”Forskningspolitiske strategier mot 2030”

”Forskningspolitiske strategier mot 2030”

Av statsråd for forskning og høyere utdanning Tora Aasland

[Må sjekkes mot framføring]

Takk for invitasjonen, og takk for rapporten ”Opptrapping 2030”. NHO fortjener honnør for å gå så grundig inn på forsknings- og innovasjonspolitiske virkemidler. Det er mange interessante og nyttige resonnementer og forslag her. Jeg er glad for innspillet og vil absolutt bruke rapporten i arbeidet med den forskningsmeldingen som etter planen skal legges fram i 2013. Tanken er altså at vi går inn i mer regulært meldingsarbeid i 2012 - men først kommer Vitenskapsåret 2011.

Da jeg lanserte Vitenskapsåret før jul i fjor, gjorde jeg det med henvisning til nettstedet Edge og prosjektet ”The World Question Center”. Hvert år blir over hundre fremtredende intellektuelle av alle avskygninger bedt om å skrive korte essays om årets spørsmål. I 2006 var spørsmålet ”Hva er dine farlige ideer?” I fjor var spørsmålet ”Hvordan endrer Internett måten du tenker på?” Og i år er spørsmålet ”Hvilket vitenskapelig begrep ville forbedre alles kognitive verktøykasse?”

Disse spørsmålene kan stå som eksempler på den typen store spørsmål som jeg mener det er viktig at vi stiller oss i dette året der vi kaster opp ballene, før vi går inn i den mer regulære meldingsprosessen i 2012. Derfor er jeg glad for tittelen på innlegget mitt her i dag: ”Forskningspolitiske strategier mot 2030”. Den gir anledning til å løfte blikket litt utover den sedvanlige interessent- og budsjettkonteksten.

Vitenskapsåret er et uttrykk for den politiske linjen jeg har fulgt hele tiden. Jeg har sagt én ting gjennomgående siden jeg tiltrådte som statsråd, og det er at jeg ønsker å vri den offentlige debatten mot forskningens innhold og mot forskningens kvalitet. Jeg har villet vekk fra den endimensjonale diskusjonen kun om innsats som fulgte av 3-prosent-målet, en diskusjon som ikke engasjerer eller interesserer folk flest noe særlig. Vitenskap og forskning handler om mer enn BNP-mål, og jeg brenner for å få folk flest til å se at de bør engasjere seg også i forskningspolitiske spørsmål når de vil være med på å påvirke sin egen hverdag.

Hvis man som mor eller far er opptatt av hva barn og barnebarn skal leve av i framtida, bør man engasjere seg på det politikkområdet som har mest å si for nyskaping og innovasjon og for tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Og for at den kvalifiserte arbeidskraften skal yte sitt beste, er det en forutsetning at barna deres har det bra i barnehagen eller at foreldrene deres blir godt ivaretatt av hjemmehjelpen eller på sykehjemmet. Hvis man er opptatt av framtida og av det gode samfunn, bør man engasjere seg på det politikkområdet som har mest å si:

• for utdanning av teknologer og realister – men også av førskolelærere, sykepleiere og hjelpepleiere
• for den kunnskapen nye næringer bygger på – men også for den kunnskapen som utformingen av barnehagene og sykehjemmene våre hviler på
• for forskning om nyskaping og innovasjon – men også for forskning om små barn og eldre som ligger til grunn for førskolelærernes og sykepleiernes utdanning

Jeg kunne nevne utallige eksempler på kunnskapens betydning fra en rekke samfunnsområder. Nettopp slike spørsmål om forskningen og den høyere utdanningens innretning og betydning – for samfunnet, for hverdagen, for folk flest – er det jeg hele tiden har villet gi oss alle anledning til å diskutere.

I Klima for forskning har vi opprettholdt ambisjonen om at Norge skal bruke tre prosent av BNP på FoU, og vi skal fortsette å øke forskningsbevilgningene på samme måte som vi har gjort til nå. Det har vært en total realvekst i kroner fra 2005 til og med 2011 på fem milliarder.

Når den rød-grønne regjeringen satser tungt på forskning, er det fordi vi investerer i en samfunnsvisjon som er oppsummert i vårt målbilde for norsk forskning. Vi investerer ikke først og fremst i et prosenttall for finansiering av fagfelter gjennom Forskningsrådet. Vi investerer heller ikke i et prosenttall for innvilgede søknader i Forskningsrådet. Og vi investerer ikke primært i et prosenttall av BNP. Vi investerer i en samfunnsvisjon. Og fordi vi først og fremst investerer i realiseringen av det gode samfunn, ønsker vi også en forskningspolitisk debatt som dreier seg om forskningens organisering og resultater, om forskningens innhold og muligheter heller enn om prosenttall. Prosenttall engasjerer ikke utover menigheten – og knapt nok der. Det er tvert imot nokså mange som sier at de for lengst har falt av og sluttet å lese innlegg der prosenttall og statistikk de ikke kan bedømme kastes fram og tilbake mellom partene. Og engasjementet må vekkes både hos politikere og hos velgere for å få til det forskningsløftet vi trenger for å skape en renere, tryggere, mer rettferdig verden.

Jeg fastholder at det var lurt å fjerne 3-prosentmålet som styringsredskap. Vi fikk masse kjeft, men etterpå har forskningsdebatten blitt vesentlig bedre. Derfor vil jeg advare mot tendensene i NHOs retorikk i retning av på nytt å gjøre 3-prosentmålet til hovedsaken. Siden vi dempet oppmerksomheten omkring 3-prosentmålet i 2009, har vi (snart) vært gjennom to ytterpunkter for BNP. Det var lavt i 2009 og vil bli høyt i 2011. Dette gir vidt forskjellige tall for andeler FoU av BNP. Jeg mener derfor at årene etter 2009 har demonstrert hvor lite egnet 3-prosentmålet var som styrende prinsipp for den forskningspolitiske diskusjonen.

----------------------

Til å hjelpe oss med en mer systematisk gjennomgang av ressurser og resultater i norsk forskning nedsatte vi som dere vet et ekspertutvalg for god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning, det såkalte Fagerbergutvalget, som overleverte sin rapport for tre uker siden. 

Jeg synes det er positivt at utvalget er enig med meg i betydningen av å styrke frie konkurransearenaer for forskningsfinansiering. Jeg har prioritert å styrke den åpne arenaen i inneværende års budsjett med 60 mill kr. Sammen med at mellom 65-70 % av FoU- finansieringen i UH-sektoren skjer gjennom grunnbevilgningen, gir denne økningen noe bedre rom for den rent forskerinitierte forskningen.

Det virker også som om utvalget kommer med verdifulle innspill til hvordan forskningsstatistikken kan brukes på nye måter for å utvikle forbedrede styringsverktøy i forskningspolitikken i årene som kommer. Det forskningsbarometeret som foreslås ser spennende ut. Som dere vet la Kunnskapsdepartementet selv fram et forskningsbarometer i mars, og vi vil naturligvis vurdere utvalgets innspill til indikatorer nøye i den sammenheng. 

Vi hadde strengt tatt ikke gitt Fagerbergutvalget i oppgave å be om penger, men det har de gjort likevel. Utvalget foreslår en bevilgningsøkning på to milliarder kroner til forskning. Jeg sa på pressekonferansen at jeg syns utvalget gjør det litt enkelt for seg selv gjennom å prioritere tiltak nesten utelukkende gjennom vekst i bevilgningene. Jeg hadde forventet meg noe mer dyptgående analyser bak forslaget om økte bevilgninger. Utvalget kommer blant annet med få forslag til omprioriteringer av dagens forskningsmidler.

Og i denne konteksten forstår dere sikkert at jeg også har merket meg hva de ikke ber om mer penger til. Utvalget kommenterer at ”[d]en offentlige FoU-støtten til bedrifter i næringslivet er betydelig styrket de siste ti årene, og ligger nå på et forholdsvis høyt nivå sammenlignet med andre land”. Utvalgets anbefaling her er at den åpne profilen som er blitt styrket gjennom BIA, videreføres.

Denne figuren er fra KDs eget Forskningsbarometer og viser doblingen i bevilgningene til næringslivet gjennom Forskningsrådet fra 2005-2009.

Totalt har det vært en realvekst i offentlige FoU-bevilgninger på 27 prosent mens den rød-grønne regjeringen har styrt landet.

Så når NHO i ”Opptrapping 2030” sier om 3-prosentmålet at ”[d]e største ambisjonene har […] vært rettet mot næringslivet” og at ”[d]ette har gitt tendenser til ansvarsfraskrivelse hos politiske myndigheter” – vil jeg mene at denne påstanden tilbakevises nokså entydig både av disse figurene og av totalsummen. Det er et ugjendrivelig faktum at den rød-grønne regjeringen har satset tungt på forskning.

Det er også et faktum at næringslivets egen FoU-innsats har økt, men ikke like sterkt. Og vi vet at dersom forskningsintensiteten i det norske næringslivet skal øke vesentlig, så må næringslivsstrukturen endre seg. Akkurat her kunne jeg ideelt sett ha ønsket meg at ”Opptrapping 2030” antydet noe mer også om hva næringslivet, NHO eller bransjeforeningene har tenkt å gjøre for å stimulere bedriftene til å gjøre mer. Men flere norske næringer er svært lønnsomme. Det er derfor lite som tilsier at det er behov for en rask endring. Målet er like fullt at våre forskningspolitiske strategier stimulerer til den endringen som på sikt må komme. Det må vi gjøre langs mange akser, og i en stadig mer globalisert verden, vil jeg i det følgende konsentrere meg spesielt om vårt internasjonale forsknings- og innovasjonssamarbeid.  

Det europeiske samarbeidet om forskning og innovasjon vil fortsette være en viktig komponent i vår forskningspolitikk framover. Og som jeg har sagt i en rekke sammenhenger: Regjeringens mål er en god balanse og et godt samspill mellom forskjellige og likeverdige former for forskning. Dette har vi vært opptatt av også i det norske innspillet som nettopp har gått fra Trond Giske og meg til EUs grønnbok om det som foreløpig kalles the Common Strategic Framework for EU Research and Innovation Funding. 

Jeg kan ikke gå detaljert inn på alle momenter i innspillet vårt her, men vil si noe (i) om vår overordnede inngang, (ii) om små- og mellomstore bedrifter, (iii) om tjenesteinnovasjon, (iv) om forskningsinfrastruktur og (v) om fellesprogrammer, Joint Programming Initiatives eller JPI.

(i) Vårt overordnede mål er å sikre en bedre integrering av høyere utdanning, forskning og innovasjon, dvs. å sikre utviklingen av effektive finansieringsinstrumenter for forskning og innovasjon, understøttet av gode mekanismer for å omsette vitenskapelige og teknologiske nyvinninger til det beste for hele samfunnet. Deltakelse i rammeprogrammet må være attraktivt både for forskere, for industrien og for investorene. Dette krever radikal forenkling, og en balansert portefølje av programmer som dekker forskning, innovasjon og utdanning.
(ii) For å bidra til en strukturell endring av økonomien, er det viktig å stimulere nye firmaer til å vokse og ta skrittet til å bli internasjonale industriaktører. Dessverre er det nå slik at en del små- og mellomstore bedrifter har vanskelig for å delta i EU-programmer pga krav til størrelse, FoU-intensitet, etablerte nettverk osv. Vi har derfor spilt inn at virkemidler rettet spesielt mot å overkomme disse hindringene for små og mellomstore bedrifter er viktig for å øke SMB-mobiliseringen til de nye programmene. Denne typen virkemidler bør også være tilgjengelige for mindre konsortier. Initiativer for å redusere omkostningene ved partnersøk og prosjektsøknader bør også vurderes, f.eks. gjennom en styrking av the Enterprise Europe Network. Støtten til små- og mellomstore bedrifter må like fullt balanseres godt mot tilstrekkelig støtte til store selskaper med stor egen FoU-virksomhet. Spill-over-effekten fra slike bedrifter er betydelig, og de store bedriftene er svært viktige kunder for innovative SMB’er.
(iii) Det kan argumenteres for at EU-finansieringen i dag favoriserer high-tech industri og ”oppstrøms” universitets-industri-koblinger, og at den sånn sett ikke er spesielt egnet til å stimulere innovasjon i tjenesteytende næringer. For å bedre denne balansen har vi spilt inn anbefalinger om virkemidler rettet mot samarbeid mellom sentrale brukere og tjenesteytere. Tilsvarende har vi spilt inn at en sterkere kobling mellom hum-sam, teknologi og mat.nat er viktig for å styrke det vitenskapelige fundamentet for avansert tjenesteinnovasjon.
(iv) Det er svært viktig for den europeiske konkurranseevnen at prosjektene som står på det europeiske veikartet for forskningsinfrastruktur blir realisert. Dette er storskala forskningsinfrastruktur som de individuelle statene ikke har kapasitet til å bygge opp hver for seg, og som vil være svært viktige for at Europa skal lykkes med å tiltrekke seg, og holde på, forskere i verdensklasse. Det er viktig at vi unngår ressurs-ødende dubliseringer, og at vi får til en god arbeidsdeling. Norske forskere vil få tilgang til det beste utstyret internasjonalt og oppgradert utstyr her vil trekke gode forskere til Norge. Jeg er derfor glad for å fortelle at blant de tjue prosjektene som nettopp er blitt invitert til å være med videre i 2. runde i Forskningsrådets storskala infra-utlysning, var det syv norske konsortier som inngår som norske noder i samarbeidet om forskjellige europeiske infrastruktur-prosjekter. Vi har spilt inn til grønnboken at vi mener den variable geometrien er et egnet verktøy for å få de forskjellige landene til å gå sammen om konstruksjonen av infrastrukturene, og har anbefalt at Kommisjonen går inn og tar en finansieringsrolle først og fremst for å sikre transnasjonal tilgang til utstyret for verdens ledende forskere.
(v) Det er også en glede å kunne melde at JPI Oceans, det fellesprogrammet som Norge har tatt initiativet til, nå har fått grønt lys fra Kommisjonen. JPI som arbeidsform innebærer at nasjonale forskningsprogrammer, infrastruktur, bevilgninger med mer koordineres for å oppnå gode resultater. Målet for alle JPI-ene er at deltakerlandene skal finne felles løsninger på felles utfordringer, de såkalte Grand Challenges. Og nå slutter altså Kommisjonen seg til de i alt 17 landene som ønsker å være med på å utvikle en felles plattform for å finne løsninger for bærekraftig bruk av havets ressurser og teknologiutvikling, samtidig som hensynet til det marine miljøet ivaretas. Visjonen er den samme som satsingens fulle navn − Healthy and Productive Seas and Oceans. JPI Oceans representerer et systemskifte og vil bli den største koordinerte og integrerende satsingen på marin og maritim forskning og utvikling (FoU) noensinne.

I tillegg til vårt EU-engasjement har vi også engasjert oss gjennom OECD for å meisle ut gode forskningspolitiske strategier mot 2030.

Tidligere har globale forsknings-, teknologi- og innovasjonsaktiviteter vært konsentrert i triaden Nord-Amerika, Europa og Japan. Men som vi alle vet, gjør nye land seg nå mer og mer gjeldende: land som Brazil, Kina, India, Korea, Sør-Afrika osv. Bærekraftige løsninger for å møte globale utfordringer er avhengige av multinasjonalt samarbeid om FoU og innovasjon også med disse landene og med andre utviklingsland.

Eksisterende rammeverk og mekanismer som styrer internasjonalt FoU-samarbeid ble opprettet med andre formål og i en annen tid. Dagens organisering kommer i mangt til kort når det gjelder å støtte så bredt anlagt og så intensivt internasjonalt samarbeid som nå kreves for at vi skal lykkes med å håndtere de store utfordringene. For å lette samarbeidet, må dagens hindringer identifiseres og overkommes og gunstige rammebetingelser for globalt FoU- og innovasjonssamarbeid etableres.   

Vi har i dag for lite kunnskap om effektive governance-modeller for multilateralt forsknings- og innovasjonssamarbeid. For å komme opp med bærekraftige løsninger, må dette kunnskapshullet tettes. Gjennom OECDs vitenskapskomité har Norge, sammen med Tyskland, tatt initiativ til kunnskapsutvikling når det gjelder gode strategier på feltet. Vi leder i dag OECDs Steering Group on Governance of International Co-operation on Science, Technology and Innovation for Global Challenges  (STIG). Her samarbeider vi, foruten med Tyskland, også med Australia, Østerrike, Chile, Kina, Frankrike, Israel, Korea, Sør-Afrika , Spania, USA og andre – og med Kommisjonen.  

Konkret går prosjektet ut på case-studier av forskjellige former for globalt FoU- og innovasjonssamarbeid, der målet er å komme fram til gode anbefalinger om hvordan vi bør organisere oss internasjonalt for å lykkes bedre i møte med klimaendringene, de globale helseutfordringene, behovet for ren energi eller behovet for nok og trygg mat. 

Bill and Melinda Gates Foundation er ett eksempel som studeres. Joint Programming Initiative (JPI) om jordbruk, matsikkerhet og klimaendringer er et annet. Det internasjonale energibyråets implementeringsavtaler er et tredje. Det er også flere andre, og jeg ser fram til innspillene som vil komme fra denne OECD-gruppa.

Norge er en havnasjon, og jeg tenkte jeg skulle avslutte med dette bildet på hvor bra det kan bli når høyskoler, universiteter og næringsliv samarbeider godt.

Norge eksporterer 37 millioner sjømatmåltider hver dag. Verdien av denne eksporten utgjorde 53 milliarder kroner i 2010. Havbruksnæringen stod for 33,4 mrd. av denne omsetningen.

Dette er en forskningsbasert suksesshistorie! Alle vet at kunnskapen om avl og genetikk ved forskningsmiljøene på Ås var utgangspunktet for dette sjømateventyret. Det kanskje ikke alle vet, er at det i dag forskes for vel 1,3 milliard kroner (2009-tall) for å videreutvikle denne næringen og sikre at den kan drives innen miljømessig bærekraftige rammer. Og fordelingen mellom offentlig og privat finansiering ca 50-50.

Takk for oppmerksomheten.