På arbeid for vitenskapen

(Statsråd Tora Aasland)

Statsråd Tora Aaslands innlegg under UNIOs frokostseminar ”Er forskning arbeid” på Operaen i Oslo 30. november 2011.

For bare få år siden syntes den økonomiske situasjonen i Europa rimelig trygg. Nå er bildet totalt snudd på hodet. Hellas har lenge vært i dyp økonomisk krise; Irland, Italia, Spania, og nå også Frankrike sliter; Titusenvis av unge mennesker har tatt en utdanning og opplever at det ikke fins noe arbeid å bruke kunnskapen til.  

Norge, og de andre nordeuropeiske økonomiene, har så langt vært skånet fra de verste virkningene av krisa. De nordiske land har lenge vært kjent for å være både økonomiske suksesser, og velferdssamfunn med høy livskvalitet. Årsakene til suksessen kan være mang. Flat struktur og høyt utdanningsnivå er to forklaringer. I min forståelse er også forskningen og vår evne til å ta i bruk ny kunnskap en nøkkel til å forstå hvorfor det har gått bra i de nordiske land. Forskning, høyere utdanning og innovasjon – det såkalte kunnskapstriangelet – vil få økt betydning i årene som kommer.  

Vitenskapens betydning for hele samfunnsutviklingen er bakteppet for at vi i dag skal diskutere om forskning er arbeid.  

La meg nærme meg problemstillingen gjennom to motstridende påstander.

Påstand 1:

Norske universitets- og høyskoleansatte er som andre arbeidstagere.

Internasjonale sammenlikninger[1] viser at norske universitetsansatte er omtrent som forskere i resten av verden:

• De jobber omtrent like mye som kolleger i andre land.

• Fordelingen av arbeidstid på ulike oppgaver likner

• Og både arbeidsmengde og fordeling av tid på ulike oppgaver er mer preget av stabilitet enn endringer over tid.

Det er heller ikke sånn at arbeidsoppgavene er unike. En rekke arbeidstagere i det vi litt overordnet kan kalle kunnskapsintensive yrker har arbeidsdager og arbeidsprosesser som likner på dem i universitets- og høyskolesektoren. De fortsetter å være kreative når arbeidsdagen er slutt; De har uklare overganger mellom fritid og jobb. Dessuten forskes og undervises det og utvikles kunnskap også helt andre steder enn på høyskoler og universitet.

Ut fra dette startpunktet er det klart at på spørsmålet ”Er forskning arbeid?” er svaret ja.

En naturlig konsekvens av at forskere er som mange andre arbeidstagere i et kunnskapsbasert arbeidsliv er at de samme hensyn og ambisjoner bør gjelde for dem. Det vil for eksempel være:

- At vi ønsker at det skal være mulig å kombinere forskning, familie og barn. Forskere blir både bedre mennesker og bedre forskere om de også har tid til et liv ved siden av vitenskapen.

- At de samme reglene, rettighetene og pliktene skal gjelde for forskeres arbeidsliv som for andres.

I dette bildet er det også betydelige forbedringspunkter for norske universiteter og høyskoler. Jeg kan trekke fram to områder:

- Det mangler tydelige karriereveier for forskere. Flere enn før går inn i rekrutteringsstillinger, men spranget derfra til fast ansettelse er stort.

- Det er svak personalpolitikk: Mange steder blir forskerene fulgt lite opp. De er i stor grad overlatt til seg selv.

Påstand 2:

Norske universitets- og høyskoleansatte er ikke som andre arbeidstagere.

Å jobbe med forskning og høyere utdanning handler om noen akademiske kjerneverdier som er unike i UH-sektoren.

-  Ingen andre yrker har en tilsvarende beskyttelse av den akademiske frihet. I denne beskyttelsen ligger det også en forpliktelse for å legge til rette for at friheten kan utøves.

- Det må legges til rette for det ukjente og for å tåle negative resultater.

- Den akademiske friheten må bevares og styrkes.

Spørsmålet ”Er forskning arbeid?” må dermed besvares med hva som er spesielt med forskerarbeidet.

-  En av de viktigste faktorene for å lykkes med forskning er å ha sammenhengende tid. Det er vanskelig å konsentrere seg om (banebrytende) forskning i avbrutte tidsperioder.

-  Mangelen på sammenhengende tid til forskning har lenge vært identifisert som et problem, og senest med statusrapporten for innføringen av Kvalitetsreformen.

- På dette området savner jeg flere ideer og forsøk på å organisere seg annerledes.

Forskning er ofte mer enn arbeid, det et stort engasjement, et kall, en lidenskap og en livsstil. Vi trenger folk med denne gnisten og engasjementet, men det betyr også at det av og til kan det være vanskelig å avgjøre hvor grensen mellom arbeid og fritid går.

Store deler av UH-personalet har selvstendighet og fleksibilitet i arbeidet som jeg tror er viktig både for arbeidsgiver og for faglig personale å bevare og ta ansvar for.

Det stilles store forventninger til at forskning skal bidra med løsninger på de problemene vi har rundt oss. Og det er økende oppmerksomhet om resultater, først og fremst publikasjoner, men også eksterne inntekter og andre former for synlige resultater. Man kan se det som uttrykk for kontroll, men det er mye mer enn det.

Forventningene er et uttrykk for at forskningsresultater er avgjørende både for det norske samfunnet og verdenssamfunnet.

Forskning er viktig for samfunnet

I forskningsmeldinga ”Klima for forskning” blir forskning identifisert som viktig for å møte framtidas utfordringer, for å videreutvikle velferdssamfunnet og for å legge grunnlaget for framtidas verdiskaping. Men forskning er også avgjørende for å utvikle samfunnet og utvikle kunnskapsberedskapen vi trenger for å finne svarene på spørsmålene vi ikke engang visste vi burde ha stilt.

Derfor har regjeringen også satset betydelig på FoU, og UH-sektoren har hatt realvekst i bevilgningene på over 10 % i perioden 2003 til 2010. En viktig drivkraft bak dette har vært tanken om at utdanning skal være forskningsbasert. Kandidatene fra universiteter og høyskoler må ha den nyeste kunnskapen, og kunne bygge videre på den i sitt yrkesaktive liv.

Forskningsbasert utdanning er en viktig grunn til at det store flertall av det faglige personalet har FoU-virksomhet som en del av sine oppgaver. Den høye andelen FoU i høyskolesektoren er unik i internasjonal sammenheng.

Det faglige personalet må sikres tid til hele oppgaveporteføljen: Forsknings- og utviklingsarbeid, undervisning, men også formidling/innovasjon. At de fyller hele samfunnsoppdraget. Avgrensningen mellom de ulike oppgavetypene er uklar. På det beste bør de kunne smelte sammen, men i hverdagen er det nok oftest slik at undervisning og veiledning krever noe annet enn forskning, og at formidling/innovasjon er noe man gjør i tillegg.

De indikatorene vi har peker på framgang i norsk forskning, både i kvalitet og volum. Publisering øker, sampublisering med utenlandske forskere øker, og siteringer øker. Norsk forskning gjør seg i større grad enn før gjeldende internasjonalt. Men den nasjonale evalueringen av biofag, medisin og helsefag viser med all tydelighet at vi også har utfordringer, det er grenser for hvor mye forskningsressurser kan spres uten at det går ut over kvaliteten i forskningen.

En foreløpig oppsummering:

La meg oppsummere noen hovedpunkter:

- Forskere er som andre tilsvarende arbeidstagere. Forskning er derfor arbeid godt som noe, og politikken handler om å legge til rette for personalpolitikk, for karriereveier og alt annet som hører normale arbeidsplasser til.

- Forskere er ikke som andre arbeidstagere. Det er derfor viktig å legge spesielt til rette for det spesielle – for akademisk frihet og for jakten på det ukjente. Å rydde plass for sammenhengende tid for forskning er en spesiell utfordring.

- Forskning er viktig for samfunnet. Det betyr at forskere og forskernes arbeid i større grad må forholde seg til samfunnets krav om både innsyn, om deltagelse og om medvirkning.

Veien framover

En forutsetning for å skape gode arbeidsforhold for forskning har vi allerede så vidt vært inne på, og det er klart at dette også koster penger, slik Forskerforbundet riktig påpeker. Men det har vært en positiv økonomisk utvikling for UH-sektoren. Dette er ett av myndighetenes ansvarsområder. Hvorvidt det er tilstrekkelig tid til forskning vil alltid være omstridt. Det er derfor viktig å undersøke tidsbruken til forskere. KD har derfor bestilt en rapport om dette fra Arbeidsforskningsinstitutten som kommer snart.

Arbeidet til arbeidsgruppen for handlingsrom våren 2010 avdekket også flere andre forhold det er verdt å se nærmere på, og som indirekte påvirker lærestedenes evne til å finne rom til forskning. Jeg lovet våren 2010 å se på fem forhold fra staten:

1.      Rapportering i etatstyringen

2.      Midlertidighet

3.      Kostnadsbildet for stipendiater

4.      Randsoneorganisering

5.      Evaluering av NFR og flytting av SMÅFORSK

Jeg er glad for å kunne rapportere at alt jeg har forpliktet meg til å gjøre er enten gjennomført eller inne i gode prosesser.

Innenfor det handlingsrommet budsjettene gir, er det likevel ingen tvil om at det formelle ansvaret for tidsbruk for forskerne ligger på lærestedene.

Arbeidstiden i UH-sektoren er som arbeidstiden i offentlig sektor forøvrig, 37,5 time. Det er opp til universitetene og høyskolene å avgjøre hvor mye FoU-tid som skal ligge til den enkelte stilling. Dette gir institusjonene muligheter til å legge forholdene til rette for at den enkelte skal kunne bruke sin kompetanse, men det må også være en vurdering ut fra institusjonens faglige behov og økonomi.

At faglig personale med FoU-tid faktisk har betingelser for å drive FoU-virksomhet, er et felles ansvar mellom medarbeider og leder. Det er leders ansvar å legge forholdene til rette, men lederen må også forvente resultater. Det er et stort problem dersom han eller hun ikke lykkes.

Jeg har til slutt lyst til å komme inn på arbeidsforholdene til en gruppe som av ulike grunner ikke får stillinger i UH-sektoren i den grad deres kvalifikasjoner skulle tilsi. Dette kan gjelde flere grupper og individer, men jeg vil særlig trekke fram kvinnene.

Vi må utnytte den ressursen som kvinner representerer. Institusjonene må tilrettelegge for dette, og gjør det også i stigende grad. Vi må se at medarbeidere trenger ulike former for tilrettelegging i ulike faser i livet, uten at dette gjør dem til dårligere arbeidstakere. Institusjonene må tilstrebe et rekrutteringssystem hvor dette er nedfelt, for eksempel ved at det ikke er antall vitenskapelige publikasjoner, men kvaliteten på disse, som blir lagt til grunn ved tilsetting. Og at de andre faktorene som formelt skal vektlegges, som for eksempel kvalifikasjoner knyttet til undervisning, samarbeid, prosjektledelse osv. – også i praksis blir tillagt betydelig vekt i vurderingen.

Det er en stor del av det faglige personalet som har glede og et dypt engasjement i arbeidet sitt, og det er viktig å ta vare på dette engasjementet.  Samfunnet trenger kunnskapen deres, og prosjektet vårt er ikke lenger nasjonalt, men globalt!

Takk for oppmerksomheten.