurat hvor mye røykingen bidro til vedkommendes tidlige død osv.

Dagfinn Høybråten stod på for røykeloven og møtte mye motstand. Og nå, etter noen få år, er det ingen som forstår hvordan vi holdt ut før den kom. 

Vitenskap løser samfunnsutfordringer

I lobotomi-eksempelet ville det vært en fordel om tvilen hadde fått større plass og kursendringen kommet før. Men eksempler på uheldig praksis kan ikke rokke ved det overordnede faktum at vitenskapen hver eneste dag bidrar til å løse samfunns-utfordringer vi står overfor.

For 40 år siden overlevde tre av ti som fikk kreft. I dag overlever flere enn seks av ti. For 40 år siden fantes ikke oppdrettsfisk. I dag eksporterer Norge 37 millioner sjømatmåltider hver dag. Det monner godt i en verden med syv milliarder mennesker som trenger mat.   

Når trenger vi mer forskning og når vet vi nok til å handle?

Ett nytt forskningsresultat, uavhengig av hvor det er publisert eller hvem som har publisert det, kan aldri knyttes direkte til utforming av ny politikk. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskaps-grunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig.

Jeg lurer ofte på om framtidas historikere kommer til å si om oss omtrent det samme som Per Haave gjør om dem som aksepterte lobotomi: ”Den nyttetenkningen som kom til uttrykk i Norge i 2011 gjennom begeistringen over nye oljefunn i Nordsjøen, lot til å overskygge hensynet til menneskene i de delene av verden som ble hardest rammet av klimaendringene.”  

Vi er ikke dumme, verken vi politikere eller dere. Vi er ikke onde og vi er ikke tomme i hodet. Det er problemstillingene vi står overfor og som vi skal drøfte i dag som er svært komplekse og krevende.  

Vitenskapsåret

Derfor ser jeg fram til å lytte og lære av alle de dyktige menneskene som skal holde innledninger og bidra med spørsmål og innlegg i de to dagene vi har foran oss. Jeg er sikker på at vi kommer til å lære masse alle sammen.