Åpning av GLU-konferansen 2012

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland under Følgegruppa for grunnskolelærerutdanningenes konferanse, 15. mars 2012 i Trondheim.

 

En utfordrende vei mot en bedre lærerutdannelse

En doktorgradsavhandling utgitt i 2008 hadde tittel En umulig utdanning til et umulig yrke? Om allmenn­lærer­utdanning og yrkesutøvelse[1]. Det har vært og er kanskje urealistiske forventninger til hva lærerutdanning kan utrette, det er opplagt behov for mer kunnskap om utdanningen og yrkesutøvingen, og det er ikke minst viktig å bruke kunnskap til å gjøre utdanningen til en bedre forberedelse til yrket.  Det er derfor vi er samlet her i dag.

Lett beruset av et suksessrikt SkiVM som nettopp var gjennom­ført i Oslo, omtalte jeg 15. mars i fjor allerede de nye grunnskolelærerut­danningene som en suksess­historie.

Kanskje vi kan la oss inspirere av min navnesøster Tora Bergers suksess i årets skiskytter-VM og fortsette med fortsatt entusiasme i 2012. For jeg vil at de ulike institusjonene skal kjempe om å gi den beste utdannelsen. Det vil løfte alle.

 

Det jeg bygde fjorårets entusiasme for grunnskolelærerutdanningene på var blant annet:

· En positiv utvikling i studentrekrutteringen og flere kvalifiserte søkere til de nye utdanningene samlet sett enn det var til allmennlærerut­danningen.

· Rapporterte tilbakemeldinger fra studentene som tydet på bevisste studievalg og at vi har fått moti­verte og engasjerte studenter.

· Studentene var også tydelig bevisste og tilfredse med utdanningenes profesjonsinnretting, integ­rering og differensiering. Alle hadde arbeidet med grunnleg­gende ferdigheter i fagene fra første stund.

· Følgegruppa fant at institusjonenes arbeid med programplanene var preget av stort driv og vilje til å gjennom­føre reformen i tråd med intensjo­nene. Det ble vist til flere eksempler på nytenkning når det gjelder å markere de sentrale elementene i de nye lærerutdanningene.

Jeg er glad for å kunne konstatere at det meste av dette synes å stå ved lag:

· Iflg. Følgegruppa arbeides det fortsatt med ”energi og entusiasme” i institusjonene. Også årets rapport tar fram en rekke gode eksempler på nytenkning og nye arbeidsmåter.

· Og jeg har hørt at de 2. årsstudentene som deltok på KDs dialog­møter sist høst, i høy grad befestet inntrykket av at vi har bevisste og motiverte studenter. De ga også mange positive tilbake­meldinger på studiene

Det er samtidig all grunn til å være forberedt på at det er nå – i årene etter det hektiske oppstartåret – utford­ringene og kostnadene ved reformen virkelig gjør seg gjel­dende. Som jeg nevnte i fjor: et felles trekk ved all suksess er at det koster. Det koser hardt arbeid og ofte smerte.

Jeg frykter en viss vegring hos enkelte mot å ta de konse­kvensene som følger av viktige elementer i reformen, og at det ikke satses det som trengs, for at den skal bli den suksessen vi ønsker.

Jeg har ikke til hensikt å foregripe Elaines presenta­sjon og kommentere årets rapport. Men jeg vil ta opp noen av hoved­punktene fra i fjor, som også er sentrale i årets rapport. Dette er også temaer som fikk mye av oppmerksom­heten på KDs dialogmøter med regionene sist høst.

Disse er:

·        Differensiering, profesjonsretting og integrering

·        Rekruttering og regionalt samarbeid

 

Differensiering, profesjonsretting og integrering

Jeg finner grunn til å minne om at det har vært og er stor politisk og faglig oppslut­ning om hovedelemen­tene i den reformen vi er i gang med. Målet er – som dere alle vet – nye lærerutdanninger:

·  som er spesialiserte mot årstrinn og fag i grunnskolen

·  som har tydelig praksisretting og forsknings­forankring

·  som har tett kopling mellom fag, fagdidaktikk og praksis og der arbeid med grunnleggende ferdigheter inngår i alle fag

· som sikrer progresjon mellom nivåene i utdanningene

Dette er tøffe krav som krever omstilling og endring av gamle tenkemåter og rutiner, dette har jeg uttalt ved flere anledninger.

Kravene betyr klare begrensninger når det gjelder fellesundervisning for studenter på de to program­mene. De setter bom for samkjøring av GLU-studenter med studenter på andre programmer og innebærer endret praksis for innpassing av utdanning som ikke er del av den aktuelle lærerutdanning.

At oppfylling av disse kravene har konsekvenser for drift av utdanningene har vært klart. Derfor ble det allerede i St meld nr 11 slått fast at ikke alle institu­sjoner med allmennlærerutdanning vil makte å tilby begge spesialiseringene og med den bredde i fagporteføljen som ønskes lokalt. Dette har vært gjentatt i de påfølgende regionale dialogmøtene med institusjonene.

I fjorårets rapport kom Følgegruppa med et klart råd om å holde fast på prinsippet om to klart differensierte løp og ikke tillate blanding av GLU-studenter og studenter på andre program – med et unntak for lærere i videreutdanning.

Jeg svarte like tydelig på konferansen at dette rådet vil vi følge.

Det har departementet gjort i flere sammen­henger der vi i løpet av det siste året har oppdaget tendenser til ”forglemmelser” og videreføring av gammel praksis, bl.a. i forbindelse med utlysning av årsstudier.

Med de kravene jeg nevnte, skal det ikke være mulig å få godkjent fullt ut som del av GLU et fritt­stående årsstudium som ikke er et ”lærerutdannings­fag” og som ikke innrettet mot enten trinn 1–7 eller 5–10. (Dette skjer, har vi hørt, så her er det fortsatt en intern jobb å gjøre.)

Videre har KD understreket at i den grad det gis fellesundervisning for GLU 1-7 og GLU 5-10 så skal dette gi faglig merverdi for studenter i begge de to løpene. Jeg ser at dette spesielt kan være relevant i emner og temaer som dreier seg om og for mellomtrinnet i grunnskolen.

Senere i dag står det nye faget pedagogikk og elev­kunnskap på programmet, og jeg er glad for at faget tas opp til bred gjennomgang, både i rapporten og på konferansen.

Jeg forstår at dette viktige faget byr på utfordringer og at det ennå ikke har funnet sin form og den rolle det skal ha grunnskole­lærerutdanningene. Jeg har forståelse for at dette arbeidet krever tid, erfarings­deling og faglige disku­sjoner, for at en reell fornyelse av innholdet, læringsmåter og samarbeidsformer skal skje.

Til temaet differensiering – som også gjelder PEL-faget – er budskapet mitt i år som i fjor:

·  Innretting av ny grunnskolelærerutdanning i to separate løp er selve grunnforutsetningen i lærerutdanningsreformen – mislykkes vi her, mislykkes vi med det helt sentrale punktet i reformen(sitat fra fjorårets tale)

 

Rekruttering og regionalt samarbeid

Studentrekruttering er et helt sentralt tema som berører de fleste sider ved gjennomføring av lærer­utdanningsreformen. Jeg velger å trekke fram positive trekk også ved årets situasjon:

· Det er riktig nok en svakere økning i opptaket fra 2010 til 2011 enn det var det foregående året. Men økningen har gledelig nok kommet i GLU 1–7.

· Ser vi litt lenger tilbake, er utviklingen i student­opptaket svært bra. Nesten 40 % flere studenter ble tatt opp samlet på de to GLU-løpene i 2011 sammenlignet med opptaket til allmennlærer­utdan­ningen i 2008.

· Rekrutteringskampanjene til GNIST fortsetter for to nye år. Det er gjort en stor innsats av mange i regi av GNIST nasjonalt og regionalt, og det er viktig at den gløden som er tent, holdes ved like.

Men GNIST må ikke bli en sovepute for lærerutdan­nings­institusjonene. Lærerstedene kan helt sikkert gjøre mer for å mobilisere skoleeiere og andre partnere regionalt og lokalt til aktivt å bidra til at flere søker lærerutdanning.

· F eks er det i mange regioner vikarlærere i skolen uten formell lærerkvalifisering. Flere kommuner i Nordland samarbeider med UiN om å legge til rette for at de vikarene som ønsker det, kan søke opptak til GLU.

I KDs dialogmøter kom studentene med en rekke ideer til rekrutterings­arbeidet i lærerut­dan­ningene. Jeg tror det er en del ugjort informasjonsarbeid, som institusjonene med fordel også kan trekke studentene inn i.

· Det kan tyde på at mange studenter søker lærer­utdan­ning uten å vite noe særlig om yrket eller utdan­ningen, og at dette er noe av forklaringen på et relativt høyt frafall i utdanningene.

Som sagt, studentrekruttering griper inn i flere sentrale temaer i reformen og er også en del av motiveringen for det regionale samarbeidet.

Den vanligste årsaken til at det slakkes på kravet om diffe­ren­siering, er økonomiske hensyn. Og bakgrun­nen for at noen føler seg tvunget til å sette økono­miske hensyn foran faglige, er at studentgrunnlaget er for svakt for den fagbredden som tilbys.

Som kjent har vi satt en nedre grense for kullstørrelse på 20 studenter. Men også dette er for svakt grunnlag til å bære en viss bredde i fagtilbudet. Dette bekreftes av Følgegruppa.

KDs strategi for å møte denne utfordringen kjenner dere godt: samarbeid – arbeidsdeling – konsentrasjon innenfor sju lærerutdanningsregioner, inkl. Samisk region. Hensikten er å legge til rette for mer robuste fagmiljø, bedre utnyt­telse av fagkompetanse og større bredde i studentenes muligheter til å velge fag.

Årets rapport fra Følgegruppa viser at det skjer mye bra faglig samarbeid på flere områder. I rapporten trekkes fram samarbeid om små fag, bl.a. gis gode eksempler fra regionene Nord-Norge og Midt-Norge.

· Særlig RLE-fagmiljøene har styrket sin robusthet gjennom utvikling av såkalte storseksjoner på tvers av institusjoner. Dette gjelder flere regioner.

· Andre fagmiljø kan ha noe å lære her.

Ellers er det dessverre mitt inntrykk at institusjonene i de regionene som har de største rekrutteringsutford­ringene ikke i tilstrekkelig grad har tatt innover seg alvoret i situasjonen og sett mulighetene i SAK-strategien.

For det regionale samarbeidet har i liten grad ført til arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Det kan synes som skoleeiere har urealistiske forventninger til muligheten for faglig bredde i tilbudene ved ”deres” høyskole. Og kanskje gjør lærerutdanningsinstitu­sjonene ikke nok for å opplyse dem om hva som kreves.

GLU-reformen er kostnadskrevende, også økonomisk. Derfor er jeg glad for å ha fått sikret økt bevilgning til de nye lærerutdanningene. Dette betyr at grunnbevilg­ningen til GLU i 2012 er økt med vel 40 mill. kroner. I 2015 vil den være ca 160 mill. over det som allmenn­lærerutdanningen fikk.

Dette er penger som skal bidra til at kvalitetsmålene i reformen kan nås.

I tillegg har KD tildelt SAK-midler på 35 mill. i 2009 og 2010 til utvikling av mer robuste, profilerte og differen­sierte lærerutdanningsinstitusjoner. For 2012 vil departementet vurdere om det er prosesser i gang som vi tror vil gi oss gode og konkrete resultater. Kun de lærerutdanningsregionene der vi ser klare resultater innenfor SAK, vil det være aktuelt å tildele ytterligere SAK-midler.

Som jeg nevnte, ble det varslet i stortingsmeldingen og i andre styringsdokumenter at vi ikke forutsatte at begge GLU-spesialiseringene kunne tilbys av alle institusjonene med allmennlærerutdanning.

Jeg ser en reell fare for at drift av uforsvarlig stor faglig bredde og mange kritisk små tilbud spiser av ”reform­pengene” på bekostning av kvalitet.

En slik utvikling vil også kunne undergrave målet om å styrke fagmiljøenes FoU-kompetanse og robusthet, og dermed utdanningenes FoU-forankring.  Særlig denne delen av reformen krever langsiktig og systema­tisk innsats for å oppnå resultater.

· Jeg er glad for at det også på dette feltet er gode eksempler på økende regionalt samarbeid, om felles FoU-prosjekter, forskerutdanning, førstelektorprogram, seminarer og konferanser.

Institusjonenes strategiske innsats i relevant FoU og arbeid for kompetanseheving av personalet er av stor betydning for kvalitet i utdanningene.

I en nylig utgitt rapport fra NOKUT om FoU-basert profesjonsutdanning slås det fast at praksisnær FoU gir bedre utdanningskvalitet og at lærernes FoU-kompetanse er viktig for å gi FoU-basert utdanning.

I NOKUTs studie er sammenhengen mellom FoU-basert utdanning og utdanningskvalitet mest synlig i utdanninger der også studentenes eget arbeid og læringsformer inngår i forståelsen av hva som utgjør FoU-basert utdanning.

Denne konklusjonen underbygger at også fagpersoner med den høyest kompetanse må brukes i undervis­ningen i grunnutdanningen og at studentene må invol­veres i og gjøres kjent med praksisrettet forskning.

For å gjennomføre en FoU-basert lærerutdanning, må også praksisskolene og praksislærerne trekkes inn i FoU-prosjekter. 

Avslutning

Jeg startet med å nevne en doktorgradsavhandling som kan synes å ha en pessimistisk tittel, riktig nok med et spørsmålstegn. For å råde bot på det ”umulige” i lærerutdanningen er det forfatterens råd å starte med praksisopplæringen og å knytte tettere forbindelser mellom praksisfeltet og lærerutdanningsinstitusjonen.

Jeg er spesielt godt fornøyd med at nettopp denne delen av reformen synes å ha mange av suksesshis­toriens trekk. Det skyldes utvilsomt at lærerutdannere på begge arenaene har sett behovet for endringer og innsett at dette krever vilje til felles innsats.

Uten tvil vil utfordringene være mange framover for å nå og befeste den kvaliteten vi har som mål for praksisopp­læringen.  Derfor er det viktig å dele de gode eksemplene og de gode erfaringene – og kanskje også de mindre gode? – for å lære av hverandre og gjøre hverandre gode i fortsettelsen.

Lykke til videre med det viktige arbeidet. Sammen skal vi skape gode utdanninger for framtidas skole.