Muligheter og utfordringer i havbruk - et forskningsperspektiv.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsens tale under konferansen "Mat fra havet – et hav av muligheter", i Det norske vitenskaps-akademi, 30. januar 2013.

[Må sjekkes mot framføring]

Deres majestet, mine damer og herrer, kjære venner av vitenskapen!

Innledning

Det er med stor glede – og en viss ærefrykt – jeg har takket ja til å innlede dette seminaret om ”Mat fra havet – Norges muligheter”.

Havet er en del av identiteten vår. Så lenge det har vært folk i dette landet, har vi fanget og spist fisk – og senere handlet med fisk i inn- og utland.

Og slik er det jo i dag også. Men sjømatnasjonen Norge har gjennomlevd intet mindre enn en revolusjon , og har et potensial for videreutvikling og nyskaping som vi bare kan ane konturene av. 

Vi kan si at et norske havbrukseventyret har vokst fra fire pilarer: 1) naturgitte fortrinn 2) fiskerierfaring 3) framsynte grundere og sist med ikke minst 4)forskning og samarbeid mellom blå og grønn sektor.  Dette kommer jeg tilbake til.

Verden trenger mat

I 2050 vil være omtrent 9 milliarder mennesker på kloden vår. FAO (FNs Matvareorganisasjon), sier at dagens matvareproduksjon må øke med 70 prosent for  at alle munner skal mettes. Det handler om mer mat, men også om sunnere mat.  Livsstilsykdommer og overvekt griper om seg, også i fattige land. Derfor anbefaler helsemyndigheter verden over at folk  spiser mer sjømat. 

For femti år siden spiste vi på verdensbasis i snitt 10 kg fisk hver i året. I dag er dette oppe i nesten 20 kg pr person. I Norge spiser vi hvert år 35 - 40 kg fisk hver i året, det er en halvering fra femti år tilbake. Vi spiser oftere fisk, men mindre porsjoner.

Nesten all den maten som spises i dag kommer fra landjorda (98 % i følge FAO). Men tilgangen på ferskvann, fosfor og landarealer er begrenset. De ville fiskeressursene er mange steder overbeskattet. Derfor peker FAO på havbruksnæringen og sier at det er her produksjonen av sjømat må øke mest. Slutterklæringa fra Rio 20+ møtet i juni i fjor, pekte også havet som en avgjørende ressurs for å sikre nok og ernæringsmessig riktig mat for verdens befolkning i framtida.

Eller for å bruke et gammel kinesisk ordtak:

”Gi et menneske en fisk, og det har mat for hele dagen. Lær det å kultivere fisken, og han har mat for hele livet”

For havnasjonen Norge byr det på fantastiske muligheter. Men også et ansvar.  Vi forvalter et havområde som er sju ganger så stort som landarealet vårt. Norge er faktisk det 13. største landet i verden om vi tar med havområdene! I tillegg er havområdene våre verdens mest produktive. Det er vårt ansvar å forvalte dette utrolige skattkammeret  på en kunnskapsbasert og langsiktig måte. Det krever forskning og det krever kompetanse i alle ledd. Det er samtidig vårt privilegium å høste fra disse ressursene og bruke dem til å skape arbeidspasser og verdier.

Havbruk – mulighetenes næring

Norge eksporterte 2,3 millioner tonn sjømat i fjor (totalt er produksjonen i verden over 140 mill. tonn). Eksportverdien av den norske sjømaten var  over 50 milliarder kroner, der omtrent 30 milliarder kom fra oppdrett. Mediene har slått opp at det har vært nedgang fra 2011, men den var ikke mer  enn tre prosent og 2012  blir allikevel regnet som ett av de beste årene noensinne for norsk sjømat. Oppdrett har i løpet av bare 40 år  vokst fra nær null til en betydelig del av verdens og Norges sjømatproduksjon.

En ny rapport fra SINTEF beskriver ei meget lovende framtid for marin verdiskaping, den antyder at omsetningen av villfisk og oppdrettsfisk  kan øke fra 90 til over 550 milliarder kroner de neste 40 årene. En seksdobling fra dagens nivå! Det må sies å være en slående prognose.  Karl Almås fra SINTEF vil fortelle oss mer om denne studien senere i programmet.

Også studien om ’Et Kunnskapsbasert Norge’  (ledet av Torger Reve, BI) slo fast at Norge har tre næringer som kan betegnes som globale kunnskapsnav og som har spesielle muligheter for å lykkes internasjonalt: sjømatnæringa, offshorevirksomheten og maritim sektor. Alle tre havbaserte næringer .

Litt historie

Den eldste kjente dokumentasjonen på utsetting av fisk i Norge er å finne på en runestein (trolig fra 1200 – tallet): “Eiliv Elg bar fisk i Raudsjøen” står det. Antakelig bar Eiliv Elg ørret til Raudsjøen i Gausdal og håpet på at den ville trives og formere seg og til slutt bite på kroken. Historikere mener at slik flytting av vill fisk kan ha forgått siden steinalderen.

I Norge begynte utviklingen av moderne fiskeoppdrett  rundt 1970.  Men at dette skulle utvikle seg til ei næring av stort omfang var det nok få som forestilte seg den gangen.

Uten naturgitte fortrinn og tradisjon for bruk av havet hadde dette ikke blitt noen stor næring i Norge. Det hadde det heller ikke uten engasjerte gründere og modige investorer og et betalingsvillig marked. Laksen var godt priset, noen av oss husker at laks kun var til fest.

Men eventyret startet på mage måter i forskningslaboratoriet.  Bokstavelig talt. For på sekstitallet brukte husdyrgenetikerne på Ås fisk som laboratoriedyr i avlsforsøk. Professorene Skjervold og Gjedrem fattet interesse for laboratoriefiskene og fant etter hvert ut at kunnskap og metoder fra husdyrgenetikk og avl kunne overføres til fisk. Kunne ørret og laks bli husdyr på linje med ku og gris?

De utviklet verdens første avlsprogram for fisk og tok initiativ til bygging av en forskningsstasjon for oppdrett på Sunndalsøra. Slik ble grunnlaget lagt for norsk havbruksforskning. Samtidig skjedde det mye viktig forskning på teknologi og fiskehelse. For eksempel var Emmy Egidius fra Havforskningsinstituttet og Jan Raa fra Universitetet i Tromsø viktige pionerer for vaksineforskningen allerede tidlig i 70-åra.

Heldigvis var heller ikke myndighetene blinde for mulighetene som lå i akvakulturen. Alt i 1970 ble lakseoppdrett et prioritert område for forskning. Tidlig på åttitallet ble akvakultur  løftet fram som en av fire prioriteringer innen industriell forskning.

Vi snakker altså om et forskningsfelt – og senere ei av landets viktigste næringer – som startet i laboratoriet (og i hodene på noen kreative forskere!) og som fikk rom for å utvikle seg til noe stort gjennom målrettet offentlig forskningsinnsats, og gjennom tett samarbeid mellom næringsaktører og forskere.

Resultatet er at Norge i dag har flere globalt ledende kunnskapsmiljøer innen akvakultur. Flere av dem er representert her i kveld med framstående forskere på feltet. Den store biologievalueringen som Forskningsrådet fikk gjennomført i 2011 trakk fram fiskeoppdrett som et område der Norge har sterke forskningsmiljøer, ekspertise og lang erfaring. Rapporten peker på at Norge kan ta en tydelig lederrolle i internasjonal sammenheng og demonstrere en kunnskapsbasert og bærekraftig ‘beste praksis’ for sjømatnæringa.

Et eksempel på et slikt norskledet initiativ er det europeiske fellesprogrammet for forskning på sunne og produktive hav (JPI Oceans). Slike fellesprogram skal bidra til koordinering, hensiktsmessig arbeidsdeling og mer samarbeid mellom europeiske forskningsmiljøer. Marin forskning er utstyrskrevende og kostbar, og det er mye å spare på samordning og deling av utstyr, infrastruktur og data. Men den aller største gevinsten er at grensene for kunnskapen flyttes raskere og lengre fram – og at Norge er med på dette og kan påvirke prioriteringene.

Mange norske næringer er basert på utenlandske innovasjoner.  Sjømatnæringa er annerledes. Her er Norge på noen områder klart verdensledende. Marin kunnskap er etterspurt og Norge har bistått land som Vietnam, Sør-Afrika og Mosambik – og nå Brasil – med å bygge opp en bærekraftig forvaltning av marine ressurser.

Hva kan vi lære?  

Hva kan vi lære av denne  suksesshistorien?  Jeg vil peke på fire lærdommer.

1)   Vi må tørre å gi rom for de dristige ideene og den risikofylte forskningen. Store nyvinninger og løsninger for framtida kan bli belønningen!  Mange har innsett at marine biologiske ressurser kan  brukes på nye måter. Marin bioprospektering er et satsingsområde der nettopp dette er målet. Kan marine råstoffer bidra til å løse verdens problemer med knapphet på mat og energi, klimaendringer og feilernæring? Mandag slo Bergens Tidende opp at taredyrking kan bli kystens nye store vekstnæring. Mitt poeng er at forskerinitiert forskning må gå hånd i hånd med nasjonale målrettede satsinger. Det er ikke snakk om ”enten - eller”.

2)   Vi må være nysgjerrige på andres forskingsfelt, klyve over disiplingjerder og samarbeide og lære av hverandre på tvers av sektorer. Flerfaglig og tverrfaglig samarbeid er avgjørende for å forstå kompliserte systemer,  enten det handler om store økosystemer eller om laksens genom. Begge deler vil vi få høre mer om senere i kveld.

3)   Det er også mye å lære av havbrukssektoren når det gjelder samarbeid mellom næringsliv og forskning. Når ei bedrift er aktiv deltaker i forskningsprosessen – og ikke bare passiv mottaker av ferdigtrykte forskningsrapporter –  da koples forskningsbasert og erfaringsbasert kompetanse og kunnskap. Det er krutt for å skape nye, innovative løsninger og muligheter! 

4)   Den fjerde lærdommen er knyttet til engasjementet på internasjonale arenaer der konkurransen er tøff og der bare de beste lykkes. Samtidig med dette bidrar vi altså aktivt til utvikling av kompetanse i land som ikke er så heldig stilt som oss.

Stortingsmelding og strategi

Fiskeri- og kystministeren arbeider med ei stortingsmelding som setter som mål om at  Norge  skal være verdens fremste sjømatnasjon. Meldinga skal vise fram det potensialet sjømatnæringa har for å høste og produsere enda større verdier fra de fornybare ressursene i havområdene våre. Jeg kan røpe at kunnskap og kompetanse vil få en bred omtale. Forskning gir oss de ideene og den kunnskapen vi ikke har i dag, men som vi trenger i morgen.

Ressursene til marin forsking er nesten tredobla de siste ti åra. Norge forsker nå for til sammen nærmere 3 milliarder kr årlig på dette feltet (2,8 mill kroner totalt i 2011 i følge NIFU). Næringslivet står for om lag ¼.  Nesten halvparten av innsatsen er havbruksforskning, og på dette området bidro næringslivet med 40 prosent – et resultat næringa kan være bekjent av, selv om de naturligvis bør satse enda mer.

Regjeringen har nylig fått overlevert FOU-strategien Hav21, der sikkert flere av dere har bidratt på ulike måter, og som vi vil få høre mer om senere i kveld.

Kompetanse og rekruttering

Jeg vil avslutte med det aller viktigste:  Framtidas hoder og hender. Ungdommen vår.

Hvis ikke sjømatnæringa kjenner sin besøkelsestid og inviterer med ungdommen til å utvikle framtidas sjømatnæring, hjelper ingen ting.  Det trengs et bredt spekter av kunnskap om biologi, teknologi, økologi, økonomi, språk og kulturer i andre land. Derfor er det viktig å ta godt imot ungdom som ønsker seg inn i sjømatnæringa eller inn i forskningen  på sjømat og havbruk.

Danskene sier at: ”Den som vil fange store fiske, må ha store kroker”.  

Og det har vi i form av ei sterk næring, høy kompetanse  og en god forvaltning,  et trepartssamarbeid som gir grunnlag for ei framtidsrettet utvikling av norsk sjømatnæring.

Takk for oppmerksomheten!