Kunnskapsminister Kristin Halvorsens tale til Forskerforbundets forskningspolitiske seminar

Tirsdag 6. november 2012 innledet kunnskapsministeren på Forskerforbundets forskningspolitiske seminar i Oslo. På talerstolen begrunnet hun behovet for en nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Hun tok også opp spørsmål om utdanningskvalitet, deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer og profilering og mangfold i sektoren.

Forskning for framtida – mot en ny forskningsmelding

Jeg vil gjerne takke Forskerforbundet for invitasjonen. Denne muligheten vil jeg bruke til å trekke opp noen perspektiver om framtidig forskningspolitikk, framfor å presentere det som er kjent som regjeringas vitenskapspolitikk pr i dag. Den kjenner dere godt.

Vi står foran en ny forskningsmelding og en ny stortingsperiode. Regjeringen har enda ikke startet behandlingen av forskningsmeldingen – og det jeg kommer med kan derfor ikke på noen måte leses som lekkasjer.

Jeg har hatt ansvaret for dette området i et drøyt halvår nå, og dette innlegget er først og fremst en presentasjon av noen viktige utfordringer og ambisjoner som jeg mener vi må drøfte i et forum som dette, hvor store deler av sektoren er representert.

Del 1 Forskning for framtida

Jeg trenger ikke å overbevise dere om hvor viktig det er at vi som nasjon og som verdensborgere, driver framtidsretta forskning og skaffer oss mest mulig kunnskap for å manøvrere i nytt og ukjent farvann

Jeg kom over noen kvalifiserte tall som viser hvor klare klimaendringene er: I september 2012 har kloden hatt høyere temperaturer i 33 måneder på rad, enn snittet for det 20. århundret.

Ekstremvær er normalen, flom og ras preger også utsatte deler av Norge. Folk og infrastruktur rammes, kostnadene til beredskap går opp, matproduksjonen går ned. Oljeprisene kan falle kraftig etter hvert som en ny klimaprotokoll tvinger alle land til å legge om til alternative energikilder.

Spørsmålet er hva slags kunnskap vi vil trenge. For å bygge bedre veier, for å bygge et nytt næringsliv, for å bygge en beredskap som gjør det trygt for folk å bo der de bor? Vi trenger også humanistisk og samfunnsfaglig forskning til å gi oss kunnskap om hvordan vi omstiller oss som samfunn i en virkelighet som ser helt annerledes ut enn den vi har i dag. Hvordan vil det påvirke oss som mennesker – vil vi klare å samarbeide på måter vi ikke har gjort før? Kan vi lære av historien eller trenger vi å tenke oss helt andre scenarioer enn de vi har sett tidligere? Dette er ikke kontroversielle spørsmål. Denne virkeligheten kryper nærmere og vi må forholde oss til den. 11 forskjellige organisasjoner har kommet med fellesinnspill til forskningsmeldingen med dette som utgangspunkt.

Større forståelse

Uansett hvilken framtid vi ser for oss, vil ny kunnskap og svar på spørsmål vi enda ikke har stilt, ha en avgjørende plass. Jeg mener at god forskning alltid har en samfunnsnytte. Jeg protesterer på en for snever definisjon av nytte. Større forståelse er et gode i seg selv, men å si at man skal ha forskning for forskningens egen skyld er å underslå at ny innsikt, uansett på hvilket felt, alltid er verdifull for samfunnet.

Vi snakker ikke om nytte i morgen eller om fire år, men i de virkelig lange perspektivene. Samtidig må man å anerkjenne hvor viktig kunnskap og kompetanse er, og blir, for at vi skal kunne møte de samfunnsutfordringene vi står ovenfor på alle nivåer i samfunnet.

Kunnskap/utdanning

Når jeg ser på hvordan ulike sektorer i samfunnet investerer i kunnskap – som forskning, utvikling og kompetanse – slår det meg at vi ikke er bevisste nok innenfor alle samfunnsområder, om hvor viktig det er å ha et godt kunnskapsgrunnlag for å kvalitetssikre det vi holder på med, og for planer og ambisjoner for framtida.

Norsk næringslivforsker for lite, og vi kan ikke bare skylde på norsk næringstruktur når vi skal forklare hvorfor vårt næringsliv investerer så lite i FoU. Men selv om vi ligger godt an når det gjelder offentlig finanisert forskning, skal dette ikke være noen sovepute. Det er mange områder som er underforsket.

Men vi bør også kjefte litt på oss selv. Hvis vi ser til mitt eget ansvarsområde, har vi nå etter hvert omfattende kunnskap og forskning om grunnskole og videregående opplæring. Resultater og hva som gir god læring.

Barnehageområdet har derimot lenge vært et kritisk underforsket område, og vi er i gang med å bygge oppet større kunnskapsgrunnlag. Vi vet hvor viktig tidlig stimulans er for barns utvikling, og vi trenger et solid kunnskapsgrunnlag på dette feltet.

Men også om høyere utdanning vet vi for lite om kvalitet på undervisningen og god læring. Det er et paradoks at det er så stor forskjell mellom hvor mye vi vet om grunnopplæringa sammenlignet med hvor lite vi vet om høyere utdanning. Her er det opplagt behov for mer kunnskap framover. På dette området, hvor kunnskapstørsten er størst, vet vi altså for lite.

Det samme gjelder på mange andre samfunnsområder, innenfor transportsektoren, justissektoren – for å nevne noen. Jeg har som ambisjon at alle sektorer i samfunnet må få mye større bevissthet om at de må drive kunnskapsbasert utvikling, og at det skal gjennomsyre den nye forskningsmeldinga. Det krever et høyt nivå på grunnforskning og samtidig gjennomtenkte bestillinger til forskningsprogrammer.

Vi hadde en debatt i Det norske Videnskaps-Akademi om balanse mellom virkemidler – jeg er sikker på at Stenseth kommer til å snakke om nytten av grunnforskning etterpå. Helt enig! Ingen motsetning mellom grunnforskning og programforskning.

Dristighet i forskning

Vi skal ivareta dristigheten og den grensesprengende forskningen.

Dette kommer til å bli et sentralt tema i meldingen – hvilke virkemidler vi skal benytte for å ivareta det risikovillige og samtidig svare på de samfunnsutfordringene vi har nå. Vi jobber med å se på ulike virkemidler i forskningsmeldingen, og de skal være konkrete!

Det kan for eksempel handle om egne stipender til yngre, fremragende forskere. Vi trenger spenn i forskningen, og jeg står ikke her og sier at jeg bestiller det, men det skal også være rom for den «politisk ukorrekte» forskningen i framtiden.

Del 2 Bredde og spiss - kvalitet og bred kunnskapstilgang

I den neste forskningsmeldingen vil vi ta utgangspunkt i kunnskapstriangelet, og i større grad enn tidligere meldinger se på sammenhenger mellom forskning og høyre utdanning.

Jeg har noen refleksjoner her og har lyst til å stille noen spørsmål som kan virke provoserende, men som jeg mener det vil være nyttig å få en debatt rundt. Dette er viktige spørsmål i arbeidet med forskningsmeldingen.

Særlig gjelder dette balansen mellom forskning av internasjonal toppklasse og bred kunnskapstilgang gjennom åpne institusjoner og breddeforskning.

Jeg vil ta opp tre temaer her: Internasjonalisering, kvalitet i forskning og kvalitet i utdanning.

Internasjonalisering:

Presidenten i National Science Foundation (NSF) Subra Suresh skrev nylig et engasjerende innlegg i tidsskriftet Nature. Budskapet var enkelt og klart. For at vi skal ha sjanse til å forberede oss på de globale utfordringene kommende generasjoner vil møte innenfor klima, mat og helse må vi som finansierer forskning jobbe tettere sammen. Måten vi jobber på nå er rett og slett for puslete. Det går fryktelig treigt. Og vi kaster bort mye ressurser på dobbeltarbeid. Vi må samle krefter sammen!

Opprettelsen av det globale forskningsrådet i mai i år er et steg i riktig retning. Jeg er glad for at Norges forskningsråd aktivt deltar i utformingen for at dette skal lykkes.

Jeg ønsker å engasjere meg mer i arbeidet for at vi skal få til mer globalt samarbeid om forskning. Norge spiller en viktig rolle i dette, selv om det opplagt er begrenset hvor store internasjonale muskler vi har.

Gjennom OECD foregår det et spennende arbeid for å forstå bedre hvordan nye typer forskningssamarbeid på globalt nivå kan fungere. Jeg vil jobbe for at vi ikke bare sitter igjen med en rapport, men at dette utvikles videre. I neste uke skal jeg møte Suresh som en del Science Week in Houston. Der skal vi diskutere dette nærmere. Jeg vil da poengtere for ham hvor viktig dette spørsmålet er for Norge og forplikte oss til å delta for å få et reelt globalt forskningssamarbeid.

Jeg har fått spørsmål fra Forskerforbundet om hvorfor blant annet kontingenten på 1,7 millarder kroner til EUs rammeprogrammer for forskning telles med som en del av regjeringens forskningsinnsats. Jeg vil gjøre det helt klart: man kan ikke se den nasjonale og den internasjonale delen av forskningsfinansieringen som to forskjellige ting – det er to sider av samme sak.

Summen av regjeringens innsats for forskning er: direkte bevilgninger til institusjonene, inkludert helseforetakene, Skattfunn-ordningen, bevilgninger til Forskningsrådet og deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid.

Vi kan slå fast at den offentlige innsatsen på FoU er god, også når vi sammenlikner med våre nordiske naboer. Vi kan bruke svenskene som sannhetsbevis. Den svenske regjeringens nye forskningsmelding slår nemlig fast at det settes av mer offentlige midler til FoU per innbygger i Norge, enn i de øvrige nordiske landene. Den svenske regjeringen nevner også at innsatsen i Norge har økt kraftig i det siste tiåret, men at BNP har økt enda mer. Det tror jeg nok er en utvikling svenskene misunner oss!

Det er veldig få stemmer som taler for at vi ikke skal delta i EUs rammeprogram. Så godt som ingen sier at det skal brukes mindre på dette – tvert i mot. I en pågående internasjonal underskriftskampanje har nesten 100 000 forskere underskrevet på at EU må opprettholde sin forskningsinnsats – i talende stund er over 700 av disse fra Norge, fra hele landet og fra mange forskjellige institusjoner.

Jeg vet, og dere vet, hvor viktig den internasjonale deltakelsen er for kvaliteten og utviklingen av norsk forskning.

Norsk deltakelse i Horisont 2020 vil derfor være en sentral prioritering i norsk forskning, dersom vi velger å gå inn. Mye av veksten i bevilgningene kan komme til å gå den veien fremover, og derfor er det helt nødvendig at vi ikke kun stiller spørsmål om kontingenten og hvor stor den kommer til å bli. Vi er helt nødt til å diskutere en strategi for hvordan vi kan hente mest mulig ut av deltakelsen. Vi deltar for kunnskapsutviklingen i Norges skyld, ikke for EUs skyld.

Det er regjeringen som vil betale inngangsbilletten for at norsk forskning skal få delta i verdens største forskningssamarbeid. Horisont 2020 kommer til å være bredere og mer omfattende enn tidligere programmer, og regjeringen er opptatt av bred deltakelse. Deltakelsen og aktiviteten må økes – og vi må ha høye ambisjoner. Bare om lag 8 prosent av forskerne våre deltar i prosjekter finansiert av rammeprogrammet i dag, hvordan kan vi få til at denne andelen dobles eller triples?

Kunnskapsdepartementet har fått gjennomført en undersøkelse for å se nærmere på motivasjonen for å delta i rammeprogrammet innenfor fagområdene miljø, helse og IKT. Rapporten fra Technopolis kommer med noen interessante konklusjoner:

• Kvaliteten må styrkes ytterligere, blant annet gjennom mer internasjonalt og nasjonalt samarbeid og færre og større miljøer.
• Det er for få direkte insentiver for å få gode enkeltforskere til å søke prosjekter i rammeprogrammet.
• En del forskere i UH-sektoren og i helseforetakene syns de har så gode nasjonale finansieringsordninger, både gjennom direkte bevilgninger til institusjonene, og gjennom Forskningsrådet, at de ikke ser behovet for å søke om støtte internasjonalt. Dette perspektivet må vi ha med oss videre.

Deltakelsen må økes og det kan se ut som måten vi finansierer forskning nasjonalt gjør det mindre attraktivt å søke midler internasjonalt, selv om «alle» er enige om at det å delta er viktig. Regjeringen har allerede satt i gang en ordning som skal stimulere instituttene til å søke rammeprogrammet (STIM-EU) – kanskje skal vi gjøre mer i retning av dette framover.

EUs neste rammeprogram, Horisont 2020, vedtas etter all sannsynlighet neste år, og med et enda større budsjett enn det 7. rammeprogram hadde. Skal Norge delta? Og hvis ja, hvordan følger vi opp funnene i rapporten for å øke deltakelsen? Skal vi for eksempel følge opp rapportens konklusjon om at en større del av institusjonenes grunnbevilgning skal avhenge av deltakelse i rammeprogrammet? Eller skal vi rett og slett omprioritere fra Forskningsrådet og si at det vi finansierer internasjonalt ikke samtidig skal finansieres nasjonalt?

Kvalitet i forskning:

Det kan sies mangt og mye om universitetsrangeringer – Innvendingene mot rangeringene er vektige, men de må ikke komme i veien for en viktig kvalitetsdebatt. Det er et faktum at vi blir slått av svenskene, og det har vi jo aldri likt. Vi trenger å ha større ambisjoner.

I Times Higher Education-rangeringen ser vi flere oppløftende tendenser for våre nordiske naboland. I Danmark har de tre lærestedene Universitetet i København, Århus og Danmarks Tekniske Universitet, som allerede var blant de 200 beste, klatret flere plasser oppover lista. Avstanden til de øvrige øker. Sverige har fem plasser blant de 200 beste. Karolinska, Lund, Uppsala ligger høyt, men går noen plasser ned, mens f.eks Stockholm Universitet gjør et byks fra 131. til 117. plass. Forklaringen kan ligge både i nasjonale satsinger og satsinger på institusjonsnivå.

De har fått til noe som vi så langt ikke har lykkes med. Jeg møtte nylig Sveriges forskningsminister, Jan Bjørklund. I Sverige står overfor mange av de samme utfordringene i høyere utdanning som Norge. De svenske myndighetene har allerede foretatt en kraftig omfordeling av ressurser innenfor forskningsbevilgninger til universiteter og høyskoler.

I dag omfordeles 10 prosent av forskningsbevilgningen til institusjonene ut fra definerte kvalitetskriterier, og denne delen forslås nå økt til 20 prosent. Det betyr at fra og med 2014 risikerer institusjonene som ikke presterer bra nok, å få reduserte forskningsbevilgninger. Mens de som leverer kvalitet, vil få belønning for det. Svenskenes modell representerer en ganske dramatisk omfordeling. Vi skal ikke nødvendigvis gjøre det samme, men de har tatt et grep som vi må se på og diskutere.

Vi må se på hvordan universiteter og høyskoler kan heve kvaliteten ytterligere. Hvilke grep må vi ta? Dette er noe av det vi arbeider med i Forskningsmeldingen.

I hvor stor grad vi skal ha en fortsatt satsing på toppmiljøer, gjennom blant annet senterordningene: Sentre for fremragende forskning, Sentre for forskningsdrevet innovasjon og Forskningssentre for miljøvennlig energi. Også direktebevilgninger til toppmiljøer som Bjerknessenteret i Bergen og Norwegian Brain Center ved NTNU. La oss få diskusjonen om hvilke ambisjoner vi skal ha. Jeg synes vi bør ha som mål å være verdensledende på noen områder. Vi trenger tydeligere mål og vi må spisse.

Jeg har akkurat møtt Statoil. De savner å høre tydeligere ambisjonerpå noen områder.. De fremhever at det er ingen som tør å si: «vi skal bli best!» og konsentrere sine ressurser deretter. Er det noe i dette? Er det alltid regjering og Stortingets manglende bevilgninger som er skyld i at ambisjonene ikke er høyere og resultatene ikke er enda bedre? Dette handler om veivalg som institusjonene også må ha ansvar for.

Det må gjelde begge veier – både til dere som institusjoner og til næringslivet selv. Vi vet for eksempel at de tjenesteytende næringene, med Det Norske Veritas som et godt eksempel til etterfølgelse, går forbi de tradisjonelle næringene, som Statoil representerer, når det gjelder FoU.

Burde vi ha forskjellige ambisjoner for de forskjellige institusjonene? Institusjonene har ulike sterke sider. Skal vi forsterke og utvikle de allerede eksisterende tyngdepunktene og gjøre dem enda tydeligere? Trenger vi noen som setter som mål at de skal være best på forskning på sine felt, som kan hevde seg internasjonalt og utvikle kunnskapsfronten nasjonalt?

Krever det at institusjonene prioriterer annerledes? Eller mener dere at alt er opp tilregjering og Stortinget som driver politikkutvikling?

Dette betyr kanskje også en sterkere differensiering mellom institusjonene når det kommer til forskning? Vår nye målstruktur har gitt mulighetene gjennom at institusjonene skal sette egne mål for virksomheten sin. Det betyr at vi kommer til å ha forskjellige forventninger til hva institusjonene skal drive med og hva de skal prestere.

Et siste grep som bør vurderes: Vi har mindre strategisk tildeling av midler til UH-sektoren enn mange andre land: andelen direkte basisbevilgning er høy. Samtidig ser vi at kvaliteten på den anvendte forskningen som instituttsektoren i stor grad står for synes å være høy, samtidig som de i mye større grad baserer seg på konkurranseutsatte midler og eksterne inntekter.

Kan det være slik at basisbevilgningene til UH-sektoren i for liten grad blir brukt strategisk, og at dette bidrar til at vi ikke har større grad av internasjonalisering. Skal jeg eller institusjonene gjøre noe med dette?

Kvalitet i utdanningen

Times Higher Educations universitetsrangeringer tar også for seg utdanningskvalitet – En ting jeg merket meg med undersøkelsen var at det ser ut til å være er en positiv sammenheng mellom andel av befolkningen med høyere utdanning og antall institusjoner blant topp 200.

Jeg mener at et åpent høyere utdanningssystemet som vi i stor grad har, er en grunnleggende verdi i Norge. Bredden i studentmassen og høy grad av høyere utdanning i befolkningen er viktige for oss som kunnskapsnasjon. Det betyr også at vi skal ha et desentralisert tilbud og et geografisk perspektiv på hvor vi skal tilby utdanning, uten at det går på bekostning av kvaliteten på utdanningen som tilbys.

Prinsippet om gratis høyere utdanning er viktig for meg i denne sammenhengen. Gjelder også internasjonale studenter – internasjonalisering av utdanningene er positivt. Utdanning er det aller viktigste UH-institusjonene gjør. Gjennom utdanning bringes kompetanse og ny kunnskap ut i samfunnet. Hvordan kan vi heve kvaliteten og statusen på utdanningsvirksomheten? Hvordan kan vi gi det prestisje å drive med utdanning også på individuelt nivå?

Til den kommende Forskningsmeldingen har NOKUT spilt inn dette: «Formålet med FoU-basert utdanning er å heve kvaliteten på utdanningene. Den primære faktoren er derfor ikke kvaliteten på det FoU-arbeidet som drives i seg selv, men hvordan koblingen mellom FoU og utdanning kan bidra til å styrke studentenes sluttkompetanse». Det viktigste er dermed at vi sikrer at den gode forskningen ved våre fremste forsknings­miljøer kommer utdanningsvirksomheten ved ALLE institusjonene til gode.

Det viktige for kvaliteten på utdanningene er:

• at alle miljøene har kompetanse nok.
• at alle har tid og mulighet til faglig utvikling gjennom ulike arenaer som gir input.

Jeg vil i den sammenhengen også nevne betydningen av Open Access, som er nokså nytt på den forskningspolitiske dagsordenen, men som er et felt i rivende utvikling.

Saken ble nevnt i Forskningsmeldingen fra 2005, der vi sier at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forsk­ning, prinsipielt skal være åpent tilgjengelige, og at vi forventer betydelig økning i andelen åpent tilgjengelige artikler.

Satsingen på Sentre for fremragende utdanning er min oppfølging av dette. Sentrene skal bidra til å utvikle fremragende kvalitet i høyere utdanning og tydeliggjøre at undervisning og forskning er likestilte oppgaver for universiteter og høyskoler. En klar forskningstilknytning er et kriterium for å oppnå status som senter for fremragende utdanning.

Ordningen innebærer etablering av en konkurransearena – også på utdanningsområdet – som vil kunne være med å heve statusen til utdanningsvirksomheten. Det første senteret ble oppretta i 2011 ved UiO og UiT og 2013-budsjettet gir vi støtte til tre sentre til.

Vi har også etablert et eget Kunnskapssenter for utdanning. Senteret oppsummerer resultater fra utdanningsforskningen og gjøre disse tilgjengelig. Senteret skal identifisere områder der det mangler kunnskap og foreslå ny forskning.

Oppsummert: Vi skal ha FoU-baserte utdanninger, Samtidig må statusen til undervisningen økes: det er en like viktig oppgave for universitetene og høyskolene som forskning.

Institusjonene må være med på å øke kvaliteten i utdanningene. Jeg ber om innspill til hvordan vi kan få til dette.

Bygg og langsiktighet i investeringer og forskning.

I dagens regjeringsplattform har jeg ikke dekning for forslag som styrer investeringer i kunnskapsbygg og forskning over lengre perioder. Nå legger imidlertid partiene fram sine forslag til programmer for neste stortingsperiode. I den forbindelse vil jeg ta til orde for i SV at vi må tenke mer i retning av langtidsprogrammer på forskingsområdet. I Sverige har de langtidsplaner og budsjetter på tre områder, forsvar, transport og forskning. I Norge har vi langtidsplaner på to av disse områdene – forsvar og transport.

Jeg mener det er gode grunner til å tenke i retning aven nasjonal kunnskaps og forskningsplan som kan stake ut en kurs for de neste 10 år. Det tar tid å bygge opp tunge forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner.

Jeg mener vi bør stake ut en kurs om hvor vi ønsker å være om ti år og se på hvordan vi kan se behov for kapasitetsoppbygging i form av studieplasser, doktorgrader, infrastruktur og kunnskapsbygg i sammenheng med hvilke områder innen forskning og kompetanseutvikling vi ønsker å prioritere.

Vi har for eksempel et stort behov for å investere i nye og eksisterende kunnskapsbygg. Disse investeringene bør sees i sammenheng med de områdene som prioriteres innenfor forskning. Eksempelvis må Life science-investeringene på Ås og i Oslo som kan ende opp i størrelsesorden 10 millarder kroner de nærmeste årene, samtidig følges opp av ambisjoner om å satse tungt og spisst på nettopp dette området i virkemiddelapparat og ikke minst i institusjonene selv.

Jeg stiller meg spørsmål ved om det er på tide å lage et åpnere system for prioritering og planlegging av bygg i UH-sektoren? Det finnes en liste i Kunnskapsdepartementet over prioriterte byggeprosjekter. Når jeg er rundt omkring i landet synes alle å være overbevist om at nettopp de står øverst på denne listen. Vi er nødt til å gjøre valg, og jeg mener vi bør ha større åpenhet og diskusjon omkring disse prioriteringene. Det vil en langsiktig plan for investeringer i forskning og kunnskap kunne bidra til.

Vi kommer uansett til å investere mye på dette området, la oss lage en plan og et system for det. Det vil skape økt forutsigbarhet

Takk for oppmerksomheten!