Humaniora i forskningspolitikken

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland sin tale på SAMKUL-konferansen: Humanioras plass og plikt. 29. februar 2012. Må sammenholdes mot framføring.

Humaniora i forskningspolitikken

Takk for invitasjonen til å åpne denne første konferansen om samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger.

Og med samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger som utgangspunkt er det kanskje ikke så overraskende at jeg vil begynne mitt resonnement om humaniora i forskningspolitikken med noen refleksjoner omkring kulturbegrepet.

Vi vet at ordene vi bruker er ladet med assosiasjoner og konnotasjoner. Disse assosiasjonene former mønstre der noen ideer og erfaringer holdes sammen, mens andre kobles fra og støtes bort. Begrepet kultur pleide i utgangspunktet å referere til veksten eller dyrkingen av avlinger – som i det engelske ordet agriculture. Assosiasjonen til organisk vekst, med tilhørende jordbruksovertoner, gjorde kulturbegrepet egnet å bruke for romantikere i tradisjonen etter Samuel Coleridge (1772-1834) og andre kritikere av industrialiseringen og individualismens vekst.

Og hvis vi spør oss selv om den første betydningen av ordet kultur som faller oss inn i dag, vil vi fortsatt finne klare konnotasjoner til tradisjon, enhet, åndelighet eller høyverdighet. Selve begrepet kultur inneholder allerede ideer som kan fylles ut til et romantisk bilde av samfunnet. Dermed kan vi heller ikke tenke ordet kultur uten at vi stilltiende får opp bildet av dets antitese. Dette vil være noe som smadrer tradisjon og står for endring og aktivitet. Antitesen til åndelighet og høyverdighet vil være verdslighet, praktiskhet, brukbarhet og penger.

Dette er ikke den eneste måten å oppfatte kultur på. Noen vil si at det er et snevert og utdatert begrep om kultur som er lite aktuelt i dag, der det er et samfunnsvitenskapelig romslig og utvidet kulturbegrep som gjelder. Hvorfor jeg likevel innleder med det i dag, er fordi vi gjenfinner oppfatninger i tråd med dette kulturbegrepet i programplanen for SAMKUL. Her står det innledningsvis (på første side etter sammendraget) at studier av samfunnets kulturelle forutsetninger vil ”supplere de økonomisk-instrumentelle og teknisk-naturvitenskapelige kunnskapsbasene som i dag i stor grad regnes som gyldige grunnlag for samfunnsmessige veivalg.” […] ”Ambisjonen med SAMKUL er derfor å […] supplere og utfordre eksisterende kunnskapsregimer.” Kultur og kulturstudier presenteres som – om ikke antitesen så i hvert fall et alternativ til – økonomi, instrumentalitet, teknikk og naturvitenskap.

Jeg tror jo ikke dette er tilfeldig. Refleksjonene som følger når vi spør hva kultur er, setter oss nettopp på sporet av de grunnleggende spørsmålene om hvilken plass humaniora har – og bør ha – i samfunnet og dermed i forskningspolitikken. Jeg skal ta opp tre slike spørsmål her i dag:

1. For det første: Er humaniora å forstå som glasuren på kaken? Pynten vi holder oss med på toppen av teknologi og realfag? Dekoren vi skraper av først i nedgangstider? Flere har uttrykt bekymring for at så er tilfellet, særlig i lys av finanskrisen og dens konsekvenser for offentlige budsjetter i mange EU-land.   
2. For det andre: Skal humaniora forstås som supplement til andre fag eller som noe i kraft av seg selv? Flere har uttrykt bekymring for at økte relevanskrav vil redusere humaniora til tjenestepike for SINTEF eller andre teknologi- og mat.nat.-miljøer, jf. diskusjonen knyttet til Forskningsrådets humaniora-strategi.
3. For det tredje: Er humanioras egenart truet? Flere har uttrykt bekymring for at økte relevanskrav vil føre til instrumentalisering og til svekkelse av humanioras kritiske potensial

Men altså først: Er humaniora glasur vi holder oss med for hyggens skyld i oppgangstider? Eller omformulert ut fra avisoppslagene om HF-klemma osv. i det siste: Er humaniora under uvanlig sterkt press i dag? Jeg skal prøve å belyse dette spørsmålet ved hjelp av noen overordnede tall og utviklingstrekk når det gjelder forskningsinnsats- og resultater på dette fagområdet.

Fra 1997 til 2009 har driftsutgiftene til humaniora ligget relativt stabilt i overkant av 10 prosent av samlede driftsutgifter til forskning ved våre universiteter og høyskoler.

Humaniora har også fått sin del av den store veksten i FoU-utgifter på 2000-tallet. I 2009 ble det utført humanistisk forskning for nesten 1,3 milliarder kroner i UH-sektoren.

Den eksternt finansierte forskningen i humaniora økte sin andel fra 20 til 25 prosent gjennom 2000-tallet.

Dette (lysbildet) viser at humanistisk forskning også er relevant for eksterne finansieringskilder.

Forskerpersonalet i humaniora har vokst med over 20 prosent fra 1997. Veksten har riktignok hovedsakelig kommet i form av rekrutteringsstillinger, men det har humaniora til felles med de fleste andre fagområdene.

Hvis vi ser på resultatene av forskningsvirksomheten i form av vitenskapelig publisering, hevder de humanistiske fakultetene ved våre tre største universiteter seg godt. Deres andeler av institusjonenes publisering varierte i 2010 fra 12 prosent ved NTNU til 23 prosent ved Universitetet i Bergen.

Andelen har økt ved alle de tre universitetene siden publiseringsmålingen startet i 2004.

Verken på innsats- eller på resultatsiden tegner det seg på nasjonalt nivå et bilde av at humaniora som fagområde er mer presset eller utsatt enn andre fagområder. Tvert imot ser vi et fagområde der det forskes mer enn noen gang, og som når det gjelder vitenskapelig publisering har vokst relativt til andre områder, og utgjør en vesentlig del av forskningsprofilen ved våre store læresteder.

Dette utelukker selvsagt ikke at enkeltfag og enkelte fagmiljøer innen det store humaniorafeltet kan oppleve et sterkt press – i likhet med enkeltfag og –miljøer på andre fagområder. Men som diagnose for fagområdet humaniora på overordnet nivå, gir denne karakteristikken et fortegnet bilde.

Universiteter og høyskoler har både et samfunnsansvar og et ansvar for bredde og kvalitet i utdanningene. Men det er ikke hver enkelt institusjon som har dette ansvaret alene, det er et ansvar som hele utdanningssystemet bærer sammen. Som instituttleder på arkeologi og religionsvitenskap på NTNU, Asbjørn Dyrendal, svarte fagutvalget for religionshistorie i Oslo – de protesterte mot at det ble satset for mye på Asia og for lite på Vesten, nyreligiøsitet og jødedom – ”Kom til Trondheim!” Der har de spisskompetanse nettopp på nyreligiøsitet og jødedom. (Morgenbladet, 17. februar). Eller som rektor på UiO, Ole Petter Ottersen, sa i et intervju i januar: ”Alle de norske universitetene har flere fag med få studenter, og da må vi bli bedre på nasjonal arbeidsdeling […] Den enkelte institusjon må våge å tenke at noen fagmiljøer heller bør få utvikle seg andre steder.” (Morgenbladet, 27. januar).

Og for å fortsette med en annen ting Ottersen er opptatt av, og det er at vi ikke bare må tenke SAK, men ISAK – internasjonalt samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. For enkelte fag og miljøer vil det antagelig være gunstig og ønskelig å vurdere samarbeid også i et nordisk perspektiv. 

Når det gjelder studieplasser har regjeringen ved de siste årenes tildelinger lagt vekt på økt behov for studieplasser særlig til lærerutdanning, helse- og sosialfag, matematikk, naturfag og teknologi. Dette er i tråd med framskrivninger av samfunnets behov for kompetanse. I tillegg har regjeringen tildelt midler til strategiske studieplasser, der institusjonene selv har kunnet prioritere fagområder

i tråd med behovene de selv ser. Her har institusjonene hatt et handlingsrom for å prioritere f.eks. humanistiske fag.

Til slutt er det slik at institusjonenes emne-, fag- og studietilbud heldigvis ikke er hugget i stein, ei heller hvordan fagene er dimensjonert med hensyn til antall ansatte. Det ville være en feilslått og foreldet utdanningspolitikk å insistere på at institusjonene opprettholdt hele sin studieportefølje uendret over tid. Også innen den akademiske verdenen skjer det utvikling og nyskaping. Det utvikles nye emner, nye fag og nye gradssammensetninger som går på tvers av tradisjonelle faggrenser. Denne kreativiteten og nytenkingen ønsker jeg velkommen. Noen av de nye tilbudene vil kanskje vise seg å være døgnfluer, eller motefag som noen kaller det, mens andre vil vise å være viktige nyvinninger. Studenttilstrømning skal selvsagt ikke være styrende alene, vi ønsker ikke en situasjon der motefag dominerer. På den annen side har vi ingen garanti for at studenttilstrømningen på utsatte enkeltfag på bestemte institusjoner ville øke nevneverdig selv om motefag ble lagt ned. Vi kan ikke tvinge studenter til å velge ”truede” fag. Og som jeg sa: Nasjonalt er det ikke noe som tilsier at humaniora som fagområde er spesielt presset akkurat nå. 

Til dem som er bekymret for humanioras plass i det europeiske forskningssamarbeidet kan jeg si at Norge i sine innspill – og jeg i alle mine innlegg – nå sist på det uformelle konkurranseevnerådsmøtet 1. - 2. februar – har vektlagt sterkt hvor viktig det er at samfunnsfag og humaniora integreres i annen forskning for å møte samfunnsutfordringene. Jeg har oppfordret spesielt om at hum-sam-fagene integreres tydelig i alle de store utfordringene som skisseres i Horizon 2020.

I forrige uke fikk jeg en foreløpig gledelig rapport fra det formelle konkurranseevnerådsmøtet 21. februar, der vi som ikke-medlem ikke har møterett. I diskusjonen mellom Europas forskningsministre om tverrgående forhold i Horizon 2020 ble det rettet særlig oppmerksomhet mot samfunnsfag og humaniora. Kommissær Máire Geoghegan-Quinn understreket innledningsvis at hum-sam er en integrert og uunnværlig del av Horizon 2020. Hun viste til at vi er nødt til å forstå samfunnsutfordringene før vi gir oss i kast med dem. Andre pekte på betydningen av atferdsendring i møtet med utfordringene. Den danske formannskapsminister Morten Østergaard oppsummerte diskusjonen med å fastslå at ministrene la stor vekt på betydningen av samfunnsfag og humaniora i Horizon 2020, og at disse fagdisiplinene må integreres i hele Horizon 2020.

Som dere sikkert kjenner til, er det også foreslått en budsjettøkning på 77 prosent til det europeiske forskningsrådet, ERC. Denne eventuelle budsjettøkningen er det også all grunn til å tro – og forvente – at fremragende norske humanister vil nyte godt av.  

Når jeg snakker om at hum-sam-fagene må integreres i all forskning for å møte de globale utfordringene, er det kanskje noen som lurer på det jeg har satt opp som spørsmål nr. 2 i dag: Skal humaniora forstås som supplement til andre fag eller som noe i kraft av seg selv? Flere har uttrykt bekymring for at økte relevanskrav vil redusere humaniora til tjenestepike for SINTEF eller andre teknologi- og mat.nat.-miljøer, jf. diskusjonen knyttet til Forskningsrådets humaniora-strategi. Mange vil framheve kunst- og kulturfagenes egenverdi og rike tradisjoner og hevde at disse ikke må reduseres til et instrumentelt redskap for å nå andre samfunnsmål eller ”pakkes inn” som noe annet for å få støtte.

Når jeg illustrerer spørsmålet med dette lysbildet, skjønner dere naturligvis at det er humoristisk ment. Hvorfor jeg bruker det, er for å belyse et viktig poeng som Toril Moi har framholdt i sine innlegg om humaniora. Jeg siterer: ”Humanister kan ikke ta for gitt at andre forskere forstår hva de driver med. De må bygge allianser med kolleger fra andre fag. De må overbevise dem om at humanistisk undervisning og forskning er viktig og relevant i forhold til hva universitetet står for.” (Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3, 2011, s 278).

Dette er viktig! Og jeg vil legge til at det er viktig at humanistene ikke går inn i den dialogen med andre fagområder på en defensiv måte der de i utgangspunktet har plassert seg selv i en offerrolle. Jeg vil også legge til at jeg noen ganger stiller meg undrende til fruktbarheten av (implisitt) å karakterisere potensielle alliansepartnere i negative vendinger. For å illustrere med et annet Moi-sitat: ”Uten humaniora vil samfunnet ikke bli noe annet enn et hukommelsesløst, byråkratisk teknokrati der ingen lenger spør om enkeltmenneskets erfaringer, eller bekymrer seg om verdier og mening.” (Aftenposten 31. mars 2011). Jeg tror naturligvis ikke at Moi har ment noe annet enn å tale varmt for fagene hun brenner for, men det er ikke sikkert at hardt arbeidende, samvittighetsfulle og kloke ikke-humanister vil kjenne seg igjen – eller akseptere bildet av seg selv – som hukommelsesløse teknokrater blottet for tanker om mening og verdi. 

Tjenestepike eller ikke tjenestepike – saken er at vi får ikke til det vi må få til uten humanistene.

Som alle vet stiller klimaendringene oss overfor store utfordringer mht. å sikre verden tilstrekkelig energi uten at klimagassutslippene ødelegger kloden. I denne sammenhengen er energieffektivisering svært viktig, og en stor del av besparelsen kan tas hjemme hos folk flest.

Lavenergistandarder fins. Passivhus fins. Masse teknologisk kunnskap er på plass. Men i bygningsmassen vår ligger også en rekke politiske, religiøse, historiske og arkitektoniske verdier tett knyttet til vår identitet. Vi må ha arkitektene, kunsthistorikerne, kulturhistorikerne til å hjelpe oss med hvordan vi kan etterkomme nye krav til energieffektivisering uten å rasere bygningenes iboende verdier.

Så til det tredje spørsmålet: Er humanioras egenart truet? Flere har uttrykt bekymring for at økte relevanskrav vil føre til instrumentalisering og til svekkelse av humanioras kritiske potensial.

La meg begynne med en kommentar til forholdet mellom hva humanister gjør og hvordan humanister snakker om det de gjør, ut fra denne undersøkelsen om kunnskapsutveksling som Arts and Humanities Research Council i England la fram i mai i fjor. Undersøkelsen er basert på 3650 engelske humanistiske og kunstfaglige akademikere – av et totalt svarantall fra akademikere fra alle disipliner på 22 170. Men Magnus Gulbrandsen m.fl. på TIK-senteret på UiO holder på med en undersøkelse av humaniora og kunstfag i Norge, og sier at de engelske mønstrene stemmer godt overens med det de også har funnet så langt.[1]

Den som måtte ha trodd at kunstfagsfolk og humanister sitter avsondret i elfenbenstårn og studerer esoteriske emner uten kontakt med verden, får definitivt sine oppfatninger imøtegått:

- Forskere i kunstfag og humaniora er mer tilbøyelige til (”more likely to”) å drive med formidling og oppsøkende virksomhet enn forskere fra andre disipliner.

- De er mer tilbøyelige enn andre forskere til å være involvert i forskning med relevans for ikke-kommersielle organisasjoner, frivillige organisasjoner. Nesten halvparten oppgir slik kontakt.

- Nesten en tredjedel av humanistene er i kontakt med privat næringsliv. I kunst- og mediefagene oppgir halvparten å være i kontakt med næringslivet.

MEN

- Forskere i kunstfag og humaniora er mye mer tilbøyelige (”much more likely”) enn andre forskere til å rapportere at forskningen deres ikke er relevant for eksterne organisasjoner. 

- De er også mye mer tilbøyelige enn forskere fra andre disipliner til å karakterisere forskningen sin som grunnforskning, mindre tilbøyelige til å beskrive forskningen sin som brukerinspirert, og minst tilbøyelig av alle faggrupper til å beskrive forskningen sin som anvendt. 

 Dette kommenterte også Knut Olav Åmås i mandagens Aftenposten: Hva gjør kulturen for samfunnet? Og forskning.no-redaktør Nina Kristiansens omtalte ringerunde til dekanene og prodekanene ved de humanistiske fakultetene ved de tre største universitetene våre er interessant på samme måte. Hun fikk vissnok ikke ett svar, da hun spurte om hva som var de spesielt viktige forskningsresultatene fra 2011. Det kan ikke akkurat kalles god markedsføring av forskningsfeltet.

Det er tilsynelatende et sprik mellom hva humanister gjør, og hvordan humanister snakker om det de gjør. Og av det utleder jeg to ting:

1. Den første er at relevans og kontakt med omverdenen allerede er en selvskreven del av humanioras egenart. Da må vi kunne snakke om det og verdsette det – også helt konkret gjennom midler i form av et SAMKUL-program eller et Horizon 2020 - uten å frykte at vi derved undergraver humanioras kritiske potensial.

2. Den andre er at det naturligvis er enorme forskjeller innen det store humaniora-området. Mange humanister driver med ting som ikke er relevant for så mange flere enn deres egne fagfeller, og vi skal ikke kreve at forskningen deres skal måtte være relevant for flere. Men dette er ikke særegent for humaniora. Dette gjelder for grunnleggende langsiktig forskning generelt, og for matematikere og fysikere så vel som for humanister.

Det er veldig viktig å støtte denne forskningen, den avgjørende kunnskapsberedskapen. Det er derfor vi har økt den frie prosjektstøtten med 160 millioner kroner + fellesløftet, og har oppnådd en innvilgelsesprosent på FRIHUM på 21 prosent. Men forsknings- og høyere utdanningssektoren har vokst sterkt de siste 20, 30 årene, og alle skal og må ikke gjøre det samme. Regjeringens mål er en god balanse og et godt samspill mellom forskjellige, men likeverdige, former for forskning.

Til slutt vil jeg komme med en betraktning til programstyret for SAMKUL og til Forskningsrådet. Jeg har merket meg at det står i programplanen at: ”Det vil bli utlyst midler til forskerstyrte prosjekter, i hovedsak forskerprosjekter”, men at ”[s]enere vil man også kunne vurdere om andre støtteformer og virkemidler, som mer direkte involverer og forplikter brukere i prosjektutvikling og -gjennomføring, skal tas i bruk”. (s 13)

Jeg syns dette siste høres klokt ut. Jeg tror at slike støtteformer og virkemidler kan være hensiktsmessige dersom SAMKUL virkelig skal lykkes med å ”stimulere og utvikle forskning som taler til miljøer med makt til å påvirke retningene som samfunnet beveger seg i.” (Programplanen, s 6) 

Forskningsmeldingen kommer i 2013. Det er opprettet en egen hjemmeside for forskningsmeldingen. Første frist for innspill er 28. mars – da arrangeres første innspillskonferanse.

Det som er viktig nå:

- Finne ut av innrettingen på meldingen:

- Skal bygge på tidligere forskningsmeldinger, men hvilke justeringer bør vi gjøre?

-  Hvilke spørsmål skal forskningsmeldinga besvare?

Temaer som jeg ikke har gått inn på her, men som vil være viktige:

•  Ulike forskningsinstitusjoners roller og rammebetingelser

•  Utstyr og infrastruktur

•  Videreutvikling av Norges forskningsråd (jf. evalueringen som vil foreligge i august 2012)

•  Samsvarsproblematikken i form av sprik mellom studentenes studievalg og samfunnets behov

•  Oppfølging av Fagerbergutvalget (NOU 2011: 6 Et åpnere forskningssystem)