Kunnskap i kamp med tiden

Tiden kommer. Tiden står stille. Tiden går langsomt. Tiden går fort. Noen ganger oppleves det som om man kjemper med tiden. Tid oppleves forskjellig og er på mange måter relativt. Men en time er likevel en time og et årsverk er likevel et årsverk. Helt uavhengig om vi snakker om akademia eller om andre samfunnsområder.

 

For bare få år siden syntes den økonomiske situasjonen i Europa rimelig trygg. Nå er bildet totalt snudd på hodet. Situasjonen i Hellas, og framtida til euroen er plutselig høyst usikker. Dette kan få store konsekvenser for hele Europa – og også for Norge. Det alvorligste er den store arbeidsledigheten blant ungdom. I Spania ligger den nå på rundt utfattelige 50 %. Totalt er 5,5 millioner i alderen 16 – 24 år uten jobb i EU-landene. Arbeidsledighet har mange sider. For den enkelte er selvfølgelig økonomi og livskvalitet det viktigste, men for Europa som sådan er det en tragedie at vi ikke kan sette i folk i arbeid for å videreutvikle og fornye samfunnet vårt. Vi er bekymret for forgubbing – og likevel klarer vi ikke involvere ungdommen. Dramaet som nå utspiller seg i Athen er det umulig å ane konsekvensene av.

 

Norge har så langt har vært skånet fra de verste virkningene av krisa, selv om også vi opplever nedlegging av arbeidsplasser, særlig i tradisjonell industri.  Vi har en stor utfordring i å skape nye arbeidsplasser og bidra til å sette ungdom og eldre i arbeid, til det beste for fellesskapet. Det som nå skjer i Europa får konsekvenser også for Norge.

 

Universiteter og høyskoler spiller en sentral rolle;

· Gjennom sitt FoU arbeid

·  Gjennom å utdanne gode kandidater som i sitt yrkesaktive liv bidrar med kompetanse i alle deler av samfunnet;

· Gjennom samarbeid med andre viktige samfunnsaktører om forskning og innovasjon.

Derfor har regjeringen også satset betydelig på FoU, og UH sektoren har hatt realvekst i bevilgningene på over 10 % i perioden 2003 til 2010. En viktig drivkraft bak dette har vært tanken om at utdanning skal være forskningsbasert. Kandidatene som uteksamineres fra universiteter og høyskoler må de ha den nyeste kunnskapen, og kunne bygge videre på den i sitt yrkesaktive liv.

 

Dette er en viktig grunn til at det store flertall av det faglige personalet har FoU virksomhet som en del av sine oppgaver. Den høye andelen FoU i høyskolesektoren er unik i internasjonal sammenheng. Dette har vi prioritert for å bygge fagmiljøer i hele landet som kan gi god kvalitet i utdanningen.

 

Tidsbruksundersøkelsen: Norske forskere er arbeidsomme og ambisiøse.

Rapporten fra AFI bekrefter at utviklingen i arbeidstid er på rett vei, men at det forstsatt er store rom for forbedringer.

 

Fire viktige hovedpunkter fra rapporten jeg har lyst til å legge vekt på:

1.      Norske forskerne jobber mye, noen kanskje for mye. Også forskere skal i utgangspunktet ha en normal arbeidsdag. Men på spørsmål om hvilke faktorer som trekker opp arbeidstida, er det ikke forventninger eller pålegg fra ledelsen som framheves. Her peker de vitenskapelig ansatte selv på faglig engasjement, faglige forpliktelser og karriereambisjoner som de sterkeste drivkreftene. Det er dermed svært få som ”tvinges” til å jobbe.

 

Vi skal likevel være klar over at det i denne arbeidstiden er medregnet oppgavetyper som både skal og blir utført utenfor normalarbeidstiden – la meg nevne to slike oppgaver: 1) undervisningstimer som gir overtidsbetaling, og 2) utadvendte oppgaver som utføres for en annen arbeidsgiver. Førstnevnte sier det seg selv må legges på toppen av normalarbeidstiden. Og i motsetning til hva mange tror, forekommer overtidsbetaling til vitenskapelig tilsatte ved de fleste institusjoner. Rapporten trekker bl.a. fram sensurarbeid ved andre institusjoner og refereearbeid for vitenskapelige tidsskrifter som eksempler på utadvendte oppgaver som er regnet med i den totale arbeidstiden. Det sier seg selv at denne type oppgaver for en annen arbeidsgiver, som også kan gi biinntekter, verken skal inngå i normalarbeidsuken hos hovedarbeidsgiver eller regnes med når totalarbeidstiden vurderes opp mot arbeidsmiljølovens bestemmelser. Bestemmelser jeg forøvrig selvsagt forutsettes at følges.

 

For forskning er mer enn arbeid, det et stort engasjement, et kall, en lidenskap og en livsstil. Vi trenger folk med denne gnisten og engasjementet, men det betyr også at det av og til kan det være vanskelig å avgjøre hvor grensen mellom arbeid og fritid går.

 

Når det gjelder den totale arbeidstiden i undersøkelsen, inkluderes også en del oppgaver som ikke skal inngå i en normalarbeidsdag. Det gjelder undervisningstimer som gir overtidsbetaling, noe som forekommer ved de fleste institusjoner. Videre sensurarbeid ved andre institusjoner og refereearbeid for vitenskapelige tidsskrifter.

 

2.      Organiseringen av arbeidet truer ikke forskningen: De som jobber mest underviser minst og forsker mest.

·         Dett har vært en svak økning i tid brukt på undervisning. Det er bra og i tråd med både ambisjonene og forventningene fra Kvalitetsreformen. Det brukes likevel ikke så mye tid at det truer forskningsmulighetene.

·         Tiden brukt på forskning er stabil. Tallene i rapporten viser en svak nedgang, men det kan ikke sies at det er grunn til å være bekymret.

 

3.      Rapporten avkrefter seiglivete myter, og skaffer oss et bedre debattgrunnlag:

·         Det blir ikke ”stadig verre”: Tidsbruken er derimot oppsiktsvekkende stabil. Både over tid og sammenliknet med andre land.

·         Kvalitetsreformen har ikke ført til at undervisningen har slukt ansatte ved høyskoler og universitet. Økningen er beskjeden, ønskelig og som forventet.

 

·         Tid brukt på administrasjon har minsket kraftig (fra 17% til 12%), og tiden brukt på rapportering utgjør bare 1 prosent av arbeidstiden. Dette er den klareste endringen av tidsbruk. AFI splitter rett nok opp arbeidstida i flere administrative kategorier, men flere av disse er fagadministrative oppgaver som lå under kategoriene ”utdanning” og ”forskning” i de tidligere undersøkelsene. 

 

4.      Det er en god del forskjeller mellom kvinner og menn som det er nødvendig å få endret på for å kunne skape gode karriereveier innenfor universiteter og høyskoler. Kvinner opplever tidskonfliktene noe hardere enn menn, selv om arbeidsmønstrene i seg selv har blitt likere over tid.

 

Forskning er krevende arbeid – forskning kan sikkert også være frustrerende arbeid mange ganger, fordi det stilles stadig større forventninger til at forskning skal bidra med løsninger på de problemene vi har rundt oss. Det er også en økende oppmerksomhet om resultater, først og fremst publikasjoner, men også eksterne inntekter og andre former for synlige resultater. Man kan se det som uttrykk for kontroll, men det er mye mer enn det. Det er også et uttrykk for at forskningsresultater er avgjørende både for det norske samfunnet og verdenssamfunnet.

 

De indikatorene vi har peker på framgang i norsk forskning, både i kvalitet og volum. Publisering øker, sampublisering med utenlandske forskere øker, og siteringer øker. Norsk forskning gjør seg i større grad enn før gjeldende internasjonalt. Men den nasjonale evalueringen av biofag, medisin og helsefag viser med all tydelighet at vi også har utfordringer, det er grenser for hvor mye forskningsressurser kan spres uten at det går ut over kvaliteten i forskningen.

 

Forskningsaktiviteten er sårbar. Dersom en foreleser ikke møter til undervisning, eller for den saks skyld veiledning, blir det umiddelbart synlig. Dersom samme foreleser ikke får konsentrert seg om forskningen i den tiden som er avsatt til dette, er det i første omgang hennes eget problem. Dette er en av grunnene til at jeg i alle sammenhenger trekker fram faglig ledelse og forskningsledelse som viktig: Også det faglige personalet har krav på å bli sett, og at arbeidsvilkårene er slik at de kan nå de mål som settes.

 

Store deler av UH-personalet har en selvstendighet i arbeidet som gjør at ikke noen leder står med stoppeklokke eller kaster dem ut fra kontorer og laboratorier. Den selvstendigheten og fleksibiliteten som ligger i dette, vil jeg tro at det er viktig både for arbeidsgiver og for faglig personale å bevare og ta ansvar for.

 

Det gis ofte inntrykk av at det faglige personalet i UH-sektoren har dårlige vilkår, og det er klart at fagforeningenes oppgave er å arbeide utrettelig for å forbedre disse. Men bildet er ikke så svart. Spesielt gjelder det stipendiatene. For 20 år siden var bare 5-10 % av stipendiatene fra utlandet. I dag teller de 25 %. Begrunnelsen deres for å velge Norge var blant annet høy lønn, gode arbeidsforhold, god økonomi på prosjektene, høyt nivå på forskningen, flat struktur, og stor frihet.

Vi vet at betingelsene for stipendiater er spesielt gode. Den lave mobiliteten blant det øvrige faglige personalet peker i retning av at betingelsene er rimelig gode også her. 

Vi må utnytte den ressursen som kvinner representerer. Institusjonene må tilrettelegge for dette, og gjør det også i stigende grad. Vi må se at medarbeidere trenger ulike former for tilrettelegging i ulike faser i livet, uten at dette gjør dem til dårligere arbeidstakere. Institusjonene må tilstrebe et rekrutteringssystem hvor dette er nedfelt, for eksempel ved at det ikke er antall vitenskapelige publikasjoner, men kvaliteten på disse, som blir lagt til grunn ved tilsetting. Og at de andre faktorene som formelt skal vektlegges, som for eksempel kvalifikasjoner knyttet til undervisning, samarbeid, prosjektledelse osv. – også i praksis blir tillagt betydelig vekt i vurderingen. Eksempel: Likestillingsprisen til UiT, der ledelsen har gjort likestilling til et prestisjeprosjekt. Dette arbeidet tar for lang tid ved de fleste institusjonene, og jeg ber dere om å trappe opp innsatsen ytterligere. For likestilling gir faktisk bedre forskningskvalitet. Det blir større bredde i synspunkter og innfallsvinkler og i utøvelse. Dette har betydning både for utdannings- og forskningsaktiviteter og for hvordan en institusjon blir ledet.

 

Det er en stor del av det faglige personalet som har glede og et dypt engasjement i arbeidet sitt, og det er viktig å ta vare på dette engasjementet.  Samfunnet trenger kunnskapen deres, og prosjektet vårt er ikke lenger nasjonalt, men globalt!

 

Da vi diskuterte de første funnene fra AFI-rapporten på et frokostmøte i regi av Unio før jul, la jeg vekt på at det å være forsker ved universiteter og høyskoler på en side er som andre yrker: Det er viktig å sørge for arbeidstakernes rettigheter ivaretas; det er behov for ledelse og regulering. Samtidig skiller forskeryrket seg fra ”vanlige jobber” på en rekke områder: Man er svært selvstendig; man drives av lyst og faglige ambisjoner.

 

Slike paradokser ser vi også når vi skal diskutere veien videre for å skape en bedre forskerhverdag.

 

Veien videre er brolagt med paradokser:

1.      ”Byråkratiparadokset” må løses: Tiden brukt på administrasjon har minket, samtidig som de ansatte føler at det har økt.

·         Vi har kommet langt i å minske den faktiske tidsbruken på administrasjon. Nå må innsatsen rettes mot det som irriterer mest.

·         Myndighetene må minske unødvendig rapportering og dobbeltarbeid, lærestedene må forenkle og kvitte seg med gamle og byråkratiske regler, den enkelte leder må se kritisk på møtebruk og bruk av korte tidsfrister, og den enkelte må se kritisk på egen organisering av arbeidsdagen.

 

2.      ”Tidsfordelingsparadokset” må løses: Folk jobber på høyskoler og universitet fordi de ønsker frihet, samtidig som det fremstår som uklart hvordan arbeidsoppgaver fordeles.

·         Det er et sterkt behov for at ledelse, arbeidstakerorganisasjonene og de enkelte forskere setter seg ned og lager systemer for fordeling av byrder og goder på en måte som sikrer innsyn, medinnflytelse og fornuft. Det er oppsiktsvekkende hvor svakt dette står i sektoren i dag.

·         Det er fornuftig at dette sikres gjennom god dialog mellom organisasjonene og ledelse. Det er ikke nødvendig at dette løses likt alle steder.

 

3.      ”Normaliseringsparadokset” må løses: ansatte etterspør både normale arbeidsforhold og frihet til å følge sine ambisjoner.

·         Det må lages arbeidsdager og arbeidsmønstre som gjør det mulig å skape karriereveier, trygghet og utvikling. Det må være mulig å ha små barn og samtidig har ambisjoner i jobben. Kanskje må ”machokulturen” vike noe i forskningssektoren (selv om Stig Frøland mener den ikke finnes)?

·         Arbeidet med å skape rom for forskning må videreføres. Det er uklart hva som legges i begrepet ”sammenhengende tid til forskning”, men det pågår mange spennende former for å organisere hverdagen og semestre på som bør videreutvikles.  

 

Vi er mange som kjemper med tiden for mer kunnskap og et bedre samfunn. For alle er det viktig å finne den gode balansen mellom jobb og fritid.

AFI-rapporten viser at det er behov for å bedre dialogen på lærestedene for å skape en ryddigere arbeidshverdag, tydeligere ledelse og klarere karriereveier. Det tror jeg er nøkkelen til en bedre forskerhverdag.