Arbeid med likestilling er utfordrende og viktig

Innledning ved statsråd Tora Aasland på "Nettverkskonferansen om likestilling 2012" i Stavanger 9. februar 2012.

 

I 2011 kom Norge på 5. plass når FN skulle vurdere hvor likestilte kjønnene er. I mange år har vi vaket helt i toppen av denne lista. Det er gledelig, og et tydelig bevis på hvor langt vi har kommet i dette arbeidet. At vi har gjort mye riktig.

 

Et blikk på sammensetningen i regjeringen og partilederne forteller at likestillingen i politikken er blitt en selvfølge. Det samme skjer sakte med sikkert på alle andre samfunnsområder.

 

I akademia tar ting tid. Å endre kulturen innen høyere utdanning og forsking krever langsiktig og målrettet arbeid.

 

Det er derfor fint å være her på denne nettverkskonferansen, som siden 2006 har blitt en viktig kontaktarena for likestillingsmedarbeidere rundt om på institusjonene.

 

Dere som jobber med likestilling gjør et viktig arbeid, og jeg setter stor pris på å få møte dere.

 

Den innsatsen likestillingsmedarbeiderne legger ned, blir kanskje ikke alltid lagt så godt merke til, eller tilstrekkelig verdsatt. Men denne innsatsen betyr noe for institusjonenes utvikling og for kvaliteten på det arbeid som drives der, enten det gjelder utdanning, forskning eller administrative tjenester.

 

Mange vet nok at likestilling ligger hjertet mitt nær og er et tema jeg gjerne er med på å diskutere, og løfte fram.

 

Hvorfor er dette temaet så viktig? Fordi utdanning og forskning utgjør grunnmuren når vi skal bygge opp kunnskap for framtidens samfunn. Her må vi sikre at alle gode krefter slippe til, og at de ressurser som kvinner og menn i sektoren besitter, blir utnyttet på best mulig måte.

 

På den ene siden er det et spørsmål om å oppnå rettferdighet når det gjelder hvilke muligheter kvinner og menn har. Men like mye har det å si at det faktisk utgjør en forskjell at kvinner og menn er mer jevnt representert i et arbeidsmiljø. I økende grad er vi blitt klar over hvilken i positiv påvirkningskraft dette har: Det blir større bredde i synspunkter og innfallsvinkler og i utøvelse. Dette har betydning både for utdannings- og forskningsaktiviteter og for hvordan en institusjon blir ledet.

 

Det er positivt at både universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter er representert her i dag. Utfordringene som gjelder likestilling er på mange måter de samme, uavhengig av institusjonstype.

 

Kvinner er godt representert i høyere utdanning og forskning.  Det er likevel forskjeller om vi ser på de enkelte fagene. I noen fag er det få kvinner, og generelt er det få kvinner på høyere stillingsnivå. Samtidig er det for få menn på andre fag, mens de likevel gjerne er godt representert på høyere stillingsnivå i de samme fagene.

 

Blant professorene er det fortsatt en stor overvekt av menn. Siden 2007 har andelen kvinnelige professorer økt fra vel 18 til ca 23 prosent. På de lavere stillingsnivåene ser bildet bedre ut. For førsteamanuenser har andelen økt fra ca 35 til nesten 40 prosent, og for førstelektorer fra vel 41 til nesten 49 prosent.

 

Selv om arbeidet for å fremme likestilling i akademia har pågått i mange år, og utviklingen går i positiv retning, har det vist seg at endringer tar tid. For lang tid. Særlig gjelder dette arbeidet for å få flere kvinner inn i professorater.

 

For å oppnå endringer er det nødvendig med et langsiktig, målrettet arbeid. Men jeg vil også gjerne se at vi kan få til endringer på kortere sikt, at endringene skal skje i raskere fart. Jeg deler den utålmodigheten som mange likestillingsmedarbeidere sikkert føler.

 

Her er det viktig å lære av hverandre, og synliggjøre hvilke tiltak som har vist seg å fungere godt.

 

Jeg vet at institusjonene arbeider med utfordringene knyttet til manglende kjønnsbalanse. Det gjøres også viktig arbeid andre steder, blant annet i Norges forskningsråd, som har en post på programmet senere i dag.

 

Kunnskapsdepartementet har også egne tiltak for å fremme likestilling i forskning:

 

Departementet har igangsatt en treårig prøveordning med insentiver for å øke kvinneandelen i høyere vitenskapelige stillinger i matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Denne ordningen gir resultater. Ordningen går ut på at hver tilsetting av en kvinne i stilling som førstelektor, professor og dosent i disse fagene utløser inntil 300 000 kroner per tilsetting til institusjonen.

 

Så langt har 16 kvinner blitt tilsatt ved seks institusjoner. Bare halvparten av de avsatte 10 mill. kronene blir brukt i 2012. Jeg vil derfor oppfordre de ni institusjonene som foreløpig er med i ordningen om å kjenne sin besøkelsestid.

 

Jeg vil samtidig nevne Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif), som dere sikkert kjenner godt. KD opprettet Kif i 2004, og det er KD som finansierer.

 

Komiteen skal blant annet motivere til likestillingsarbeid og bidra til erfaringsutveksling på universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Den er også medspiller i disse årlige nettverkskonferansene.

 

Det største ansvaret for å fremme likestilling ligger likevel på institusjonene selv. Og jeg har store forventninger til dem. Vi (KD) krever at universiteter og høgskoler skal ha handlingsplaner for likestilling og følger opp dette gjennom dem årlige styringsdialogen med institusjonene. Arbeid for likestilling skal være en integrert del av virksomheten på institusjonene, ikke et påheng som kommer til slutt.

 

Dette krever en bevisst strategi fra institusjonenes side. For at arbeidet skal inngå som en selvfølgelig og integrert del av institusjonenes likestillingsarbeid, kreves det at arbeidet er forankret hos ledelsen på høyt nivå. Dette er avgjørende.

 

For at det skal skje, må ledelsen har forståelse en for at dette arbeidet er viktig for institusjonens utvikling, og ledelsen må ha den riktige kunnskapen til å se – og sette – de nødvendige tiltakene ut i livet.

 

På årets kontaktkonferanse for universiteter og høgskoler 17. januar hadde jeg gleden av å overrekke Likestillingsprisen for 2011 til Universitetet i Tromsø.

 

Universitetet fikk prisen for sitt systematiske arbeid for likestilling i egen organisasjon, der målet om kjønnsbalanse er integrert i institusjonens planverk, fra overordnet strategisk plan til institusjonens egen forskningsmelding og til universitetets handlingsplan for likestilling.

 

Årets vinner skal ha likestilling som et prestisjeprosjekt. Kjønnsbalanse blir sett på som en forutsetning for å lykkes med UiTs primæroppgaver. Kan vi komme dithen at ledelsen ved institusjonene ser likestillingssaken i dette perspektivet, tror jeg vi kan få fart på endringsarbeidet.

 

Universitetet i Tromsø har et eget prosjekt som skal øke andelen kvinner som søker opprykk. Målet er å ha en kvinneandel på 30 prosent i akademiske toppstillinger innen 2013. I dag er prosenten på 27,4, noe som kan tyde på at målet er innen rekkevidde. Det er også godt over landsgjennomsnittet, som altså ligger på rundt 23 prosent.

 

Dette er et godt eksempel på hvordan det kan jobbes godt og effektivt med integrering av likestillingsperspektiv og på hvordan vi kan oppnå resultater. Universitetet i Tromsø vil senere selv fortelle mer om sitt arbeid for å fremme kjønnsbalanse.

 

For alle som arbeider på dette feltet gir det god motivasjon når sterke kvinner får søkelyset på seg og blir verdsatt for sin innsats.

 

Jeg vil derfor gjerne avslutte med å minne om fjorårets fredsprisutdeling, som var en positiv anerkjennelse av arbeidet til tre kvinner, et arbeid for fred og for kvinners sikkerhet og aktive samfunnsdeltakelse:

 

Menneskerettighetsaktivist og journalist Tawakol Karman fra Jemen, fredsaktivist Leyma Roberta Gbowee og president Ellen Johnson-Sirleaf fra Liberia. Fra sistnevnte stammer følgende sitat:

 

If your dreams do not scare you, they are not big enough.

 

Jeg tenker at i dette sitatet kan det være inspirasjon å hente i arbeidet for bedre kjønnsbalanse i akademia. Skal vi ikke også tenke stort om hva vi vil oppnå på dette området?

 

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen, med håp om gode diskusjoner, erfaringsutveksling og nye ideer og initiativer!