Tale på konferanse om rammeplanarbeid for lærerutdanning

Statsråd Tora Aaslands innlegg under "Nasjonal konferanse om rammeplanarbeid for lærerutdanning trinn 8-13", Oslo 14. februar 2012 .

[Må sjekkes mot framføring]

En av medarbeiderne mine i departementet opplevde nylig noe jeg har lyst til å fortelle til dere. Hun satt på t-banen som vanlig, da hun ble oppmerksom på en samtale som foregikk på setet foran seg. Det var to videregående elever i første klasse som snakket om hva de hadde lyst til å studere når de var ferdige med skolen. Etter litt fram og tilbake, sa den ene: Jeg skal bli lærer på ungdomsskolen. Jeg skal bli den læreren jeg skulle ønske jeg hadde hatt. Ja, det er viktig å ha ambisjoner, sa den andre som respons på elevens visjoner.

 

Slike historier er musikk i ørene mine. For det er jo helt riktig: Å ville bli en god lærer er virkelig ambisiøst å tenke for en 16.-åring. Det er bare det at så alt for lenge har unge tenkt annerledes om dette grunnleggende yrket i samfunnet vårt. Da er det så flott å se undersøkelser – og høre og erfare– at ting er i ferd med å endres.

 

Det er stas å være lærer – ikke bare fordi det er en givende og krevende jobb – men fordi læreren er den aller viktigste i skolen. For ingen ting betyr mer for elevenes læring enn læreren. Det betyr at vi som samfunn må sikre lærerne en solid forskningsbasert utdanning. I dag er oppdraget å bidra til at lærerens plattform blir enda stødigere. I møtet med en mangfoldig skole med varierte utfordringer, må læreren ha den beste verktøykassen. Her er utdanningen helt sentral.

 

Det er bakgrunnen for at jeg kjenner meg ivrig og oppglødd over å møte så mange som bidrar inn i dette arbeidet. I dag skal utvalgene legge frem forslag som skal brynes med innspill fra dere i salen. Jeg er spent, for hva vil være den gode og relevante innretningen for framtidens lærerutdanninger for trinn 8-13?

 

Gjennom de to nye lærerutdanningene for grunnskolen (GLU) er det allerede lagt et solid prinsippgrunnlag som også har relevans for utdanningene vi her diskuterer. Når rammeplanutvalgene – som er samlet her i dag – har levert sine forslag i juni, vil det være siste ledd i en fornyelse av all norsk lærerutdanning. 

 

Dette arbeidet har nå pågått i snart fem år.  Som stortingsmeldingen Læreren, rollen og utdanningen (2009) klart signaliserer, ønsker vi krevende, relevante og forskningsbaserte lærerutdanninger - og dette gjelder over hele ”fjøla”.

 

Rammeplanarbeidet som er under fullføring gir grunnlag for å se hele lærerutdanningskartet under ett. Som samfunn vil vi høste av de investeringene vi gjør i hvert enkelt menneske. Vi starter i barnehagen – fortsetter i grunnskolen – og foredler - i videregående opplæring. Mange skal videre i høyere utdanning - andre skal direkte ut og bidra i arbeidslivet. Vi trenger at alle fullfører det de starter på og finner seg et yrke de trives med.

 

I en rapport som GNIST partnerskapet bestilte fra TNS Gallup før jul - fikk vi vite at bare litt over halvparten av personer med lærerutdanning arbeider i skolen. Rapporten har gitt oss noen pekepinner på de utfordringer lærere står overfor. Kunnskapen bruker vi til å gjøre noe for å møte utfordringene, blant annet gjennom rammeplanarbeidet.

 

Én av utfordringene er at verden forandrer seg så fort. Både i oppdragerrollen, som forbilde og i faglig sammenheng opplever lærere at de settes på stadig nye prøver uten å få den oppdateringen de trenger. Det sier seg selv at lærerutdanningen er viktig når vi skal ta fatt i dette. Men det handler også om basis for yrkesfølelsen – om lærerprofesjonen. Lærerutdanningsreformene vil gi ny oppmerksomhet på det som lærerne har felles, uansett hvor de jobber – profesjons­kunnskap og profesjonsforankring. Jeg tror vi har oppnådd en del allerede – gjennom GNIST – og med et eventuelt nytt profesjonsfag i alle lærerutdanningene kan vi kanskje få til enda mer på dette feltet. Historien jeg startet med sier også noe om at vi er på rett vei.

 

I arbeidet med meldingen ’Motivasjon – Mestring – Muligheter’, om ungdomstrinnet, tar vi opp noen utfordringer. Vi trenger å utforme rammer som fremmer en mer praktisk, variert og relevant undervisning på ungdomstrinnet. For slik å skape en bedre ungdomsskole, som samtidig gir utfordringer og kunnskaper for å gjennomføre videregående opplæring og møte krav i arbeidslivet, må vi ikke minst se på lærerrollen og klasseledelsen. Vi tar sikte på et skolebasert program i klasseledelse fra 2012 til 2016. Kristins Halvorsens og min ambisjon er at programmet skal nå alle skoler.

 

Beskjeden vi får igjen og igjen er at en praktisk rettet og relevant undervisning øker motivasjonen. Tilbudene som nå kommer, om etter- og videreutdanning i sentrale fag på ungdomstrinnet, skal legge vekt på varierte og praktiske arbeidsmåter. Da passer det godt at vi står klar med en ny giv også for lærerutdanningen for denne aldersgruppen. Det er naturlig og riktig at de samme temaene legges til grunn også her. Jeg er godt fornøyd med at rammeplanutvalgene og styringsgruppen har interessert seg for å sikre at en ny lærerutdanning skal bidra.

 

Sentralt i fornyelsen av lærerutdanningene har arbeidet med praksis stått. I stortingsmeldingen brukes betegnelsen ’praksisnær’ som kjennetegn på god grunnskolelærerutdanning. Dette kravet ligger til grunn for arbeidet med alle lærerutdanningene, også i dette rammeplanarbeidet. Og nettopp fordi vi betoner praksiselementet, ledes vi videre til å vektlegge samspillet mellom lærerutdanning og skole på en ny måte. Jeg tror vi er på vei mot et bredere partnerskap i lærerutdanningen. Et partnerskap der praksisvei­ledere, kolleger, skoleledere og skoleeiere, sammen med fagpersonalet i lærerutdanningen, sammen har ansvar for å hjelpe fram gode, oppdaterte lærere. Jeg tar her med også veiledningsordningen for nye lærere, som er under innføring, og som sikrer at de uerfarne hjelpes til rette av drevne kolleger med spesialutdanning for formålet.

 

Det er noe som heter ’hit the ground running’ – læreren må være i kontinuerlig utdanning fra dag 1 med veileder som nyutdannet, og senere med stadige tilbud om faglig oppdatering. Lærerutdannerne må være varige partnere for skolen. De må hjelpe til og bidra til oppdatering og faglig ’gjenoppliving’ til dem som trenger det.

 

Jeg er spent på hva dere foreslår for at vi skal få til gode integrerte og praksisnære lærerutdanninger. Etter mange tiår med tilbakemeldinger om at lærerutdanningene ikke makter å samle faglighet og skolerelevans i ett grep, må det nå tas noen skritt som monner. Dette er krevende både for de 5-årige lektorprogrammene og for de praktisk-pedagogiske utdanningene. Kan dagens ”integrerte” lektorutdanninger bli enda bedre integrerte og med mer progresjon i praksis? Kan vi klare å utvikle PPU-programmer som greier å pode studentene og deres fagbakgrunn inn i den levende skolen, selv om de alt har et langt faglig løp bak seg når de tar fatt på profesjonsstudiet? Hva tenker dere om å stille krav om relevant FOU-kompetanse for å kunne tilby PPU – også PPU-Y?  En del av disse forslagene vil stille større krav til lærestedene - kritikken mot kvaliteten spesielt i PPU må møtes med fou-arbeid, fornyelse og kvalitetsfokus. I dag kan fagmiljøene få drahjelp av dere.

 

Jeg har ambisjoner om å gjøre forskning og utvikling til en synlig og selvsagt del av skolehverdagen. Fagpersonalet i lærerutdanningen skal drive forskning, og skolene i nærområdet er selvsagte arenaer – både som kilder til forskningsspørsmål og som forskningsarena. Det er viktig at ikke den fagligheten erfarne lærere besitter, blir en uutnyttet ressurs. Som bidragsyter i FOU-arbeid, som praksislærer, som erfaren kollega og som skoleleder – gode lærere skal ha god anledning – og plikt – til å ta et delansvar for lærerutdanning. Jeg forventer at vårt nye Senter for fremragende undervisning, som er et samarbeid mellom universitetene i Tromsø og Oslo, vil gi ny oppmerksomhet rundt styrket faglighet i lærerprofesjonen – dette arbeidet vil jeg følge meget nøye og fruktene av den intensiverte innsatsen her skal komme alle lærerutdannere tilgode.

 

Jeg vil gjerne takke alle dere som har bidratt til de nye rammeplanene. Jeg vet at dere har lagt stor innsats og kreativitet i arbeidet. Kanskje har det gått ei kule varmt i blant, men jeg tror dere kan føle dere stolte og tilfredse med jobben. Og så er det viktig for meg å vite at de nye lærerutdanningene er blitt til i skolen – at medvirkningen fra praktikerne i lærerutdanningen og praktikerne i skolen har vært tilstede i hele prosessen. Det vet jeg er med og sikrer kvaliteten. Derfor har vi lagt så stor vekt på at prosessen fram mot nye rammeplaner skal være åpen og inkluderende – noe denne konferansen er et eksempel på. Erfaringene fra de øvrige lærerutdanningsreformene viser at det lønner seg. Vel blåst så langt, og takk for god hjelp!

 

Jeg har lyst til å dele med dere til slutt noe den store pioneren Maria Montessori skrev om hva som oppstår når barn lærer, i en rapport om arbeidet med sitt berømte ’Casa dei Bambini’ – ’Barnehuset’ – i Roma:

 

Når barna hadde gjort seg ferdig med et oppslukende stykke arbeid, virket de uthvilte og svært fornøyde. Det virket nesten som om en vei hadde åpnet seg i sjelen som ledet til all deres skjulte kraft og avdekket den beste delen av dem. De viste stor velvilje mot alle, anstrengte seg for å hjelpe andre og syntes fulle av god vilje. 

Er det ikke denne opplevelsen alle lærere lever for - og som får dem til å fortsette sitt viktige, og krevende arbeid? 

Det er stas å være lærer. Det tror jeg det fortsatt vil være når dette gode arbeidet settes ut i livet. Å være lærer er verdens viktigste yrke!