Mangfold og kvalitet i doktorgradsutdanningen

Kunnskapsminister Kristin Halvorsens tale på konferansen "Mangfold og kvalitet i doktorgradsutdanningen" 11.oktober 2012. (Talemanus, med forbehold om endringer under fremføring)

Takk for en god evaluering om kvalitet, effektivitet og relevans i doktorgradsutdanningen!

Dere er alle kjent med budsjettet. Det er foreslått en realvekst på 2,2 prosent til forskning i 2013 og siden 2005 har forskningsbudsjettet økt med hele 32 prosent. Det ble lagt inn stipendiatstillinger i tiltakspakken i 2009. Disse har vi nå videreført, og fortsatt med en MNT- profil. I tillegg har vi videreført nærings- PhD som også ble gitt i tiltakspakken. Det er i tillegg flere stipendiater knyttet til de programmene som pågår gjennom Forskningsrådet. Jeg mener vi ligger på et brukbart nivå når det gjelder antall stipendiater. Vi følger selvfølgelig nøye med, og det kan være ytterligere behov særlig i noen fagområder.

For første gang er det flere kvinner enn menn som doktorgradsdisputerte (i første halvår i 2012). I alt disputerte 377 kvinner og 370 menn i første halvår 2012.

Evalueringen viser at det står veldig bra til med doktorgradsutdanningen i Norge. Den er godt finansiert, godt organisert og gir kandidatene gode karrieremuligheter. Og aller viktigst; den faglige kvaliteten er for det meste fremragende. Et flertall av de norske doktorgradsavhandlingene står seg svært godt når de sammenlignes med avhandlinger i andre land. Dette er et veldig godt utgangspunkt, nemlig at det er mulig å holde en så god kvalitet i en periode med sterk vekst i avlagte doktorgradsavhandlinger. Det er det grunn til å være veldig fornøyd med.

Det er med andre ord mye å glede seg over, og fagmiljøene kan være stolte over dette resultatet. Særlig stas er det å få en så god vurdering etter en fase med sterk vekst. Det er nesten dobbelt så mange som tar doktorgrad nå enn det var for åtte år siden.

I evalueringen kommer det fram at den viktigste enkelfaktoren for suksess i doktorgradsutdanningen er at doktorgradsstudentene er integrert i sterke fagmiljøer og forskningsgrupper.

Et godt forskningsmiljø, er også det viktigste fortrinnet for å trekke til seg unge talenter. Selv om vi har spesielt bra arbeidsvilkår for stipendiatene i Norge, så er det forskningskvaliteten og måten kandidatene integreres i fagmiljøene på, som er avgjørende for om vi klarer å trekke dem til oss og gi dem lyst til å fortsette. Slik jeg forstår av de unge forskerne i Morgenbladets forskerkåring for noen uker siden så er det avgjørende å ha et engasjert og uensartet miljø som ”ser” og gjør seg bruk av de unge!

At doktorgradsutdanningen får så god evaluering betyr ikke at vi kan hvile på laurbærene. Konkurransen om forskningsressurser og forskningstalentene vil bare bli sterkere. Vi må derfor bruke enda mer krefter på å videreutvikle kvaliteten og dra nye talentfulle studenter inn i forskningen.

Forskerrekruttene må kunne se for seg hva en forskerkarriere kan være; Gode muligheter for kreativitet og personlig og faglig tilfredsstillelse. Og aller viktigst; som forsker kan man være med på å løse de virkelig store utfordringene, være med på å ”redde verden” .

Med de store kjente og ukjente utfordringene vi står overfor trenger vi flere fandenivoldske forskerne. Vi de som er besatt av å stille de riktige spørsmålene. Vi trenger miljøer som har den virkelige verden, og ikke systemet det er en del av, som målestokk for innsatsen sin. Det finnes alltid noen grøfter å styre unna.

Professor i internasjonal politikk Arild Underdal var opptatt av dette da han var leder for utvalget om akademisk frihet (NoU 2006:19) ”slett ikke alle fagmiljøer virker som drivhus for kreativ nytenkning. Noen preges snarere av innkapsling, forvitring og forfall, andre kan kanskje mest treffende beskrives som en intellektuell prokrustesseng hvor middelmådige og til dels avblomstrede professorer reproduserer bleke kopier av seg selv”.

I greske sagn var Prokrustes en kjempe som drev et herberge i en fjellgrotte. Der tok han imot gjester som trengte ly og overnatting. Sengen han kunne tilby var det ypperste innen senger. Det var bare det at dersom gjesten ble for lang, ble føttene kappet av så han passet. Var han for kort ble han strukket ut.

Jeg tror ikke dette er en gjengs beskrivelse av norske forskningsmiljøer, men vi skal holde idealene skjerpet og fortsette å jobbe for det motsatte.

Ikke alle unge forskere skal bli i akademia. Over en tredjedel går inn i annen virksomhet og bidrar til et mer kunnskapsintensivt samfunns- og næringsliv. Det er veldig bra! Men dette betyr at de som driver utdanningene må vite mer om hva de utdanner kandidatene til. Denne kunnskapen må de bruke i utviklingen av utdanningene.

I Norge er det veldig mange aktører som er med i utdanningen. At for eksempel instituttsektoren og helseforetakene er så involvert bidrar til at samfunnets behov for god og riktig kompetanse blir bedre ivaretatt. På den andre side gir den brede deltakelsen noen utfordringer i forhold til kvalitet og effektivitet.

En annen utfordring er at mange slutter og for mange bruker fremdeles for lang tid.  Vi må få kunnskap om flere grunner til frafall.

Jeg har hørt folk i miljøet gjengi påstanden om at nye ideer i vitenskapen kommer når forskeren er gjennomsnittlig 27 år. Vel, da har vi i tilfelle et problem: Gjennomsnittsalderen for de som avlegger doktorgraden er høy(snittet er 36,4 år).

Tidlig start på doktorgradsutdanningen er av betydning for vår evne til fornying og omstilling. Yngre kandidatene vil i tillegg ha lenger tid på å gjøre karriere i og utenfor akademia

Men poenget er ikke at alle kandidatene skal være unge, For eksempel skal en lege eller en ingeniør med noen år ”på baken” også ha mulighet for kompetanseløft. Det er også noe vi som samfunn er avhengig av.

 Jeg synes vi må tenke over dette i det videre arbeidet med doktorgradsutdanningen.  Vi må tenke stort om de unge! Og vi må se om det er mulig å legge til rette for raskere overganger fra master til doktor, og vi må se på mulighetene for å bygge ut de spredte forsøkene med forskerlinjer slik rapporten anbefaler

Til slutt: Aftenposten skriver 17. september at det å ha en doktorgrad i Europas største arbeidsmarked, Tyskland, verken gir status ei heller en sikker billett til arbeid. Det trumfer vi i Norge; de som tar doktorgradsutdanning i Norge har et helt annet utgangspunkt i arbeidsmarkedet. Kandidatene våre får jobber.  Det er så godt som ingen arbeidsledighet, og det er verken misforhold mellom kandidatenes ambisjoner og de arbeidsoppgavene de får, eller mellom opplæringen og kompetansekravene.  Det er også et viktig kvalitetsstempel.

Vi har all grunn til å glede oss, men vi skal nøye vurdere anbefalingene. Dette er et arbeid som må sees i en nasjonal sammenheng i tillegg til det viktige arbeidet institusjonene gjør.

Lykke til med konferansen, og igjen; takk for en god jobb!

Les mer om rapporten på Forskningsrådets nettsider her