Utdanning for å skape like muligheter

Statsråd Tora Aaslands innlegg på konferansen ”Få hjula i gang”, arrangert av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede, Oslo 17. november 2011

 

[Sjekkes mot framføring]

Like muligheter for ulike mennesker. Det er det det er snakk om.

Universell utforming handler om å gi like muligheter for alle; rett og slett et skape et bedre og mer likestilt samfunn. Selvsagt – vil jeg si – må vi ta hensynet til alle brukere når det reises nye bygninger og nye systemer og tjenester skal formes.

 

Krav om universell utforming er nedfelt i lovverket, så som i universitets- og høgskoleloven og i lov om offentlig innkjøp, samt i bygningslovgivningen som arkitekter og planleggere må forholde seg til.

 

I utdanning må vi derfor gi studentene våre kunnskap både om ulike behov, om kravene som gjelder, og ferdigheter til å finne nye og gode løsninger. Det er i utdanningen vi legger kunnskapsgrunnlaget for framtidas løsninger både når det gjelder bolig, infrastruktur, tjenester, hjelpemidler og annet.

 

For en stund siden besøkte en delegasjon fra departementet en av høgskolene våre. De fortalte da de kom tilbake at på høyskolen hadde både vrimlearealer, klasserom, ganger og kontorer vært fulle av rullestoler og andre hjelpemidler. Det var studentene som brukte dem. De skulle selv kjenne på de utfordringene du møter i arbeidshverdagen dersom du har en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. Jeg er sikker på at dette var veldig lærerikt og nyttig, og at disse studentene senere er mye mer bevisst disse utfordringene. Kanskje burde vi gjøre noe tilsvarende for medarbeiderne i departementet? Det er i alle fall et eksempel på effektiv læring.

 

For å skape et bedre samfunn for alle, er innovasjon nødvendig – som jeg sa må vi finne nye og gode løsninger på de ulike områdene. Samspillet mellom forskning, innovasjon og utdanning kalles Kunnskapstriangelet. Regjeringen ønsker å bidra til at det skapes en kultur for entreprenørskap. Derfor har vi gjennom Norgesuniversitetet nylig tildelt 4,45 millioner kroner til innovasjon og nytenkning ved universitetene og høyskolene. For samfunnet og utviklingen framover er avhengig av skapende mennesker som omsetter ideer til nye virksomheter og som foretar forbedringer av det som allerede er igangsatt. Det er dagens studenter som skal skape morgendagens arbeidsplasser.  

 

Disse kandidatene er det universiteter og høyskoler utdanner for arbeidslivet. Utdanningene må derfor være opptatte av de behovene samfunnet og arbeidslivet måtte ha. De må være relevante. Det innebærer både studiene må gjøre studentene forberedt på den arbeidshverdagen de vil møte.

 

Jeg er opptatt av samfunnskontrakten – det forpliktende forholdet mellom universiteter og høyskoler og samfunnet rundt. Samfunnskontrakten skal bidra til at akademia og samfunns- og arbeidsliv får større interesse for hverandre – og påvirke gjensidig påvirke hverandre.

 

Jeg vil også trekke fram rådene for samarbeid med arbeidslivet (RSAene). I rådene skal det være representanter fra ulike sektorer, og den første oppgaven de har fått er å utvikle en strategi for samarbeid med arbeidslivet. Få hjula i gang! – er en konferanse om forutsetninger for arbeid for funksjonshemmede. I forhold til utfordringer knyttet til levekår og livskvalitet, utdanning, arbeid og universell utforming er både utdanningenes innhold og tilgjengelighet viktig. Som rådgivende organ for likestilling av funksjonshemmede kan – og skal- dere bidra til økt forståelse mellom akademia og funksjonshemmede på alle samfunnets områder.

  

Det fremgår av den nye jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne at sysselssettingsnivået for denne gruppen er gjennomgående lav. Selv i gode tider hvor det egentlig er stor etterspørsel etter arbeidskraft har det dessverre vist seg vanskelig for funksjonshemmede å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

 

Strategien skal medvirke til at unge med funksjonsnedsettelser får en fot innenfor arbeidslivet. Som det påpekes i strategien er det mål å redusere dagens hindringer for unge funksjonshemmede som er arbeidssøkende.

 

Jeg siterer fra forordet til strategien. ”En god start på arbeidslivet er en grunnleggende forutsetning for en lang og god arbeidskarriere. Fokus rettes derfor mot unge i overgangen mellom utdanning og arbeid”.

 

Utdanning, bolig og tjenester behandles som separate punkter på denne konferansen. Dette er områder som jeg likevel mener at vi må se i sammenheng. Det hjelper ikke med et tilgjengelig utdanningstilbud, dersom tilretteleggingen innenfor andre områder er mangelfull. Det kan faktisk være slik at vanskene som funksjonshemmede studenter opplever ofte gjelder for forhold utenfor selve studiestedet. Det kan igjen føre til at studiehverdagen blir vanskeligere å organisere. Som jeg har påpekt allerede er også utdanning i seg selv viktig for at forhold på andre samfunnsområder i framtida skal bli bedre.

 

Utdanningssystemet er samfunnets viktigste verktøy for sosial utjevning. Undersøkelser har vist at funksjonshemmede ofte har dårligere levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Dette gjelder både i form av økonomi, svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og lavere utdanning enn det som ellers er vanlig i befolkningen. Effekten av høyere utdanning er større blant funksjonshemmede enn blant den øvrige befolkningen. Det vil derfor kunne være et godt sosialt utjevningstiltak å legge til rette for at funksjonshemmede kan tas opp på og gjennomføre høyere utdanning.

 

Derfor: Fra og med dette studieåret kan studenter som ikke har mulighet til å arbeide ved siden av utdanningen på grunn av redusert funksjonsevne eller funksjonshemming, få utvidet støtteperioden til tolv måneder. I tillegg kan denne gruppen få et ekstra månedlig stipend fra Lånekassen.

 

Studenter med redusert funksjonsevne som blir forsinket mer enn ett år på grunn av manglende tilrettelegging i studiesituasjonen, kan også få basisstøtten som stipend.

 

Disse tiltakene vil bidra til at flere personer med redusert funksjonsevne får anledning til å ta høyere utdanning, og hindre at de får høyere lån enn andre etter fullført utdanning. Dette mener regjeringen det er viktig å sikre.

 

Internasjonalt er det også bred forståelse for betydningen av gode overganger mellom utdanning og arbeid. OECD satte i 2007 i gang prosjektet ”Pathways for disabled students to tertiary education and employment”. Norge har deltatt i prosjektet sammen med fem andre land, USA, Danmark, Irland, Frankrike og Tsjekkia. Hensikten med prosjektet var å: 

-        Rette søkelyset mot inkluderingsperspektiv og valg av strategier i så måte.

-        Fremskaffe internasjonalt sammenlignbare data – basert på funn fra nasjonale undersøkelser

-        Få økt oppmerksomhet om overgangen fra utdanning til arbeidsmarkedet for funksjonshemmede

-        Identifisere gode overgangsordninger (”promote best practises on transition”)

-        Presentere ulike veier til samfunnsmessig inkludering og derigjennom komme med eksempler på såkalt ”best practise”.

Jeg nevner prosjektet særskilt fordi jeg tror dette er et perspektiv som vi kan dra nytte av i den videre politikkutformingen i norsk sammenheng. Jeg vil derfor her kort gjengi noen av funnene fra prosjektet.

Tilgang til høyere utdanning for unge voksne med nedsatt funksjonsevne har bedret seg betydelig det siste tiåret. Men til tross for fremgangen som har blitt gjort, er overgangen til høyere utdanning fremdeles vanskeligere for unge voksne med nedsatt funksjonsevne enn det er for andre unge voksne. Studenter med funksjonsnedsettelser har også lavere sannsynlighet for å fullføre studiene enn ikke-funksjonshemmede studenter.

Andelen yngre funksjonshemmede i arbeidslivet er fortsatt lavere enn det som er situasjonen blant deres jevnaldrende. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har gjennomført den norske delen av undersøkelsen.

 

Landrapporten bekrefter det jeg har vært inne på tidligere i dette innlegget:

·         Unge funksjonshemmede i Norge har jevnt over et lavere utdanningsnivå enn andre unge.

·         Blant unge funksjonshemmede har 30 prosent fullført høyere utdanning. Tilsvarende tall for unge ikke-funksjonshemmede er 38 prosent. 

·         Yrkesdeltakelsen er høyere for de som tar tatt høyere utdanning, enn for de som bare har fullført ungdomsskole eller videregående skole. Denne sammenhengen er enda sterkere blant unge funksjonshemmede enn det som gjelder hos unge generelt.

 

Så over til noen flere betraktninger knyttet til funksjonshemmede og høyere utdanning.

I universitets- og høyskoleloven er institusjonene gitt det overordnede ansvaret for studentenes læringsmiljø.

Læringsmiljøbegrepet omfatter studieopplegg, organisering av undervisningen, studentrådgivning, og når det gjelder funksjonshemmede studenter – tilrettelegging av studiesituasjonen. Læringsmiljøet omfatter også studentboliger, kantiner og barnehager. Loven sier at lokaler, atkomstveier, sanitæranlegg og tekniske innretninger skal være utformet på en slik måte at funksjonshemmede kan studere ved institusjonen.

 

I loven står det også at læringsmiljøet så langt det er mulig og rimelig skal bygge på prinsippet om ”universell utforming”. Dette betyr at utdanningen i utgangspunktet skal utformes på en slik måte at alle som ønsker det i prinsippet kan følge den, og fortrinnsvis uten at det vil være behov for spesiell tilpasning. Dette trenger ikke å bety store ekstrakostnader dersom en tenker tilrettelegging allerede i utgangspunktet. Universell utforming imøtekommer likevel ikke alle behov. Noen må kanskje ha individuelle tilpasninger og personlig assistanse for å kunne gjennomføre studiene. Behovet for særløsninger vil likevel på sikt kunne reduseres gjennom en bevisst satsing på et universelt tilgjengelig læringsmiljø.

 

Jeg vil også peke på at de lovbestemte individuelle utdanningsplanene er et nyttig redskap for å tilrettelegge studiene også for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette bør bidra til å bevisstgjøre lærestedene om sitt ansvar i forhold til alle sine studenter.

 

Utdanningsinstitusjonene skal ha kontaktpersoner for studenter med nedsatt funksjonsevne. Denne tjenesten skal gi informasjon om hvordan lærested og studium er tilrettelagt. Dette kan være svært avgjørende særlig i begynnerfasen, en fase som kan være spesielt kritisk for alle nye studenter. Hvordan er møtet med studiestedet og hvordan organiseres undervisningen? Det er viktig at studentene blir møtt på en god måte. For noen vil kunne gi opp allerede før de har kommet skikkelig i gang.

 

Ved flere institusjoner er det etablert Karrieresentre som yter bistand og råd til studenter ved overgangen til arbeidslivet. Dette er et tilbud som også studenter med funksjonsnedsettelser i stor grad bør kunne dra nytte av.

 

Gjennom Kvalitetsreformen er det satt et søkelys på høyere kvalitet, økt gjennomstrømning, og intensitet i studiene, tettere oppfølging av studentene og nye evalueringsformer. Undersøkelser tyder da også på at studenter med funksjonsnedsettelser stort sett er fornøyde med oppfølgingen og måten de blir møtt på ved institusjonene, men dette gjelder dessverre ikke alle. Noen studenter kan oppleve vansker i forhold til tilretteleggingen av studielitteratur, lite bruk av alternative eksamens- og evalueringsformer, og noen kan rett og slett ha problemer med å organisere studiehverdagen sin på en god måte. Dette kan igjen skyldes at graden av tilrettelegging varierer fra studiested til studiested.

 

Jeg har vært inne på Samfunnskontrakten og Råd for samarbeid med arbeidslivet som nå er i ferd med å etableres ved utdanningsinstitusjonene. Jeg tror et godt samspill mellom akademia og samfunns- og arbeidsliv er helt avgjørende for å få til et godt grunnlag til å utvikle høyere utdanning og bevisstgjøre lærestedene om at deres ansvar gjelder for alle studentene. Skal vi få til en god samfunnskontrakt må arbeidslivet komme med synspunkter på utdanningsbehov og innhold i utdanningene. Samtidig er det viktig at utdanningsinstitusjonene – gjennom de utdanningene de tilbyr - påvirker utviklingen i arbeidsliv og samfunn.

 

Et overordnet mål må være at alle studenter får et like godt grunnlag for å bidra til å utvikle framtida og til å komme videre i livet. Utdanning handler ikke bare om å utvikle samfunnet. Det styrker personlige egenskaper og holdninger og gjør studentene bedre rustet til samarbeid, til å tenke nytt, til å tåle motgang, være kreativ og stole på egne valg.

 

Jeg ønsker oss lykke til med et viktig arbeid!